Tradisjon tro har storfamilien vært samlet til vennskapelig kappestrid. Årets påskeskirenn gikk av stabelen i dag.
Heldigvis såpass lite snø i terrenget at kjerringa kon seg frem til hytta der arrangementet finner sted uten å feste ski på bena. Det hadde sikkert vært mulig å gå på isen uten ski også, men vi var usikre på om den ville bære oss, så vi holdt oss unna isflaten i dag. Søstrene mine hevdet at de hadde vært her hver påske i over 50 år og kjente når de gikk gjennom isen. En av de yngre svarte raskt at dr fleste kjenner når de går gjennom isen. Poenget er vel å skjønne det før man går gjennom. Sant nok.
Været ble bra etter hvert. Det snødde litt da vi kom, men det ble opphold før selve rennet startet
17 stykker stillte til start i årets renn. Jeg var tradisjon tro sekretariatsleder. Noen må jo ta rundetider og regne ut hvem som har klart å gå de to rundene like raskt. Eller nærmest like raskt da. Og dermed få æren av å få med seg vandrehøna hjem.
Aldersspenn på deltakerne var fra snart 5 til 60 år, og de som hadde reist lengst for å delta kom helt fra Irland. Sporty å debuttere som skigåer i et slikt prestisjerenn.
Vi har kost oss med skirenn, grilling og koselig samvær. Jamen fant noen også et stort påskeegg som vi tror påskeharen må ha gjemt.
Slike dager lever man lenge på. Kjerringa stavret seg fornøyd på snølagt traktorvei tilbake til bilen.