kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Klokkeradioen stemmer i en sang. Det er ikke grisen som står og hyler, men det er i hvertfall en alt for frisk Odd Nordstoga som ubønhørlig drar meg ut fra drømmeland.  Ute er det svarte natta, og displayet på den forhatte klokkeradioen blinker 04.30.  Altså mer natt enn dag, og alle frnuftige mennesker gjør som G>amle Gubben Grå og krøller seg godt sammen under dundyna.  Jeg sukker og setter benene på gulvet. Opp og stå..

En drø halvtime senere lister jeg meg ut utgangsdøra så stille som det lar seg gjøre med krykker, et speilrefleks kamera rundt halsen og lommene full av lommebok, regninger, kamera bilnøkler og mobiltelefon.  Ute er det fortsatt natt og mørkt. Jeg hopper meg bort til bilen, kaster krykkene i baksetet, plasserer alt det andre i setet ved siden av meg og vrir om nøkkelen.  Ser på frontruta. I IS???!!!

Ut igjenn.  Så etter noen raske minutter med isskrapa er jeg på vei. Gjennom en nattstille b, noen få bilister og enda færre syklister er ute disse stille morgentimene.  Når stemmen på radioen sier at klokka er 05.30 har jeg bare et par kvartal igjenn.  Jeg når parkeringa utenfor leiligheten til datteren ett minutt eller to for sent. Sender henne en SMS; og etter ett minutt eller to er solstråla mi i setet ved siden av meg.  Så går ferden ve tyve minuttene videre til hennes arbeidsplass. Der avleverer jeg datteren som er full av takksigelser over en Mamma som kjører henne på jobb når første buss blir for sent for frokostvakta på hotellet.

I går postet mange av mine venner flotte bilder av soloppgangen på FB: Jeg hadde tenkt å bruke hjemuren etter å ha kjørt datteren til å ta flotte bilder av soloppgangen, men jeg er alt for TIDLIG ute.  Det err fremdeles  mørkt… Jeg kunne jjo finne meg et flott utsiktspunkt og vente den halvtimen det sikkert tar til sola kommer over åsen i øst, men nei, jeg må hjem. Nye oppdrag venter.

Er hjemme litt over 06.00, og nå er det de to tennåringsguttene som må mases opp.  Det går som det pleier. Eldste mann rekker bussen med god margin

Yngste mann må kjøres etter.  Han har som alltid privatsjåfør…..

Så er det en kjapp tur innom RIMI før jeg reiser hjem.  Nå er det Gamle Gubben Grå som skal vekkes og mases på.  Han skal ut på gården og hjelpe min gamle far, og den mannen setter punktlighet høyt…  Når også Gubben er ute av huset kan jeg endelig over fire timer etter at jeg sto opp, nyte en deilig frokost (som jeg selvsagt lager selv…) 

Leste en artikkeli dagomen morog hennes barn med en spessiell ogalvorlig funksjonshemning. Artikkelen er fokusert på fremskrittene ogalt datteren klarer,og ikke på alle utfordringene som har vært på veien.  Moren forteller  omsorgen over at ingen gratulerte dem da de fikk et alvorlig handikappetbarn,at det ble fokkusert på sorgen de måtte føleover barnet de ikke fikk ogsom de haddeforventet å få,i stedet for gleden de følte for å ha fått nok et barn. Jeg blir trist, men desverre ikke overrasket når jeg leser slike artikler.

Da jeg var 27 år, en gang i forrige århundre, ventet vi vårt andre barn. Vi gledet oss og var spennt på å få møte det nye familiemedlemmet. Noen dager før jul ble en nydelig jente født. Mørkt hår,men ikke så mye som storesøster – lykkestroll hadde hatt. Fem fingre på hver hånd, fem tær på hver fot. En fantastisk velskapt lita jente.

