Hønefoss kirke brant ned til grunnen 26. januar 2010.  
Jeg hadde sittet lenge på kontoret den ettermiddagen, og da jeg kjørte ut fra parkeringsplassen hørte jeg på nyhetene at en kirke sto i brann. Jeg tenkte “Huff, håper det ikke er på n igjen,” og tenkte da på alle kirkebrannene på begynnelsen av 90 tallet som en gjeng ungdommer sto bak.
I bakken ned til hovedveien fikk jeg med meg at kirkebrannen var i “Nordre-Buskerud Politidistrikt”, og tenkte, “Det er jo her”. Jeg skrudde opp lyden på radioen for å få med meg hvilken kirke det var, men i det jeg rundet svingen ut av rundkjøringa og ned sykehusbakken så jeg lysskjæret og røyken. Og sannheten slo inn i meg. “Det er Hønefoss kirke.  Det er min kirke.”

I Hønefoss kirke var jeg på alle speidergudstjenestene i oppveksten. 
Tre faste gudstjenester hvert år. Tenkedagen 22, februar, St. Georgsdagen 23. april og lysmessa 1.søndag i advent.  
Her har jeg som nervøs 9 åring fått lov å holde flagg. Jeg har holdt lys på lysmessa, og jeg har flere ganger stått foran alteret og lest bibelvers og tent lys i globen. 
Her hadde vi skolegudstjenestene på videregående. 
En fin tradisjon. Først godtespising i klasserommet og utdeling av karakterbøker. En rusletur ned til kirken, og en stemningsfull gudstjeneste.  Så kakao med krem på Baker Narum med venninnene  mens vi byttet julegaver- og så, så var det to uker juleferie.. Stemning og forventning og noen avslappende dager sammen med familie og venner.
Her fikk Datteren boka 4 åringene får av menigheten.
Her er begge guttene døpt med alle de minnene  det gir.  
Her er mine to døde barn begravet, med all den sorg og smerte det gir.
Her satt jeg som stum og stolt Mamma og hørte min Eldste Sønn stå som speider ved alteret og leste sitt bibelværs.  En gutt som knapt klarte å lese på grunn av forskjellige utfordringer sto der foran alle og leste bibelverset med høy og klar stemme.  Jeg visste ikke noe om hva lederne hadde øvd inn, og satt lamslått og stum og hørte den flinke store gutten min mens tårene rant stille.  Så utrolig stolt og glad på hans vegne.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå sto kirken min i brann.

Det har gått mange år, men endelig, endelig  åpner nye Hønefoss kirke snart sine dører for publikum. Og jeg er så utrolig spent.
Debatten har gått. Mange ville ha den gamle kirken tilbake. Bygge en tro kopi. Mange liker ikke den nye bygningen. Hoppbakken og Skaterampa har den blitt kalt.
For meg er den den skeive kirken. En symbolikk jeg ikke tror er tilsiktet, men som for meg gjør at jeg synes at det er en kirke for alle, en folkekirke. En kirke av vår tid. Ungdommen snik-skater på taket i mørke nattetimer, og den skeive symbolikken gjør at den tiltrekker seg homofile par.   Høres ut som en bra kirke.

Er jeg normal? 
Kan jeg være meg selv- være som jeg er uten at andre synes jeg er rar, teit, merkelig?

I dag har jeg lest utrolig mange blogginnlegg rundt den problematikken, og det har fått hjernevinningene til å spinne.  
For hvordan kan jeg få dere alle til å forstå at selvsagt kan du være akkurat den du er, med alle dine styrker og alle dine svakheter?
Hvordan kan jeg få dere til å forstå at du er bra nok, nei ikke bare bra nok, du er fantastisk akkurat slik du er.

