kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Tror jeg vil påstå at jeg var på et bedre sted enn du er 

Denne kommentaren avlevert med en snev av skadefryd ble postet i kommentarfeltet til innlegget Primadonnanykker  som jeg postet i går.

Begrunnelsen for den konklusjonen var at på det rehabiliteringssenteret hun som kommenterer hadde vært så var det slik at ville du f eks ikke på spinning, men heller gå en tur, så var det bare å si fra. Var du for sliten til en økt, så var det bare å si fra, så de ikke sto og ventet på deg. Kanskje kom primærkontakten og så etter deg på rommet, for å høre hvorfor, og hva som kunne passe bedre.

Det er bra at vedkommende var fornøyd med oppholdet sitt.  Nå gjør de tilpasninger her jeg er og  Det var bare å si i fra, så gikk jeg tur for meg selv på grusvei akkurat som jeg ønsket.  Litt mer usikker på om de ville kommet løpene på rommet mitt hvis jeg meldte avbud til ei økt, men vi ville nok tatt en prat om hva og hvordan de kunne tilpasse opplegget.

Poenget mitt med innlegget var vel mer å prøve å forklare hvor langt inne det ligger å be om de tilpasningene.

Jeg har ikke tenkt å starte en debatt om hvilket rehabiliteringssenter som er best.  Jeg tror det er veldig individuelt, både ut i fra den enkelte pasient og hvorfor man er på rehabilitering.  Hva som skal rehabiliteres. Jeg tror og det har noe med hva en selv ønsker å få ut av oppholdet.

Jeg er på arbeidsrettet rehabilitering.  Det går på arbeidshelse og intensjonen er å få meg tilbake i en type arbeid jeg kan fungere i, selv med de helseutfordringene jeg har.  Oppholdet er dekket av det offentlige, altså av dine og mine skattepenger.  Jeg er veldig opptatt av at offentlige midler, skattepengene jeg betaler inn til fellesskapet,  skal brukes på mest mulig hensiktsmessig og fornuftig måte.  Jeg ønsker at samfunnet skal få valuta for pengene de velger å bruke på meg.  For meg føles det da ikke riktig å ligge på rommet når planen var at jeg skulle sitte på en spinningsykkel.

Vi kan ta timen på tredemølla i dag.  Vi kunne velge mellom tredemølle slyngetrening og basseng.  Jeg hadde lyst til å prøve tredemølle fordi jeg hadde god nytte av det hos en manuellterapeut en gang.  Det enkleste og minst slitsomme hadde vært bassengtrening.  Men jeg følte rett og slett for å teste kroppen i dag

Det var satt av en drøy time til denne økta. Både fart og helling velger vi selv.  Jeg begynte pent, men kjente raskt at dette både ga puls og svette.  Jeg satte ned farten litt og tenkte at jeg skulle holde ut i ti minutter før jeg tok en pause. Vel, de ti minuttene ble ti 12, 15 og  hele 23 minutter før jeg tok den passa. Farten ble økt litt etter litt.

Jeg valgte å stoppe etter 23 minutter   De andre gikk fremdeles taktfast på sine møller.  Likevel var jeg kjempefornøyd med egen innsats. Ingen reagerte da jeg skrudde av mølla og spritet den ned.  Han som ledet timen, eller passet på oss ønsket muntert “God helg” da jeg forlot salen. (Vi har fri i morgen).  Altså mitt tempo, min intensitet og jeg selv valgte hvor lenge jeg ville trene på mølla.

For meg passer dette opplegget.  Ok, så har de litt vanskelig for å forstå det med knærne.  Antakelig ser de på det som en litt fiks ide. Akkurat som jeg mente at jeg ikke skulle ned på gulvet, men klarer det nå. Det kan jeg leve med.

