kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

120 kilo.  En liten brikke i universet, men så stor likevel.

Kanskje litt merkelig start på et blogginnlegg. Jeg mener, fullt navn, og vekt.   Litt utleverende.   Men jeg utleverer bare meg selv… Likevel føles det utleverende selv for meg.
Hvordan hadde du reagert hvis jeg satte et bilde av Gamle Gubben Grå presenterte han med fullt navn og antall kilo? (De er betraktelig færre enn mine antall kilo.)  For ikke å snakke om hvordan Gamle Gubben Grå hadde reagert når han klikket seg inn på bloggen for å finne ut hva kjerringa hadde kokt i hop i dag.
Hvordan hadde du reagert hvis det var Datter, Eldste Sønn eller Yngste Sønn jeg hadde presentert, vist frem på denne måten?  Jeg er helt sikker på at ingen av dem ville likt å bli presentert slik.  Jeg ville, med rette, fått bråk. Virkelig bråk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Kokkejævel på bloggtoppen presenterer i sitt siste blogginnlegg barnet han venter i oktober.  Fullt navn, ultralydbilde og antall gram.  Det er jo så søtt, så fint at han vil dele med leserne sine…  Eller er det det? Vil Aksel Johannes, like at førtisjutusen sju hundre og sytti personer har gransket bilde av han der han ligger trygt og beskyttet i mors liv?  Vil Aksel Johannes like at når en fremtidig arbeidsgiver googler navnet hans får han opp det aller første bide av han, et bilde tatt et halvt år før han selv blir født?  Det samme vil hun jenta som forelsker seg i han første dagen på ungdomsskolen få opp når hun søker etter bilder på av han kjekkasen i 10. klasse.  Vil han synes det er kult?

Mulig det er jeg som er gammeldags og teit.  Jeg er jo bare på en 42. plass på bloggtopplista med 47.000 færre sidevisninger enn Kokkejævel.  Mulig jeg også hadde nådd bloggtoppen hvis jeg hadde publisert bilder, fult navn og vekt på samtlige familiemedlemmer. Men det er og mulig at det hadde blitt mitt siste blogginnlegg – noensinne.

Jeg forstår Kokkejævels glede over et nytt barn som snart kommer.  Jeg forstår hans stolthet. Jeg forstår at han har lyst til å vise frem det lille miraklet for alle, for hele verden.   Det er et flott innlegg. Det oser av stolthet og glede over det lille barnet som snart skal komme.

Jeg elsker ham allerede og kommer til å gjøre alt som står i min makt for resten av mitt liv for at han skal kunne vokse opp og få et godt liv. 

Kokkejævel er ikke alene om å legge ut ultralydbilder og andre bilder av sine barn før de er gamle nok til å ha samtykke-kompetanse.  Gamle nok til å kunne ta stilling til om det er ok.  Det finnes mange verre eksempler enn Kokkejævel der ute..  Kanskje er ikke et ultralydbilde i uke 18 det verste som kan deles.    Men det er Kokkejævel som ligger på bloggtoppen i dag, derfor er det han og hans innlegg jeg kommenterer. Og kanskje kan fokuset mitt på dette i og for seg uskyldige ultralydbilde være med på å skape en debatt om hva det er ok å dele om andre, ikke minst barn, på blogg og ellers på nett.

I avsnitt nummer to forteller Kokkejævel at han egentlig hadde ønsket seg en jente.  Følelsen gikk over etter et par sekunder, og han har brukt et helt innlegg på å begrunne hvorfor han ønsket seg en jente  Det kommenterte jeg i mitt innlegg Gutt eller jente…. Jeg forstår så utrolig godt at Kokkejæve i utgangspunktet ønsket seg ei jente.  Og jeg forstår utrolig godt at den følelsen gikk over få sekunder etter at han fikk greie på at han ventet en sønn.
Men vil en fjorten år gammel gutt som leser en gang i fremtiden at faren egentlig ønsket seg ei jente føle det på samme måten, og forstå hvorfor faren følte det slik han gjorde den gangen for lenge siden?

Leser man min blogg kan man sikkert finne eksempler på at jeg utleverer folk på en måte jeg ikke burde.  Tilbakemeldingen jeg fikk og som jeg skrev om i innlegget Dette trodde jeg aldri jeg skulle gjøre…. gikk på at noen følte det belastende å risikere å bli “uthengt” i blogg. Det var ingen i familien min som følte frykt for hva jeg kunne finne på å skrive, men mennesker jeg omgås i hverdagen.  Jeg mener at jeg aldri har skrevet om noen på en slik måte at de har grunn til å føle seg uthengt. At noen kanskje kan kjenne igjen situasjonen, forstå bakgrunnen for innlegget når jeg skriver samfnnskritiske innlegg som Det er ikke mini-sjefen sin skyld…. og at mange kan føle at de er “rollemodeller” for personer og situasjoner som blir beskrevet og dermed føle seg uthengt har jeg forståelse for.  Og etter tilbakemeldingen jeg fikk, har jeg et enda mer bevisst forhold til det.   Jeg håper ingen i min hverdag føler mine skriverier for belastende. Kritikk av toppbloggerinnlegg derimot, ser jeg på som debatt rundt aktuelle temaer de selv har offentliggjort.

Ha en fin Kristihimmelsprett!

Det er ikke mini-sjefen sin skyld.  Mini-sjefen vil ha trygg og god nok bemanning. Mini-sjefen ønsker gode arbeidsvilkår og trygg pasientbehandling. Hun krysser fingrene og håper at noen litt høyere opp i systemet bevilger pengene. De ekstra pengene som må til.

