De som kjenner meg godt humrer sikkert nå. For denne kjerringa er liksom ikke den rette til å slenge rundt seg med slanketips. Men kan Kokkejævel, kan jeg! De siste dagene har jeg jo rast oppover bloggtopplista 59 på torsdag, 54 i går 52 i dag. så jeg må jo bare fortsette skal jeg en gang nå toppen.
Kokkejævel sverger til å bytte gulosttype og på den måten slanke vekk et par kilo i året.
Jeg har bytta ut Coca Cola med Bris og tatt en del andre grep. Jeg slanker meg ikke, men har fått Diabetes og må tenke litt annerledes på hva jeg stapper i kroppen. Da jeg var hos den nye fastlegen her i forrige uke måtte jeg ta en tur på vekta, og resultatet var gledelig. Jeg hadde gått ned 15 kilo siden jeg var på det største! Det ga motivasjon til å fortsette. Snart går jeg (kanskje) til anskaffelse av ny badevekt. (Den gamle får bare latterkrampe hver gang jeg trår opp på den og sier hi-hi…)
Og som Kokejævel sier, man må ikke lide seg gjennom å spise tørr, smaksløs mat fordi om man ønsker å bli litt mindre. Bris med bringebær er fantastisk god!
Til slutt vil jeg komme med en oppfordring som jeg fikk fra ortopeden min etter at han hadde skrudd sammen benet mitt i 2013. Han sa at det ville bli lettere å få et godt resultat hvis jeg klarte å gå ned i vekt. Jeg lå der med et bandasjert bein, colaflaska i umiddelbar nærhet og nattborsskuffen full av sjokolade og tenkte det er lettere sagt enn gjort. Ikke spise, ikke bevege meg – og dagen før hadde jeg fått beskjed om at jeg heller ikke fikk være tillitsvalgt som sto på krava fra sykesenga. . Han så nok at jeg var litt mismodig og ikke supermotivert for slanking. (Når har denne kjerringa vært det?) Så han lente seg frem, så meg inn i øynene og sa: “Husk hvert gram hjelper!” Det var motiverende for meg. For å gå ned ett gram eller to skulle jeg vel alltids klare.
Ha en fin palmehelg. Kos dere med påskegodt og appelsiner. Kom dere en tur ut o beveg dere. Så er det sikkert flere enn meg som går ned et gram eller tre.
Sykepleierforbundets tillitsvalgte her på huset flyr rundt på avdelingene og deler ut påskeegg til sine medlemmer.
12 timers vakter og arbeidsuker på opp til 54 timer er det glade budskapet jeg får lov å forkynne mine medlemmer i forkant av påsken. Som tillitsvalgt har jeg helt vondt i magen.
De som hat 54 timers uke skal “bare” arbeide hver tredje uke. Pluss ha noen fagdager på hjemmekontor i de ukene de har fri. De som arbeider 12 timers vakter jobber 3 dager fra 8 til 20 og så har de 6 dager fri før de arbeidet 3 dager 20 til 8 før 6 nye fridager. Også de har noen hjemnekontordager. Hvor lenge vi skal arbeide sånn er det ingen som vet. Går et arbeidslag ut i karantene reduseres fridagene. De med 54 timers uke må da arbeide annen hver uke. De med 12 timers vaktene får 3 dager fri mellom hver 3 dagers periode med 12 timers vakter. Jeg får vondt bare jeg tenker på det.
Vi starter på mandag.
De påskeplanene myndighetene ikke har klart å ødelegge, som hytteturer, utenlandsreiser og påskeskirenn; de klarte ledelsen og jeg å spolere. Likevel tok folk det tilsynelatende pent.
Norges dårligst betalte radiografer blir nå pålagt en utrolig tøff turnus., og jeg – deres tillitsvalgt har godkjent det. Jeg har gjort det for at hvis vårt lille sykehus skulle gå i rød beredskap i løpet av påsken, så er radiografene organisert til å klare det så godt som overhode mulig. (Håper jeg!)
Hva det vil si å gå i Rød beredskap? Det spørsmålet har jeg fått mange ganger den siste uka. Jeg har bare svart at da er det litt vel mye pasienter.
