Har akkurat hatt Svigermor på tråden. 

Har ikke snakket med henne siden jeg ødela benet. Hun syns jo det var trist at jeg hadde værtså uheldig – og spurte med medfølelse i stemmen hvordan det gikk med meg Jeg liker ikke å klage, og liker å ha en humoristisk vri på det meste, så jeg svarte jo som sant var at jeg hinka da rundt så best jeg kunne.  Så etter standard spørsmål om hvorvidt jeg hadde gips, (Nei, jeg er opperert. Har nagler, plater og pinner, men heldigvis ikke gips.) om jeg hadde smerter. (Ja, jeg har smerter, men med nok smertestillende går det da på et vis)  om jeg fikk fysioterapi (Ja) og om hvordan jeg kom meg dit (Ja da må jo Gamle Gubben Grå hennes sønn kjøre..) som ble besvart med så tungvint for han, sønnen hennes . å være bundet av å måtte kjøre meg et par ganger i uka nå som han har ferie..  avsluttet hun med at jeg måtte se ting i perspektiv.

Hun hadde nemlig snublet i en sykkel dagen før hun skulle på ferie og slått leggen sin slik at hun måtte gå med plasterlapp på leggen på hele Donau Cruiset. OG som ikke det hadde vært nok hadde svigerfar bare noen dager før det ramlet i byen og slått seg slik at han hadde fått både hull i og blod på de lyse buksene sine og plasterlapp på fingeren.  Tenk så uheldige de hadde vært- 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er klart. Når jeg ser ting i det perspektivet er mitt knuste kne, opperasjon med 9 skruer, tre plater og to pinner og en avlyst drømmeerie til Terracina i Italia småtteri. At jeg er sykmeldt i månedsvis, kanskje ender opp med ett stivt kne og kan forvente mye smerter i kneet og kanskje artrose og kneprotese om få år er bagateller mot å måtte vise seg offentlig på et cruise med plasterlapp på leggen…

De siste dagene har jeg opplevd noe rart.  Jeg har blitt usynlig!  Godt gjort vil noen si. Jeg er ei feiende flott stor dame, så det å hevde at store meg liksom helt plutselig skulle blitt usynlig er kanskje litt drøyt?  Men, jo flere ganger den siste uka har jeg følt meg usynlig. Grunnen til det er at jeg den siste uka har vist meg ute i byen i rullestol.  Jeg har jo skadet kneet, og klarer, orker ikke hinke for langt på krykkene. Dårlige albuer og dårlig rygg sørger for det. 

I går var jeg og Gamle Gubben Grå på Jailhouse Rock som er et arrangement her i byen. Masse folk og god stemning, både i salen og utenfor i forkant og etterpå.  Kjente og ukjente. Men ingen eller svært få så meg. De så stolen – og så så de bort. Man skal ikke glo på handikappede. Det har vi alle lært. Men å stirre, glo eller og se på en person slik du ser på alle andre personer rundt deg er to forskjellige ting.  Til og med de som kjenner meg, tildels  ganske godt, nølte med å komme bort og slå av en prat og kanskje få stillt sin nysgjerrighet på hvorfor jeg satt i rullestol.  Merkelig.