Det er ikke sjefen sin skyld. Sjefen har laget sine budsjett. Hun kunne ikke vite at det skulle dukke opp et virus. Hun kunne ikke vite at hun ville trenge mere penger til lønn på kveld, natt og helg. Hvor skal hun ta de fra? Tar hun folk ut av produksjon, setter ned programmet og flytter folk til å arbeide til andre tider av døgnet blir det mindre inntekter. Da ryker budsjettet. Da blir det røde tall. Man kan ikke ha røde tall. Det er om tallene er røde eller svarte som avgjør om hun gjør jobben sin. Hun blir ikke målt på arbeidsmiljø, trygghet og pasientsikkerhet. Det er ikke sjefen sin skyld.

Det er ikke sjefen over alle sjefer sin skyld. Sjefen over alle sjefer hadde i utgangspunktet et urealistisk budsjett. Det er ikke hans feil at det ikke er penger nok. Han kan ikke trylle! Han er like bekymret som sjefen og mini-sjefen. Så  tar han fatt på andre utfordringer. De roer seg nok der ute, etterhvert når de bare blir slitne nok. Et belastende arbeidsmiljø er også et arbeidsmiljø. Vi kan ikke være best på alt. Det er ikke sjefen over alle sjefer sin skyld at det ikke er nok penger.

Det er ikke Direktøren sin skyld. Direktøren har fordelt sine penger. Han har ikke noe mer å fordele. Klarer ikke sjefen over alle sjefer og de andre sjefene over de andre sjefene i de andre sjefspyramidene (og det er mange av dem) å holde sine budsjetter, unngå røde tall, er det deres problem. Han gir de stor grad av frihet bare de leverer. Leverer de ikke er de muligens på feil plass, eller det er noe feil med organiseringen. Kanskje en omorgsnisering, flytte rundt på alle lederne, lage nye organisasjonskart. Det vil løse utfordringene. Utfordringer, alltid utfordringer – ikke problemer. Direktører har ikke problemer med for lite penger. Bare utfordringer innad i organisasjonen.  Bare vi får et nytt organisasonskart på plass vil alt bli bra. Pasientsikkerhet. Arbeidsbelastninge . De røde tallene. Alt blir bra med et nytt organisasonskart. Det er organiseringen det er noe galt med. Det er ikke Direktørens skyld.

Det er ikke Administrerende Direktør sin skyld. Administrerende direktør skal ha det store overblikket, se på helheten. Ikke dykke ned i detaljer som at det står en ensom radiograf på vakt en sommernatt og umulig kan være to steder på en gang. Men trombolysealarmene fortsetter å ringe. Radiografen må fly, men man kan ikke storme ut av en smittestue på en , to, tre. Administrerende Direktør  har jo innført ARP (aktivitetsstyrt ressursplanlegging) Det var bare det at et virus var ikke med i den planlegginga. Ikke at fru Olsen skulle få hjerneslag likt med at den bilen full av ungdommer kjørte ut av veien heller. Det er ikke Administrerende Direktør sin skyld.

(Flere, mange flere ledernivåer kommer under bilde. Så følg med!)

Det er ikke Administrerende Direktøren i det regionale helseforetaket sin skyld. Jeg vet ikke helt hva som er hennes ansvar. Bare at hun jo selvsagt skal ha et helhetlig blikk på hele regionen, alle foretakene hun er satt til å administrere. Det betyr sikkert en hel masse penger å fordele, men likevel ikke mange nok. For det er så mange som krever. Det er ikke lett å prioritere. Man gir til de som skriker høyest, til de som er størst og i egne og andres øyne viktigst.  Og så måtte hun kjøpe smitteværnutstyr til 10 ganger normal pris for hun hadde glemt at slikt var kjekt å ha på lager. Hun håper på ekstrabevilgninger, på mirakler, på at ting skal ordne seg. Det er ikke Administrerende Direktør for det regionale helseforetaket sin skyld.

Det er ikke Helseministerens skyld. (Det er garantert noen ledernivåer mellom Helseministeren og Administrerende direktør for de regionale helseforetakene men jeg aner ikke hvem de er, hvilken tittel de har eller hva de gjør – utenom å lede. Hvilken nytteverdi de har. Jeg orker ikke tenke på hvor mange de kan være. Jeg tror det er best at jeg ikke vet. Så jeg utelater de. Hvis dere leser dette, beklager jeg dypt at jeg hopper over dere.) Det er ikke Helseministerens skyld at det ikke er mere penger til fordeling. Han setter pris på den innsatsen hver enkelt gjennom nivåene med helseledelse og helt ut på gulvet gjør. Han har sagt det mange ganger, og med mange fine formuleringer. Han har stått i bresjen for en gigantisk kampanje som har gitt de som arbeider helt der ute med pasientene flere tusen klapp! En stor applaus! Fått de til å føle seg som stjerner eller kjendiser. Penger er ikke alt. Det er ikke Helseministerens skyld.

Det er ikke Ernas skyld. Erna har fordelt alle pengene hun har og mere til. Nesten hele oljefondet har hun brukt. Hun har gitt til alle bedriftseierne, slik at de kan sikre arbeidsplasser og utbytte.  Hun har gitt til alle de permitterte og arbeidsledige. Hun har gitt til flyselskap og til busselskap. Hun har gitt til børsene og til aksjespekulantene. Hun har gitt til finansnæringen og til rederne. Hun glemte sykehusene og kommunene. Det er så mange å tenke på. Nå er kassa tom. Det er ikke Erna sin skyld.

Jeg er ikke leder. Men jeg er lei av at ledere på alle nivåer fraskriver seg sitt ansvar og skyver det oppover og nedover gjennom glavalag med ledelse helt til problemet, unnskyld jeg mener utfordringen, synes å ha  blitt borte i ulla.

