Ønsker du deg vekk?

Er arbeidsdagen mørk og trist uten glimt av sol og varme?  Er du innestengt bak tykke murer av rutine og kjedsommelighet mens drømmen om livet slik du  engang drømte om er like uoppnåelig som den blå himmelen? Hvis arbeidsdagen føles slik, er det kanskje på tide å gjøre noe med det.

Drømmer oppfylles ikke av seg selv, noen ganger må man selv ta grep for å skape drømmelivet.  Hvis arbeidsdagen føles tung og uoverkommelig, er det ikke sikkert det er arbeidsplassen det er noe galt med.  Det er kanskje bare et tegn på at det ikke er den rette jobben for deg – nå.  Da er det bare du aom kan ta grep og søke nye utfordringer.  Du kan aldri nå drømmen hvis du ikke våger å prøve.

 

Oslotur

 

I dag skal Gamle Gubben Grå og jeg til Oslo.  Bare vi to.  Vandre rundt i byen vi begge er så glad i. Byen der Gubben vokste opp. Byen der jeg studerte. Byen der vi traff hverandre.  Og jeg gleder meg.

Jeg liker Oslo luktene lydene og alle menneskene. Gleder meg til å gå rundt i byen og barre være der.

Ta 7 er trikken (hvis den heter det nå) fra “Trikkesløyfa” eller jeg det heter vel John Collets Plass og ned til sentrum.  Gamle gubben grå er ordentlig Hageby-gutt. Vokst opp i Ullevål Hageby og jeg bodde og studerte på Ullevål Sykehus.  Så 7 er trikken var kjent og kjær for oss begge.

 

 

Vi skal på Bondeheimen restaurant og møte Gmle gubben Grås gamle onkel. Jeg har aldri vært på Bondeheimen. Syns det høres både gammelt og traust ut men og litt spennende.  Ble litt skuffet av bildene så for meg en gammeldgs kafe.  Men det blir sikkert hyggelig.  Det er den gamle onkelen som inviterer, Det er lenge siden vi har sett han nå. Så det blir nok en hyggelig dag.

Svigerfars storebror er en bitteliten mann. Alltid ulastelig antrukket i lys grå dress med vest og frakk.  Han har hvitt fyldig hår og hvit vellstellt bart.  Han har alltid vært singel og vært selvskreven gjest hos mine svigerforeldre og andre alektninger ved en hver anledning. Jeg har alltid likt “Pelle” og det har ungene våre og. En søt gammel Gentlemann.

 Håper og vi finner tid til litt vandring rundt i Oslos gater også. Jeg tar i hvertfall med kameraet.

 

 

 

 

 

 

Første snøen

I dag kom den første snøen.  Et tynnt hvitt lag la seg på bakken, og jeg liker det IKKE:  Det blir glatt,  og jeg er ennå mer redd for å ramle.  Med et bein skrudd sammen med pinner, skruer og plater på kryss og tvers er jeg jo redd for å slå noe ut av stilling. Når jeg i tillegg er klar over at jeg klarte å knuse øverste delen av leggen i 11 deler bare ved å skli i en leirekladd, er det klart en blir litt betenkt.

 

Så som det fryktløse mennesket jeg er, tok jeg med meg Kjøteren og Gmle Gubben Grå og bega meg ut i skogen.  Det gikk bra. Ingen fall, og kneet er like helt, men dog ganske vondt. resten a dagen ble det sofaen forran peisen med benet høgt. 

 

Min kjære telefonterrorist.

Jeg har skrevet før om min kjære Mamma som har blitt telefonterrorist på sine gamle dager, og i går slo hun til igjenn.

Pappa skulle ha med seg Tennåringsguttene i går, og tradisjonstro ringte  Mamma når Pappa dro hjemmefra slik at guttene er klare når Pappa kommer hit.  Men enten ringte Mamma en stund etter at Pappa hadde dratt, hun hadde besøk av Storesøster som skulle pusse vinduer, så det er jo mulig, ellers så har Pappa blitt racerbilfører på sine gamle dager. (noe som er lite trolig, da ryktene skal ha det til at Mamma i blant heller vil gå enn å sitte på med Pappa, fordi det går raskere å gå..)For da jeg la på røret etter å ha snakket med Mamma var Pappa her alt. 