4 uker senerefant Gamle Gubben Grå henne død i sengen da han sto oppom morgnen og skulle hente babyen inn til meg for amming og kos.  Krybbedød var dødsårsaken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Et drøyt år senere ventet vi på nytt en baby.  Svangerskapet var preget av spenning og redsel. Vi var så redde for å oppleve det værste foreldre kan oppleve en gang til.  Men en vakker julidag ble det født en stor fin gutt.  Gleden var stor. 

Ettersom de første årene gikkfant man ut at Lillebror, som etterhvert ble storebror, ikke utviklet seg like raskt som alle andre barn.  Det ble en lang runddans med utredninger.  Først i skolealder fikk vi svaret. Sønn vår var høytfungerende autist. Han har Asperger syndrom.  .

Da denne gutten var 7 fikk vi vårt femte barn, en liten velskapt og helt fantastisk gutt som desverre var død ved føddselen. Plutselig fosterdød var diagnosen. For andre gang hadde vi mistet et barn

Mange syns det ertrist at storebror ikke utvikler seg etter skjemaet og har hatt andre utfordringer i oppveksten.  En gang under utredningsfasen snakket en barnepsykolog til meg om sorgen over å få et barn som er anderledes  Jeg svarte psykologen at jeg har fått to barn som er døde, snakk ikke til meg om sorg.  Storebror er en fantastisk gutt somhar sine utfordringer, og møter verden på sin måte, men vi er alle forskjellige og ingen går gjennom livet uten å møte motgang.  Nei, jeg har aldri ønsket han anderledes..

Spørsmålet kom fra min yngste tennåringssønn der han sto ved haugen av oppvask som hadde hopet seg opp på oppvasbenken.  Han stirret grøssende og med forakt ned i en ildfast form med lasagnerester, vann – og tydeligvis mugg.  jeg kjente skammen bre seg et par sekunder før sinnet og blodtrykket begynnte å stige.  Hvordan klarte JEG og få vann til å muggne. JEG???  

Vi er en familie på fire som bor her i huset for tiden.  Gamle Gubben Grå, to tennåringssønner og jeg. Da vi alle har jobb eller skole, og alle lever et hektisk liv, forlanger jeg at husarbeidet er noe vi deler på, alle fire.  Det fungerer greit.  Gamle Gubben Grå er god på alt som durer. Vaskemaskin, oppvaskmaskin og til nød støvsuger – etter litt mas. Men alt som handler om manuell vasking, enten det er av gulv, vegger, tak eller kjøleskap, så er han allergisk.  Eldste tennåringssønn er flink til å lufte hund, lage mat og til all slags sjauing. Ut med søppla etc.  Jeg gjør det meste av det de to forgående ikke gjør + selvsagt min del av oppvask, klesvask og matlaging. (Så lenge jeg går på krykkerlufter jeg ikke Kjøteren)  Yngste tennåringssønn gjør ingenting – til tross for skjenne prekner, sinne og gjentatte oppfordringer med eller uten trusler.

Den siste uka hadde han hatt ansvaret for oppvasken, noe som hadde resultert i dette berget av oppvask – og altså vann som muggner.  Noe han helt klart mentes skyldtes mine dårlige husmoregenskaper.  Jeg må også påpeke at han selvsagt ikke stod ved oppvaskbenken fordi han hadde tenkt å gjøre noe for å minke berget av skittne tallerkner, men fordi han kom ned fra rommet eller opp fra TV Stua med et nytt lass oppvask.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nei, i dette mannsdominerte hjemmet er nok usarbeid noe de mener er mitt ansvar.

Alt går rette veien med benbruddet, og nå har jeg så vidt begynt å jobbe litt igjenn.  Og det er utrolig godt.  Tanken er at jeg skal arbeide 20%, og at den tiden skal jeg bruke på tillitsvalgtsjobben.  Men den jobben har jo vist seg mange ganger ikke så lett å begrense. Og selv om jeg sender vikarer og varaer på en del er det en del ting jeg ønsker å delta på selv. Så denne uka ble det vel sånn ca 50% stilling.  Men det gjør ingenting. Jeg elsker jobben min, og det er deilig å være tilbke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag er det 1.september, og altså første dag i høstmånedene.