Det er ikke en lett jobb å være leder, uavhengig av hvilken plass du har i hierarkiet. Jeg har forståelse for det.  Men hvis du ønsker deg en lett jobb, hvorfor søkte du deg til en lederstilling? Var det bare lønna som frista?

Så raste jeg ned til en 49. plass igjen.  Holder meg over midten med et nødskrik. 606 sidevisninger siste døgn er jo ikke verst, men skal jeg til topps må jeg levere bedre enn et dikt. Det er tydelig.

Kokkejævel er på toppen igjen i dag.  Og det kommer han nok til å være i morgen og.  For overskriften på innlegget han la ut i dag morges rett før klokka 6 var “Gutt eller jente”.  Og når vi lesere vet at han og Kjærest venter barn blir det noksidevisninger av en slik overskrift, forståelig nok.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag skal Kjærest på den ordinære ultralyden som jeg mener er rundt uke 18, og da kan de få greie på om det er en liten gutt eller en liten jente som vokser der inne i magen. Jeg tror ikke jeg visste kjønnet på noen av ungene før fødselen. Men så var jo jeg gravid i forrige århundre.

Kokkejævel håper det er ei jente.  De mistet en gutt i krybbedød i fjor, og er redd for at hvis det kommer en ny gutt så blir det liksom en erstatning for han som ikke er lenger. Jeg forstår tankegangen.  Jeg vet vi tenkte litt slik da vi ventet vårt tredje barn etter at Tiril hadde dødd i krybbedød. Og det kom en liten gutt, så vi var heldige på det viset. Vi hadde også snakket om i de få ukene Tiril levde, at vi skulle ha flere barn. Ikke sånn med en gang, men sånn litt etter hvert.  Både Gamle Gubben Grå og jeg kommer fra tre-barns familier og var enige om at vi skulle ha minst tre.  Når Tiril døde, og vi ventet neste barn var det godt å tenke på at vi hadde bestemt oss i forkant for å få nummer tre. Det var ingen erstatning, det var neste mann i søskenflokken.

Da vi mistet Anders i dødfødsel var det noen som mente at vi ikke kunne la det ende slik, at vi måtte få et barn til.  Men Anders var en overraskende atpåklatt, og det fristet aldri å gå på et sjette svangerskap.  Det ville helt klart føles som en erstatning for han som aldri fikk møte livet.

Jeg forstår altså tankegangen til Kokkejævel utrolig godt, så er alle barn unike.  Så det kan jo hende at den krabaten som nå romsterer i Kjærest sin mage har en helt annen personlighet, lynne og utseende enn han som var her først.  Så Kokkejævel, og Kjærest; Det blir fint selv om det er en gutt.  Ingen kan erstatte han som var her en kort stund.

Jeg vet at det er en tøff tid dere går i gjennom.  Jeg vet noe om tankene og frykten som ligger der innerst inne, som en klo.  “Lynet slår ikke ned to ganger” er det noe som heter, men Kokkejævel vet akkurat som meg at noen ganger blir man rammet to ganger. Statistikk og sannsynlighetsberegning har ikke alltid noe med livet selv å gjøre.

Gutt eller jente, det betyr noe, men ikke alt.  Det viktigste er jo at barnet er friskt og raskt.  I dag skal dere bli litt bedre kjent med barnet deres.  Gled dere, og ha en fin dag.

Fortsatte min ferd oppover bloggtopplista i dag.  46. plass med hele 712 sidevisninger!  Det er jeg kjempefornøyd med!  Men hvor lenge var Eva i paradis? For på toppen av bloggtopplista troner Småbarnsforeldre med et dikt til “Lillemann”,  det yngste av deres 7 barn, en liten fyr som ikke er mange ukene gammel.
Ungene mine er voksne. De er i tjueåra alle tre. Blir liksom litt feil hvis jeg skriver “So ro, Lillemann, Mamma gjør så godt hun kan” dikt til Yngste Sønn, blikkenslager-lærlingen som slett ikke bør sovelenger, men komme seg opp av loppekassa og på jobb.  (Brøler opp loftstrappa for nte gang denne morgenen “Nå må du stå opp!!!!”)

Følelsen Småbarnsforeldre skildrer i diktet, følelsen av å føle at man ikke strekker til selv om man gjør så godt man kan, ja den kan jeg kjenne meg godt igjen i.

Jeg beklager alle mann.
men jeg gjør så godt jeg kan.

Selv om jeg er gammel, grå
er det ikke alt jeg kan få fiksa på.

Jeg skjønner du er sint og lei
når du kommer inn til meg.

For selv om nettopp du
er på ledernivå nummer sju
er det du som har jobben med å få
oss på gulvet  til å forstå
at vi har for dårlig rå(d).

Andre forteller om magevondt, søvnløse netter og ingen venner
Jeg lytter, trøster, er nær og holder hender.

Jeg burde kanskje visst,
hva det var jeg gjorde sist.

Men så er det jo slik.
At ingen situasjon er lik,
hver utfordring er helt unik.

Selv om du er sliten, og utfordringen er stor.
enda større enn den var i fjor
Skal jeg bidra alt jeg kan,
så vi ror det her i land.

Arbeidshverdagen skal være trygg og god.
Kommunen være et godt sted å bo.

Det skal jeg bidra til, jeg lover.
Jeg gir meg ikke før kampen er over.

Jeg skal gjøre så godt jeg kan
for å hjelpe alle mann.