Mulig det finnes bedre rehabiliteringssenter ett eller annet sted. Det er uvesentlig for meg så lenge jeg synes jeg får den hjelpen jeg trenger. Så får dere leve med at ei 55 år gammel kjerring som ikke har trent siden videregående får ut litt frustrasjon på blogg når hun er sliten etter ei treningsøkt.

Det var han derre friskusen av en idrettspedagog på treningsleiren som stillte spørsmålet. Jeg hadde ikke den minste snøring, men hadde en stygg misstanke om at det var litt mer som skulle til en den økta på tredemølla som jeg hadde hatt litt tidligere i dag. Heldigvis var det klasseundervisning, så jeg slapp å svare.

Han ga svaret selv, siden resten av forsamlingen var like stille som meg.  “En maraton”. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde altså rett i at det var litt mer enn den økta på tredemølla som skulle til.  Samtidig sa han at det var ikke så nøye. Det viktigste er ikke hva vi gjør mellom jul og nyttår, men mer hva vi gjør mellom nyttår og jul.

Timen handlet om hva vi gjør etter treningsleiren. Starte tankeprosessen om hvordan vi skal fortsette med trening når hverdagen kommer og vi ikke lever langt oppe i granskogen med kun trening og egentid på timeplanen.

Tankene kverner. Jeg er jo flink. Jeg går jo turer med Charlie Chihuahua.  Så kommer en slide hvor han har ramset opp alle unnskyldningene folk pleier å ha for seg selv. Jeg har ikke tid. Det er mørkt, det er kaldt, det snør og eller regner. Jepp, jeg har brukt de unnskyldningene. De funker helt greit for meg. Jeg og to av bestevenninnene mine planla for eksempel å begynne å jogge. La meg se, det må ha vært i 1987…. Dessverre regnet det den ettermiddagen, så vi har liksom ikke kommet i gang.

Idrettsterapeuten fortsetter lista. Jeg går jo tur med hunden….  Der kom den ja.  Tror ikke han ville bli særlig imponert over at jeg lufter en chihuahua et par runder rundt kvartalet.  Det er noe med puls og intensitet. Jeg må nok ha noen bedre planer klar når tiden her er over og jeg skal inn til sluttsamtale.

Vel tankeprosessen er i gang.  Svaret har jeg ikke ennå. Men jeg har noen ideer som begynner å ta form.

Jeg er på en niende plass på bloggtopplista i dag.  Åtte blogger ligger over meg på lista.  Tre av de, Mat fra Bunnen, Stine Skoli og Ida Wulff har ikke kommet med noe nytt.  Da er det fem igjen.  Fem blogger hvor jeg hvis jeg skal være tro mot konseptet mitt skal  kommentere det siste publiserte innlegget.  Satire er bra, men da god satire som verken tråkker noen på tærne eller sparker noen på skinnleggen. Hvordan man kan skrive god satire uten å sparke litt eller tråkke på en aldri så liten lilletå er jeg mer usikker på.

Jeg starter med Doc og Dask. De virker som røffe mennesker som tåler en støyt. Dask var innkalt på kveldstid til et “folketomt” sykehus.  Jeg kunne skrive en god del om “kveldspoliklinikk”, dårlig skilting, liten informasjon og stressede mennesker som leiter etter rett plass i folketomme sykehuskorridorer.  Her tror jeg mange sykehus har et forbedringspotensiale. Men så var det det å ikke tråkke noen på tærne da..  Hvis jeg tok eksempler fra egne erfaringer kan jo og noen i et stort sykehussystem føle at jeg tråkker litt for nære tærne deres.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hos Mamma på hjul trenger man ikke å gå stille i dørene.  Der river man ned hele vegger, og gjør stua om til et herlig kaos av møbellager og byggeplass. Vivian er I sitt ess.  Her skal det bli storstue i god tid før julemiddagen.  Spesielt liker jeg fall-lemmen hun installerer. Ett blikk fra henne på et kvistthull i den nye ferdigbeisede panelen og vanskelige kommunebyrakrater på eventuelle hjemmebesøk forsvinner gjennom gulvet og havner nede i fjorden.