Hvem er jeg som sier sånt, og hvordan kan jeg si at du er bra nok, at du er fantastisk, at du er normal?
La oss lå fast med en gang at jeg IKKE er normal.
Jeg tror ingens om kjenner meg ville si at jeg er et typisk A4 menneske.  Heldigvis.
Eller som en gammelbekjent sa en gang, “Nei, du er ikke normal – og det er derfor jeg er så glad i deg.” 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg prøvde en gang å bli normal. Bli som alle andre. Det var rundt 1980 og jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg gikk med de samme klærne som alle andre. Jeg tonet ned mine egne meninger. Forsøkte å gå i ett med omgivelsene  Å ikke skille meg ut. Bli usynlig.
Det lyktes relativt dårlig.

Fra jeg var 20 har jeg akseptert at jeg er den jeg er.  Jeg er et glødende engasjert brennende menneske.  Jeg har livlig fantasi.  Jeg er for tykk. Jeg synes. Jeg høres – og jeg skiller meg ut. Men det gjør ingen verdens ting.  
Jeg har det mye bedre med meg selv nå enn da jeg som ung og usikker prøvde å bli som “alle andre” Og det rare er andre godtar meg bedre når jeg ikke prøvde å være noe annet enn det jeg var. Og nei, det har ikke bare noe med alder å gjøre.
Jeg skal gi dere et eksempel.
Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, var jeg utenfor.  Jeg var den som ikke ble bedt på de festene “alle” var på. Som ble oversett på klasseturer og ikke var med på noen russebil etc.. Jeg hadde noen få gode venner som også var annerledes på sine måter.  Men vi gled liksom bare inn og ut av de obligatoriske arrangementene som russe-kroer og klassefester uten at noen husket at vi hadde sittet der borte i kroken. 
Så begynte jeg å studere. Flyttet til hovedstaden.  Turte være meg selv, og var plutselig ikke bare en av gjengen, men en av de ledende skikkelsene i klassemiljøet. 
Da det var tid for juleball i tredje året på høgskolen så hadde jeg og en klassekamerat bedt noen fra de forskjellige klassene til å møte oss på stamstedet vårt å ta noen øl før festen.  Jeg var for sen. (Måtte sy ferdig kjolen jeg skulle ha på meg – er en som alltid arbeider best under stress…) Så da jeg ankom puben vår, hadde jeg tenkt å stille og rolig kjøpe meg en halvliter og sette meg i utkanten av gjengen, slik jeg var vant til fra slike sammenhenger. Men da jeg ankom utestedet midt på Karl Johan en travel lørdag ettermiddag i førjulstiden, kom det et jubelrop fra kroken hvor medstudentene satt. “Der kommer Åsa, festen kan begynne!” (Dette var jo i tiden før mobilen, så jeg hadde ikke fått gitt beskjed om at jeg var forsinket).  Raskt ble jeg dyttet ned på en stol midt i mengden øl ble satt foran meg, kåpa hengt opp og alles øyne rettet mot meg. på en positiv måte. Litt forvirra husker jeg at jeg tenkte “Hva har skjedd, når og hvorfor?” Men så var festen i gang, og alt føltes bare helt riktig.

Jeg har i voksen alder aldri følt at jeg er lik alle andre, men det har heller ikke vært noe mål.   Men jeg har alltid følt at jeg etter at jeg ble voksen, har fått respekt for den jeg er.  
Jeg tror at hvis du tør være deg selv, så vil du og få respekt fordi du er den du er. 
Jeg tror også at hvis du tør å være deg selv, og ikke være så opptatt av hva alle andre måtte tenke om deg, vil få det bedre med deg selv, og kanskje få mer ut av livet ditt.  

Det er så viktig i dag og fremstå som vellykket og lykkelig.  Men det er ingen, eller svært svært få, som går gjennom livet uten å møte motgang. 
Jeg finner ofte trøst i Lynn Anderson gamleCountry-slager;; “Rose Garden”.