Da Rådmann orienterte kommunestyret i går (på Skype) fikk han det samme spørsmålet. Han svarte at det ville si at sykehuset fikk flere pasienter enn de klarte å ta seg av….. Det er ikke riktig definisjon. Jeg har vært med på at Ringerike Sykehus har vært i Rød beredskap en gang før. Det var22. juli 2011. Vi klarte å ta oss av alle de pasientene som kom til oss fra Utøya på en god måte, alle som kom til oss overlevde, den gangen.
Men det sier noe om hvor krevende situasjonen vil bli…. Denne gangen er det ikke snakk om en kveld, men kanskje flere dager, uker med Rød beredskap….
Nå er det helg og noen fridager for meg før alt starter…
Jeg skal prøve å slappe av, tenke på andre ting. Til de som mener at jeg er litt vel negativ på bloggen for tiden, at jeg tenker for mye, At jeg skal vaske hendene og holde meg i ro, så er jeg ikke i en situasjon som gjør at det er riktig strategi akkurat nå.
Jeg ønsker og å gi et bilde, fortelle min historie om hvordan hverdagen er til alle av de som ikke bare har hjemmekontor, men som må ta på seg smittefrakken og gå på jobb.
Kanskje, når alt dette er over, vil noen flere huske at det vi gjorde var ikke en del av dugnaden. Det var jobben vår!
Pr i dag er 39 ansatte i Vestre Viken, som er “mitt” helseforetak som er smittet, På Oslo Universitetssykehus er det 148 smittede ansatte. Så vidt jeg vet er ingen alvorlig syke ennå. Vårt krav om økte forsikringer fra arbeidsgiver på grunn av den risikoen vi har i arbeidet vårt er heller ikke blitt hørt….
Kanskje når alt dette er over, vil noen flere av dere forstå at vi trenger noe mer enn at dere går ut på verandaen deres og klapper. Vi fortjener lønn som står i forhold til det samfunnsansvaret vi har.
Kanskje… men da tenker jeg alle er opptatt av hva denne krisen har kostet samfunnet. Da er det ikke rom for gode lønnsoppgjør. I det minste ikke i offentlig sektor. .
Vel, vi har ikke tid på å tenke på lønn nå. Vi har en jobb å gjøre. Vi tar på oss den hvite pysjen, smittefrakken, munnbind og hansker og gjør det vi må.
For de av dere som i likhet med Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen lurer på hvilken dag det er i dag så er det fredag. Fredag og start på påskeferien, for mange -og hva så?
I dag skulle glade skole- og barnehagebarn løpt ut av skoler og barnehager klare for 10 blanke fridager. Men det er tre uker siden de løp ut skole- og barnehageporten sist.
I dag skulle vi stå som sild i tønne i alle matbutikker og på polet og hamstre det vi klarte av påskemarsipan, påskelam, og ikke minst påskevin. Men hva er vitsen? I år kommer påsken til virkelig å være “den stille uken”. Men vi kan jo ikke gå i kirken en gang.
Her jeg bor i Hønefoss, knutepunktet både de som skal til Hallingdal og de som skal til Valdres må igjennom skulle bilkøene i dag sneglet seg avgårde med påsketurister på vei til hyttene på fjellet. Men folk får ikke lov til å dra til fjells i år..
På sykehuset skulle vi lage planer for å ta i mot mange skiturister med brudd i armer, kravebein og legger. Men alpinbakkene i Hallingdal og på Norefjell er stengt. I stedet for skruer og plater til ortopediske operasjoner er det smittefrakker, munnbind og hansker som ligger fremst i skapene, og vi helsearbeidere krysser fingrene for at vi skal ha nok respiratorer og intensivsenger.
Folk tusler rundt i pysjen og jobbmøter så vel som vennelag foregår på en liten skjerm ved kjøkkenbordet. Det er fort at det blir litt ekstra kos, litt ekstra snop, kaker og god mat. Hva skal vi ellers finne på? Og kanskje er det godt med disse annerledes-dagene en liten stund. Men nå har det gått tre uker…
Hvor lenge kan vi holde på slik før alt rakner fullstendig?