I uminnelige tider, eller I det minste siden en gang på 60-tallet , har folk lansert den perfekte slankekuren.  Mange av de dømt til å mislykkes. Jeg vet noen av damene i syklubben til Mamma gikk på Grapefrukt-kuren en gang på 70-tallet.  Jeg tror ikke de bare skulle spise grapefrukt, men vil anta at mye inntak av grapefrukt og lite annet fort kan gjøre deg både sur og bitter.

Nå har Kokkejævel-kuren kommet! Å kommentere Kokkejævel er for meg et minefelt av ømme tær. Her gjelder det å trå forsiktig. Å kommentere andres vekt er ikke greit.  Slanking har jeg ikke peiling på. Teorien er selvsagt å forbruke mer energi enn du putter i deg. Det skjønner alle. Det er å sette teorier ut i praksis som er problemet. Flott at Kokkejævel har funnet noe som virker for han.

Jeg er jo på treningsleiren.  Har alt hatt en økt på tredemølle og håper jeg forbrant litt mer enn knekkebrødet jeg spiste til frokost. Problemet blir vel å ikke putte inn på med like mange eller flere kalorier enn det jeg forbrant i ren belønning.

Bunnytrash kommer jeg ikke til å kommentere. Jeg tror alle forstår hvorfor.

Da er det bare Vibbedille igjen.  Og der er det som overskriften min sier Tenner for alle pengene.

Vibbedille skal ha seg tannprotese, og er så ufattelig modig at hun deler prosessen åpent på blogg. Det står det respekt av!

Da Stortinget bestemte at trygdeordninger skulle dekke en del av legeutgiftene for folk, (Ordningen som gjør at vi bare betaler egenandel når vi er på sykehus eller hos lege.) var tanken at dette skulle gjelde hele kroppen – også tennene.  Tannlegeforeningen eller forløperen var redd dette ville svekke inntektene men også anseelsen til tannlegene og fikk stoppet at dette også skulle gjelde tannhelse.  Alle forsøk på å endre denne praksisen senere har og blitt stoppet, og den dag i dag er fremdeles ikke tenna en del av kroppen når det kommer til det økonomiske.

Derfor må Vibbedille betale moroa selv.  Og tannlegeregniger kan velte noen og en hver sine husholdningsbudsjett. Vibbedille har derfor en ide om å finansiere tenna med å selge de etterhvert så berømte Vibbedille-armbåndene En hver bloggleser med respekt for seg selv har for lengst skaffet seg sitt. Det synes jeg er stilig. Har du ikke handlet? Gå inn og bestill ett eller fler du også.

Er det noe jeg har problemer med så er det folk med primadonnanykker.  Følgelig er det å bli oppfatta som en primadonna med en hel haug ting jeg ikke vil eller kan noe jeg gjør alt jeg kan for å unngå. Det var også noe av det jeg var mest redd for i forkant av treningsleiren. At jeg ikke skulle få forståelse for alt kroppen min ikke kan. Alt jeg ikke klarer. At jeg skulle bli sett på som lat, ei som ikke vil. Eller rett og slett at jeg spiller teater for å få oppmerksomhet.

Både Datteren og Gamle Gubben Grå beroliget meg i forkant om at jeg hadde klart å si fra på Nimi på en tydelig og klar måte da jeg var der for en del år siden. Og at jeg etter det hadde blitt fornøyd med oppholdet og følt at jeg ble tatt på alvor.  Jeg tenkte i mitt stille sinn at det var en relativt stor dose “Brit uten filter” som måtte til på Nimi den gangen. Og at det i grunn skal relativt mye frykt eller frustrasjon som skal til før den ufiltrerte Brit kommer frem i en slik setting. Jeg har arbeidet i helsevesenet i over 30 år, jeg har ikke lyst til å være “en vanskelig pasient.”