I beg your pardon
I never promised you a rose garden
Along with the sunshine
There’s gotta be a little rain some time

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg vet ikke om sangen er inspirert av boka “Jeg lovet deg aldri en rosenhave”  (originaltittel “I never promised you never a rose garden”)  av Hannah Green.  
Jeg leste den boka det første året jeg bodde på hybel. Jeg hadde flytt fra barndomshjemmet, hjemstedet, fra mobbing men og fra den trygghet det gir og bo it samfunn hvor alle vet hvem du er, og alle har sin plass.  Jeg ble aldri optiker, som jeg forsøkte det året på hybelen i Kongsberg, men jeg fant meg selv. Brukte tid og tanker på å finne ut at jeg var bra nok, og at alle som alltid hadde fortalt meg hvor mye feil og hvor mange mangler jeg hadde tok feil.
På mangemåter kan man si jeg ble voksen dette året.

Jeg har aldri lest boka på ny. Kanskje burde jeg det, for den gjorde inntrykk. 
Den handler om ei ung jente som blir lagt inn på psykiatrisk sykehus for behandling av schizofreni, og hennes reise inn i sykdommen og ut av Den er skrevet på 1960 tallet, så det er datidens “sinnssykehus” som skildres.  Mye er sikkert endret innen psykiatrisk behandling siden den gang da, men jeg husker ikke boka på grunn av skildring av grusomheter.  Jeg husker boka fordi det var utrolig mye formidling av livsvisdom i den 

Jeg lovet deg aldri en rosenhave.
Jeg lovet deg aldri full rettferdighet…og jeg har aldri lovet deg fred eller lykke.
Det eneste jeg kan tilby, er hjelp, så du skal bli fri til å kjempe for disse tingene.
Den eneste virkeligheten jeg kan tilby er utfordringen, og det å være frisk er det samme som å ta imot den eller ikke, alt etter hva du er i stand til.
Jeg lover aldri løgner, og en fullkommen rosenhavenverden er en løgn.. og dessuten kjedelig “

Dette er et sitat og et løfte behandleren gir den unge pasienten. Og det er mye sant i det.  Hvem ønsker egentlig å bo konstant i en idyllisk rosenhave? Det blir fort kjedelig, og uten litt motgang setter man vel heller ikke så pris på de gode dagene.

Her i Hønebyen er byutvikling et viktig tema.  Utvikling og vekst… og ordførerens våte drøm om 30.000 nye innbyggere.
Vi må rigge for vekst, sies det. Og noen måler vekst kun i høyden på byens bygninger.  Jo høyere jo bedre. Får vi bare høye nok hus- så vil veksten gå rett til himmels.
Men er all utvikling positiv utvikling?
Finnes det ikke muligheter for at en utvikling kan utvikle seg i feil retning?
Jeg arbeider innen medisin og helse. Jeg vet at sykdommer kan utvikle seg i feil retning.  Det er ikke alltid behandlingen har den ønskede virkning.  
Så hvordan vet vi at 30.000 nye innbyggere og høyhus er det Hønebyen trenger? Hvordan vet vi at det er den utviklingen som er den eneste rette?

Vi som er i mot høyhus blir gjerne gjort litt narr av av de som vet best.  Men vi får støtte fra mange blant mannen i gata.
Jeg tror ikke stål, betong og blanke glassfasader er det byen trenger.  Jeg tror på å fremheve Hønebyens særpreg, ikke forsøke å gjøre den som en kopi av Drammen, Oslo eller Tønsberg. 
Jeg tror at det vi trenger er en levende by med levende mennesker som beveger seg ut i gater og på torg – også etter at sola har gått ned.  
Jeg tror at det som kan lokke utenbys folk til Hønebyen er ikke kjedeforretninger i store betongkolosser.  Men små lokale nisjebutikker i gamle, koselige bygninger. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De unge voksne har forstått og vist at det er den utviklingen de ønsker. Både barneklær-forretningen og lekebutikken forlot det store bygget midt i byen, og etablerte seg i gamle hus med sjel like ved det store kjøpesenteret,  
Og “Mors Hjerte”. Butikken du ser på bildet over, en herlig oase av pynteting, klær og krims krams har etablert seg i en av de gamle forretningsgårdene på Nordre Torg.  Nordre Torg, som når den pyntes til jul i Desember forvandler seg til byens svar på Skomakergata bare et steinkast fra elva og fossen.  Kan du tenke deg noe mer koselig sted for julehandelen?