I likhet med Kokkejævel stiller jeg meg det spørsmålet. I likhet med kokkejævel tror jeg ikke vi helt fatter hvor alvorlig situasjonen egentlig er. I motsetning til Kokkejævel tenker jeg først og fremst på helsevesenet. Kommer vi til å klare “å stå han av”? Eller blir det italienske tilstander her og?
Men jeg er og engstelig for de økonomiske følgene som kommer. Konkurser, arbeidsledighet og mennesker som får livsverket sitt knust. Jeg tror vi vanskelig klarer å fatte hvilke konsekvenser vi vil se de neste ukene, månedene og årene. Det kommer til å ta tid og få verden på fotene igjen. Hvor lenge kan vi egentlig stenge ned landet?
Selv om jeg har vondt i magen med tanke på at vi kan oppleve italienske tilstander på norske sykehus, og inderlig håper folk tar myndighetenes smittetiltak på alvor. Vask hendene, hold avstand og dropp hyttepåsken! Så mener jeg at vi snart må åpne opp deler av samfunnet igjen.
Vi må få butikker opp å gå. Vi må få folk tilbake på jobb. Skoler og barnehager må åpnes. Vi behøver ikke ha konserter med mange hundre mennesker, festivaler, osv. VI må kanskje fremdeles ha reiseforbud og streng grensekontroll. Men vi må snart, ganske raskt få hverdagen opp å gå igjen. Vi måfå livene våre tilbake – men fortsette å holde avstand og vaske hendene.
Det er ikke så ofte jeg kjenner sinnet og engasjementet flamme ordentlig i meg rundt klokka 06.30 om morgenen. Jeg er fremdeles litt trøtt, litt halvveis i dvale. Og i dag var jeg enda mer rolig enn vanlig. Yngste Sønn sto opp av seg selv, måtte verken vekkes eller mases på. Ja, han forlot heimen en times tid før vanlig tid, og tre kvarter før han egentlig MÅ stå opp. Ikke skal jeg stresse av gårde selv heller. Hjemmekontor, ikke noe skype-møter før et telefonmøte klokka 10. Jeg har når man teller timer arbeidet det jeg skal denne uka, sykemelding tatt i betraktning, Så jeg kan ta en rolig start på dagen med verdens beste samvittighet. Trenger i grunn det etter et par, tre litt hektiske dager på jobb.
Men så er det dette faste morgen-innlegget på blogg da. Innlegget hvor jeg tar for meg det siste innlegget til den bloggen som ligger øverst på bloggtopplista. I dag var det som så ofte før Kokkejævel, denne Kokken oppe i nord som tror han er Guds gave til verden. Jeg registrerte sløvt at jeg selv var ramla ned på en 59. plass, ikke en gang det klarte å få blodtrykket til å stige. “Ja, ja” tenkte jeg. “Folk liker ikke kjærlighetserklæringer til Gamle Gubber og bilder av brukte lenestoler.” Så åpnet jeg innlegget til Kokkejævel. Jeg leste innlegget mens jeg vantro tenkte; “Er han fullstendig dum? Hvor har denne fyren tilbragt de siste tre ukene?”
OK. Han har fått med seg at landet er stengt ned. Hans eget firma Fy Fader ble tvangsstengt av myndighetene. Hans andre firma, “Hofte Pluss” valgte han selv og stenge ned før myndighetene besluttet det og. Sikkert en vanskelig men riktig beslutning.
Han har og fått med seg at det selvsagt ikke bare er hans firma som er stengt, men også skoler (hvor Datter og Kjærest går), Han har fått med seg at de andre butikkene i Finnmarks største kjøpesenter også er stengt. At det er mange mennesker som har litt god tid for tiden, men han har tydeligvis ikke tenkt noe nærmere over HVORFOR myndighetene har gått til det drastiske tiltaket å stenge ned store deler av samfunnet.
For Kokkejævel antar at siden halve Norge og mer til er stengt, så sitter sikkert de ansatte borte på Hammerfest sykehus og tvinner tommeltotter. Så da kan de jo bruke litt av dødtiden sin til å operere skuldra hans som de egentlig skulle tatt i september.
Og siden Kokkejævel er en handlingens mann ringer han sykehuset for å høre om ikke de også synes det høres ut som en god ide’.
De syntes ikke det.!
