I fjor ble det anmeldt dobbelt så mange volds- og trussel-episoder i de videregående skolene, i forhold til året før. De ferskeste tallene fra Utdanningsetaten i Oslo viser at økningen har fortsatt i år. Første halvår i år anmeldte skolene 216 svært alvorlige voldshendelser, mot 94 i samme periode i fjor. Tallene gjelder barneskoler, ungdomsskoler og videregående skoler. Hvor mange voldshendelser skolene har anmeldt etter sommerferien i år, har ikke Oslo kommune tall på ennå. Politiet opplever at det anmeldes mer vold tidlig på høsten enn resten av året.
For mange føles det utrygt å ta kontakt med elever i gangene, eller irettesette uønsket atferd fordi elevenes respons kan være uforutsigbar. Ettersom det også sirkulerer våpen i disse miljøene finnes det en frykt for at disse også kan tas med på skolen står det i et skriv fra AMU ved en videregående skole.
Lærere kan oppleve det som vanskelig og skremmende å skulle avverge vold og rus på skolene, sier Einar Osnes, hovedverneombud for lærere i Oslo kommuneDu ser hva ungdommene er i stand til å gjøre. Du vet at noen av elevene har forbindelse til andre miljøer, som ikke går på skolen, men som elevene kan tilkalle hvis de ønsker det, sier Osnes.
Vold og trusler i skolen. Vold og trusler i vekterbransjen. Vold og trusler i fengslene. Vold og trusler i helsevesenet. Et økende problem over alt. Et tøffere samfunn. En uønsket utvikling. Hva årsakene kan være, kan vi gjerne debattere. Men frem til vi finner løsningen på det, frem til vi får snudd utviklingen, frem til da må vi gjøre alt vi kan for at ingen lærere, vektere, fengselsbetjenter eller radiografer blir skadet eller drept på jobb.
Det var en helt vanlig fredag. Jeg lå på sofaen i stua, godt under pelspleddet. Ryggen var vond og jeg hadde spist smertestillende og halvsovet under pleddet hele formiddagen. Småtrøtt sjekket jeg Fb på mobilen. En som arbeider i fengselsvesenet har delt en artikkel om vold og trusler som fengselsbetjenter blir utsatt for på jobb “Kutt i bemanning og innhold så får mann det slik.. 4 nye år med det samme gjør det neppe bedre.” er hans kommentar.Leser ikke artikkelen da. Tenker at det er ille at man sparer på sikkerheten til de fengselsansatte.
Skroller meg videre nedover Fb. En bekjent deler et klipp fra VG TV. VG TV skulle lage en dokumentar om vold og trusler vektere blir utsatt for i sin arbeidshverdag. De intervjuer en vekter på gata i Oslo. Midt under intervjuet kommer det en og slår til vekteren. Når vekteren ber han roe seg, går han til videre angrep. Vekteren legger han i bakken og tilkaller politiet. Men flere publikum kommer til for å hjelpe han som blir holdt nede av vekteren.
To innlegg om vold og trusler i arbeidslivet på min Fb feed på en helt vanlig fredag ettermiddag.
Ser på innslaget på VG TV om vekteren. En forbipasserende som kommer bort og spør. Muligens litt rusa? En vekter som svarer rolig. Så smeller det. Situasjonen virker kjent. Lett påvirkede personer som ikke helt er fornøyd med det svaret du gir.
På VG TV er det linket til flere voldsepisoder. Sloss-kamp med hammer i en rundkjøring i Oslo, blind vold på Torgalmenningen i Bergen. Det er en kjensgjerning at det er mer umotivert vold og trusler om vold der ute.
Vi i helsevesenet er og mer utsatt for vold og trusler om vold. Og da tenker jeg ikke bare på de som arbeider innen psykiatrien.
Radiografer møter folk som har skadet seg og har vondt. Mange er påvirket av alkohol og andre rusmidler. Mange bærer på traumer. Mange har bare lav impulskontroll. Ikke alle er like samarbeidsvillige når vi skal vri og vende på skadde håndledd eller undersøke hodet deres i store tromler. Trusler eller ufine kommentarer tror jeg mange av oss har opplevd. Ei gammel dame sa hun skulle sprette meg opp med kniv en gang. En narkoman sa han visste hvor jeg bodde. Flere har gitt meg lite flatterende kommentarer om både alder og kroppsfigur.