Ser på min Flittige Lise på trammen at det nok har vært kaldt, kanskje kuldegrader, i natt.

Men høst kan være fint. Kalde, klare dager hvor sola bryter gjennom tåka og dagen forandrer seg til sol og nesten sommer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går var jeg på byens kjøpesenter for å handle litt. Satt i rullestolen, da jeg pga albuer og rygg ikke er noen langdistanseløper på krykker. Blir også så utrolig sliten.  Hadde og med meg Gamle Gubben Grå. Noen må jo kjøre bilen.. Han hjelper meg og å få tak i ting på de øverste hyllene eller til å hente ting der det er for trangt å komme frem med rullestolen. Ikke minst er det kos med en handletur sammen.

Vi var blant annet inne på H&M hvor jeg blant annet kjøpte en T-skjorte til eldste sønn og en pakke sokker. Jeg trillet bort til kassa, la varene på disken og ventet på betjening. Det kom raskt en smlende blondine, godt voksen runft 40 vil jeg tro og ser blidt på … Gamle Gubben Grå som står et stykke bortenfor meg og venter. “Ja..” Jeg peker på varene på disken og sier jeg skulle ha disse. Hun smiler mot meg. Slår inn prisen på kassa og henvender seg så til Gamle Gubben Grå igjenn og sier prisen . Jeg legger 200 kroner på disken.  Hun ser  på meg med store øyne. “Å betaler du selv?.. Så flink du er”  så legger hun klærne i en pose. Gir meg tilbake vekslepengene mens hun teller dem for meg – høyt. Og sier, legg vekslepengene i lommeboka di du.”  Jeg tar posen, henger den bak på rullestolen, snur raskt rundt og spinner ut av butikken. “Ha en god dag, vennen” hører jeg bak meg. “Til deg og” svarer Gamle Gubben Grå muntert.  

Jeg ser sjokkert på Gubben da vi kommer ut av foretningen “Hørte du henne?# Gubben nikker. “Hun oppførte seg som om jeg skulle være et lite barn eller mindre begavet.” Gubben nikker. Jeg rister på hodet og sier at jeg vet hvem som skal få et spark i baken når jeg bare kan sparke litt igjenn. Sånn oppførsel går ikke ann-

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til de som ikke kjenner meg; Jeg er 46 år, har en ansvarsfull stillling, mange politiske verv, og  har for tiden ødelagt kneet etter et fall.

En helg alene hjemme og helt avhengig av krykker da jeg ikke kan ha tyngde på det ene benet for tiden har bydd på en rekke små og store utfordringer.

Jeg har trimmet mellom telefoner som ringer på steder jeg ikke er.  Jeg har hinket meg frem og tilbake når jeg har glemt ting, ingen å be om å hente ting til meg.  Og jeg har vært svert så kreativ på måter å få med meg ting fra A til B. Bruk av utrigningen på toppen er en av dem når jeg ikke hadde noen lommer… 

Men jeg har tatt utfordringene på strak arm, og i ettermiddag sparket jeg meg rundt på kjøkkenet på en gammel kontorstol og vasket kjøkkenbenker, ryddet og ordnet.  Småsang litt gjorde jeg og. Snart kommer folka mine hjem fra hytta til Svigers. Jeg gleder meg til de kommer hjem.  Det har vært litt krangling og sur stemning i heimen de siste ukene. Det leiter på alle og ha en skadet , sur og missfornøyd mamma. Nå håper jeg den lille pausa skal bedre stemningen.  Jeg skal i hvertfall forsøke å gjøre mitt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det skyet over, og snart plasket regnet ned. Snart hørtes torden i det fjerne, og et par lyn observerte jeg der jeg svingte meg på kjøkkenet. Jeg syns alltid det blir så frisk luft under og etter regnevær, og gledet meg over den friske lufta som strømmet inn gjennom den åpne verandadøra. 