Hammerfest Sykehus og resten av Finnmarkssykehusene (og de fleste andre sykehus i Norge) er i gul beredskap. Vi som arbeider i helsevesenet gjør alt vi kan for å forberede oss på en enorm stor mengde syke pasienter på grunn av korona. Myndighetene har stengt ned samfunnet, bedt folk holde seg hjemme i størst mulig grad for å bremse smittespredningen for at vi skal få kjøpt oss tid til å få organisert oss til å få på plass så stor kapasitet som mulig. Myndighetene håper og at man ved alle de strenge tiltakene de har innført vill man forhåpentligvis forhindre at for mange blir kritisk syke på en gang. Håpet og målet til myndighetene er å bremse smittespredningen slik at ikke helsevesenet kneler og ikke klarer å ta seg av alle pasientene.
Allerede for over en uke siden gikk radiografene på Hammerfest sykehus over i “Covid 19 turnus” En turnus der man deler arbeidsstokken i forskjellige arbeidslag slik at hvis en ansatt skulle bli smittet ungår man at den smitter mer enn sitt arbeidslag. Blir en ansatt syk med Covid19, må hele arbeidslaget i karantene. For å fa til slike lag endres arbeidstid, og på små sykehus blir det fort en del overtid for å få til en slik ordning. Vi skal og ikke være alene på jobb, noe radiografene på Hammerfest og andre sykehus ofte er i deler av døgnet. På Hammerfest sykehus må man dele radiografene i to arbeidslag. Så arbeider de halve tiden hver. Skulle et lag måtte gå i karantene, må det andre laget dele alt arbeidet 24/7 mellom seg.
Finnmark med sine lange avstander, sine utfordrende værforhold og sine relativt små sykehus har helt andre utfordringer i slike krisetider enn store universitetssykehus på sentrale Østlandet. Jeg er sikker på at de vil klare det på en god måte, hvis ikke for mange “søringer” blander seg inn.
Men de trenger ingen ekstra pasienter, ingen ekstra skulderoperasjoner, de har ikke nok av ledig tid. Heller ikke til en kokk som tror han er kjendis eller Gud.
Jeg hisset meg sikkert litt mer opp enn nødvendig.
Jeg har sittet hele uka og arbeidet med å dele radiografene jeg representerer inn i slike lag.
Jeg har ringt rundt og forklart medlemmer at turnusen de trodde de hadde i påsken, ikke blir slik de trodde. At de skal arbeide lange vakter, eller ha fri på andre tidspunkt enn de trodde, For flere kom ikke bytte av arbeidshelg som en god nyhet. Jeg er litt sliten. Litt spent på hvordan de neste ukene, månedene vil forløpe for min yrkesgruppe.
Jeg skal slappe av, puste med magen.
På mandag har jeg hørt at det er jeg som skal sitte og svare på telefoner fra Kokkejævler og andre pasienter som tenker at vi sikkert har god tid i disse dager til å ta oss av akkurat dem.
I går handlet jeg på en slik kjøp-salg-gibort side på fb. Alle dere som følger denne bloggen jevnlig vet jo at jeg er utrolig glad i gjenbruk. Og i går kom jeg over nok et godt tilbud.
Da vi flyttet inn i Drømmehuset sommeren 2007 fikk vi litt penger av mine svigerforeldre til oppussing og litt nytt interiør. Sofaene vi hadde i Huset i skogen, der vi bodde før, hadde sett sine bedre dager. De var nye da vi flyttet inn, men 9 år, 3 små barn, hunder og katter hadde satt sine spor. De skulle ikke være med inn i Drømmehuset.
Vi investerte i noe så lite praktisk som 2 store hvite skinnsofaer jeg forelsket meg i i “Billigkroken” på IKEA. De ble som 2 flotte smykker i “penstua” som er holdt i hvitt og gull. Nå er de straks 13 år, men holder seg relativt greit.
Da jeg skrolla nedover fb. då jeg plutselig noen som solgte 2 hvite skinnstoler i samme serie som sofaene som skulle selges til høystbydende. Jeg har lenge tenkt på at det hadde vært kjekt med noe stoler sammen med sofaene. Kjekt når ungene er hjemme eller vi har gjester. Så jeg la inn et bud. 100 kr for begge.