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag satt jeg på en madrass i en hall og følte meg som den vanskelige pasienten.  Jeg kjente de forræderiske tårene brenne bak øyelokkene og tenkte nå smeller det snart. Samtidig forsto jeg fysioterapeuten litt oppgitte mine. Hvor vanskelig kan det være å stå på knea liksom.

Når man først er kommet ned på bakkenivå er det ikke vanskelig å stå på knea. Og jeg satt vitterlig på madrassen på gulvet.  Jeg er enig I det. Det er ikke vanskelig, men det er for meg utrolig vondt.  Det å stå på knea, uansett om jeg har pute under kneet gir meg sterke smerter. Ikke ubehag, ikke litt vondt men rett og slett utrolig smertefullt. Det går rett og slett ikke! Det har ikke gjort det siden jeg ødela kneet I 2013.

Det man var opptatt av den gangen var å forsøke å unngå at beinet ble stivt. Ar jeg ikke mistet bevegeligheten og ikke kunne bøye det, eller ikke kunne strekke det helt ut.  At jeg muligens mistet evnen til å stå på knærne ble nok sett på som mindre viktig.  Jeg husker og at de sa at operasjonen ville holde i ett, tre eller kanskje helt opp i fem år før jeg trengte en ny operasjon og at jeg da måtte ha en kneprotese, et sånt kunstig kneleddet i titan.  Siden har ortopedene funnet ut at det smarteste er å vente så lenge som  overhode  mulig med den kneprotesa. Fordi jeg er benskjør og derfor dårlig bendannelse vil det bare bli plunder og heft med en slik operasjon.

Mens timen med bevegelighet og avspenning skred frem kom jeg til at jeg måtte være vrang og vanskelig enda en gang denne dagen.  Jeg veide for og i mot ganske lenge før jeg kom til den konklusjonen. Men kom til primadonna eller ikke.  Det var på tide å ta grep.

Resten av dagen var satt av til såkalt aktivitetsdag. Vi kunne velge mellom klatring i en buldrevegg nede i nærmeste by eller e fottur opp til en lavvo.  Klatring er definitivt ikke noe for meg.  Å gå opp til lavvoen er en helt overkommelig tur sånn i lengde. Tipper det med er et par kilometer dit. Jeg har gått turen før.

Men det er ulendt terreng, våt myr og røtter, og de turene jeg har tatt i sånt terreng mens jeg har vært her har absolutt ikke gjort ankelen min godt.  Den  har vært hoven, varm og vond I flere dager etterpå. Nå var ankelen alt hoven og leggmusklene stive etter spinnintimen i går. Det jeg trengte var å gå i et lettere terreng, grusvei eller godt opparbeidet sti. Og aller helst alene i mitt eget tempo.

Jeg kastet frykten for å fremstå som primadonna på båten  og ga fysioterapeuten beskjed om hva jeg så på som mest hensiktsmessig. Og slik ble det.

Å be om særbehandling ligger langt inne. Så nå måtte jeg bevise, i det minste for meg selv, at jeg ikke bare var lat. Så mens de andre gikk tur, retur lavvo en tur på 4 km og koste seg ved bålet i sola,  gikk jeg en 7 km lang tur i litt høyere tempo enn jeg pleier når jeg er ute og går og kom tilbake gjennomsvett og rimelig rød i ansiktet.

Jeg hadde en fin tur.  Fikk tatt noen bilder, noe jeg virkelig har savnet.  Leggmusklene er fine og myke og ankelen virker og relativt bra.  Jeg fikk testet kondisen litt.  Og jeg fikk gått i mitt eget tempo.  Denne økta gjorde meg godt!.

Noen ganger er det lurt å sette benet ned og ta  hensyn til seg selv.  Noe av vitsen med oppholdet er vel og lære seg hva som fungerer best for den enkelte?