Det andre jeg har opplevd denne uka er at jeg og har blitt mindre inteligent. Rullestolen har tatt fra meg all vett og forstand, i hvertfall en del av vettet.  For eksempel. Her om dagen var jeg og Gamle Gubben Grå og handlet mat på Coop Mega. Dette er nærbutikken vår, og jeg er der flere ganger i uka og har vært det de siste 6 årene som vu har bodd her. Kassabetjeningen var kjennt og har sittet der i alle år.  Da jeg skulle betale varene med krtet virket ikke kort terminalen som den skulle.  (Kassadama hadde ikke trykket ok eller kort eller hva de gjør) Jeg gjorde henne oppmerksom på at jeg ikke fikk opp trykk kode og klar. Da sa hun, kanskje du ikke kan bruke betalingsterminal, mannen din kan kanskje hjelpe deg?  Jeg trodde knapt mine egne ører. Jeg er en vanligvis oppegående dame i min beste alder 40 åra. Hvorfor skulle jeg ikke kunne bruke en betalingsterminal, bare fordi jeg for tiden har ødelagt kneet? Hun oppdaget at feilen var på hennes side og ordnet opp og sa med smørblid stemme; “Nå kan du prøve igjenn – kanskje det går bedre denne gangen” Tonefgallet var ikke til å ta feil av. Slik snakker man bare til et lite barn eller en som er svært lite inteligent.  Jeg fikk betalt og spannt på rasende hjul ut ut av butikken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som knskje provoserer mest er vissheten om at dette opplever de som er handikappet ofte i hverdagen. Jeg er heldig. Jeg er snart på bena igjenn – og blir både synlig og får tilbake vett og forstand.

Søndag for 4 uker siden tok jeg en liten tur i parken med hunden, og plutselig var hele sommeren forandret.  Forandret for meg, for familien min, for gode venner og til en viss grad for enkelte av mine kollegaer.

For i parken var det en liten flekk med våt leire, og i den flekken måtte jo jeg sette min utslitte sko, og vips lå jeg på ryggkulen og kjente noe skje i høyre kne.  Et lite skritt, et lite fall, og så var alt helt forandret.  

Det ble ikke å sitte hjemme søndag ettermiddag for å ta i mot datterens flyttelass, i stedet ble det legevakt, besøke kollegaene på røntgen og akuttmottak. Kneet hadde fått en alvorlig skade. Øverste del av leggen, flaten mot kneet var knust i 11 biter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dagen etter ble det ingen tur til Gardemoen for å hente datteren når hun kom flyttende hjem, men i stedet å ligge rolig i en sykehusseng og vente på opperasjon.

Tirsdagen måtte noen andre kjøre Mamma til øyelegen og ta vakta mipå jobb mens jeg tilbrakte 5 timer på oprasjonsstua.

Dagene gikk, og ble til en uke på sykehuset,  jeg som skulle kost meg med lange frokoster med hjemvendt datter, hagearbeid og kanskje litt oppussing. Sommerturnusen jeg har slitt med å få så bra som mulig for alle de siste ukene hadde fått xen sykmeldinga den ikke trengte, og kollegaer på ferie fikk sms om ekstra vakter de ble pålagt når ferien deres var over. Jeg hadde vondt, var trist og forbanna på meg selv og fortvilet på kollegene mine sine vegne.

Etter en uke på sykehus ventet to uker på rehabilitering. Realiteten4e begynnte å synke inn. Dette kom til å ta tid. Somerferien til Italia måtte avlyses, for meg, for Gamle Gubben Grå, for to tennåringssønner og for ei vennine og hennes tennåringsdatter. Fortvilelsen over at venninne og datteren som skulle være med oss ikke fikk den Italiaturen de har drømt om siden i vinter på grunn av meg var stor.  Hvorfor måtte jeg ramle og ødelegge for så mange? 

Nå har det gått 4 uker siden fallet. Jeg er hjemme med krykker og rullestol Alt fra å gå på do til å smøre seg mat er et slit. Heimen bæærer preg av at far og tenåringer ikke har den samme gløden for husarbeid som meg. Vanskelig og å huske at jeg trenger hjelp til så mye, og vanskelig for meg å be om hjelp. Jeg vil jo helst klare meg selv. Men jeg er hjemme. Kneet gror -om to uker kan jeg forhåpentligvis snart begynne å trå forsiktig på benet. Om en måned kan jeg starte med litt kontorarbeid på jobben. Og Italia ligger der neste sommer og.

