Etter en slitsom dag på onsdag, ryggsmerter og lønnsforhandlinger er en dårlig kombinasjon, ble det mye sofa og pelspledd i går. Nå er jeg nede på en 17.plass.
Så hva skrives det om hos den bloggeren som ligger på topp?
Det skrives om savn.
Han savner å være hos den lille sønnen sin og samboeren som fremdeles er på fødeavdelingen mens han har reist hjem for å jobbe litt.
Hva gjorde egentlig mannfolka før i tiden da de skulle være tøffe og uanfektet etter en fødsel og heller gikk ut på byen og for å drekke og sloss i stedet for å ringe til kjerringa for å få henne til å filme ungen mens han sover fram til midnatt på facetime?
Spørsmålet er det toppbloggeren som stiller.
Jeg tror ikke mannfolk før i tiden var så annerledes enn mannfolk nå. Men de var ikke i like stor grad ønsket på føde- eller barselavdelingen. Noen dro på byen for å feste en siste gang med gutta. “Krympefest” ble det kalt. Men de gutta jeg møtte på byen i min ungdom og som akkurat var blitt fedre var egentlig bare opptatte av å snakke om fødsel og det lille mirakelet. Ikke hadde de bilder på mobilen og vise frem, eller mulighet for facetime med mor og barn, men hadde de hatt det hadde de nok sittetklistret de og.
Med barn 2,3 eller 4 var i det minste Gamle Gubben Grå hjemme og tok seg av de barna vi hadde fra før. Fikk hverdagen til å går rundt med barnehage, jobb og hverdagslogistikk innom så mange besøk på føden som det lot seg presse inn. Pappapermisjonen, de to ukene, måtte spares til mor og barn kom hjem, slik at man fikk lengst mulig tid i bobla sammen.
Jeg tror at de aller, aller fleste fedre opp gjennom tidene har vært glade i ungene sine. Toppbloggeren stiller nok ikke i en særklasse der.
Jeg er og glad i ungene mine. Jeg er ikke så utrolig stolt av å være glad i ungene mine, men jeg er velig stolt av ungene.
For toppbloggeren er det å bli far i en alder av 43 så stort at han nesten kunne bli religiøs. Men siden Gud og har tatt fra han to barn oppgjennom historien lar han være.
Gud har og tatt fra meg to barn. Han har tatt fra meg flere som har betydd mye for meg. Men jeg har ikke mistet barnetroen for det. Litt rart å forklare, men jeg tror jeg heller har blitt styrket i troen av at livet ikke alltid har gått på skinner. Det er litt vanskelig og setteord på, formulere noe som gir mening, men jeg fant trøst i å søke mot kirken, mot troen når jeg har vært i sorg.
Dette var et fint innlegg ❤️
Takk
Det var er veldig mye mye riktig i det du skriver her. Enig med deg i utsagnet ” Toppbloggeren stiller nok ikke i en særklasse”.
Det er egentlig litt trist å lese den til tider, voldsomme hyllest til bloggeren i kommentarfeltet. En hyllest til bloggeren for hans grenseløse kjærlighet til til mor og barn.
De skriver stadig at fruen og barnet er heldig, heldig fordi de har en slik unik og kjærlig ektemann og far. Noen skriver at de skulle ønske flere menn var en like altoppslukende i sin grenseløse kjærlighet til mor og barn.
Hvorfor jeg mener det er litt trist å lese? Kan det være fordi jeg har en mistanke om at disse damene har opplevd/opplever det motsatte?
Jeg leser sjelden kommentarfeltet hans. Og hvis det du sier stemmer, så er det litt trist.
Samtidig når man leser toppbloggerens skildring av sin egen opplevelse av seg selv som far, må jo det bli et glansbilde. De kan hende at det glansbilde hadde lignet mer på de mennene de kvinnene sammenlikner han med hvis vi hadde hørt versjonen til Kjærest og til moren til hans eldre barn.
Jeg tror han er en kjærlig far.
Jeg tror han er oppriktigglad i alle ungene sine
Men det finnes mange fantastiske fedre der ute, og noen av de får ikke slippe til.
Flott og reflektert innlegg om livet til de fleste:) Ønsker deg en fin fredag jeg.
Fin fredag til deg og
Et flott innlegg!
Takk
Rart det der, – da livet var som tøffest for meg, følte jeg meg også mye nærmere troen.
Vanskelig å sette ord på hvorfor, men uansett grunn, så lå det en trøst i å vite at kirken var der for meg om jeg trengte det.
Å bli far i en alder av 43 år er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Overhodet ikke, faktisk.
Om han hadde blitt religiøs pga det, hadde vært oppsiktsvekkende.
Fin kveld til Ringerike!
Det her er ett fint og reflektert innlegg, godt å lese og reflektere over selv livet.
Når livet er hardest og motbakken uovervinnelig er det barnetroen og kirken man tenker på.
Som menneske kommer man styrket utav en nedtur.
De aller aller fleste fedre er glad i ungene sine, de er kanskje ikke like flink å uttrykke det.
Som toppblogger så er det vel den beste siden av seg selv som ønskes å vise frem. Så enig med “job” som skriver om kommentar feltet til toppbloggeren, jeg har bare lest de på facebook. Han opphylles som ett vidunder iblant.
God lørdag til deg