Jeg fikk tilslaget! Gamle Gubben Grå dro av sted og hentet dem, og vips hadde vi en stor sallonggruppe i stua. Stolene er store og gode å sitte i, mindre slitt enn sofaene og jeg er strålende fornøyd. Gøy med fornying!
Kokkejævel er fremdeles på bloggtoppen. Jeg har ramla ned til en 51. plass. Forståelig nok. Bønn til Gud om mindre snø og en kjærlighetserklæring til Kjærest gur selvsagt flere klikk enn en bønn om at helsevesenet skal klare seg gjennom koronakrisen og litt syting over at Bent Høye i sin godhet vil bure meg inne. Jeg får jo kommentarer om at jeg bekymrer meg for mye. Folk liker ikke å lese om problemer, om utfordringer. De ønsker “Dont worry, be happy”. selv når det er grunn til reell bekymring. Mitt motto i slike tider er “Keep calm, carry on” Men slikt gir jo selvsagt ikke klikk.
Så i dag gjør jeg som Kokkejævel, ubekymret kommer jeg med en kjærlighetserklæring til Gamle Gubben Grå før jeg drar på arbeid for å fortelle medlemmene på et av de sykehusene jeg representerer at Påsketurnusen kan de glemme. Fra mandag begynner ny turnus med 12 timers vakter. Vi skal nå deles i team, arbeidslag,. De neste ukene/ månedene, jeg vet ikke hvor lenge, må dere kun arbeide med de kollegaene som er på deres team.
“Don’t worry be happy!”
Akkurat nå sitter jeg ved spisebordet og du ligger inne på soverommet og snorker. Eller jeg hører vel ikke at du snorker akkurat nå når jeg lytter etter. Du har så fin snorking. Jeg liker å høre på deg snorke. Eller, den ble litt vel drøy. Snorkinga di hører ut som en gammel dampveivals med åndenød. Men opp gjennom årene har jeg likt å høre at du snorker. I lange perioder slet du med søvnen, med å få sove. Da likte jeg å høre at du snorket, bevis på at du sov godt og fikk hvile.
Jeg liker å komme hjem til deg eter lange og strevsomme dager og øse ut frustrasjon over elendige ledere eller andre utfordringer til en som lytter og føler med meg. Jeg liker at vi tilbringer tid sammen. Jeg liker deg.
Jeg hadde selvsagt klart meg alene, uten deg. Jeg er jo kjerringa som fikser alt. Men jeg er utrolig glad for at du har stått ved min side de siste 30 åra. Det har gjort livet, alle utfordringene litt lettere å bære. Du hadde sikkert og klart deg uten meg, selv om livet ditt nok hadde blitt mye kjedeligere. Men vi er et utrolig godt team. Vi er best sammen! Du betyr mer enn jeg klarer å uttrykke til daglig. Det er ikke alltid det høres ut som kjærlighetserklæringer det som ramler ut av kjeften min. Dagene går, sikkert ukene og noen gang månedene og, mellom hver gang jeg gjør noe som får deg til å føle deg elsket. Men du er elsket, jeg er bare ikke så flink til å vise det bestandig.
Jeg vet ikke om du leser bloggen min. Du pleier å trykke liker på innleggene på fb siden til bloggen. Men jeg vet ikke om du alltid leser det du liker…Jeg håper du leser dette, at du smiler for deg selv slik at smilehullene dine synes. Men om du ikke leser det, så er det sikkert mange andre som leser det, som klikker seg innpå en slik overskrift. Du vet, innimellom kan jeg være like kynisk som Kokkejævel. Tror ikke du elsker meg noe mindre av den grunn. For selv om jeg kan virke kynisk med en slik kjærlighetserklæring på blogg, så mener jeg hvert ord jeg skriver. Man kan si mye rart om meg, men jeg er ærlig. Til tider litt vel mye ærlig.
Jeg er glad i deg, og jeg vil at du skal ha det bra. Evig lykke, og at du skal vandre rundt å være lykkelig kan jeg selvsagt ikke love deg. For livet er sjelden evig lykke. Det har du og jeg smertelig fått erfare gang på gang. Men livet er litt bedre når vi har hverandre.