Tror dere på dårlig karma? Du vet litt sånn at skjebnen tar igjen og gir deg en på tygga når du ikke har oppført deg helt pent?  Vel, det har i såfall rammet meg i dag.

For satt ikke jeg her tidlig i dag morges og hoverte over Kokkejævel som syntes det var litt tungt å komme i gang en attende mai? Belærende doserte jeg om blasfemi, lover fra 1600-tallet og fullmåne. Det innlegget kan du lese her.

Ikke før hadde jeg trykket på “Publiser” knappen før karma kom og dro til meg i bakhodet ikke bare en gang, men opp til flere ganger på rad.  Nå sitter jeg skjelvende bortgjemt på et sjalterom på jobben og klamrer meg til kaffekoppen mens jeg ber om nåde. Gudene skal vite at jeg trenger den kaffen i dag.

For hva skjedde bare få minutter etter at jeg hadde trykket publiser og det forrige innlegget lå ute på nett? Jo den til da relativt ok mandagen begynte å slå seg vrang.

“Jeg får kaste meg på krykkene” sa  jeg til Gamle Gubben Grå som merkelig nok allerede satt påkledd ved spisebordet og spiste frokost. “Da må vel jeg bli med.” svarte Gubben og reiste seg likt med meg. Jeg så uforstående på han. Vel liker jeg å tilbringe tid med Gubben, at vi gjør ting sammen, men nå skulle jeg på jobb og det burde i grunn gå greit uten Gubbens selskap.  “Skal ikke du levere Lille Bille på verksted for EU kontroll?” spurte Gamle Gubben Grå da han så mitt noe spørrende blikk.

Det hadde selvsagt jeg helt glemt.  Og jeg hadde som vanlig bare tiden av veien. Hvis vi nå kjørte nedom sentrum, leverte Lille Bille på verkstedet for at Gamle Gubben Grå så skulle svippe meg opp til sykehuset kom jeg garantert til å komme for sent på jobb. Jeg hater å komme for sent, selv om det bare er for et par minutter. Og det å levere en bil på verksted tar ikke “et par minutter”.  Når man kommer som kjerring inn på et bilverksted er min erfaring at det tar en evighet før noen bak skranken i det hele tatt får øye på deg. Og så er det ikke bare å levere nøkkelen og flakse ut igjen. Nei, det er spørsmål som skal besvares og ting som skal noteres ned i rolig tempo helt til jeg omtrent er sprekkeferdig av rastløshet. Sender jeg Gamle Gubben Grå inn tar det om mulig enda lenger tid. Da må jo han lire av seg noen morsomheter og gjerne drikke en kopp kaffe før han kommer ut igjen.

Men fordi Gamle Gubben Grå er Gamle Gubben Grå og selv etter 30 års samliv fremdeles relativt svak for min kvinnelist, får jeg overtalt han til at jeg kjører til jobben med han som passasjer. Så leverer han Lille Bille på verkstedet, og venter i byen til de er ferdig med EU kontrollen eventuelt går hjem eller finner en buss. Det viktigste er jo at jeg kommer tidsnok på jobb, ikke å gjøre hverdagen enkel for Gamle Gubben Grå, ikke sant?

Vel som tenkt så gjort. Jeg satte meg inn bak rattet, satte bilen i revers, inn med gassen samtidig som jeg dreide rattet godt mot venstre. Å kjøre ut fra sin egen gårdsplass er jo noe man gjør mer ved hjelp av ryggmargsrefleks enn ved bruk av speil, bakvindu og annet ekstrautstyr. Etter få meter sa det pang.  Det var tydelig at Lille Bille støtte på motstand. Jeg tenkte raskt og kastet et blikk i speilet. Firmabilen til Yngste Sønn sto parkert på gårdsplassen og hindret meg i å få snudd Lille Bille. Pleier ikke å være noe problem. Vanligvis drar Yngste Sønn lenge før meg, men i dag lå også han litt bak skjemaet.

Irritert setter jeg bilen i første gir og drar rattet med irriterte bevegelser mot høyre. Gamle Gubben Grå ved min side holder klokelig kjeft. Jeg kjører da raskt fremover og kjører fronten på bilen inn i kanten mot kjøkkenhagen. Fremdeles ikke et ord fra Gamle Gubben Grå. Jeg tror jeg nevnte navnet på noen høyere makter som ikke befinner seg i den kirken som illustrerte mitt forrige innlegg. Hvem var det som hadde hovert om blasfemi?

Så var det å møysommelig rygge bilen rundt hushjørnet og ut innkjørselen. Helst uten å dunke borti firmabilen til Yngste Sønn, bilen til Gamle Gubben Grå, trammen, trappa opp til trammen, en sykkel, sykkelstativ en stykk snøfreser,  hushjørnet, gjerdet til naboen, x antall sypresser eller søppelskuret ytterst i utkjørselen. Det gikk greit, men da jeg fikk bakenden til Lille Bille ut i gata utenfor og virkelig fikk oversikten over gata når sikten ikke var sperra verken av søppelskuret eller tujahekken til naboen, befant Lille Bille seg bare få centimeter foran fronten på den store søppelbilen til HRA, det lokale avfallsselskapet. Jeg skal love dere at hjertet slo et par ekstra slag akkurat da!

Litt mer våken og litt mer skjerpa kjører jeg videre. I krysset ut av boligfeltet og ut i bygdeveien Vågårdsveien, som er en blindvei inn til den lille grenda Vågårdsbygda, har jeg passe hastighet og ser grusbilen fra Myrvang som kommer kjørende så støvskyene står etter den. Jeg trenger nesten ikke bremse ned for å unngå at vi møtes. Har ikke den vikeplikt for meg, jeg kommer fra høyre?