Direkte voldsepisoder kjenner jeg ikke til. Men jeg kjente vindpustet av en knyttneve som svingte noen millimeter fra ansiktet mitt en gang. Jeg har sett kollega blitt kløpet i brystene da hun forsøkte å berolige en engstelig pasient. Knyttneveslag har ødelagt apparatur. Noen kastet møbler vilt rundt seg en stille natt.
En dag, eller kanskje mest sannsynlig – natt, smeller det.
Det er kanskje ikke så mye man kan gjøre med økende voldsbruk i samfunnet. Men noe kan gjøres for å øke sikkerheten til utsatte arbeidstakere. Det er en kjensgjerning at alenearbeid øker risikoen for å bli utsatt for vold og trusler. I artikkelen fra fengselsvesenet leser jeg: I august i år ble en fengselsbetjent utsatt for et knivangrep av en innsatt. Betjenten var alene, men greide å tilkalle en kollega som hjalp til med å få kontroll over knivmannen At fengselsbetjenter kan bli angrepet av innsatte med kniv, hørtes utrolig feil ut. Men tydeligvis, slike ting kan skje.
At helsepersonell kan bli angrepet med kniv, finner jeg mer sannsynlig. La da den radiografen få slippe å rope nytteløst etter hjelp. For ingen hører en ropende radiograf i en øde sykehusfløy.
Nobelkomiteen ga i år fredsprisen til Den internasjonale kampanjen mot atomvåpen, ICAN. Det er en verdig mottaker. Organisasjonen får prisen for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen, og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen.
Lenge håpet jeg at atomvåpentrusselen ble borte da den kalde krigen tok slutt. Men når jeg ser hvor mange nasjonale ledere uten kurs i sinnemestringskontroll som finnes i dag er det grunn til ny bekymring. Donald, Putin og han der i Nord-Korea er liksom ikke de mest rolige og avbalanserte menneskene.
Jeg husker jeg skrev stil på ungdomsskolen om atomvåpen. Det var midt under den kalde krigen, i1982. Breznjev og Reagen var presidenter i Sovjet og USA og våpenkappløpet var på sitt sterkeste. I researchen til stilen leste jeg i ei bok om virkningene av en atombombesprengning, og i boka var det skissert hva som hadde skjedd hvis man sprengte en atombombe over min hjemlige del av verden. I boka hadde man valgt å detonere atombomben over midten av Nordmarka. Virkningene sjokkerte meg, og jeg sov dårlig den natta. Nå, 35 år senere, husker jeg fremdeles følelsen av håpløshet – at menneskene kunne være så dumme og så onde.
I dag har jeg foretatt min prøvesprengning
http://nuclearsecrecy.com/nukemap/ Via nukemap har jeg foretatt min prøvesprengning. Det kan du se på linken over. En tjeneste som lar deg se effekten av forskjellige atomvåpen over hvilket som helst sted på google-map. Jeg tok Tsarbomben. Den største atombomba som noen gang er detonert. Den ble prøvesprengt av Sovjetunionen over Novalja Selma i1961. Jeg prøvedetonerteden over Hønefoss sentrum. Det ville drepe mellom 50 og 90% av de som befant seg i området Heradsbygda – Haugsbygd – Norderhov- Berengsletta bare pga den radioaktive strålingen. Skadene av trykkbølger og sammenraste bygninger ville komme i tillegg. Ildkula ville svi av et litt større område. Her tar vi med hele Norderhov, Snyta; opp til Heggen;og Nymoen Trykkbølgene ville rasere de mest solid byggete bygninger helt ut til Veme, mellom Ask og Tyristrand, store deler av Røyselandet Steinsåsen, utslette hele Åsa opp til Damtjern (min barndoms bygd). Øyangen, Åsbygda, nesten til Jevnaker og helt opp til Grønvold oppover Ådalen. Dårligere bygde bygninger ville kunne rase så langt unna som Sokna, Drolsum, nesten til Solihøgda, Sørkedalen, Harestua, og godt forbi Grindvoll og på nivå med Samsjøen. Alvorlige hudskader som 3.grads forbrenning, nerveskader og andre alvorlige skader ville kunne ramme i hele området ut til Stavn (mellom Flå og Nesbyen) i Hallingdal, hele Eggedal, til Veggli i Numedal; Svene og nesten til Kongsberg, Vestfossen, godt forbi Drammen, nesten ut til Svelvik; ut til Drøbak og Sørumsand, og dermed også hele Asker, Bærum og Oslo. Videre ut til Sørumsand og Vormsund. Dermed hele Lillestrøm og Jessheim. Videre forbi Eidsvold Verk til Minnesund og Morskogen.Nesten helt til Lena, Skreia og Raufoss. Helt til Hov på østsiden av Randsfjorden og langt opp i Begnadalen.
