Jeg har alltid snublet meg gjennom livet. Gått på trynet både titt og ofte. Ressultatet har  blitt kuler i panna, forstuete tomler og ankler i fleng. Begge albuene har jeg hatt brudd i. >Den ene en gang, den andre to. Den sombare har ett brudd, var til gjengjeld også prdentlig ute av ledd og måtte dras på plass inarkose.  Snublefot, det har liksom alltid vært meg.

I sommer klarte jeg det helt store. Knusningsbrudd rettunder kneet med totalt 11 biter som ortopedene måtte skru sammen så godt de klarte. Men selv om de var aldri så flinke, så er kneet ødelagt for bestandig.  typisk meg. Nå snart 5måneder senere er det fremdeles vondt, jeg er fremdeles delvis sykmeldt, men halter meg gjennom livet som best jeg klarer. Forsøker fremdeles å møte på alle møter og jobber så mye jeg bare orker.  De siste dagene har jeg og gjenopptatt yndlingshobbyen. Ut på tur alene med fotoapparatet og Kjøteren.  Har vært engstelig for å gå alene med Kjøteren, men har tatt sjangsen de siste dagene. Det har vært godt, men…

MEN jeg har merket at jeg har blitt så utrolig redd for å falle.  Det har jeg i grunn vært før og. Det er jo flaut å falle på torget eller i ei travel gate – og jeg har hatt det med å ta svalestup på de minst passende steder.  Men i dag, både da jeg var en tur i byen og da jeg gikk tur med Kjøteren kjennte jeg at jeg spennte meg og var livredd for å ramle. Ikke fordi det var flaut, men fordi jeg var utrolig redd for åødelegge meg.  Snart kommer kulde, is og vinter.   Dette skal  bli gøy..

Fysioterapeuten min, ei ung jente i 20 åra, sierjeg ikke må tenke sånn. Hvor mye kan en ødelegge seg ved et lite fall? Men jeg knuste kneet ved å falle ved å skli i en leireflekk. Fall fra egen høyde, som det heter. Det er utrolig godt gjort. Albuene var og fall fra egen høyde – hver gang.  Jeg har tatt bentetthetsmåling,men er ikke mer benskjør enn andre på min alder. bare utrolig mer snublete og uheldig.

Det er i hvertfall sikkrt at forfengeligheten skal vike, i vinter blir det brodder.