 Et blikk mot verandadøra  avslørte at jeg hadde fått en ny utfordring. Det hadde regnet inn i stua, og ganske mye også.  Jeg grep krykkene og hinket bort. En stor vandam fyllte området innenfor døra.  Jeg måtte få lukket døra som er festet med en stormkrok ute på verandaveggen. Da må jeg hinke gjennom vanndammen på krykker, ut på verandagulvet, lukke døra og hinke tilbake.  Ute på terassen har uværet også hvelvet den største tomatplanta vår. Den burde og løftes opp mens jeg er der ute.  Men vått parkettgulv er glatt. Det samme er vått terassegulv. Når jeg med mine tresiffret antall kilo kommer hinkende på krykker er det fort gjort at ben eller krykker sklir. Et fall nå ville være svert uheldig.  Skal jeg finne kluter å tørke opp på parkettgulvet slik at det blir tørt? Å tørke verandaen er liten vits så lenge regnet fremdeles strømmer ned. Jeg ser på været. Det verste regnet har gitt seg. Vinden og. Det regner ikke lenger inn.

Jeg lar vannet ligge . Tomatplanta og – og døra får stå oppe slik at den friske lufta strømmer inn. Klokka er 18.00. Det kan da ikke være så lenge før folka mine kommer. Nok trim. Nok akrobatikk. De løser disse problemene på få sekunder. Bedre det enn at jeg skal rissikere liv og lemmer

Jeg er overhode ikke intresert i fitball.  Men eldste sønn er det.  Så nå og da er jeg med på stadioen når hjemmelaget spiller kamp.  Da kan jeg til hans fortvilelse more meg ved å heie litt på feil lag når vi sitter der  sammen med hjemmelagssuporterne..  Jeg kan komme med utsagn som “Gi dem en ball hver da, så slipper de å krangle sånn” og andre morsomme betraktninger.  Vel, nå går han stort sett på kamp sammen med supporterklubben. Han ga vel opp muttern til slutt. Like greit det.

Jeg er overhode ikke intresert i fotball, men pga min sønns interesse holder jeg litt styr på kampene til det lokale, for tiden, tippeliga lag.  Liker å høre resultatet.  Datteren er omtrent like lite intresert i fotball som meg. Tror ikke hun har vært på en eneste hjemmekamp, og i hvertfall ingen bortekamp.  I dag ringte hun, “Mamma, vet du om den fotballkampen til HBK blir vist på TV?”

Å se en fotballkamp på TV har jeg vel ikke gjort siden tidlig ungdom da jeg var sammen med feil mann og så mange fotballkamper på TV: Fikk dosa mi da kan du si.   Hvilke kamper som går på TV holder jeg overhode ikke styr på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Datteren jobber som bartender på en fotball -pub.  Så derfor denne interessen for fotball. Jeg forklarte at det var hjemmekamp, noe jeg trodde hun måtte ha klart å få med seg da hun gikk til jobb i dag. Byen pleier å være farget i grønnt og svart ved slike anledninger, spesielt området rundt puben hennes.  “Folk drar påstadioen i dag.” De kommer ikke på puben for å se kampen inne på en skjerm når de kan gå noen skritt å se kampen live i strålende solskinn. (Tror til og med det pleier å gå minibusser fra denne puben og ned til stadioen ved kamper selv om det ikke er særlig langt..)  Men, nei det holdt nok ikke. Gikk kampen på TV så skulle kampen vises i puben. Det var altids noen som heller ville se kampen på TV og det var så mange kanaler å lete gjennom hvis kampen plutselig begynte. 

Jeg konkluderte med at jeg ikke trodde kampen gikk på TV i og med at det var to bunnlag som spiller. Men jeg vet ikke.