Jeg ligger her på treningsleiren og hører regnet plaske ned utenfor vinduet. Med jevne mellomrom tar vinden tak i persiennene. Metall gnister mot vinduet.  Ennå er det halvannen time til kantina åpner frokostserveringen. Klokka er straks halv seks. Første økt starter ikke før 9. Jeg har god tid til å ligge her under dyna og finne ut hva de bloggerne som ligger over meg på lista skriver om.

Rett over meg på lista, på en 9. plass ligger Bunnytrash.  Ikke overraskende. Spaming av forsiden til blogg.no med fem innlegg på et døgn må nødvendigvis gi noen klikk. Noen satser på kvantitet andre på kvalitet.

Litt rart at Bunnytrash av alle skulle gå for kvantitet. For det første fordi han både innholdsmessig og tekstlig skriver så bra at han kunne fått bra plasseringer uten å produsere innlegg på innlegg. Jeg liker skrivestilen hans, men orker ikke lese flere lange innlegg per dag  av hans skråsikre betraktninger over samfunnet. Bunnytrash har alltid rett, og alle som har en annen mening er teite.

En annen grunn til at jeg synes det er rart at Bunnytrash tyr til spaming av forsiden er at det er under en måned siden han på bloggen sin latterliggjorde en annen blogger, Miba, for å spamme forsiden på blogg.no med oppdatering om plantene sine.

Vel han fikk det som han ville. Etter det har det ikke kommet noen planteoppdateringer fra Miba. Det har faktisk ikke kommet et eneste innlegg fra henne og bloggen hennes er sletta.  Håper Bunnytrash er fornøyd. Et menneske om fant glede I å dele sine planteoppdateringer, svare på spørsmål om planter og dele ut gratis frø mistet den gleden. Alt fordi Bunnytrash syntes det var slitsomt å skrolle forbi innlegg han ikke fant interessante.

Vel, jeg skal ikke ta for meg alle innleggene Bunnytrash kom med i går. Kun komme med et par kommentarer til det siste. (Muligvhan har kommet med ett eller to innlegg mens jeg skriver dette innlegget, men jeg forholder meg til innlegget publisert klokka 23.03 tirsdag kveld.) Han skriver om to ting i det innlegget. Det ene er satire. Det får meg til å tenke på at virkelig god satire er det lenge siden jeg har kommet med.  Det andre er slanking, eller vektkontroll. Bunnytrash trenger jo ikke slanke seg. Han har jo full kontroll.

Slanking bringer jo tankene videre til Kokkejævel. Han slanker seg og raser nedover. Ja I vekt, altså. På bloggtoppen har han krabbet oppover og atter inntatt topplasseringen. 8 kilos vektreduksjon på 3 uker er imponerende. Fortsetter han den gode vektreduksjonen og jeg og fortsetter min jevne vektnedgang veier vi det samme i januar en gang. Når jeg tenker meg om kommer det ei jul med ribbe, pinnekjøtt og julemarsipan før den tid. Det kan jo fort slå uheldig ut for oss begge.

Når vi er inne på kropp. Mamma på hjul skriver om å være fanget i sin egen kropp. Å ikke kunne rømme ut i skogen eller opp på fjellet når man har behov for litt alenetid. Ikke kunne ta ut frustrasjon ved en løpetur eller ved å slite seg opp til en topp.  Ja, at kroppen har sviktet deg så at du ikke en gang har stemme til en ordentlig krangel og tårene er den eneste måten man klarer å gi uttrykk for frustrasjonen sin på.

Kanskje er ikke det å ha noen kilo for mye det verste som kan skje deg.

Mens jeg har nok med å tenke ut hva Gamle Gubben Grå og jeg skal kle os ut med i helgens familieselskap, er Vibbedille i full gang med å gjøre klar årets adventskalender. Alltid et hestehode eller tre foran oss andre den dama der.

