Kjenner dere til Victoria Johansen? Det er en stund siden hun var veldig aktiv her inne, men bloggen hennes er verdt å lese. For det første er hun utrolig god til å formulere gode tekster, for det andre har hun et viktig budskap å formidle.
Det siste innlegget handler om hvordan vi ofte setter folk i bås ut fra førsteinntrykket, ja mange setter folk bevisst eller ubevisst i bås allerede ved første blikk. Victoria har nok følt dette på kroppen mer enn mange andre. Hun er født med et sjeldent syndrom som gjør at hun skiller seg ut i mengden. Som Victoria selv skriver:
Når man møter et menneske med et annerledes utseende, så tar man et skritt tilbake fordi det ytre ser ikke ut som forventet. Slike reaksjoner etterlater inntrykk av at møtet er mindre verdig og distansert.
Det gjør vondt å lese det Victoria skriver. Er vi så kjappe til å sette folk i bås? Og er det sikkert at Victorias tolkning er riktig? At man blir sett på som mindreverdig når mennesker reagerer på et annerledes utseende?
Victoria forklarer:
I dagens samfunn dyrkes det vakre og perfekte i stadig større grad, og de ytre kvalitetene forbindes ofte med tilsvarende indre kvaliteter på livets ulike områder. Mennesker blir kjapt definert og satt i bås ut fra et førsteinntrykk og tillagt eller fratatt egenskaper ut fra andre menneskers forutinntatthet og fordommer.
Jeg skjønner hva hun mener. Mange unge kvinner i dag ser ut som de er produsert på et samlebånd. Når jeg gikk på skolen holdt det med å ha lik jakke, like bukser, lik genser og lik hårsveis. Nå skal de ha like lepper, like rumper og like pupper i tillegg.
Et annet sitat fra innlegget til Victoria som gjør at jeg får en klump i magen er dette:
Vi liker å snakke om det fargerike felleskapet og at det er plass til alle, men likevel så lurer jeg på om det egentlig er slik? For av og til så lurer jeg på hvor i felleskapet jeg passer inn.
I dagens samfunn er det helt ok å skille seg ut, bare man skiller seg ut på riktig måte. Hudfarge, seksuell legning, religion…. Det har de fleste av oss akseptert og blitt vant med. Det er lenge siden Hellibillis sang om . Ein neger sto på Ål stasjon. Men er vi like flinke til å akseptere mennesker som skillrr seg ut på grunn av handicap, syndrom, skader etc? Der tror jeg dessverre vi har et stykke igjen. Da jeg satt i rullestol i 2021 på grunn av at ankelen var skadet opplevde jeg at ekspeditrisa på H&M henvendte seg til GGG da jeg forsøkte å betale for litt undertøy. Litt senere fikk jeg ros for at jeg klarte å betale helt uten hjelp!
Når det kommer til alt, så ønsker jeg bare å få lov til å være meg, slik som jeg ønsker at du skal få være deg akkurat sånn som du er.
Slik avslutter Victoria innlegget sitt. Er det for mye å be om? Å få lov til å være seg selv uten å bli dømt eller satt i bås på grunn av at hun ser litt annerledes ut?
Jeg skulle gjerne sagt NEI, så fordomsfulle er vi ikke…Men jeg tror dessverre det. Kanskje bare inni hodene våre, og viser det ikke utad. Men jeg tror vi tenker noe, reagerer inni der en plass. Jeg tror i alle fall det er viktig at vi er KLAR over det, og reflekterer over hvis vi er sånn. Da skjer det nemlig endringer der inne i “skallen” tror jeg. Og endres det der, er det nok lettere at slikt vises på utsiden også. Fraværet av fordommer.
Jeg tror vi, som du sier, har de fordommene i hodet noen og enhver. Ikke at vi gir uttrykk for det, vi oppfører oss polutisk korrekt.
Likevel tror jeg de som skiller seg ut merker det, blir litt vare på små tegn.
Helt enig at første steg på å få til en endring er at vi blir klar over våre holdninger og kan jobbe med de. Det er aalltid enklere å endre egne fordommer enn andres.