Andre juledag gikk Charlie Chihuahua, Gamle Gubben Grå og jeg den tradisjonelle Ribbemarsjen her på Hønefoss. Det er en uhøytidelig “tur-marsj” som passer for hele familien. Her går sprekinger i treningsklær, hundeluftere, barnefamilier med barnevogn eller rattkjelke, unge, gamle, ja gjerne hele storfamilien.
Ribbemarsjen har vært arrangert av lokalavisa og orienteringsklubben 2. Juledag hvert år siden 1972. Og mange har gått nesten hvert år. Man får en flott vase når man har deltatt i 25 Ribbenarsjer, og medalje etter 5, 10, 15 og 20 ganger.
Men det viktigste med Ribbemarsjen er ikke medaljer eller prestisje. Det viktigste for de fleste er å få rørt litt på kroppen etter dager med litt mye mat og litt mye stillesitting. Det er sosialt, man møter mange kjente. Man kan gå i sitt eget tempo ingen tidtaking. Og runden er passe lang.
Runden starter ved kontoret til lokalavisen. Gule bånd viser oss veien gjennom sentrumsgatene, over torget og ned Storgata. Så runder løypa et hjørne, litt stigning og løypa fortsetter gjennom et gammelt ærverdig villastrøk.
Ved folkehøgskolen er den første bingoposten. Er man så heldig å få bingo på lappen med tall som man fikk ved starten kan man vinne gavekort. Bingostoppene gir også kjærkomne pustepauser, og litt spenning for de yngste når det kanskje røyner litt på med overskudd og turglede.
Videre forbi det nye boligfeltet ved Hvelven, og den bratte stigningen opp til gangbrua på Tolpinrud. Den stigningen er virkelig hard, men på toppen, på andre siden av brua venter bingostopp nummer to.
Fra 1993 til 1998 bodde vi i en rekkehusleilighet på Tolpinrud Det var gode år, og mange ganger tenker jeg at vi gjorde kanskje noe feil da vi flyttet fra rekkehuset på Tolpinrud til huset i skogen på Krøderen. Det gir alltid gode minner å være på gamle tomter her.
Fra Tolpinrud går runden videre mot Veienmarka. Her var det tett skog på ene siden av veien den gangen vi bodde her. Jeg gikk utallige turer med ungene her da de var små. Jeg tror Datteren og jeg kjente hvert tre, hver stein og hver rot i denne lille hundremeterskogen. Nå er den hugget ned, ikke et eneste tre, bare snauhugget åpent landskap står igjen. Det er rart, og litt vemodig.
Ved enden av gangveien krysser vi jernbanelinja og fortsetter i en slak stigning forbi boligfeltet på Veigin. Et boligfelt som poppet opp på slutten av 1980 tallet. Mange like hus på rekke og rad, noen eneboliger, noen rekkehus, noen firemannsboliger med leiligheter. Noe for enhver smak.
Ved Veienmarka Ungdomsskole på toppen av den siste stigningen er det “suppe-stasjon”. Her vanker det varm solbærsaft og pepperkaker. På andre siden av veien er den tredje Bingostoppen, og så fortsetter runden i rolig tempo nedover til sentrum igjen. Nå går det raskere, for nå er det nedoverbakke hele veien ned til sentrum. Etter et siste Bingostopp ved det gamle meieriet er det bare en rask spasertur under den fine, gamle jernbanebrua, forbi stasjonen og Øyabakken ned til avislokalet.
Hele turen er på litt i overkant av 7 km. Man har fått frisk luft, rørt litt på seg og som regel slått av en hyggelig prat med venner og bekjente. Jeg gikk Ribbemarsjen for tredje gang. Gamle Gubben Grå for fjerde. Ingen stor tradisjon hos oss med andre ord, men det kan jo rettes på.
Jeg har aldri gått Ribbemarsjen, men har jo hørt om den, og nå vet jeg hvor den går også.😃 Igår kveld var jeg innom en leilighet i ett av rekkehusene på Hvelven, etter noe gubben hadde kjøpt via finn.no. Husker forøvrig godt at dere bodde på Tolpinrud. ☺️
Noe ribbemasj har det aldri blitt på meg heller. Har liksom aldri fristet å gå i kø sammen med andre når en er på tur. Men det kommer vel av at en bor forholdsvis fredelig til og ikke føler for å kjøre bil før en skal gå tur i jula.
Det blir liksom en annen type tur… men forstår godt at du ikke gidder å dra til byen for å gå tur når turterrenget ligger der rett utenfor inngangsdøra