Hvis noen lurte er bildet over fra fjorårets pynting av pepperkakehus. Vi har alt satt av dato for den aktiviteten også i år. Desember og jul kommer ikke som en overraskelse på denne kjerringa I år.

Stine Skoli, Mat frabunnen, Ida Wulff og Kona til har ikke kommet med noe nytt.  Det er ikke alle som trenger spamme blogg.no for å holde seg på topp ti.

Da er det bare en blogg igjen å kommentere. Monica Vederhus.  I dag var det hennes siste blogginnlegg som førte til mest tankevirksomhet hos meg.  Hun viser stolt frem det kuleste hun har kjøpt ever.  Jeg sitter bare studerer bildet og lurer på hva det er.  Trodde først det var en parfymeflask, men hun skriver at hun fant den på en bensinstasjon og at den gir minner tilbake til tiden som råner.  Hvis noen kunne oppdatere ei utdatert kjerring hadde jeg satt pris på det.

I siste økt i dag hadde jeg spinning. Og selv om jeg var uten erfaring med meningsløs sykling inne i en hall hadde jeg i forkant forstått såpass at set var beina som fikk mest trening I denne økta.

Derfor brukte jeg styrketrening, apparater i sirkel, i andre økt til å stort sett trene arm, skulder og ryggmuskulatur.  Tenkte at det var smart slik at beina skulle klare spinningtimen og helst klare å frakte meg til kantina og tilbake til rommet mitt etterpå. Ville selvfølgelig ikke gå glipp av middagen.  Maten her er aldeles nydelig!!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vel hvor lurt det var er jeg litt i tvil om nå…  Ankelen er hoven. Leggen direkte vond. Rumpa vil jeg helst ikke tenke på. Ryggen verker, og i tillegg er jeg skikkelig stiv i overarmene og skuldrene. Noen hevder at en blir sprekere av å trene, men i kveld føler jeg meg ikke en dag under 80.

Heldigvis er første post på morgendagens program  Bevegelighet, avspenning …..

Sykkel er et transportmiddel jeg brukte for å komme meg fra A til B før jeg fikk lappen.  Fra jeg var 8 og til jeg ble 18 syklet jeg en del rundt i min barndoms dal gor å komme meg til venner og skole.

Å sitte på en sykkel inne i en sal og tråkke som gal på pedalene uten at sykkelen beveger seg en centimeter har vært noe jeg har sett på som en totalt ufornuftig og meningsløs aktivitet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag hadde jeg min første spinning-time. Det er utrolig hva man må i gjennom her på treningsleiren.

Vel, jeg fant meg en sykkel langt bak i lokalet. Fikk justert setet og styret til fornuftig høyde og klarte etter litt mikk å få føttene inn i de bøylen eller hva det heter på pedalene. Så kunne “moroa” begynne.

Vi skulle ha en lett økt, sa instruktøren. Og mens vi koste oss og tråkker i rolig tempo på pedalene skulle vi kose oss med å se på “Huskestue”.  40 minutter skulle både TV-programmet og spinningtimen vare.

Jeg trudde rumpa mi var polstret mer enn godt nok. Men allerede etter 10 minutter begynte jeg å få vondt i kjerringræva. Det var som om sykkelsete forsøkte å gnage seg inn til plasser hvor jeg bare slipper inn Gamle Gubben Grå.

På sykkeltesten for 3 uker siden klarte jeg 13 minutter før smertene I ankelen ble for sterke.   Vel det var ikke så veldig mye bedre i dag, men jeg fortsatte da den meningsløse tråkkinga.  TV-programmet på skjermen forrest i salen hadde jeg og sett før.  Jeg ser aldri på TV. Har kun sett to episoder av Huskestue. Begge her på treningsleiren  Selvsagt hadde de valgt en av de.  Jeg er ikke så glad i repriser.

Vel, jeg holdt ut 30 minutter. Da var ankel og legg så vonde at jeg hadde lyst til å skrike høyt. (Man gjør selvsagt ikke det.)

