Rare meg er helgeutfordringen fra Ut i ftiluft. Jeg tror hun tenkte seg at vi skal dele litt uheldige selfier. Vel, jeg er så rar at jeg sjelden tar selfier. Synes sjelden jeg er heldig på bilder, og enda sjeldnere når jeg står og myser inn i min egen mobil.

Om jeg ikke har noen selfie å dele antar jeg at jeg får delta i utfordringen for det. Ut i friluft pleier å være raus sånn. For rar det er jeg, det har jeg alltid følt meg. Eksentrisk kalles det, muligens.

I det legger jeg at jeg ikke er som alle andre. Ikke prøver jeg å være det heller. Det sluttet jeg med en eller annen gang på videregående. Bare jeg er meg. Se opp for etterligninger. hadde jeg som motto på rusdekortet, og overrasket kanskje både meg selv og andre med det. Den beskjedne jenta som ikke helt passet inn samme hvor mye hun prøvde advarte plutselig mot at folk skulle prøve å etterligne henne, være som henne.

I ettertid har jeg tenkt en del på det valget av motto. Hva var det som traff meg da jeg så det på en lang liste med forslag på russemotto? Og hvordan turte jeg å velge det? Medelever hadde hermet etter meg og mobbet meg i årevis, og så valgte jeg et russemotto som advarte folk mot at noen kunne finne på å prøve å bli som meg, etterligne meg. Jeg husker at da jeg sendte det inn for å få det trykket på russekortene tenkte jeg at dette kom jeg til å få ropt etter meg. Dette og. Men så tenkte jeg at det hadde jeg vel samme hva jeg valgte som motto. Det rare var, at det fikk jeg aldri. Kan ikke huske at noen påpekte valget av motto på en negativ måte.

Det var på den tiden, på slutten av videregående, at jeg begynte å blåse i hva andre måtte mene om meg. Jeg sluttet og å prøve å utslette meg selv for å bli noen jeg ikke var. Jeg kom til at de som kritiserte eller mobbet meg mest var mennesker jeg egentlig ikke brød meg om hva mente om meg, og som jeg regnet med at jeg ikke kom til å ha kontakt med etter videregående.

Tenk så mye morro jeg har hatt etter at jeg kom til at det riktige for meg var å være meg selv, selv om jeg muligens skilte meg litt ut fra den gråe massen. Det er sikkert fremdeles mange som synes at jeg er rar, men hva så? Jeg har ikke som mål å gå i ett med tapeten. Jeg går min egen vei, lever livet mitt slik jeg vil. Så får andre leve slik de vil.

Den “Åsa” (jeg het det i studietida) som gikk på radiografhøgskolen var langt mer trygg på seg selv enn den Brit som gikk på gymnaset. Kanskje mindre rar og, fordi jeg ikke prøvde å passe inn, være noe annet enn den jeg var. Slik jeg husker det var vi rimelig mange ulike, sterke personligheter på radiografhøgskolen. Det miljøet gjorde meg godt.

Og ja, jeg har kanskje gjort litt rare ting opp gjennom. Ikke sånn veldig rare ting, men tenkt litt utenfor boksen. Jeg skrev til alle sykehusene i Nord-Norge og spurte etter sommerjobb i studietida. Ikke i Oslo eller i hjembyen min som mange andre i kullet. Og jobbet hele sommeren i Harstad hvor jeg ikke kjente noen. Det var helt topp!

Jeg fant en mann som mente jeg var det merkeligste vesen han noen gang hadde støtt på. (Hans ord.) Vi var nok litt rare begge to, men på forskjellig vis. Vi holdt sammen livet ut, i over 35 år. Livet ut. Det er litt rart i våre dager.

Jeg har vært med på et spørreprogram på TV-Norge en gang på 90-tallet. Det het 15-1. Alle deltakerne startet med tre liv og måtte svare riktig på spørsmål innen tre sekunder. Svarte deltakeren riktig så kunne vedkommende velge hvilken annen av sine konkurrenter som skulle få neste spørsmål. De som mistet alle sine tre liv var ute av konkurransen. Jeg svarte feil på alle mine tre spørsmål, og forsvant som første mann ut av konkurransen.

Jeg tok med meg mann og barn og flyttet til Krødsherrad. Mange mente jeg var direkte rsr da vi valgte det. Relativt forståelig. Langt færre syntes vi var rare da vi flyttet derfra 9 år senere. (Og de som syntes det har aldri bodd noe annet sted enn i Krødsherrad.)

Jeg har tatt med ungene på togferie til Pag. (Kroatia) fordi bildet av en robåt på turkis hav var så fint. Vi fant robåten.

Vi har gått Rallarvegen fra Myrdal til Flom. Familien kaller det bare Den store nedturen. Likeså tok GGG og jeg en dagstur over til vestlandet for å gå Sverrestigen og Kongevegen, bare som et innfall.

Vi har feriert i Pitigilano og Bud. Begge steder like idylisk og eksotisk.

Jeg er Rødtpolitiker. Mange mener de er rare og litt farlige. Revolusjon neste, liksom. Jeg har stått langt oppe på ei stortingsliste, og nesten blitt vara til stortinget.

Jeg, ei godt voksen kjerring, er blogger, og av og til (i det minste et par ganger) på toppen av bloggtopplista.

Jeg har gjort så mye gøy og rart fordi jeg sluttet å bry meg om hvorvidt andre synes jeg er rar og i stedet gjør det jeg føler for. Det jeg har lyst til.

Dette var litt om rare meg. Håper jeg svarte på utfordringen, selv om det ikke var noen selfie.