Jeg ser og han lille gutten som løper over brua med raske skritt mot skolebussen som står og venter. De kan være litt vimsete disse små-karene på en 7-8 år og fort bruke hele veibanen. Men jeg holder lav hastighet og legger meg godt ut til siden

Vi kommer oss til sykehuset uten flere uhell, og jeg kan glad og fornøyd overlate Lille Bille til Gamle Gubben Grå. Ankommer avdelingen 07.58 ferdig skiftet til hvit pysj, og kan skjenke meg en kopp rykende varm kaffe før arbeidsdagen tar til. Gudene skal vite at jeg trenger den i dag.

En tanke slår meg etter at innholdet i den første kaffekoppen har begynt å gjøre sin virkning og klarnet hjernen litt. Kokkejævel bor oppe i Alta ikke sant? Og Alta, det er samenes rike. Jeg vet ikke om Kokkejævel er same eller har samiske røtter, men muligheten er jo til stede. Eller Kjærest, kanskje hun har sameblod i årene og har lest det forrige blogginnlegget mitt!  Jeg kjenner jeg grøsser på ryggen. Kan jeg rett og slett ha blitt utsatt for ganding?

Å gande noen, eller sette gand på noen betyr å kaste trolldom eller nærmere bestemt å kaste vondt over folk. Ganding er samefolkets form for trolldomskunst, eller utsending av ånder for å utføre forskjellige tjenester.  En gand er en slags trolldomspil som samiske trollmenn eller kvinner kan sende etter mennesker for å skade dem i følge folketroen. Det ble hevdet at samer og andre kunne sende gander over lange avstander og for eksempel spre sykdom med nordavinden til England eller Frankrike. Det ville altså ikke være noen heksekunst for en god gander å sende en aldri så liten forbannelse fra Alta og til Hønefoss for å skade meg.  Eller det ville jo være en hekse- eller trolldomskunst, men jeg tror du skjønner hva jeg mener.

Jeg synes det er litt kult hvis jeg virkelig er gandet. At noen har kastet trolldom over meg. Jeg har alltid likt folketro og har selv av mange fått betegnelsen heks. Så selvsagt har jeg stor respekt for gammel folketro. Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder har jeg hørt.

Men samtidig er det jo litt nifst og. Hvis det sitter en illsint Kokkejævel oppe i Alta og sender trolldomspiler med ulykke og forbannelser over meg. Hva skal til for å bli kvitt en gand? Jeg leser meg nok en gang opp på nødvendig kunnskap. Det virker som det beste er å søke hjelp hos en annen trollmann, eller sjaman.  Er det noen som har telefonnummeret til Durek?

Her har jeg med nitid arbeid og på tross av en elendig 17. mai klart å karre meg opp på en 49. plass.  Og hva møter meg? Hva har Kokkejævel klart å koke i hop som jeg må kommentere tidlig en mandags morgen? Jo ren og skjær Gudsbespottelse, blasfemi. Sånt er ikke noe å spøke med.  Opp gjennom historien har folk blitt steinet og brent for slike ugjerninger. Ja til og med her i landet slo Christian kvarts lov fra 1687 fast at blasfemi skulle straffes ved at den skyldige skulle få tungen skåret ut for deretter å bli halshugget.  Høres liksom ikke så fristende ut tidlig en mandag morgen, rett etter nasjonaldagen.

Blasfemi var straffbart i Norge etter Alminnelig borgerlig Straffelovs § 142 frem til 2015.  Men i dag kan Kokkejævel drive med Gudsbespottelse oppe på bloggtoppen uten å risikere å miste verken tunge eller hode. Hadde det vært opp til meg ville nok blasfemi vært ulovlig fremdeles, og da hadde jeg prompte levert en anmeldelse på kokkejævel sitt innlegg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Jesus, ondskapsfull eller bare korttenkt?” spør Kokkejævel med store bokstaver i overskriften på innlegget sitt, og lar seg avbilde som en kristusfigur foran noe som minner om et alter, men som nok er noe mer okkult.  Hemmelig sekt?

Årsaken til at Kokkejævel stiller kritiske spørsmål rundt Jesus sin tankeevne og sinnelag er at det er litt tungt å stå opp 18. mai.  Han syntes Jesus burde tenkt på det og gjort 18. mai til en helligdag.  Nå må vi jo vente helt til torsdag, Kristihimmelfartsdag før vi finner en fridag. Hardt det for enkelte.

Så litt korttenkt stiller Kokkejævel spørsmålet om Jesus var korttenkt eller ikke tenkte på Norge når han valgte å ta turen opp til himmelen på torsdag, bare 4 dager etter 17, mai.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne for å få banket litt allmenlærdom inn i kokkehodet. Kristihimmelsprett er ikke en fast dato. Den kommer 40 dager etter 1. påskedag.  Og 1. påskedag er som alle vet første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Så kanskje Kokkejævel i stedet for å forbanne Jesus burde forbanne månen?
Kristihimmelsprett begynte man å feire på 300-tallet.  17. mai begynte man som kjent ikke å feire før etter 1814.  Grunnlovsdagen ble ikke en festdag før etter at grunnloven ble underskrevet,

Kanskje var det Eidsvollsmennene som var skikkelig ondskapsfulle.  De underskrev jo Grunnloven 17. mai 1814.  Men hvis de hadde ventet en dag, en eneste dag og så undertegnet Grunnloven 18. mai kunne problemet til Kokkejævel vært løst og vi hadde fått fri dagen etter Grunnlovsdagen.  For 18 mai 1814 var dagen før Kristi Himmelfart.  Så hvis man da hadde tidfestet Grunnlovsdagen på samme måte som resten av helligdagene på denne tiden av året, altså tatt utgangspunktet i månen og vårjevndøgn. Og ikke brydd seg så mye om kalenderen og datoer, så kunne vi feiret Grunnlovsdagendagen før Kristihimmelfartsdag, og på den måten alltid fått fri dagen derpå.