Et slikt tankeeksperiment er tankevekkende og skremmende. Gå inn på Nukemap selv, og prøvespreng over ditt hjemsted, eller et annet sted. Prøv Tsarbomben som jeg tok, eller prøv en litt mindre bombe som f.eks “Little Boy” bomba USA slapp over Hiroshima, den siste bomba Nord Korea testet nå i 2017, eller W39 en hydrogenbombe som nesten ble detonert ved et uhell i 1961. Valgene er mange.
Skremmende ikke sant?
Men skal jeg fortelle deg noe som nesten skremmer meg enda mer?
I går skrev 130 nasjoner under en FN avtale om å avskaffe atomvåpen. Det er i og for seg en gledelig nyhet, og denne avtalen er en medvirkende årsak til at ICA får fredsprisen. MEN den Norske regjering ønsker ikke å undertegne denne avtalen. Det er skremmende: Det gjør meg trist og ikke så lite forbanna. Norge, som deler ut fredsprisen, som ønsker å fremstå som en fredsnasjon vil altså ikke undertegne en FN avtale om å forby atomvåpen. I stedet for å stå sammen med flertallet av verdens nasjoner, de 130 som undertegnet avtalen, ønsker den norske regjering å stå sammen med Nord Korea, Irak India, Pakistan, Russland og NATO: Jeg gremmes.
Norge lager stor fest, deler ut fredsprisen til en forening som har klart å få til en FN avtale om å forby atomvåpen, en avtale som Norge ikke ønsker å undertegne. Det er noen som bør få en flau smak i munnen under fredsprisutdelingen om halvannen måned.
Jeg ser jo at lesertallene mine har mangedoblet seg det siste døgnet. (Det har antagelig sammenheng med at jeg svidde av 15 kr i blogg-shout.) Jeg har og fått en ny fast leser, og er nå oppe i et antall som nærmer seg skonummeret mitt. Dette begynner å bli noe! Sophie Elise, din tid på toppen er forbi. For her kommer ei diger dundre i over hundre og bare RASER oppover blogglistene. Nå i kveld ble også min første sponsorgave levert på døra.(Helt sant!) Eller den ble faktisk ikke levert på døra, men båret inn og plassert ved siden av meg her ved spise-/ skrivebordet. Min første, og enn så lenge, eneste, sponsor; Gamle Gubben Grå hadde vært en tur på Kiwi og plasserte en halvliter Coca Cola foran meg. “Sånn, nå har jeg sponset denne blogginga di” sa han med et lurt smil. Så nå venter jeg bare på fortsettelsen. Det gassdrevne forbrenningstoalettet står øverst på ønskelista.
AUU!! Det var jeg som skrek. Gamle Gubben Grå kikket spørrende opp fra kaffekoppen. Kjøteren kom tassende med et spørrende blikk. Jeg skulle bare ta på meg sokkene. Det burde være en overkommelig oppgave. Men så smalt det til i ryggen. Jeg reiser meg opp, og vet at profilen ser ut som ei kjerring på nærmere hundre enn …ok,jeg har passert 50, men dog. Jobben blir ringt. Håper at en dag med litt rolig aktivitet vil gjøre underverker denne dagen og. Litt senere er jeg på vei ut utgangsdøra. Gamle Gubben Grå står i ytterdøra og røyker. “Hvor skal du?” undrer han. “Ut og hente avisen:” svarer jeg. “I crocs?” spør han, og kikker bekymret ned på føttene mine. “Ellers får jeg ikke plass til raggsokkene” forklarer jeg. Noen ganger er Gubben litt kort i hodet… “Trammen kan være glatt ,,,” sier han. Klart jeg vet det. Har vel gått på ryggkulen på trammen mange nok tidlige høstmorgener. Det var hvitrima i går, men i dag ser det bare vått ut. Jeg snur meg og smiler til den bekymrede Gubben. “Du må huske at dette ikke er vanlige crocs” sier jeg. “Det er godt utslitte hage-crocs fra Rusta” sier jeg for å berolige den engstelige sjelen. Driver da ikke med risikosport.
..og om du lurte: Turen til postkassa gikk helt greit.