Vanligvis pleier jeg å ringe Mamma når pappa og guttene drar herfra, men i og med at jeg akkurat hadde snakket med henne, og hun var optatt med vindusvasken og jeg med maling, gjorde jeg ikke det.  Jeg fortsatte med malinga mi, litt annet husarbeid, og så snek jeg meg til en liten strekk på sofaen. Benet var vondt etter fire aktive dager og jeg ville benytte meg av en liten strekk mens jeg var alene.  Hadde ikke før lukket øynene og Ole Lukkøye hadde så vidt kommet, da begynte mobilen å synge ute på kjøkkenet. Stiv og maroder hinket jeg inn på kjøkkent. Men da hadde den sluttet å ringe. Et par tastetrykk avslørte det jeg visste, det var Mamma.  Da var det bare å vente de obligatoriske par minuttene mens hun la igjen den vanlige talebeskjeden på svareren, og ringe opp igjenn før hun fikk tid til å ringe fattelefon. Fpr sikkerhets skyld haltet jeg meg bort til fasttelefonen. Når jeg ringte opp igjenn, fikk jeg til svar “Har han reist?” Du har ikke ringt.” Jada de reiste for en drø time siden  “JA jeg trodde det, men jeg har ikke tid til å snakke med deg nå. Jeg må seervere te til Storesøster.”  Det var DU som ringte,  sa jeg lavt, men da hadde hun alt lagt på. 

Jeg tok med meg telefonene og bega meg sakte mot sofaen igjenn. Slukte en smertestillende på veien, og nådde nesten frem til sofaen. Da ringte det på døra. da var det bare å snu og halte i retning inngangsdøra. Åpne. Det sto to ukjente mennesker utenfor. Den ene var en mann pent kledd i dress og pen jakke. Den andre var en liten gutt. De smilte overstrømmende og mannen ga meg en brosjyre han ba meg lese, så ville de komme tilbake om noen dager. Jeg lukket døra og så på brosjyren. “Er de døde borte for alltid? ” og de umisskjennelige harmoniske tegningene til Jehovas Vitner. Jeg rev brosjyren i to og slengte en i avissøpla før jeg bega meg mot sofaen. Tabletten hadde gjort sitt, og jeg sovnet raskt.

Etter wn time våknet je av at det ringte på døra. Kom Jehovas rå raskt tilbake? Jeg haltet på ny mot inngangsdøra. Utenfor sto Mamma og to tennåringssønner. “Kommer du; det var hyggelig” sier jeg glad og overrasket over å se min mor. Hun har ikke kjørt bil hit på over ett år. “Nei, jeg har ikke tid til å være her. Pappa venter i bilen” sier hun. Snur rundt og går tilbake rundt hjørnet og til den ventende bilen  de vil hjem før det blir mørkt.  Vel, Mamma. du fikk meg i hvertfall opp fra sofaen to ganger i dag. 

Å slappe av, det er farlig det.

Eneste fornuftige menneske i verden….

Ja, jeg vet det høres temmelig Besservisser ut, men av og til føler jeg det slik.  

For eksempel 

-når jeg skal begynne å arbeide i hvitt igjenn og spør om å få starte halve dager. (er delvis sykmeldt) og sjefen setter meg opp på en lab før lunch og en annen lab etter lunch- samme dag. Og påstår at det jo blir to halve dager og ikke en hel dag…

-når man påpeker en formalfeil i en sak, får medhold i det og ledelsen retter opp feilen med å gjøre den samme feilen en gang til (pluss ett par nye)

-når ledelsen ikke forstår sammenhengen mellom for lav grunnbemanning og økt sykefravær

-når rådmannen foreslår å legge ned skoler å sende 6 åringer 40 km hver vei i buss

-når rådmann foreslår og skru av lsene i hoppanlegget på kveldstid om vinteren. (Det er da hoppanlegget er i bruk- på dagtid er ungene på skolen, og om sommeren er det få som driver med skihopp…)

-når politikere og andre tror at sentralisering er det saliggjørende, enten det gjelder skole, sykehus eller sykehjem

-når helse- og sosialsjefen vil definere hva som er faglig forsvarlig eldreomsorg i vår kommune. Akkurat som faglig forsvarlighet er noe som kan defineres forskjellig fra kommune til kommune.