Nei det er nok Eidsvollsmennene Kokkejævel burde ta seg en prat med i stedet for å irettesette Jesus.

Kokkejævel på toppen av bloggtopplista trakk inn magen så godt han kunne. Det hjalp ingenting.  Han fikk ikke på seg dressbuksa.  Jeg er på 53. plass og har ingen planer om å trekke inn magen!  Bunaden kommer til å henge i skapet i år og.  Det er 25 år og 30 kilo siden jeg var inne i den sist.

Det har snødd hos Kokkejævel.  Hos oss er det fint klart vårvær, litt mye vind men behagelig temperatur mellom vindkastene, (Utsikten er fra Vikerfjell ikke langt her fra og er ikke tatt i dag – har lufta hundene, men har ikke vært på fjellet.)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ikke noe 17. mai pynta frokostbord her i huset sånn som hos Kokkejævel. Der har jeg helt klart forbedringspotensialer. Men vi skal ha lang frokost med varme rundstykker,  Dette blir en 17. mai uten det vanlige stresset hvor jeg knapt får slengt i meg ei brødskive mellom slagene.
Har laget Pavlova.  Er ikke det den optimale 17. mai kake?   Pavlova til frokost går fint i dag.

Jeg skal forsøke å få med meg litt hornmusikk, og kanskje bilkortesjen som skal erstatte barnetoget her i byen.  Og skal vel stå ute på terrassen og gaule “Ja vi elsker” klokka 13, kanskje.  Vil jo ikke skremme naboene – og jeg har absolutt ingen sangstemme.  Fikk brev med hjem da jeg gikk i 3. klasse. “Det hadde vært fint om Brit holdt munn i sangtimene…”  Jeg mener, da er sangstemma ille!

På kvelden skal vi ut til Høvdingen og spise spekemat.  Vanligvis samles storfamilien, men vi er for mange til å få til det i år, så nå fordeler vi oss litt ut over dagen.

ha en fin 17. mai folkens!

Kokkejævel er tilbake på bloggtoppen.  Han bruker kraftuttrykk, og ber meg og alle andre om å holde avstand.
Vel, jeg er nede på en 50. plass, så avstanden er nok sikret…..

Det er selvsagt viruset han sikter til. Verden åpner langsomt opp igjen. Da må vi ikke glemme og fortsette med de enkle grepene som å vaske hendene og holde avstand. På det punktet er Kokkejævel og jeg hjertens enig.
Regjeringen har svidd av bortimot en billion kroner på tiltak for å begrense smitten, skriver Kokkejævel.  Da må vi ikke la smitten blomstre opp igjen bare fordi vi blir sløve og gir faen.  Jeg er fremdeles enig i at vi skal fortsette med å vaske hendene og holde avstand  uavhengig av regjeringens pengebruk.
Jeg mener, regjeringer kaster bort millioner og billioner på så mangt, og også denne billionen fortjener at man i ettertid gransker om alt var vel anvendte penger, eller om vi kanskje kunne gjort noe annerledes.  Evaluering som det heter på fint.
Hadde vi for eksempel trengt å stenge ned landet i to måneder hvis vi hadde hatt bedre beredskap?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Det er ikke noe offer å holde avstand” sier Kokkejævel.
For mange er det det.  I går hørte jeg om en far. Han ble far for første gang for fem uker siden.  Barnet var født flere uker før termin, og ligger nå på nyfødt intensiv på femte uka.  Der har ikke far adgang. Kun mor.  Man begrenser besøkene på sykehus til det aller mest nødvendige og noen ganger litt under det. Det går bra med barnet, det er ikke noe kritisk ut over at det er prematurt.  Så denne pappaen har vært pappa i fem uker, og har bare sett det lille barnet sitt rett etter fødselen.
Jeg tror han synes det er et relativt stort offer og holde avstand, selv om han sikkert har forståelse for at det er viktig å holde avstand.
Det sitter en god del gamle på våre institusjoner.  Innimellom får de se sine kjære på nettbrett betjeningen legger i fanget deres.  Noen kan få lov til å vinke til barn og barnebarn som står utenfor vinduet. Det er ikke sikkert de hlt forstår dette med viruset.  De er svekket av alderdom og sykdom.  For dem er det et offer og holde avstand.  For deres pårørende er det et offer å holde avstand.  Det er ikke sikkert de kan ta igjen det forsømte etter at krisa er over om ett års tid eller så.

Det er et offer å holde avstand når alt du ønsker er å være nær.

Det er nok litt andre situasjoner Kokkejævel tenker på når han formaner oss til å holde avstand.  Han arbeider på et kjøpesenter og hevder han ser en tydelig endring i folks adferd.  Jeg ser det samme når jeg beveger meg rundt i samfunnet. Folk er ikke så redde lenger, og det er bra.  Dessverre er det noen som tror vi nå er tilbake til normalen og derfor kan gi faen i håndhygiene og avstand.
Hos Kokkejævel, på kjøpesenteret i Alta går det mindre sprit.  Folk bader ikke lenger hendene i hånddessinfisjon hvert annet minutt.  Det er ikke bra.
På jobben min, på sykehuset, er spritforbruket fremdeles veldighøyt. Heldigvis. Jeg ser pasienter desinfisere hendene i spritdispenserne hele tiden.  Ser de bruker jakkeerme eller sjalet til å holde avstand mellom huden på fingrene og dørhåndtak.  De har med plast-skotrekk til å ha på føttene.  Jeg synes folk er flinke.
Også de fleste av de jeg treffer på Kiwi eller når jeg en sjelden gang er innom en annen butikk.

