Min egen tråd på kvinneguiden…

Sjekka  kvinneguiden for morro skyld i de små nattetimer. Hva skriver egentlig disse kvinnelige nettrollene om toppbloggerne?

Sophie Elise, Isabell, og Mette Ask har alle sine tråder. Kokkejævel likeså. Jeg leser og skroller. Folk er til tider virkelig stygge. Lite med positiv fremsnakking her.  Plutselig oppdager jeg at det og er en tråd med Kjerringtankers navn. Jeg blir stolt og glad. Egen tråd på kvinneguiden!  Da må jeg jo være en ordentlig toppblogger!

Jeg åpner tråden, selvsagt gjør jeg det. Den som har startet tråden har faktisk startet med å rose meg. Men der er det stopp. Hun som roser meg får sterk kritikk for å fremme sin egen blogg. Det er strengt forbudt! Hun svarer da at hun da ikke er ei kjerring på 50+. Noe nettrollene sier at hun ikke kan bevise osv..

Kommentarene er underholdende nok, men hvem er disse kvinnelige nettrollene som klarer å koke sammen så mye… reinspikka sludder?

 

En overraskelse fra meg til han…

Verden føles urettferdig. Kokkejævel sørget for at jeg føk opp på en 10. plass på bloggtopplista. Dette var min gyldne mulighet til å entre toppen. Det dukker opp masse nye følgere – og hva skjer? Jo borte er Sophie Elise med alle sine selvsentrerte kroppsbetraktninger. Borte er Isabell Raad og hennes rabattkoder hos Nelly. Ja ikke en gang en j@@ kokk får jeg å kommentere. For på toppen ligger Ingrid Aguilus og soler seg i glansen.

En diabetesblogg er det jeg må bryne meg på. En blogger som til tross for en alvorlig diagnose smiler gjennom tårer og kjøper dyre gaver til kjæresten sin.

Jeg har og fått diagnosen diabetes. Fikk den for et drøyt år siden. Hadde hatt mistanken lenge. Bekreftelsen var en forklaring, jeg var letta.  Tenkte pytt pytt, prøvde å kutte ut colaen og fortsatte å leve som før.  Det gikk ikke så bra. Eller jeg var like sliten, hadde like lite energi og kanskje ikke så overraskende, like høyt blodsukkernivå.

Det måtte medisinering til. Det hjalp – litt. Men ikke nok. Dosen ble økt både en og to ganger. Colaen ble kuttet, denne gangen ble den kuttet. Fremdeles er blodsukkernivået konstant  for høyt. Insulin neste? Noe annet som er galt?

Ingrid skamroser kjæresten. Han har vist en fantastisk side av seg selv denne helgen mens hun var innlagt på sykehus.  Vet ikke helt om Gamle Gubben Grå har vist noen utpregede positive sider i det siste. Føler ikke helt at det at kjerringa har fått diabetes har fått frem det beste i han.

Det kan gå en kule varmt i heimen når denne kjerringa er tom for energi. Litt prosaisk kan man jo kalle det en tøff tid fullt av mye følelser. Sinne er og en følelse.

Gamle Gubben Grå og jeg har delt gleder og sorger i snart 30 år. Det er over halve livet. Vi er en viktig del av hverandres liv. Vi er en selvfølgelig del av den andres liv. Kanskje bryr man seg ikke nok om selvfølgeligheter.  Han holder ikke rundt meg like ofte som da vi var unge og nyforelska. Kysser meg ikke like ofte som da jeg var 25 og kommer sjelden med komplimenter når jeg er på mitt verste.

Jeg setter utrolig pris på at vi er sammen, men jeg strør ikke rundt meg med kjærlighetsærkleringer og gaver i tide og utide jeg heller. Antakelig alt for sjeldent.

Men i dag, i dag har jeg gitt Gamle Gubben Grå en overraskelse. Jeg har stukket av med bilen hans og kommer ikke hjem før langt på kveld. Tror ikke dere og han blir kjempeglad? (Håper han har sigaretter nok, for det er 5 km å gå til nærmeste butikk, og ute pisker oktoberregnet.)

En slik dag…..

I dag er en slik dag. En dag hvor alt er dritt.
Jeg har tappet batteriene helt ned. Helt ned!  Og når jeg er helt tom for energi er jeg ikke noe hyggelig å være sammen med.
Merkelig det der, forresten. Samme hvor sliten jeg er så klarer jeg å finne frem de aller siste kreftene for å skjelle ut Gamle Gubben Grå.

Godt vi har hengt sammen noen år. At han kjenner denne kjerringa. For i dager jeg ikke lett å være i nærheten av.  Alt er dritt.

Det sludda i dag tidlig. Klokka var ikke riktig 6 da Yngste Sønn og jeg for ut av døra.  Sludd i lufta, men ikke is på bilen. Ikke frost. Kunne fort være underkjølt regn. Glatt Jeg hater glatte veier. Bilen min har fire splitter nye vinterdekk. De er montert for sesongen. Alt klart for den første snøen.
Bilen min står godt parkert på verkstedet. Kan hentes i slutten av uka, når pengene strømmer inn på konto på lønningsdag.
Jeg kjører bilen til Gamle Gubben Grå – den har ikke vinterdekk på.

Snøen la seg ikke. Gikk over i regn etter hvert. Skylaget lå tungt over åskanten. Du veit sånn rå luft som kryper inn i kroppen  under huden din og får alle leddene og alle vondtene til å bli enda mer vondt.  Vanligvis er det vondt bare når jeg beveger på en ødelagt albue eller et skikkelig ødelagt kne. På slike dager gjør det vondt hele tiden. Selv om jeg ikke rører på meg i det hele tatt.