-når man vil slutte å selge gatemagasinet i kommunen, fordi det ikke er en kommunal oppgave å selge gatemagasin, vel vitende om at hvis man tar fra selgerne denne muligheten for å sørge for egen inntekt vil de trenge sosialhjelp og andre tilbud fra kommunen som kanskje er mer ressurskrevende enn å administrere salget av gateavisen

Ja eksemplene er mange…

Jeg møter snart veggen….

Jeg kjenner at skuldrene langsomt kryper oppover. De passerer øregangene og stopper ikke før de er langt over ørene.  Det er så mye jeg burde ha gjort som jeg ikke finner tid og overskudd til. Jeg må ta meg sammen. Noen flere lange kvelder på kontoret så kommer jeg ajour med alt tilitsvalgtsarbeidet.  Biter jeg tennene litt hardere sammen klarer jeg snart å komme tilbake i full turnus.  Benet tåler det jo. Skruene løsner ikke, så det er bare å bite tennene sammen å stå på.  Det tar meg bare et par netter å virkelig sette meg inn i budsjettarbeidet i kommunen slik at jeg kan være med å påvirke de idiotiske menneskene i possisjonspartiene til mer fornuftige budsjettvedtak.  Det er tredje november. Fremdeles god tid til å pusse opp kjøkkenet og gjestetoalettet før jula ringes inn, + rydde garagen slik at vi får inn bilene, skifte dør i garageboden og rydde kjelleren .  Selvsagt skal det bakes en ti tolv slag til jul og lage hjemmelagde julegaver og julekort.  Et par vennelag bør vel og gå ann å arrangere nå som jeg ikke jobber helger + tradisjonstro familiens juleverksted.  Huset til Mamma og Pappa bør også vaskes ned og strigles før julehøgtiden og hagen ordnes med bar i bed og nedklipping av vissne stauder.  Samtidig må vi ikke glemme all julekosen jeg skal få tid til. Julekonserter med Mamma og med datteren. Juleshopping med Datteren – en Oslotur hadde vært gøy.  Finne på noe kos med guttene våre – og ikke minst ha tid til litt kjærestetid med Gamle Gubben Grå. 

Men benet er vondt. Jeg orker ikke gå på for full maskin.

 

Gamle gubben Grå ligger bare og sover på sofaen.  Han er aldri stressa. han har aldri skuldrene over ørene. Og han har aldri tusen ting han skal ha gjort  Avslappende ligger han på sofaen time etter time, dag etter dag.  Ørene mine synker ikke noe mer av det…

 

Eldste sønn sitter på rommet og glefser hvis vi forstyrrer han. Hans verden er PC og nettbrett.  

 

 

Og forran TV n sitter yngste tennåringssønn.  Ikke noe merkbart stressnivå der heller. Ikke mas og vær så sint Mamma. Alt ordner seg sikkert…… 

Bare Datteren stresser rundt som jeg. Jobber sent og tidlig og … MAMMA; jeg ar forsovet meg,  ingen busser går så sent, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg hjem fra jobb, jeg må stå opp så tidlig å være på jobb to timer før jeg starter… kan du khøre???

 

 

 

Mammaen min..

Jeg har en alle tiders Mamma som alltid har stillt opp for oss søstrene 

Da vi var små var hun hjemmeværende Mamma, som så mange andre mødre på 60- og 70-tallet.  Vi slapp å bli dratt opp i otta og slept av gårde til barnehagen, men kunne sove til vi våknet og rolig tusle ut på kjøkkenet til Mamma og barnetimen på radio.  Frokost og Nitimen. 

Da vi ble eldre og begynte på skolen var hun fremdeles hjemme. Smurte frokost og matpakker. og løftet skolesekkene opp på ryggene våre og vinket oss ut døra i rett tid til at vi rakk skolen.  Når skolen var slutt kunne vi gå hjem til ei dør som alltid var oppe både for oss og vennene våre. Mamma smurte mat og hjalp oss med leksene. På kvelden var det kjøring og henting til skitrening, friidrett, turn , speider, korps, kor, håndball, trekkspill og alt det andre vi drev med.