Jeg har jobba turnus i 23 år nå. Kvelder, netter, helger og høytidsdager.  Jeg trives med jobben min, har gode kollegaer og selv om vaktene kan være mer enn travle nok og jeg av og til har vært så sliten at jeg har sitti på vaktrommet eller helst i bilen, og grått mine modige tårer før jeg har klart å reidse hjem, ville jeg ikke byttet stilling med Bratten eller Støhre eller….. Jo foresten, helseminister kunne jeg tenke meg. da skulle jeg ordne opp med dette og hint!

Men altså tilbake til temaet, arbeid til alle døgnets tider og alle høytidsdager og aller helst oftere enn tredje hver helg.  Vel, jeg har i alle år vært fleksibel og stillt opp når jobben har kallet. Og jeg har i lange perioder arbeidet langt oftere enn tredje hver helg.   Jeg har ikke gjort noe av og være på jobb når alle andre har fri. Det kan være koselig å jobbe på høgtidsdager. Det som har vært sårt er at jeg ikke har vært sammen med mine kjære. Med barn og familie eller med venner.

Jeg var på jobb når datteren gikk sitt første barnehageskirenn, når sønn min stollt marsjerte gjennom gatene med korpset 17. mai og a familien var samlet for å feire min mors fødselsdag.  Jeg led ingen nød på jobb, men jeg ville så gjerne være et annet sted.  Det gjør noe med meg når unger i alderen 4 til 10 år pakker opp gaver i rasende fart julaften. Vi må jo bli ferdig før mamma skal på nattevakt.  Eller når jeg snakker med mann og barn i telefo en sen julekveld. De mange mil borte hos svigerfamilien, jeg på flatseng i stua hos mine foreldre som insisterte på at jeg ikke skulle være alene julenatta selv om jeg arbeidet både julaften kveld og første juledags morgen.

Jeg hadde store problemer med å få byttet meg fri den søndagen jeg skulle være fadder for min yngste nevø, og det samme på min datters konfirmasjonsdag Men det gikk til slutt.  Dagen etter mitt eget 40 års lag derimot var jeg lovd fri, men så ble det sykdom og sjefen sa jeg var ansvarlig for vakta. Så jeg dro på jobb. Det samme gjorde en kollega av meg søndag morgen etter å ha vært i barnebarnets brylupp halve natta. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En annen kollega forlot si tårevåte datter mens resten av familien feiret treårsdagen til datteren.  Hun var beordret på vakt, og ingen andre kunne ta vakta. “Du er alltid på jobb, du Mamma” var treåringens avskjedshilsen som ga gjennlyd i hodet hennes hele vakta.    Hun arbeidet fem av seks helger den sommerperioden.

Når Støhre og Bratten etterlyser mer fleksibilitet og kommer med sine sårende bemerkninger om stemorsbloster og samfunnsansvar spør jeg: Har dere noen gang arbeidet hver eneste helg hele juli måned?  Har deres barn sittet med tårevåte kinn og savnet mammaen eler pappaen sin på julaften, 17. mai og skoleavslutninger?

Selvsagt ar vi klar over at dette ble en del av hverdagen da vi valgte yrket vårt.  Og jeg mener virkelig ikke å klage. Jeg HAR verdens beste jobb.  Men jeg håper at dere kunne respektere det arbeidet jeg gjør, de ofrene jeg og familien min gjør, til at dere ikke går ut åog forsøker å fremstille oss som late og arbeidssky

Og i dette tilfellet skaldet nyoppussette skapet stå i spisestuen…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg elsker å gå på loppemarked og lete etter skatter, Og sist jeg var av gårde kom jeg hjem med enda en skatt. Et sånt skap fra 50 tallet som jeg har lett etter lenge.