Utrolig hva man ringer å spør mammaer om. Jeg har overhode ikke noen interesse for fotball, men Mammaer vet vel alt…

Jeg sitter her ved datamaskinen da mobiltelefonen på sallongbordet starter å ringe.  I og med at jeg er alene i helgen så et hyggelig avbrekk på en litt grå regnværslørdag.  (Ja, jeg vet at datteren som egentlig flyttet inn i ny kåk i sentrum i går kom hjem etter jobb i natt bare for å ha noen timer med sin stakkars syke mor, men hun var jo dratt på jobb igjenn og jeg var atter alene.) Så det var frem med krykkene og å hinke mot sallongbordet. Innen jeg rakk frem sluttet den selvsagt å ringe, men displayet viste at det var min mor som hadde ringt.

Jeg ringte straks tilbake. Slang bena opp i sofaen. Mine og mammas samtaler kan ta en stund, det er koselig å skravle med henne. Optatt. Jeg venter litt, ser på telefonen. En liten lyd. En liten konvolutt vises i displayet. Jeg har fått en melding. Jeg behøver ikke åpne den- Jeg vet at det er en SMS om at det er en talebeskjed til meg fra min mor. Jeg trenger ikke høre på den. Jeg har hørt den mange ganger før. “Hei. Det er bare meg. Det var ikke noe. Men … Jeg bare lurte… Kan du ringe meg? Men det er ikke noe …”

Jeg ringer henne nok en gang. Optatt. Samtidig begynner hustelefonen ute i gangen å ringe. (Ja, vi har fremdeles en slik antikvarisk innrettning. De eneste som bruker den er våre gamle foreldre og en og annen telefonselger.)  Jeg er ikke i tvil om hvem det er som ringer. Bena ut av sofaen. Reiser meg møysommelig, og så er det ny hinketur. Jeg rekker å løfte opp hustelefonen tidsnok til å høre klikket i den andre enden når samtalen blir brutt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan ikke ringe lange telefonsamtaler stående på ett bein, så jeg putter hustelefon i utringningen og hinker tilbake til PCn. Så ringer jeg min mor. Optatt.  Jeg ringer med jevne melllomrom de neste fem til ti minuttene før jeg endelig får kontakt.  Vi prater omløst og fast en tyve minutters tid. Mens vi prater hører jeg at mobilen på sallongbordet mottar den ene SMSen etter den andre. Så når samtalen er slutt er det å ta krykkene fatt. Det er SMS fra datteren, fra de to tennåringssønnene og fra Gamle Gubben Grå. Alle har samme oppfordring. “RING MORMOR!!!!”

Hva hun lurte på? “Nei, ingenting…”

Ja, jeg vet at jeg er sutrete.

Ja, jeg vet at jeg er heldig i forhold til mange andre. Krykker og rullestol er bare midlertidige hjelpemidler for meg. Noen er avhengige av slike hjelpemidler bestandig. Dere har min største medfølelse. Jeg vet jeg sutrer over bagateller, jeg skammer meg over det. Men akkurat nå savner jeg det gode, gamle livet mitt så enormt. Akkurat nå er det selvmedlidenhet og frustrasjon som plager hodet mit og må ut. Ved å sette ord på følelsene mine, så kanskje jeg får lagt de dumme og vonde tankene bak meg.

Jeg har ikke vært på jobb på fem uker.  I dag skulle jeg begynt ferie. I fem uker har andre mått tatt vaktene mine, gjort jobben min. Vi har ingen vikarer. Noen av mine kollegaer har måttet ta av sin sommer-fritid for å dekke opp fir meg. Det er vondt. De hadde trengt all den frien de kunne få. Det har vært en lang og arbeidsom vinter og vår. Vi er alle slitne.  Den andre jobben, der ingen dekker opp for meg, inboksen er sikkert overfyllt. For håpentligvis er det ikke vært noen drøftninger i sommer som jeg burde vært med på. Men bare det å site her å ikke vite… 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Løsning. Jeg må ta en tur på jobben en ettermiddag, få lest mail, og kanskje snakka litt med folk.