Noen ganger skal det ikke mer til enn at vi to sitter og snakker helt vanlig sammen, sånn som i går kveld, for at jeg skal føle meg lykkelig. Jeg håper du har det litt på samme måten.
Du trenger meg. Det vet jeg. Men enda viktigere; Jeg trenger deg! Du utgjør en forskjell. En stor en. Jeg er heldig som har deg som min klippe i hverdagen. Jeg tror ikke du alltid forstår hvor mye du betyr for meg. At du er god nok. Ikke perfekt. Det er ikke alle delene ved deg jeg elsker like høyt. Men jeg elsker deg med dine feil og mangler. (Men du kan godt kvitte deg med de stygge arbeidsbuksene og den grusomme capsen,)
Vi har vært sammen i over 30 år, gift i over25. Vi har møtt flere utfordringer enn de fleste andre ektepar. Livet vårt sammen har vært alt annet enn en dans på roser. Likevel er vi fremdeles sammen. Det kan ikke kalles noe annet enn kjærlighet. Vi kommer nok til å være sammen bestandig – til Dovre faller- slik du lovet da vi ble sammen.
Jeg hørte det på den daglige pressekonferansen til regjeringa på torsdag. Han sa det helt klart og tydelig. Helseministeren vil stenge meg inne! Snakk om knebling av politiske motstandere!
Han sa at sånne som meg skulle holde oss mest mulig hjemme. At folk som kunne finne på å besøke slike som meg, skulle besøke meg og mine likesinnede mye sjeldnere. De kunne heller sende en ekstra Snap eller trykke likes på et innlegg på fb eller insta. (Det et jo ingen som ringer hverandre lenger. Det slutta vi med i 2007). Hvis noen mot formodning skulle få den ville ideen at de ville besøke meg, måtte de love Helseministeren å ringe først. Hvor de skulle ringe hen, sa Høye ikke noe om. Jeg antar det var til han.
Hva galt har jeg gjort denne gangen tenker du kanskje. Det tenkte jeg og, og prøvde å komme på hva jeg kunne ha funnet på som skapte slik en vrede hos denne kelneren fra Bergen. Men, jeg lover, jeg kom ikke på så veldig mye galt jeg hadde gjort de siste dagene.
Men Helseministeren sto der på podiet og sa at jeg skulle holde meg mest mulig hjemme, sørge for at jeg hadde nok medikamenter og stenge meg inne med mitt eget lille medisinaldepot. Fyren begynner i det minste å forstå hva som menes med beredskap..
Jeg kunne til nød få lov til å gå tur hvis jeg lovet å holde lang avstand til mennesker jeg eventuelt måtte støte på. Og for Guds skyld holde meg unna store folkemengder, hvor nå de måtte finnes i disse dager.
Likedan skulle jeg holde meg unna offentlig kommunikasjon. Lett nok, lettere å finne Lille Bille enn en buss her på Vågård.
Ikke tror jeg Bent Høie helt skjønner hvordan jeg lever livet mitt, for han ber meg om å avtale at andre kan handle for meg. Her i huset er det jeg som står for handlinga, og ofte er det jeg som handler for Høvdingen og. Sender jeg Gamle Gubben Grå ut før å handle, går det både vinter og vår før han kommer hjem og han kan ha kjøpt helt feil Bris eller byttet ut yndlingspotetgullet med ostepopp fra First Price. Eller yndlingsteen…ja dere skjønner.
Å unngå å passe mindre barn, burde gå greit. Ungene er 29, 25 og 23 år, og det går helt klart ikke under betegnelsen små barn. (Ja jeg ser at de himler med øynene) Men er det fremdeles innafor at jeg har ansvaret for vekking og masing på Yngste Sønn om morgenen? Nå som vi akkurat har stilt klokka til sommertid kunne det være en fordel.