Jeg er ikke en håpløs nostalgiker som ønsker at alt skal være slik det alltid har vært.
Dengamle kirken i byen brant, og jeg har aldri ment at den skulle bygges opp igjen som en tro kopi av den nesten 150 år gamle kirken. Noen ganger er det riktig å bygge nytt, og jeg gleder meg til å se det ferdige resultatet når kirken åpner dørene om noen få uker.  Den blir flott, moderne og et bygg av vår tid. 

“Himmeltrærne” kalte arkitektene forslaget til den nye kirken.
Men “Himmeltrærne” ble kuttet i høyden på grunn av tekniske utfordringer og økonomi.  “Himmeltrærn” vokste ikke helt til himmels, slik den opprinnelige planen var.  Kanskje ikke vekst rett til himmels er den utvikling byen trenger heller?
 

Jeg vet hva mobbing er. 
Jeg følte det på kroppen hver jævla dag på ungdomsskolen, og de første årene på videregående. Jeg kan fremdeles gjenkalle smerten etter tunge traktorstøvler som blir sparket gang på gang inn i leggene mine. Gang på gang i en jevn takt, gjerne gjennom et helt friminutt på 10 minutter- eller 15. 
Jeg kjenner lukten av svamp, sur svamp, en blanding av kritt, vann og gammel melk som blir brukt til å vaske håret mitt, rense huden min eller trykkes inn i munn, nese, svelg.
Jeg vet hvordan det føles å bli avkledd midt på skolegården foran alle de andre i en alder av 15 år.
Jeg husker kallenavnene, de sårende kommentarene, vitsene, latteren.
Jeg husker snøballene, borrene, de markspiste soppene…
Fritt vilt for alle som ønsket å hevde seg selv.  Fritt vilt for alle som hadde en dårlig dag. Fritt vilt for alle som trengte å få ut sin frustrasjon. Jeg var der, Klar for slag, spark, søppel, og verbal søppelbøtte.

Dere klarte nesten å knekke meg – men bare nesten-

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Blåmerkene på leggene har for lengst bleknet og blitt borte
Håret er vasket med deilig parfymert shampo, og huden er renset for kritt og melk. 
Sårene dere skapte i sjelen er grodd. Bare arrene er tilbake.
Dere prøvde å knuse meg, men dere klarte det ikke.

Ikke fordi dere ikke prøvde hardt nok.
Ikke fordi dere ikke såret meg nok
Ikke fordi dere ikke var onde nok

Dere mislyktes i å knuse meg, fordi jeg bestemte meg for at det skulle dere ikke få klare.
Hvorfor skulle jeg la meg knuse av noen ynkelige krek som dere?
Sannheten er at når skoleårene var over, og våre veier skiltes, så har jeg ikke brukt energi på å tenke på dere.
For  meg er dere ingenting. Dere er ikke verdt en tanke:

Noen av dere har i voksen alder bedt om unnskyldning, vist ar dere angrer på ungdommens uforstand.  
Svaret mitt er alltid det samme.  “Det er bra at du angrer, fint at du har en anelse av hvor mye smerte du påførte meg.  Hvor mye du ødela og hvor vondt jeg hadde det. Men jeg kan ikke tilgi” . 

Jeg lot meg ikke knekke og det skal heller ikke du gjøre.
Du, som lever midt i mobbingens helvete i dag. Du skal heller ikke la deg knekke. 

“Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør”.  