Har jo fått med meg at alle disse toppbloggerne tjener store penger på bloggen sin. Bloggere som skriver om klær og moter skjønnhet og slanking. Men hva med oss bunn-bloggerne? Vi som har ti lesere på en god dag? Er det ingen som vil sponse oss? Ei diger dundre på over hundre, ferdig med midtlivskrisa og har for lengst passert 50. Har det ingen interesse for sponsorene? Ei kjerring som skriver rett fra levra om politikk, arbeidsliv og Gamle Gubben grå, burde da være i målgruppa for noen sponsorer. (Jeg har spurt Gamle Gubben Grå om han vil sponse bloggen min ved for eksempel å dra ned på Kiwi å kjøpe Coca Cola til meg, men det ga ikke ønsket respons.)
Foruten Gamle Gubben Grå, Kiwi og Coca Cola kunne jeg godt tenke meg litt sponsing av noen som kunne bidra til oppussing av gamle-hytta. Jeg har vel skrevet 8 innlegg om det prosjektet som går sakte fremover. Sakte men sikkert. Mangel på tid, og ikke økonomi til å gjøre alt på en gang er den store utfordringen. Neste oppgave blir å få på plass kobberplate under den nye ovnen, bare nevner det…. Og en forbrenningstoalett som går på gass! Det hadde vært lykke! Hvorfor kan du lese her: http://kjerringtanker.blogg.no/1424642566_hyttekos.html
Et annet sponsortips er kirken. Rød og radikal som jeg er, er jeg kanskje ikke den mest selvsagte kirkeforkjemper .Men kirken, nye Hønefoss kirke, en kirke som tiltrekker seg ungdommen, den skeive kirken, har liksom blitt “min” kirke lenge før den idet hele tatt åpner. http://kjerringtanker.blogg.no/1499808725_den_skeive_kirken.html
Et kurs i arbeidsrett hadde heller ikke vært å forakte. Jeg blogger en del om utfordringer i arbeidslivet, og om hva arbeidsgiver og arbeidstaker kan forvente og hva de kan kreve.
Jeg skriver en del om samlivet med Gamle Gubben Grå. Vi har vært kjærester i snart30 år, og gift siden en gang i forrige århundre. Det har ikke alltid vært en dans på roser, men vi har da holdt sammen til tross for alle utfordringene. Sponsing av en kjærlighetsweekend tas i mot med takk.
Og så Kjøteren. Jeg skriver en del om Kjøteren. Så kanskje sponsing av hundeposer kunne være en ide? http://kjerringtanker.blogg.no/1473582609_et_hundeliv.html
Så, det siste sponsorønske. Reise. Jeg er glad i å reise, og gjerne litt utenfor den opptråkkede turistløypa. En ukes ferie i (eller på?) Bud i Møre og Romsdal var feriens høydepunkt i 2016.Ellers har vi feriert på ukjente steder som Pitigilano og Pag. (Google så finner du ut hvor vi har vært.)
Så, kjære sponsorer, hva med å sponse en bunn-blogger til en forandring?
Og takk til kristin.blogg.no som ga meg ideen til dette innlegget.
Det går sakte fremover med hytteprosjektet. Det vi har ventet på en stund nå har vært å få på plass ny ovn. Og du hvor jeg har gledet meg til det. Jøtul grønn nummer 4 er liksom ikke min stil. Men slike ovner er tunge, og den modellen vi har valgt veier 170 kg. Ikke noe man bare slengeri ryggsekken og bærer inn. Så vi har ventet på Svoger som har lovet å hjelpe til. Han måtte bare noen turer på hytta ved sjøen, en tur til USA , en snartur til Frankrike og så, så et halvt år etter at han sa han skulle hjelpe oss var tiden endelig der. Det er ikke det at det ikke er kjørevei frem til hytta. For det er det. Helt til porten. Men inngangsdøra ligger et godt stykke unna porten, så bæring må til. Vel. Jeg overlot til Gamle Gubben Grå og Svoger og bære ovn, og ble hjemme i helga (arbeidshelg.) Så jeg har ingen bilder av ny ovn i stua. (De karene tenker aldri på Bloggen min.) Så nå må jeg vel til fjells og beskue peisen en dag snart. Det manglet litt på monteringa og, og de hadde brukt den gamle ovnsplatai sink under peisen. Fet er ikke godkjent! Så jeg må nok opp og inspisere og inspirere. Kanskje med litt maling. Får høre med de flinke damene på #maleriet- Men karene hadde vært flinke og kjørt vekk den gamle ovnen og trillet inn vinterved. Kjekt med ved nå som ovnen er i hus.