På ungdomsskolen og viderregående fortsatte taxi-virksomheten frem til vi fikk førerkort og egne biler.  Hun var i tillegg alltid pålitelig vekkerklokke og vekket oss i rett tid til at vi kunne rekke skolebussen. Det var bare å si i fra til Mamma om kvelden hvis vi hadde tenkt å vaske håret på morgenen, slik at hun vekket oss en halv time tidligere.  Først når jeg gikk de site årene på videregående begynnte hun å arbeide utenfor hjemmet igjenn. Og selv om hun nå skulle ut døra likt med oss, var det alltid ferdigsmurte matpakker og frokost når vi kom ned om morgenen.

I ungdomstiden hentet hun meg på byen klokka tre om natta mang en lørdagskveld, og i studietida betalte Mamma og Pappa hybel, skolebøker og litt matpenger så jeg kunne ta min Bachelor uten studielån.

Etter at jeg blevoksen og stiftet familie var Mamma selvskreven barnevakt. Siden både jeg og Gamle Gubben Grå arbeider til alle døgnets tider har Mamma vært en viktig faktor for at hverdagslogistikken gikk opp i de travle småbarnsforeldre-perioden.  Mamma hentet i barnehage, hadde ungene hele helger eller  satt hjemme hos oss utover kvelden, alt etter hva som passet oss best.  Passet hun ungene hjemme hos oss, kom jeg alltid hjem til et ferdig vasket og ryddet hus. 

Ja, jeg husker en gang hun dukket opp rett før vi skulle dra på påsketur på hytta med påskeegg til ungene.  Hun kastet et blikk rundt seg i mitt langt fra perfekte hus. Det var både uvaskete gulv og rotete her og der.  En hardt arbeidende Mamma som arbeidet all den overtiden hun fikk, en Pappa som ikke alltid var like glad i å gøre husarbeid og som var delvis ukependler pluss tre barn hvor to av dem var under skolealderen og den eldste var førsteklassing + en hund, gjorde at heimen ikke alltid så like striglet ut.  Ikke et bebreidende ord fra Mamma, men hun spurte pent om å få husnøkkelen mens vi var på fjellet, så hun kunne rydde og vaske litt. Hun klarte nesten å fremstille det som om jeg gjorde henne en tjeneste ved å la henne få lov, og motvillig lot jeg meg overtale.  Da vi kom hjem etter noen avslappende dager på fjellet kom vi hjem til en mor som sto krumbøyd i entreen og tørket over entregulvet. Det var siste hånd på hverket. Hele huset (utenom soverommet til Gubben og meg – der mente hun at hun ikke hadde noe inne å gjøre) nar vasket og striglet. Vinduene var pusset og det luktet rent over alt.  Jeg tror ikke jeg fikk takket nok for den tjenesten.  (Og, ja. Jeg vet at en av søstrene mine var med og hjalp til. Takk til henne og.)

Nå er Mammaen min blitt gammel og det er hun som trenger hjelp.  Her om dagen skulle hun på røntgen der jeg jobber, og hun ville gjerne at jeg skulle følge henne. Klart det Mamma.  Et flott arrangement i Oslo og et samarbeidsmøte med en direktør fikk klare seg uten meg, for denne dagen har jeg satt av til å være sammen med Mammaen min.  Det ble shopping, kaffe-besøk og røntgenbilder. En koselig dag med verdens beste Mamma.

Kjekkt å ha….

Gamle Gubben Grå kan ikke kaste noe.  Og det bærer boder og garagen preg av – ja skuffer og skap også.  Det å ikke kaste og samtidig ha samlemani er en dårlig kombinasjon.  Og årsak til mang en krangel i heimen.  Her om dagen var det rdding av kjøkkenskuffer som fikk det til å rable for meg.

Jeg token ettermiddag og tittet gjennom bestikkskuffen.  Det var fullt av skjeer, gafler og kniver så jeg nesten ikke fikk att skuffen.Jeg tok alle som  var litt slitne i plastskafta og alle som det kun var en av og kastet i søppla. Da jeg kom hjem neste ettermiddg lå de atter på oppvaskbenken.  Denne kvelden hadde jeg tenkt å rydde i skuffen med plastposer, matpapir, aluminiumsfolie og lignende.  Gamle ubben Grå kom inn mens jeg drev på, og ble stående å se på mens jeg ryddet. Jeg sukket orket ikke ta krangelen. Alle de brukte brødposene som tøt ut av skufen fikk bare bli liggende.  Vi kaster ikke fullt brukbare brødposer her i huset selv om vi har skuffen full….