Jeg ber deg ikke tilgi, for du har ingen grunn til å vise storsinn.  Jeg ber deg ikke godta, for man skal ikke godta.
Jeg ber deg ikke forstå dem, for de fortjener ikke forståelse. 
Jeg ber deg bare om å huske at du, du er verdifull. Du er tøff. Det kommer til å ta slutt en gang, og da skal du reise deg og leve livet videre. Det kommer bedre dager, uker og bedre år. 
Lar du de knekke deg, har de vunnet. La de ikke få den gleden.  Jeg vet du kan klare det. Jeg heier på deg-
 

Det er nok nå!
Jeg har fått mitt av utfordringer opp gjennom årene.  Har alltid klart å krumme nakken og gå på. Ta en utfordring av gangen, dag for dag skritt for skritt. Jeg har alltid reist meg igjen.  Noen ganger måtte jeg ned i kjelleren – helt ned i den nederste kjelleren, og finne siste rest av energi for å klare å krabbe meg oppover igjen. Men jeg har alltid klart det.
Men det er nok nå.
Utfordringene tårner seg opp. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Samme hvor jeg begynner så er det feil. Det er alltid noe annet jeg heller skulle gjort. 
Jeg er bare sliten. 
Ønsker å lene meg til noen, noen som fjerner alle problemene, løser alle utfordringene og får meg til å smile igjen.
Det er nok nå – mer enn nok

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

….. sier Sophie Elise og deler bilder av at hun gjør turnøvelser på gulvet i et hotellrom kun iført bikini.
Jeg skal love dere at jeg ikke skal dele bilde av meg selv som gjør gymnastiske øvelser på gulvet på et hotellrom, med eller uten bikini..
Jeg bruker aldri bikini , jeg tar sjelden, svært sjelden bilder av meg selv, og jeg ligger sjelden på gulvet og spreller. Og skulle jeg ha tryna, så tror jeg ingen tør å ta bilder….. 
Men her er et bilde fra hotellrommet jeg hadde da jeg var på tariffkonferanse i Dublin i fjor.  

Videre deler Sophie Elise bilder fra sykehussenga da hun hadde en kjeveoperasjon.
Jeg har aldri operert kjeven min, men jeg tror noen innimellom skulle ønske at jeg hadde fått montert kjevelås, slik at jeg bare holdt kjeft…
Men jeg opererte kneet for noen år siden etter at jeg skled på  noe leire da jeg gikk en tur i parken,  Så jeg deler villig et bilde fra sykesenga. Bildet er tatt på rehabiliteringen på Nimi i etterkant, men det er jo sykeseng så det holder sikkert..

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Sånn. Nå har jeg delt mine mest private bilder. Nå blir jeg nok snart toppblogger.

Jeg har brukt denne regntunge søndagen til å ta bunken med ubetalte regninger og legge inn til betaling, helst etter at lønninga har ramla inn på konto i slutten av uka. Og som så mangeganger før er konklusjonen min, jeg trenger mer penger, høyere inntekt. 
Jeg sluttet i styret til foretaket for 3 år siden. Det betydde en inntektsreduksjon på 100.000 kroner.  Jeg orker ikke være overtidsjeger lenger, og det er sjeldnere og sjeldnere jeg skriver meg opp på lista over ledige vakter.  I år har jeg så langt 9 timer overtid.  Det er sprøtt. Jeg som i mange år hadde minst 20 timer overtid i måneden. Ikke har jeg nattevakter lenger heller, og mister derved muligheten til kjærkomment nattillegg. Når man ser på lønnsutbetaling har jeg stått på stedet hvil de siste tre åra. Eller heller gått litt ned på grunn av mindre overtid. Prisene har derimot gått opp. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Så derfor er jeg opptatt av disse toppbloggerne, som i motsetning til oss bunn-bloggerne tjener penger som gras.  
Hva er det som gjør de så populære?  Hva er det de skriver om som er så interessant at de får mange tusen lesere?  