Min helt denne helgen er Lois Eriksen på Kongsberg. Den pensjonerte hovmesteren fra Grand Hotell på Kongsberg så rødt da han hørte SIAN, Stopp Islamiseringen av Norge, holdt appell og hadde stand på Nytorget i Kongsberg. Han gikk frem til dem, og viste med all tydelighet hva han mente om anti-islamistene.
Arbeidslivet hardner til, Det er en utvikling og en ønsket politikk som bringer oss mot et samfunn jeg trodde vi for lengst hadde forlatt, Løsarbeidersamfunnet.
Etter at regjeringen i 2015 endret Arbeidsmiljøloven og åpnet for større grad av midlertidige ansettelser, har det kommet en ny og stadig økende gruppe i det norske arbeidslivet. En gruppe arbeidstakere som mangler den sikkerhet og trygghet som vi andre tar som en selvfølge. Løsarbeiderne, de uten fast ansettelse. Mange av de gjør nesten hva som helst for å vise seg frem, for å være den som står forrest i køa når den neste ledige stillingen skal lyses ut. De sitter ferdig påkledd med matpakka ferdig pakket i veska hver morgen og venter på at telefonen skal ringe. Telefonen som sier at en er syk, og at de trengs på jobb nå, helst for et kvarter siden. De arbeider gjerne flere helger på rad. Alle ugunstige dager som jul, påske og 17.mai. 7 dager i strekk, eller 9 eller 11… De klager ikke. De setter bare livet sitt på vent, biter tenna sammen og jobber videre. For kanskje, kanskje er det de som får det neste vikariatet, den neste faste stillingen.De setter livet sitt på vent, ikke får de boliglån før de har fast stilling, ikke får de den trygghet vi alle føler ved å vite at lønna kommer inn på konto den 12. i hver måned. Så stiller de opp, da. Hver gang arbeidsgiver trenger dem. En dag i uka, tre dager i uka… sju dager i uka.. Livet på vent. Jobben må komme først. Lite kan planlegges, for kanskje dukker det opp en ledig vakt. Kanskje blir en kollega syk. Det er best å stå klar. For kanskje, kanskje er det de som stiller først i køa når den neste faste stillingen skal deles ut.
Uker blir til måneder. Måneder blir til år. De som har arbeidet mest, og kanskje satt seg inn i lover og regler ser på tre års midlertidig ansettelse som en merkedag, for da har de krav på fast ansettelse. Men tro meg, arbeidsgiver kan lover og regler like godt som deg. De vet alt om treårsregelen. Og de gjør alt de kan for å unngå den.
De “lufter” stillinger. Holder vikariat ledige slik at de slipper å ansette deg i et ledig vikariat de siste tre månedene du trenger for å nå tre års regelen. De “lufter” arbeidstakere. Du jobber alt du kan i 2 år og 8 måneder, og så plutselig ringer ikke telefonen mer. Børr stille. Ikke så mye som en liten forkjølelse på noen av kollegaene slik at du som før arbeidet 5 -6 dager i uka, plutselig ikke får en eneste vakt de fire siste månedene før tre års regelen trer inn. Selvsagt er det ikke tilfelle. Selvsagt er det fremdeles nok av sykdom, nok av ledige vakter. Men de blir gitt til en ny person. En ny person som ikke er i nærheten av tre års regelen. En ny arbeidstaker arbeidsgiver kan bruke i to og et halvt år før han må kaste den for å finne en ny slave. Det finnes alltid en ny slave som håper at en dag, en dag er det kanskje jeg som er den heldige. Jeg som står først i køa når den neste faste stillingen skal lyses ut.
Til arbeidsgivere som nå fikk en god ide. Glem det. Lufting av stilling er ikke lov. Du kan ikke la være å gi et vikariat til en søker og begrunne det med tre års regelen. Da må du holde stillingen ledig i ett år. Du kan ikke bare finne en ny og bruke arbeidskraften hans for alt den er verdt ett 2 og et halvt års tid for så å finne en ny arbeidstaker du kan misbruke. Smarte, sleipe arbeidsgivere vet det. Men de har flere gemene triks på lager. Personalsaker. Arbeidsgiver bruker deg rått .De bruker arbeidskraften din for alt den er verdt i 2 år og 6 måneder,7 måneder, 8 måneder og så…. Plutselig og ut av intet, er det plutselig noe å sette fingrene på ved kunnskapene dine, kvaliteten på arbeidet ditt, deg som person…. Du som bare har hørt lovord hver gang de har ringt, kommet snikende og smiskende for å få deg til å arbeide 3 søndag på rad,, eller 9 dagen på rad. Nå er det plutselig noe å utsette på arbeidet ditt. I to og et halvt år har du stilt opp for arbeidsgiver. Strukket deg langt. Satt livet på vent. Alt har du gjort i håp om at snart, snart var det din tur til å få den ledige faste stillingen. Nå er selvtilliten knekket. Drømmene knust. og nettene søvnløse.