Mulig folk går litt tettere sammen enn for en måned eller to siden, når byene var folketomme.  Vi tar livene våre tilbake gradvis.  Vi behøver ikke snike i køer, åle oss frem rundt andre kunder eller strekke oss over hun gamle damen som bruker så utrolig lang tid på å ta en melkekartong ut av kjøleskapet på Kiwi, og så blir stående og fundere litt i kjøleskap-døra om hun også skal kjøpe med en fløte.  Vi har fremdeles tid til å stå høflig på en meters avstand og vente til hun er ferdig.  Fredagstacoen løper ikke fra deg av den grunn!

Faren er ikke over.  Alle jeg snakker med og som har noe med helseledelse vet at kampen mot viruset langt fra er over.  Vi er relativt sikre på at smittetallene kommer til å stige igjen her i landet og.  Det kommer til å bli flere syke, flere sykehusinnleggelser, flere intensivpasienter, flere respiratorpasienter og flere døde.
De siste beregningene jeg har hørt anslår at den neste toppen vil bli rundt september.
La oss alle gjøre det vi kan for at også den smittetoppen skal bli så liten som mulig.  La oss gjøre det vi kan for at ikke intensivkapasiteten og respiratorkapasiteten ikke blir sprengt.
La oss slippe å få italienske tilstander, eller spanske, svenske eller belgiske…
La oss i helsevesenet ha kapasitet til å behandle alle pasientene som trenger behandling, intensivseng, respirator.  La legene få slippe å stå i umulige etiske dilemmaer.  Hvem skal få den siste respiratoren?

Ikke frykt andre mennesker.  Men ta hensyn, vær normalt høflig. Kleng deg ikke innpå andre mennesker.  Vask hendene. Host i albuen eller i et papirlommetørkle. Lær deg disse enkle tingene – og fortsett med de ut dette året, og det neste- Og ut tiåret og resten av livet.
Så enkle grep kan redde liv, også når det ikke er noen pandemi.

Ha en fin dag, og en koselig 17. Mai helg!

Jeg er jo kjerringa som fikser alt. Og det er så godt å kjenne at energien er tilbake, at jeg begynner å bli mer og mer lik meg selv slik jeg var den gang da. Slik jeg var før jeg fikk diabetes, før jeg møtte veggen, før jeg ble deprimert eller hva som nå var grunnen til at det meste føltes som et ork.

Men jeg vet og at det er viktig å lytte til kroppen, ikke gape over for mye og ta noen pauser og bare slappe av. Det er bare ikke like lett å huske på støtt. Jeg er jo et ja-menneske.

I går fikk jeg en mail fra “Hold pusten”, medlemsbladet til Radiografforbundet. Det var liksom min tur til å skrive et innlegg om noe innen fagfeltet som jeg brenner for. Ja, helt frivillig er det jo om du vil delta i skrivestafetten.  Selvsagt så jeg Ja. Klart det. Liker å skrive, og jeg er jo et Ja-menneske.

I går var det styremøte i Rødt. Da ble jeg spurt om jeg kunne ta å lage en innledning til debatt til neste landsmøte. På ny hørte jeg meg selv du Ja, klart det.

Noen på møte som vet hvor sliten jeg har vært så granskende på meg. Så ut som om han var på nippet til å si noe. Men han stoppet.  Og det går fint. Energien er tilbake. Utfordringen er inspirerende.

Jeg er jo et Ja-menneske.

Martine Halvs er på første plass på bloggtopplista. Jeg er helt nede på en 55. plass, og har absolutt ingen grunn til å feire eller feste.
Martine hadde en fantastisk torsdag, og var strålende blid.  Torsdagen min var ikke så verst den heller.

Martine er stolt, rørt glad og overveldet over alle hyggelige tilbakemeldinger hun har fått på et tidligere innlegg. Jeg er også glad for tilbakemeldingene på gårsdagens innlegg.  Om jeg kan si at jeg er stolt, rørt og overveldet er muligens og ta litt hardt i.  Takknemlig, ja men….

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Martine har fått flis i foten.  Hun har spist reste-taco gått en tur for å klarne hodet og jobba jobba jobba.
Jeg er frisk og rask. Jeg hadde tillitsvalgtsdag i går.  Og siden arbeidsgiver avlyste et fysisk møte i Drammen sent onsdag ettermiddag og jeg faktisk oppdaget det før jeg dro avsted til Drammen tidlig torsdag morgen, hadde jeg god tid til å besvare mail og delta på Skype-møter. (  Beklager arbeidsgiver – planen deres lyktes ikke denne gangen…)
Jeg fikk satt på oppvaskmaskin og spist middag (Grandis) mens jeg deltok på et digitalt møte i fylkestingsgruppa til Rødt Viken etter endt arbeidsdag. Så bar det av sted til styremøte i Rødt Ringerike. Det første fysiske møte jeg deltar på på flere uker for ikke å si måneder. (Vi var 4 stykker satt på hver vår ende av et stort rundt bord, minst en meters avstand. Det var antibac på bordet..)

Innlegget Martine takker for responsen på handler om den følelsen av å føle seg alene, annerledes, og utenfor selv når man er sammen med andre. At man har følelsen av at “alle andre” har det mye finere, morsommere og kulere enn det du har det  At det du gjør på for eksempel på 17. mai bare er bleke etterligninger av det de som er virkelig kule gjør.  Jeg skjønner følelsen.  Jeg har aldri vært på den kule festen.