I kveld må jeg ligge med benet høyt og forsøke å få ned hevelsen i leggen og ankelen.  Det kommer en dag i morgen og nye aktiviteter på timeplan….

Jeg hadde en liten bønn før jeg sovnet i går, eller egentlig to. Jeg ble bare delvis bønnhørt. Den ene bønnen gikk på at jeg håpet beinet mitt ikke var så vondt når jeg våknet i dag. Den andre var at Bunnytrash skulle ligge under meg på bloggtopplista så jeg slapp å kommentere innlegget https://bunnytrash.blogg.no/jeg-er-ufin-og-urettferdig-ikke-sant-kjerringtanker.html

Vel, jeg ble som sagt delvis bønnhørt. Beinet er bedre. I det minste så lenge jeg er i ro.  Og Bunnytrash har kommet med et nytt innlegg jeg kan kommentere. Jeg kommenterer jo alltid det siste innlegget som står på bloggene foran meg når jeg sjekker de på morgnene. Noen ganger, når jeg ikke får fullført innlegget før langt på dag kan de mest produktive ha kommet med både ett og to innlegg innen det. Men jeg kommenterer altså det innlegget jeg leser om morgenen.

Det er 9 blogger over meg på lista. 4 av de, Stine Skoli, Ida Wulf, Mat fra bunnen og Kona til har ikke fornyet seg.  Kona til har likevel beholdt topplasseringen for andre dagen på rad. Imponerende. Lurer litt på hva Kokkejævel kommer til å varte opp med I dag for å gjenvinne tronen. Det bør være noe bedre enn gårsdagens innlegg for det førte ikke til mye tankevirksomhet eller refleksjon hos denne kjerringa.

Noe videre refleksjon førte heller ikke Quotes fra Bunnytrash til. Antakelig ser han på meg som en Bitch. Kunne ikke bry meg mindre.

Spis og Spar har kommet med sin ukesmeny.  Jeg får middagen servert her på treningsleiren. Fredag skal jeg spise middag på Klækken og søndag hos søsteren. Hva vi skal ha til middag på torsdag og lørdag gidder jeg ikke tenke på i dag.

Vibbedille har omskolert på hobbyrommet. Eller egentlig har hun vel bare kjøpt noen sinne skuffekomoder på IKEA og skrudd ned ei hylle.  De skuffekomodene er kjekke. Vi har noen sånne i Drømmehuset. Vel, det hobbyrommet har Vibbedille stor glede av. Hun har vel knapt vært utenfor døra på det rommet de siste tre månedene.

Da er det bare en blogg igjen. Mamma på hjul.

Vivian er inspirert av Prison break, og fantaserer om å rømme. Rømme langt fra Bergen kommune. Hvor er jeg usikker på om hun har noen ide om.  Antakelig bare bort, vekk, rømme fra alle problemer og utfordringer. Rømme til et sted hvor hun kan konsentrere seg om å leve og ikke bruke all tid og alle krefter på å sloss mot kommunen.  Jeg skulle gjerne hjulpet henne med den flukten.

Eller hvis hun hadde hatt så mye penger at hun kunne lønne assistentene sine selv.  Ikke behøvd å forholde seg til kommunen og deres firkantede byråkrati. Trillet inn på Rådhuset eller hvor nå kommuneadministrasjonen i Bergen holder til å si at hun ikke trenger bistandcfra dem lenger. Hun klarer seg selv. Og så snudd stolen og spinni ut av kontorene så røyken sto og vegg til veggteppene krøllet seg.

I stedet må hun sitte i uvisshet å vente på at Statsforvalteren har sett på klagen hennes. Tiden tikker. Assistentene hun er fornøyd med har firmaet sagt opp. Antakelig er de på leting etter ny jobb. Kanskje har de alt fått nye jobber de skal starte i om en drøy måned. Det å vente slik i uvisshet mens dagene renner av gårde…….  Jeg føler så med Vivian. Jeg forstår så inderlig hennes fantasier om å rømme.