Det er heller ikke så greit når jeg får beskjed om at jeg helst ikke skal oppholde meg eller sove i samme rom som de jeg bor sammen med. For Yngste Sønn sin del går det ganske greit. Han arbeider lange dager, og den tiden han er hjemme tilbringer han stort sett i kjellerstua eller oppe på rommet sitt på loftet. Men Gamle Gubben Grå…. Skal jeg kaste han ut av soverommet etter 30 års samliv? Ja, jeg fikk med meg at det kun var ved tegn på sykdom i øvre luftveier, men har du levd sammen med en storrøyker som IKKE har symptomer på infeksjon i øvre luftveier? Jeg mener, hoste, tungpusthet osv…
Eget bad, toalett går greit. Jeg kan ta det rosa gjestetialettet. Og jeg lover, det er ingen sjans i havet for at Yngste Sønn eller Gamle Gubben Grå vil sette sine ben inn der. Men kjære Høye i det Høye, kunne jeg være så snill å få lov til å dusje inne på det ordentlige badet? Vil så gjerne slippe å dusje ii toalettet eller bade i håndvasken.
Og sånn for ordens skyld. Det er ikke bare meg Bent Høye vil bure inne, men alle oss i risikogrupper. Vi utgjør ca en tredjedel av befolkningen har jeg hørt.
Ja, det er selvsagt Kokkejævel der oppe på bloggtoppen jeg snakker om. Jeg, jeg har dalt ned til en 48. plass og føler meg langt fra guddommelig.
Jeg brukte dagen i går til å forberede at mange av de medlemmene jeg representerer nå må gå over til å arbeide 12 timers vakter på ubestemt tid. Jeg brukte gårsdagen til å bekymre meg over respiratorkapasiteten på norske sykehus. ennå er det ikke krise. Jeg brukte gårsdagen til å forestille meg hvordan min yrkesgruppe skal løse de utfordringene som ligger foran oss hvis vi får “italienske tilstander” her i landet. Jeg brukte gårsdagen til å tenke på det faktum at noen direktører langt der oppe i systemet ikke vil tegne ekstra forsikring for oss, fordi vi nå står i fare for å bli Covid-19 smittet på jobb – og i verste fall dø. I Italia er over 50 helsearbeidere døde av Covid19 til nå. Selvsagt har jeg tenkt tanken at det kan skje noen av de medlemmene jeg er valgt til å ivareta arbeidsforholdene til.
Kokkejævel brukte gårsdagens innlegg til å klage over været. Vi har alle vårt.
OK, jeg kan se av bildene at det kanskje er litt vel mye snø i Alta, og det er sikkert ganske irriterende at det snør hele tiden. Men her har det knapt kommet en eneste snøfille i hele vinter, men har dere hørt meg klage av den grunn?
Så Kokkejævel ber til Gud om å slippe mer snø. Han hevder til og med at det er Gud som har sendt han til jorden. Det er derfor jeg antar han tror han er Messias.
Jeg folder også mine hender i bønn;
Kjære Gud, vår Far.
Gi oss styrke til å komme gjennom den perioden som nå kommer.
Hold din hånd over oss, og la oss ikke miste for mange.. La sykehusene ha nok kapasitet, til at vi slipper å ta umulige valg.
La sykehusene ha nok smittevernutstyrslik at vi kan ivareta vår egen og andres helse.
Amen
Det er Kokkejævel langt der oppe på bloggtoppen som lanserer den teorien. Eller han spør retorisk “Vil du drepe oss med kaldt blod, Mæland?” og jeg slenger meg på det spørsmålet selv om jeg bare er på en 46. plass. på lista.
Veien mellom Alta der Kokkejævel bor og nærmeste sykehus har vært stengt 35 ganger denne vinteren. Den har vært kolonnekjørt nesten 60 ganger. Mange kommuner og steder i nord har det på samme måten. Det er fint mulig at enkelte steder har hatt enda større utfordringer enn Alta.
Hvis veien fra Alta til sykehuset er åpen, og været er bra kjører man de 14 milene på halvannen time. Som regel bruker man to timer. Ja hvis veien er åpen da, 35 ganger de siste 26 ukene har den vært stengt. Da kommer man seg ikke til sykehuset.
Mange rådmenn, ordførere og kommuneleger der nord har derfor innført “søring-karantene” Alle som har vært sør for Dovre må to uker i karantene. Bakgrunnen for det er jo at det er mye mer covid19 her på sentrale Østlandet enn det er i nord. Og helsevesenet der oppe er i enda mindre grad enn her nede rustet for å ta i mot det trykket av pasienter som fort kan komme hvis pandemien slår til for fullt i enkeltsamfunn i Nord Norge.