Mamman til Michelle har skrevet bok og har brukt helgen på lansering av boka, og har sittet på kjøpesenter på Stavangerkanten og signert den.
Kanskje jeg skulle skrive bok om livet mitt, jeg og.  Og så sette meg utenfor den nedlagte landhandelen i Åsa, hjembygda mi, og se om det kom noen forbi som ønsket en signert utgave.
Det kunne være en ide… Det er mulig noen i den bygda som ville være litt engstelig for hva jeg skrev om barndommen min.  De 6 årene på barneskolen og de 3 årene på ungdomsskolen var ikke akkurat en dans på roser.  Noen ville sikkert kjøpe den av medfølelse. Støtte hun der, stakkar. 

På kjøpesenteret inne i Hønebyen burde køene bli enorme. For her er jeg jo kjendis-politiker.  Ja, og gjengen fra ungdomsskolen, de som hjalp til med at de 3 årene der ikke akkurat var den beste tiden i livet, for å si det slik. De var selvsagt ikke bare fra hjembygda.  Det er nok vel så mange fra Hønebyen om kunne frykte grusomme avsløringer av hvordan de oppførte seg på ungdomsskolen.  Men ville de bry seg nok til å kjøpe signert bok? eller ville de bare se en annen vei og løpe bort?

Jeg har levd et ganske så interessant og begivenhetsrikt liv. Jeg har vært med på mye interessant. Men dessverre, jeg tror det kun ville bli en bok for de spesielt interesserte.  Så jeg må nok finne en annen måte og bli rik på.

j

Jeg delte en matteutfordring på bloggen min på fredag. Den kan du lese her:

http://kjerringtanker.blogg.no/1509741551_fredagsvinen_i_fare_og_manglende_mattekunskaper.html

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg ønsket å finne ut når verdens vinproduksjon ville ta slutt hvis nedgangen i verdens vinproduksjon fortsatte i samme grad som det siste året.  Jeg opplyste om tallmaterialet, satte opp en eksponentialligning som jeg tror ville gi meg svaret hvis jeg bare var i stand til å løse den.. Men ingen svar dukket opp i kommentarfeltet..
Jeg delte blogg innlegget på Fb, for jeg vet at jeg har noen skikkelige mattenerder blant vennene mine der..
Ei ryktene skal ha det til at arbeider som mattelærer på videregående. Hun burde jo ha løst en eksponentialligning på 1-2-3.  Hun deler innlegg om yrkesfag og studiekompetanse., men hjelper ikke en stakkar som har glemt mattekunnskapene sine med en liten eksponentialligning.
Han matte-nerden fra ungdomsskolen. Jeg trodde han fremdeles bare satt bøyd over bøkene og skrev matteformler i rasene fart. Men han er mer opptatt avå skrive fb innlegg om hunden sin.
Han ingeniøren fra nord som alltid pleier å belære meg om alt mulig.  Men han driver i følge fb med og monterer ett nattbord, og det har han holdt på med en tre ukers tid tror jeg, for han har ikke postet noe bilde av et ferdig montert nattbord,
Heller ikke hun jeg delte pult med i mattetimene på gymnaset, hun som alltid hadde like innleveringer som meg, og omtrent identiske prøvebesvarelser, heller ikke hun har  regnet ut dette for meg. Selv om nok er hakket smartere enn meg i matte . og til og med har studert matematikk på universitetet.

Den eneste kommentaren jeg fikk på fb, var fra en fyr fra Sokna som mente at jeg jo bare kunne drikke champagne når vinen tok slutt.
Det er kanskje en løsning på Sokna, ei bygd hvor champagnen lages av hjemmebrent og Nyco, men vi mer siviliserte vet at champagne er en musserende vin fra distriktet Champagne i Frankrike. Ergo er ikke det noen løsning, for ingen vin selvsagt heller ingen champagne..