Vel,på timeplanen min i dag står både styrketrening i apparat og kondistrening I spinningsal.  Her jeg sitter nå kan også jeg fantasere om flukt.

Husker dere følelsene fra skoledagene hvis det plutselig dukket opp en uventet fridag? En inneklemt dag eller en planleggingsdag du ikke hadde vært helt klar over? Slik følte jeg det i dag da jeg fikk utdelt ukeplan og oppdaget at vi hadde fri på fredag. Skal visst være planleggingsdag for de som jobber her. Da bærer det hjem på torsdag!  Det er i grunn veldig greit, for jeg har ganske mye program hele helga.

En annen tingen som har gitt meg barnlig glede i dag var i timen med stor ball.  I en del av øvelsene ligger vi på gulvet.  Øvelsene i og for seg ser ikke avskrekkende vanskelige ut.  De trener noen av de musklene jeg virkelig trenger å styrke.  Men jeg har lenge fryktet å havne på gulvet, for flere ganger når jeg har vært der nede har jeg hatt store problemer med å komme opp igjen. Det er ikke moro og være ei tykk diger dundre som må ha hjelp av sterke mennesker for å komme meg opp fra gulv eller bakke. Så jeg har holdt meg unna bakkeplan så godt jeg har klart, og de gangene jeg har vært uheldig og inntatt horisontalen har alle fornuftige mennesker holdt mils avstand. Jeg vil klare meg selv!!  Så jeg har nekta å innta horisontalen og har fått alternative øvelser.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For en tid tilbake havnet jeg på ryggkulen inne på verksted, og kom meg opp igjen. Om ikke direkte smidig og galant, så kom jeg meg opp uten hjelp. Det ga meg en ide. Neste treningsøkt hvor det var påkrevd å være på gulvet skulle jeg og innta bakkeplan. Det klarte jeg i dag! Jeg er verken elegant når jeg kraker meg ned på gulvet eller når jeg kraker meg opp. Men jeg klarte det!

Jeg kommer fremdeles til å være redd for å falle. Benskjør som jeg er er jeg fremdeles redd for brudd. Men nå vet jeg at jeg klarer å komme meg opp hvis uhellet skulle være ute.  Jeg forstår og at med litt trening kan jeg bli flinkere til å komme meg opp og ned.  Før i tiden likte jeg meg jo på gulvet når jeg drev med forskjellige ting.

Så selv om kroppen nok en gang skriker etter mye og uvant trening, magemusklene har virkelig fått kjørt seg i dag, er jeg fornøyd med dagen.  Jeg kjenner at jeg har brukt kroppen. Jeg er stiv og støl.  Jeg kommer ikke til å gjøre stort resten av kvelden.  Men i morgen er jeg forhåpentligvis klar for ny trening.

Jeg kom meg tilbake til treningsleiren i går, og møtte frisk og rask opp til første økt klokka 7.45 i dag.  Nå er klokka straks 13. To av tre økter er gjennomført og jeg føler meg som et slakt. Rygg og magemuskulatur skriker etter nåde etter en times trening med stor ball. Ja ankelen er ikke helt fornøyd den heller.

Før økta med stor ball hadde jeg arbeidstrening og drev med dette fuglehuset. Ble svaett av det og jeg, men fornøyd med dagens innsats der.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Egentlig fornøyd med egen innsats med den ballen og.  Jeg har trent muskler jeg kanskje ikke har viet så stor oppmerksomhet på en stund. De har sikkert godt av det, selv om de skriker litt nå.

Siste økta er om tre kvarter. Jeg fikk velge mellom om kondistrening skulle skje i bassenget eller på tredemølla. Jeg valgte bassenget. Det varme vannet gjør godt på musklene som skriker nå.

Men før det restitusjon.