Dette kommer ikke av at helsepersonell i Nord Norge ikke er like flinke som i andre landsdeler, for det er de. Men fordi naturen og geografien gir de flere utfordringer det kanskje ikke er så lett å forstå for oss sørpå. I tillegg har det foregått en systematisk nedbygging av beredskapen i hele helse-Norge. Det skrev jeg om i dette innlegget. Beredskapen som var rasjonalisert vekk
Selvsagttaler både jeg og Kokkejævel for døve ører. For i går ble det et forlik mellom regjeringen, KS og NHO: De laget et rundskriv som langt på vei pålegger kommunene i nord og oppheve “søring-karantenene” :
NHO tordnet, og varsler at de vil gå til stortinget og be de bruke Corona-loven hvis kommunene i nord ikke retter seg etter regjeringens rundskriv og de nasjonale retningslinjene.
Ja, det er viktig og holde hjula i gang., men er det viktigere enn å redde liv?
På fredag skulle jeg en snartur innom polet. Skaffe meg en boks pappvin til helga. Jeg parkerte bilen i parkeringshuset 17.23 og tok glassheisen opp til polutsalget. Vi har det fint her på Hønefoss. Eget parkeringshus og glassheis når vi skal på polet, så lenge det varer. Over påske har polet også presset seg sammen med de andre butikkene som er igjen i sentrum inn Da er så og si hver eneste butikk samlet i kjøpesenteret Kuben.
Vel nok om det. Ved inngangen til polet ble mannen med den selvlysende lua som forlot parkeringskjelleren rett før meg stoppet av en myndig securitasvskt. Jeg stoppet på et par meters avstand. Det var adgangsbegrensning til polet. Kun fire kunder og en betjening kunne være inne i butikken samtidig.
Etter litt venting kom en kunde ut, og mannen med den selvlysende lua kunne sprite hendene å gå inn på polet. Nå var det jeg som var forest i køa som stadig ble fylt opp bak meg. Du vet, fredag ettermiddag den siste halvtimen før polet stenger. Minuttene sneglet seg av gårde. Ingen kom ut. Securitasvakta virket nervøs og unnskyldende. Jeg var rolig. Det er jo strengt tatt ikke livsviktig om jeg får kjøpt vin eller ikke. Har og noen flasker igjen i den kofferten jeg fikk til jul. Hvordan de som sto med to meters avstand bak meg, vet jeg ikke.
Klokka hadde passert 17.40 før det endelig kom et par ruslende hånd i hånd mot kassa. Jeg fikk lov å sprite hendene og gå inn. Jeg kastet et raskt blikk på paret i kassa og den ene flaska med rose’ vin som de handlet. Kunne ikke en av dere hs gått inn alene. Klart å velge ut vin til fredagskosen alene, og det hadde vært en kunde mindre som måtte vente utenfor?
Vel, jeg har vært lykkelig forelska en gang jeg og. Ingen grunn til å hisse seg opp. Jeg klarte det, nesten. For da jeg rundet en reol så jeg nok et stjerneeksempel på et egoistisk hjernedødt menneske. For der sto det et kvinnemenneske og jabba i telefonen. Det jeg oppfatta av samtalen var dette mer en lang koseprat om alt og alle enn en kort, nødvendig samtale. Hun sto der fremdeles da jeg hadde funnet min portugisiske pappvin, raskt vekslet noen høflighetsfraser med en bekjent og raskt gikk til kassa. Jabba i telefonen og hadde all verdens tid og ingen tanke for de som sto og ventet utenfor.
17.50 forlot jeg polet. Køa var på 8 personer. Den eldre dama bakerst i køa trippet smånervøs. Var nok sikkert usikker på om hun rakk inn før det stengte. Jeg sendte henne et medfølende blikk og tenkte at heldigvis for securitasvakta så hun ikke ut som ei som ville lage bråk.
I trappa ned til parkeringskjelleren møtte jeg en dresskledde mann i førtiårene i raske skritt oppover mot Vinmonopolet. Han kom nok ikke til å rekke å handle fredagsvinen. Jeg kjenner til typen, og sendte noen medfølende tanker til securitasvakta…