Er det noen som ønsker å ha en pent brukt ektenmann er det bare å komme og hente han.  (Brødposer og løse bestikkdeler kan får med på kjøpet.)

Et JA-menneske har lyst til å skrike NEI!!!

Jeg liker å se på meg selv som et positivt menneske.  Jeg liker å ordne å rydde stå på og være i aktivitet.  Men i dag er alt ett ork.  I dag har jeg lyst til at noen degger rundt meg – eller i det minste lar meg være i fred…

Kjøteren vekker meg litt over klokka 06.00. Ingen har fortalt han at vi stillte klokka i går natt.  Han bjeffer og pistrer. Noen må stå opp. Men selv om det er fire som bor i dette huset er det ingen andre som ser det som sin oppgave å stå opp å ta seg av en utålmodig hund.  Jeg kan ikke gå ut med hunden fordi jeg er redd han skal dra meg overende i og med at jeg går så dårlig etter bruddet i kneet for snart fire måneder siden. Men det bekymrer hverken Gamle Gubben Grå eller to tennåringssønner. Opp og hopp

Klokka 0700 må ungene vekkes og fås avgårde til skole og jobb.  Det er ingen selvfølge at den oppgaven er min. Mange ungdommer på 18 og 16 ville klart det helt av seg selv. Kanskje kunne Gamle Gubben Grå se det som sin oppgave en gang i blandt også.  Han arbeider jo kun deltid…. Men nei, det er helt klart min oppgave. Eldste Tennåringssønn klarer seg selv og går ut døra i god tid til å rekke bussen. Yngste Tennåringssønn står som vanlig først opp når bussen går. Tross intens masing.  Sikker som han r på at jeg stiller som privatsjåfør og får han på skolen i tide.  Så og i dag.

Hjemme skrur jeg på mobilen. Den har gått tom for strøm i løpet av natta. Det tikker inn en SMS fra lederen av min politiske gruppering. Husk møtet i morgen – altså i dag.  Jada, et skrantende kommunebudsjett og styring av en vannstyrt kommune er selvsagt saker jeg skal fikse opp i. Må bare huske å lese sakspapirer før møtett i kveld. (Vi er opposisjonsgruppering så vi er selvsagt negative til alt fra possisjonen..) 

Neste SMS kommer litt over klokka 09.00.  Det er fra sjefen. “Kommer du på jobb i morgen. Full dag?”  Svaret går raskt tilbake. “JA jeg kommer på jobb i morgen. Full dag er OK.”  Jeg kjenner benet skriker når jeg sender den meldinga.  Jeg er 40 % sykmeldt. Jeg jobber for denne sjefen i 30 % og er tillitsvalgt i 30 %. Jeg har bedt Sjefen sette meg opp på tre halve dager hver uke. Tror ikke jeg klarer hele dager. Blir så sliten i benet.  Men tross purringer, setter hun ikke opp hvilke dager hun vil jeg skal jobbe. Det må jeg ordne selv og ofte finne ut hva jeg skal gjøre – eller jeg blir satt til oppgaver jeg menr i utgangspunktet blir litt slitsomme, men jeg sier alltid JA:

Så ringer Datteren.  Hun skal jobbe kveld og vet ikke helt hvordan hun skal komme seg hjem i natt. 8 kilometer er litt langt å gå når u slutter rundt midnatt.  Selvsagt stiller jeg opp og henter og kjører henne hjem selv om jeg da ikke kommer meg i søvn før over 01.00 og skal være på jobb i morgen klokka 08.00. Full dag sa jo Sjefen…

På onsdag skal Modern på røntgen. Hun trenger skyss, og det er selvsagt min oppgave. Selv om jeg på det klokkeslettet enten burde være på samarbeidsmøte med en direktør eller på 40 års jubileet til fagorganisasjonen min i Oslo.  Men Mamma trenger skyss. Hun spør så pent og har alltid stillt opp for meg. Klart jeg sier JA:

Hvis jeg ber noen om noe enten det er Tennåringssønnene eller Gubben Grå så er det innsigelser eller totalt mangel på hørsel.   Men klart jeg stiller opp JA