For arbeidsgiver går livet bare videre. En ny vikar er på plass. En ny man kan bruke i tre år før det er på tide å finne en ny.
Det er et hardt, kaldt og kynisk arbeidsliv der ute.
Lørdagen vi dro til Provence ble en lang dag. Jeg var tidlig oppe, Rundt 05.00. Fikk ikke sove. Pakket, var oppom jobben og skrev ut papirene på huset vi hadde leid og veibeskrivelsen fra flyplassen i Nice til huset oppe ved Vence. Kjøpte brød og litt mat som Eldste Sønn kunne kose seg med mens han var hundepasser. Rask frokost. Litt husarbeid. Så dro jeg til byen for å stå på valgkamp stand. Hadde reisenerver og var superstressa, så jeg spant rundt og var i hundre. Fikk en fin valgkampinnspurt. Traff på Eldste Sønn på torget, og kjørte han hjem, så han fikk slengtsakene sine i bilen min før han dro på fotballkamp, Så bar det hjem. Ut med kofferter og alt og få alt inn i bilen til Gamle Gubben Grå.. Hentet Datteren hjemme hos henne. Hjem igjen til oss. Hadde glemt veibeskrivelsen og papirene om huset vi hadde leid. Men så, så var vi endelig på vei til Gardemoen.
Gardemoen med parkering, shuttelbuss, innsjekk, bagasje, sikkerhetskontroll gikk greit. Skuldrene begynte å senkes. Gamle Gubben Grå og jeg unnet oss en svindyr bagett og litt cola. Ungdommene kom og tok seg litt mat de og, mens jeg, som er litt mer stressa på en flyplass enn folk flest, dro med meg mot boarding. Vi skulle bare en snartur på do. Da vi kommer ut derfra får Gubben en telefon. Det er flyselskapet som lurer på hvor vi er. Flyet venter bare på oss, og ungdommene våre. Men det er jo fremdeles 15 minutter til flyet skal gå? Ja, men det står at boarding stenger 20 minutter før take-off. (Hvor det sto har jeg ennå ikke funnet ut. Men ser at boarding starter 30 minutter før take-off) Vi kom oss på flyet i en fart, og jeg kjente stresset virkelig knøt seg i kroppen.
Så var vi i lufta. De tre andre satt på en annen seterad. Jeg kunne senke skuldrene og konsentrere meg om boka mi i 2 timer og femti minutter. Deilig.
Fremme i Nice. Klokka er blitt 20.30. Litt forsinka. Jeg har sagt til hun som skal møte oss i huset at vi er der rundt 21.30. Vi må hente bagasjen, ta shuttelbuss over i terminal 2 for å hente leiebilen, og så finne veien til huset. Stresset kryper oppover ryggraden igjen.
Det går greit å finne buss, terminal 2, og leiebilfirmaet, Men så er det noe krøll med leiebilen. Masse rot og diskusjoner og noen litt firkantede franskmenn, og en sliten Gamle Gubben Grå som ikke er alt for stiv i engelsk. Madamen i hust må få beskjed om forsinkelsen, jeg er så sliten at jeg har mest lyst til å grine. Men med hjelp av språkmektig Datter får vi løst floken med leiebilen og litt over 23.00 er vi endelig på vei.
Det var bare det å finne riktig vei. Til tross for GPS kan det være vanskelig. Vi brukte vel nesten 20 minutter bare på å komme oss ut av flyplassområdet… Men GPS viste oss raskeste vei, og selv om det helt tydelig ikke var den veibeskrivelsen som sto på kartet mitt, fant vi greit frem.
Villaen var FANTASTISK. At det var et bryllup i nabovillaen og litt mye høy lyd og musikk gjorde ingen verdens ting. Vi åpnet en flaske rødvin, satte oss på terrassen og bare nøt livet. Endelig hadde ferien begynt på alvor.