De siste dagene har forvandlingen av skapet startet, og i dag la jeg endelig siste hård på verket.  Selvskryt skal en høre på, for det kommer fra hjertet. har jeg hørt det er sagt, så jeg kan jo skryte litt å si at jeg ble fornøyd.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Er sliten nå. Tappet for energi. Sliter med å inne motivasjonen til å lese gjennom styrepapirene før morgendagens styremøte enda en gang. Leste de før helga, men føler at en oppfrisking kunne være greit.  Er ikke de helt  store eller kontroverse sakene.  Men jeg liker å være godt forberedt.  Smake litt på ordene. Tolke hva de fine formuleringene har å si for oss som har vårt daglige arbeid i hvitt.  Hverdagsrasjonalisering – et ntt begrep som bare betyr at vi må løpe litt fortere. Jobbe litt lurere.. I går arbeidet jeg i hvitt. Da hadde jeg til slutt anvaret for tre laber – alene. Vi var ikke folk.  Lurer på hvem av vi tre som var på jobb som burde vært hverdagsrasjonalisert bort….  Noen ganger er det vanskelig å trenge gjennom glavalag med ledelse, og virkelig vise de som er med å bestemmer hvordan virkelighetens sykehushverdag er…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I morgen, når jeg er ferdig med styremøtet, venter en ny bunke dokumenter. Det er dokumentene til torsdagens kommunhestyremøte.  Der er det viktige saker. Saker som både engasjerer og provoserer en opposisjonspolitiker som meg.  Men jeg er fersk, og noen ønsker å sette meg på plass. Jeg må være godt forberedt skal jeg våge meg opp på talerstolen igjenn – og på talerstolen skal jeg.  Så i morgen kveld blir det en ny kveld med dokumenter…

Jeg er i feriemodus. Jeg vil ha ferie, fri, sol og late dager. Men fremdeles er det 7 uker igjenn til ferien begynner. Nesten to måneder. Det virker som utrolig lang tid…

I dag er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge,, og vi har med altl mulig tdelighet fått vist at dette var feil avgjørelse.

Spør du unge jenter om hva som er viktige saker for dem. Hva de er villige til å kjempe for  er det mest sansynlig at de sier at det må være en bilett til neste Justin Biever konsert. Og så lenge de ikke kan stemme på Justin Biever vet de ikke hva de skal stemme på – og ikke bryr de seg heller……Politikk?? DU mener krig, fred sult og sånn? Jo det er jo trist og det er jeg mot,…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det som er viktig for meg er å ha de rette klærne, mest mulig perfekt utsende, og det er sykt teit at jeg ikke får nye pupper før jeg er 18 liksom,  jeeg syns og det er viktig at bloggen min har mange lesere og at jeg får mange likes.

Dropper vi de aller yngste og spør unge voksne kvinner hva som opptar dem.  Kvinner i etableringsfasen med småbarn stasjonsvogn og Goldenrettiver…(eller er Goldenretriveren nå for tiden buttet ut med en Chihuahua?).  Vil de si at det er sjelden de har tid til å stemme under Idol sendingen fordi de da er optatt med .. Når du raskt avbrter dem og forklarer at det ikke er snaokk om Idol, men derimot de viktige ting i livet, svarer de raskt at de stemmer for Industrial Design eller Shabby Cheech…

Det som betr noe for meg er at mine barns matpakke er den mest fancye designmatpakka i barnehagen, at mine Cup-cakes er de flotteste og at jeg får rikelig med tid til egenpleie og trening.

Går du til de middelaldrende kvinnene og spør hva de vil stemme for. Hva som er viktig i livet deres, vil de stemme for at den neste jente-turen går til et Spa hotell i Riga elleer Italia. De stemmer og for en god flaske rødvin på fredagskvelden mens de ser på Gullrekka og ellers er de fornøyd med det nå som ungene har blitt store og de har fått sin frihet tilbake.

Jeg syns det er viktig med minst en week-end tur i halvåret og at jeg har mulighet  til å realisere meg selv gjennom trening oog aktiviteter med venner.  Jeg må og passe på slik at jeg får sett de riktige TV programmene og lest de riktige bøkene og at mann min og jeg blir sett på alle de riktige kulturarrangementene i distriktet. Viktig å være med der det skjer.

