Har du sett filmen “Kjærligheten trenger ingen ord” eller “Children of a lesser god” som den heter på orginalspråket ? Den kom i 1986 og har gjort et helt uslettelig intrykk soden jeg så den første gang på Kongsberg Kino.. Det er en scene i starten av filmen hvor hovedpersonen spillt av Marlee Matlin har et raseriutbrudd på et kjøkken. Da rollefiguren er døv og Matlin også er svært tunghørt går rasriutbruddets verbale uttrykk på tegnspråk.
Det er et herlig sinne. Et herlig temperement. I 1987 da jeg så filmen første gang hadde ikke jeg ert slikt temperament. I hvertfall var det svært sjelden det kom frem. Kanskje hadde jeg mye innestengt sinne i meg på den tiden, for det er den scenen som har bitt seg fast. Den var så befriende, så energisk
Nå har jeg et slikt teperement, og det kommer til syne om kanskje ikke daglig så i hvertfall flere ganger i uka. Det skal ikke mye til før jeg er i full flamme. Jeg er et brennende menneske som brenner for mye, og som tillitsvalgt og opposisjonspolitiker er det flott med et brennende engasjement. Men hissigheten og sinne kommer nok oftest til full tordenstørrelse først når jeg er hjemme hos mann og barn. Det er ikke fullt så bra.