Jeg har aldri vært på den kule festen med de kule folka, og vet du Martine og alle dere andre, jeg har aldri savnet det heller. De kule folka har liksom ikke vært mine folk, min gjeng.

Jeg sier ikke at jeg aldri har ønsket at markeringen av nyttårsaften, 17. Mai eller andre slike dager kunne vært litt mer festlig. Litt mer sprudlende. At det liksom kunne tatt litt mer av.  For den følelsen har jeg hatt mange ganger.

Ta nyttårsaften for eksempel. I mange mange år inviterte vi Svoger og ei venninne av meg den kvelden. Ramma for fest var til stede. Vakkert pyntet bord. God mat. Raketter og champagne. Alt som hører med. Og vi har alltid hatt det trivelig nok, men det har aldri vært hæla i taket og tenna i tapeten. Mer stille og rolig, kanskje av og til litt kjedelig. Gamle Gubben Grå og Svoger er to trauste karer. Ikke noe galt med dem, men de er liksom ikke de som finner på de villeste spilloppene, forteller de beste historiene eller drar i gang med heftig dansing. De er mer publikum enn de som skaper fest. Venninna mi kan nok bidra med ville latterkuler, og kunne nok svingt seg på parketten hvis muligheten bød seg, men hun er ikke den som tar initiativet til å sette i gang moroa. Og tidvis har jeg følt at det kanskje har vært litt tungt å få denne forsamlingen til å ta av i et ellevilt nyttårsparty det vil gå gjetord om lenge.

Og det er det innlegget til Martine handler om. Det handler om følelsen av at det man gjør, de opplevelsene man har, ikke er bra nok.  Det handler om forventningspress og det å føle at man ikke strekker til. Jeg ville jo så gjerne at de nyttårsaftnene skulle ta av, og følte på at det var mitt ansvar. Jeg var jo vertinne.

Mange har nok følt på den følelsen at festligheter de arrangerer ikke blir bra nok. At alle andre får det til så mye bedre. For eksempel det året jeg fyllte femti. Jeg leide lokale, fiksa mat og ba inn en haug med folk. En hyggelig fest. Jeg koste meg. Men søstra mi hadde 50 års festival på ei strand, snekra scene leide inn band og serverte helgrilla elg for å markere sin 50 års dag. Festen mitt blekna litt i den sammenligninga.

Jeg er eldre enn Martine, og med årene liker man å tro at man og blir visere. For jeg vet at jeg kunne aldri arrangert den 50 års festivalen. Jeg kunne snekra scene, leid inn band og grilla elg eller flodhest for den saks skyld. Det er den enkleste biten av det å arrangere fest. Det hadde aldri tatt av på samme måten med Gamle Gubben Grå, Svoger, Venninna, Den Halvgale Perseren, Svigermor og alle de andre jeg ba på min 50 års dag. Og det hadde ikke vært elgen sin skyld…

Jeg sier heller ikke at det var gjestenes feil, for jeg hadde mange festlige og fine gjester på min 50 års dag. Mange som sikkert kunne i et annet lag ha festet enda villere, danset enda heftigere og ledd enda høyere. Men det er liksom ikke de festene jeg arrangerer, og det er greit nok. For jeg fikk en fest som i grunn var akkurat slik jeg ønsket. Og jeg feiret dagen sammen med de menneskene jeg ønsket å dele dagen min med. Og det er jo det som teller ikke sant?

Martine sier at hun tror at mange feirer dager som 17. Mai med folk de egentlig ikke har behov eller lyst til å feire med.   Jeg er litt usikker på hva hun mener med det. Feirer hun med familie og slekt, men har mer lyst til å feire med venner? Feirer hun med de samme vennene som hun alltid har feiret 17. Mai med fordi det liksom er tradisjon selv om de ikke har så mye felles lenger? Eller feirer hun med de kjedelige folka og skulle mye, mye heller hengt i lag med de kule?

Jeg har alltid feiret ting med de folka jeg ønsker å feire forskjellige dager med. På 17. Mai er det familien og slekta. Ikke fordi jeg MÅ, ikke bare fordi det er tradisjon, men fordi det er de jeg har lyst til å være sammen med den dagen.

Da jeg fyllte femti leste jeg mye om den perfekte  markeringen. Et sted sto det at man skulle be de som du ville imponere, knytte bånd med for å fremme karriere eller posisjon. Jeg gjorde ikke det. Jeg kunne bedt mange folk jeg kjenner som har kule stillinger eller verv. Jeg kunne bedt ordfører og direktører. Mange av de er hyggelige folk som jeg godt kunne ha hygget meg med, eller som jeg ved andre anledninger har hygget meg med i festlig lag. Mulig det kunne ha hjulpet meg til å  nå posisjoner som kunne friste, stillinger jeg kunne ha lyst på. Jeg kunne hatt ei gjesteliste som sikkert kunne imponert både Svigermor og resten av slekta. Men det var ikke de folka jeg hadde lyst til å feire dagen min med.

Jeg har slutta med å bruke av min dyrebare fritid på folk jeg egentlig ikke har lyst til å bruke tid på eller dra på ting bare fordi jeg “må” eller jeg føler at det er forventa.  Føler jeg for å sitte i gyngestolen på terrassen sammen med Gamle Gubben Grå en fredagskveld gjør jeg det, selv om det er sommerfest på jobben.

Det handler om å prioritere det som gjør deg godt. Kjenne på sine egene følelser, ta hensyn til seg selv og ta ansvar for å skape sine egne gode opplevelser.

Ha en fin helg, og en fin 17. Mai.