Og går vi til de gamle. De som var med og marsjerte på 60 tallet og gikk i tog for ting de trodde på, ser de bestyrtet på oss og sier, å, nei. Jeg var ikke en sånn rødstrømpe. Jeg var bare med fordi alle var med. Ne, jeg har aldri vært noen rødstrømpe jeg.  Men vil du ha litt mer kaffe, og så må jeg vel snart starte med middagen. Mannen min kommer snart hjem, og han liker at middagen er klar.

100 år er nok. La oss få konsentrere oss om det som er viktig for oss i livet, og overlat politikk og slike kjedelige greier til menn som forstår seg på det og er optatt av slike spørsmål.

(Bilder fra google)

Startet dagen hos tannlegen. Ikke noen god opplevelse hverken for meg eller lommeboka. Men når kjeften har blitt neglisjeret såpass lenge, må det til. Etter en times tid i pinebenken var det å løpe til bilen. Dagen var ennå ung.

Etter en drøy halvtime i builen var jeg ankommet til ett av sykehusene eg er tillitsvalgt for. Ankom bare tre minutter for sent til møterommet. Vi skulle ha oppfølgingssamtale mellom et medlem som for ett års tid siden sto i fare for å miste jobben på grunn av stort fravær. . Jeg tar meg vanligvis ikke av slike enkeltmedlemmer og oppfølginger av fravær, det er det de lokale tillitsvalgte som tar seg av. Men i dette tilfellet kom jeg inn da alt hadde låst seg, Arbeidsgiver og arbeidstager sto steile mot hverandre og ordet oppsigelse ble brukt både titt og ofte. Jeg så som min mest nærliggende oppgave og få henne omplassert eller over på et arbeidstreningsprogram.  Men etter mange og lange samtaler med medlemmet bestemte jeg meg for å sloss for henne. Det var gjort me rart over år – og  dama ønsket virkelig å jobbe.

Nå har det gått ett år. Medlemmet har redusert stillingen sin med 10 %: og gått fra dagvakter motvillig over i turnus etter krav fra ledelsen.  De siste ti månedene har hun hatt tre dager med fravær og det er legedokumentert.  Hun sa i dag at det å redusere stillingen og gå over i turnus hadde gjort hverdagen hennes mye bedre og at hun fikset livet og jobben bedre.  Lederen hennes kallte henne en ressurs de gjerne ville beholde.  Det ble og påpekt etter at hun hadde forlatt møterommet hvor mye bedre og tryggere på seg selv hun virket. Nå skal vi ha ett oppfølgingsmøte om et halvt år, og da regner jeg saken som ferdig. Snakket med medlemmet etterpå og påpekte hvor bra alt var blitt, og ønsket henne god sommer. Slike saker gjør meg glad. Inkluderende Arbeidsliv i praksis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så dro jeg på jobb. Håpet å få litt kontortid i dag og.

Møtte Direktøren i gangen. Han ville prate litt. Jeg er jo stremedlem og han ønsker å ha et godt forhold til meg, og samtidig påvirke meg med sine synspunkter.  Dette er direktøren fir det lokale sykehuset, og det er greit å ha en god dialog. Vi har en uformell tone og snakker godt sammen, gjensidig utveksling av opplysninger.

Rakk så vidt lunch på vaktrommet før det  ringte i lomma mi. ngste sønn trengte skyss hjem etter rådgiving før eksamen i morgen.

Så var det å være privatsjåfør, før jeg dro tilbake på jobb. Rakk å besvare noen mail før det var på tide å dra på tur  med velferdsforeningen på sykehuset.

20 stykker fra forskjellige avdelinger satte kursen i buss mot Koboltgruvene i Modum.  Her fikk vi servert deilig rømmegrøt og ripssaft før det ble en interesant omvisning i gruva.

RUndturen i gruva ble avsluttet med gruveost fra Eiker gårdsystri og et glass rødvin servert i gruva. Koselig og godt.

Så var det bare å sette kursen hjemmover. En lang og innholdsrik dag nærmer seg slutten.