Når det ikke er noen hjelp å få, så får jeg finne løsningen selv.  
Først endrer jeg litt på utfordringen.  For ved en reduksjon av vinproduksjonen på 8,3% årlig, vil det, sånn rent teoretisk, aldri bli helt slutt på vin. 
Men i praksis er det uvesentlig om det står et menneske ett sted nede i Frankrike og tramper på den siste drua for å produsere 3 ml med vin.  Så jeg nøyer meg med å finne ut når produksjonen blir på 1 flaske i året.  

24.670.000.000.000 ganger 0,917opphøyd i x potens = 0,75

Ved hjelp av iherdig søking av formler på nett, litt hoderegning og  en del  knotting på kalkulatoren har jeg funnet ut at den siste vinflaska vil bli produsert rett før sommerferien i år 5608   Innen de tider er nok ikke jeg så opptatt av fredagsvinen.  
Hva mine tipp, tipp, tipp, tipp, tipp, tipp oldebarn skal kose seg med på fredagskvelden finner de sikkert ut-

For meg er fredagsvinen et begrep.  Sette seg ned en fredag kveld etter at en travel arbeidsuke er over og kose seg med ett glass rødvin til maten eller  i sofakroken mens jeg sløver foran “Gullrekka på TV”. 

Men noe jeg leste i avisen fikk meg til å bli bekymret for at det tradisjonelle glasset med rødvin på fredagskvelden skal bli borte.  For i år har vi den laveste vinproduksjonen på 50 år.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den samlede produksjonen av vin på verdensbasis så langt i år er på 24,67 milliarder liter.
Det er en nedgang på 8,3 prosent sammenlignet med samme periode i fjor.   Nedgangen skyldes ifølge Organisasjonen for Vin og Vinproduksjon (OIV) klimaendringer som fører til tørke og skogbrann.
Nedgangen er størst blant de tre største vinproduserende landene i verden, Italia, Frankrike og Spania.  I Italia sank vinproduksjonen med 23 prosent til 3,93 milliarder liter. I Frankrike sank produksjonen med 19 prosent til 3,67 milliarder liter og i Spania ble nedgangen på 15 prosent til 3,35milliarder liter vin.

I USA, som er verdens fjerde største vinproduserende land er nedgangen kun på 1 prosent når statistikken ble utarbeidet. 
OIV understreker at denne statistikken ble utarbeidet før de store skogbrannene i Caklifornia nylig der store områder med vinranker ble svidd av i Napa Valley og Sonoma.

Hvis denne utviklingen fortsetter, er det grunn til bekymring? Jeg forsøkte å regne ut hvor mange år det ville ta før verdens vin produksjon tok slutt og vi måtte ty til kun å drikke årgangsvin.

Jeg kom til at hvis jeg skulle sitte å regne på papi,ville jeg fort bruke hele helga.
I år 2023 ville det fremdeles bli produsert godt over 13 milliarder liter vin med en årlig reduksjon på 10 % (Tok et lett tall i reduksjonsfaktor for å gjøre regnestykket litt enklere )
For å klare å finne svaret litt raskere enn å regne ut produksjonen år for år,  måtte jeg rote litt i gamle mattekunnskaper.
Jeg fant ut,ved litt googling at problemet best kunne løses med en eksponential likning.  Og samtidig kom jeg på at det var akkurat da vi kom til eksponentialligninger at jeg gikk fra å ha 5 og 6 på matteprøvene til å få 2 og 3. 
Jeg klarte aldri å lære eksponentiallikninger, og nå klarer jeg ikke å regne ut når verdens vinproduksjon vil ta slutt. 

Er det noen som kan hjelpe?

Jeg tror ligningen blir slik 
24.670.000.000.000 ganger 0,917opphøyd i x potens = 0 

(Hvordan jeg får skrevet det på PCn skjønner jeg ikke heller…..)

#rødvin #matematikk #eksponentialligninger