Hjemme, Malingsverksted har merkelig nok forlatt stua, og det samme gjorde det ihjelbitte saueskinnet. nå i ettermiddag. Men jeg har ikke sett noen ta i ei vaskefille eller støvsuger de to ukene jeg har vært hjemme. Og jeg tror at jeg er den eneste av de som bor her som ser at det virkelig trengs.  Jeg skulle så gjerne ha svingt meg rundt med vaskebøtta og støvsugeren i stedet ligger jeg på sofaen og forsøker å kommandere døve tennåringer og vrange Gamle Gubben Grå. Selvsagt blir de sure av gneldringa og masinga mi, men forstår de ikke at jeg blir slik av å se at de ikke løfter en finger?  Datteren sa at hun hadde vasket hele stua til jeg kom hjem for to uker siden. Til og med dratt frem de tunge sofaene og sjenkene og skuret under dem. (Noe som helt sikkert trengtes.) og lurte på om ikke det å vite at det var gjort gjorde meg litt gladere. Joda, jenta mi. Det er flott at du gjorde det, men det hjelper så lite når gjester banker på døra. “Beklager at stua ser ut som et malerverksted, og det ser ut som om noen har slaktet en sau i gangen, men vet dere hva? Det var helt rent bak sjenken og under sofaene for et par uker siden…”

Løsning, de andre må se at de må ta i et tak og ikke bare la alt suse å gå til jeg er på beina igjenn.

Det er alltid jeg som drar i gang alle aktivitetene vi gjør i familien. Skal vi på stranda, padle kajakk, dra på skogstur, lkøre go-kart eller hva som helst er det jeg som må ha ideen. Mase på Gamle Gubben Grå eller ta med meg ungdommene alene. I sommer, eller de siste fem ukene siden jeg skadet benet så har  guttene knapt gjort noen verdens ting uten å jobbe og spille data og se på TV: (Med untak av en kajakktur som jeg fikk mast og organisert forrige helg.) Egemtlig har jeg nok med å trene ben og syns synd på meg selv. Men syns synd på guttene som har en kjedelig ferie.

Alle hadde vi gledet oss til Italiaturen. Vi hadde trengt den pausa. De inpulsene.Og selv om venninna mi og datteren hennes nå drar på en annen tur, er jeg trist for at jeg ødla turen for min familie. Jeg og de andre hadde gledet oss så…

Jeg får ikke kjørt bil alene, Gamle Gubben Grå må kjøre meg til lege og fysioterapeut. Han er lett å be, men han må sukke og stønne litt. Og når vi er ute å kjører, er det så mange erend han må gjøre. Jeg orker ikke ut i rullestol på alle småstoppene og tilbringer timevis i bil med å vente på han i løpet av de to ukene. Et godt råd. Ikke etterlat hunder, barn eller gretne gamle kjerringer i varme biler.

Ikke får jeg tatt med meg kjøteren og rømt til skogs når frustrasjonen og surheten tar overhånd.

Jeg vil ha tilbake livet mitt. Sette benene pent og rolig forran hverandre og spassere ut i livet. Svinge meg rundt og få orden i kåken – og i hagen. Tatt med ungdommene på spennende aktiviteter. Tatt meg en shoppingtur når jeg følte for det. Tatt en kopp kaffe med ei venninne eller besøkt foreldrene mine. Tatt en kjapp tur i matbutikken når jeg hadde glemt noe, uten å måtte mase eller ha med følge. Alippe å være avhengig av andre for å komme meg til lege og fysioterapeut. Dra på møter. Være med i det pulserende livet. Gjøre jobben min. Dra til Italia.

JEG VIL HA TILBAKE LIVET MITT.