Jeg lå under pelspleddet på sofaen og kjente hvordan hele kroppen bare gjorde vondt, vondt vondt.  Humøret var på lavmål. Hver minste lyd skar som kniver i kroppen.  Gamle Gubben Grå lager lyder hele tiden.  Smeller med dører, hoster, ruller sigaretter fra tobakk i metallboks, snakker til hundene.  Slike ting.  tar ikke hensyn i det hele tatt.  Etter mitt andre raseriutbrudd tar han tegninga og forlater huset. 

Det hjelper ikke stort . Jeg er så sliten at jeg ikke klarer å slappe av.  Ligger bare stiv under pelspleddet og kjenner på alle vondtene sammen med en iskald og våt Charlie Chihuahua som forsøker å finne varmen sammen med meg etter en liten luftetur i hagen.

Etter en time gir jeg opp.  Jeg klarer ikke en gang å slappe av. Så sliten er jeg.  Jeg tar en lang varm dusj, og rydder og ordner litt ihuset. Setter påoppvaskmaskinen, kaster noen visne blomster, tørker over noen flater som ikke har hatt besøk av støvfilla på lenge.  Alt gjør vondt. Gamle Gubben Grå kommer hjem. Begynner å bake eplekake, og koke eplesyltetøy.  Vi har fått en mengde epler fra Høvdingen.  Det er godt å få gjort noe med de, men jeg blir sur.  Kjøkkenmaskinen bråker, det klirres med kjeler og syltetøyglass. Deterlike før jeg eksploderer på ny, men jeg klarer å bite meg i det.

Ser plutselig at ei venninne har forsøkt å ringe meg.  Hun som ikkebor her lenger.  Jeg ringer opp til henne, og får en person på tråden som har en mye verre dag enn meg.  Ingen klarer å sette ord på negative følelser bedre enn min venninne.  Hun kan kunsten å virkelig fortelle uten filter hvor jævlig verden kan føles, og siden vi to har vært hverandres klagemur i mange mange år legger hun ikke bånd på seg. Hun forklarer meg hvor ille livet er akkurat nå, uten filter og uten å spare på detaljene. Jeg er klagemuren som hun kan øse all sin elendighet ut over.  Det går tre kvarter før hun for høflighets skyld spør hvordan jeg har det.  Og når vi har kommet så langt i samtalen har jeg det i grunn ganske bra.

Misforstå meg rett.
Jeg synes synd på venninna mi. Utrolig synd på henne.  Hun hadde grunn til å klage, grunn til å være fortvilet, grunn til å  ringe klagemuren å fortelle at nå, nå er livet absolutt ikke ok.  Jeg håper og tror at jeg var til hjelp fordi jeg var i andre enden av telefonen og lyttet.  Kom med noen kloke og mindre kloke råd, Men det viktigste at jeg var der for henne og lyttet.

Jeg håper det hjalp å sette ord på fortvilelsen hjalp å få tømt ut frustrasjonen, sinne håpløsheten.   Jeg håper hun inderlig har det litt bedre nå.  For som sagt, jeg synes inderlig synd på henne. Hun er ei venninne jeg virkelig setter pris på, som alltid er der for meg. Og jeg vil at hun skal ha det bra.

Men samtidig boblet latteren i meg, og jeg hadde til tider problemer med å skjule latteren. For ingen kan klage som min venninne.  Hun er virkelig underholdende, og hennes lange klageutgytelser, sånn rent ufiltrert kunneegne seg som revynummer hvor folk hadde ledd til de nesten datt av stolene fordi så mye er gjenkjennelig for oss alle.

Plutselig var ikke en verkende kropp, dårlig vær og ei utslitt kjerring god nok grunn til å mene at verden var utålelig. Noen har det verre enn meg – og jeg kan snart spise varm eplekake.

Etter samtalen, er jeg roligere. Mer avslappet, og etter middag kryper jeg godt sammen under to varme, myke pelspledd og sovner helt avslappet.  Sover, snorker og sikler på sofaen totalt avslappet i fire timer.
Verden er ikke så ille likevel

Jeg har fått gjennomgå….

Woop woop. Denne kjerringa er på ny på vei nedover på bloggtopplista.  Fra en 10. plass i går til en 19. plass i dag.  Misforstå meg rett, jeg er godt fornøyd med en 19. plass.  Det er helt fantastisk 4.524 klikk er jo et helt sinn-sykt høyt tall klikk.  Jeg blir litt svimmel av den tanken.  Men Ingrid Aguiluz  som troner øverst på bloggtoppen i dg har ti ganger så mange klikk.  Det får meg raskt ned på bakken igjen.

Ingrid Aguiluz har nyoppdaget diabetes og har tilbragt de sistedagene på Stavanger Universitetssykehus, kun avbrutt av et bryllup. Hun ble innlagt på sykehuset på fredag med en blodprosent på 21,4.  Det er høyt!
I løpet av helgen har hun måtte ta inn over seg at hun har fått en sykdom hun skal leve med resten av livet, fordøye den nyheten med alle de spørsmål og tanker det sikkert har medført. Hun har måtte lære seg å administrere Insulin, som jeg tror fremdeles settes med penn (eller sprøyte om du vil).  Hun har måtte lære seg å ta blodsukkerprøver, stikke seg i fingeren, og lære seg hva som er høyt og lavt blodsukkernivå.  Samtidig har hun deltatt på et bryllup.  Det må ha vært litt av en helg!

Jeg har og diabetes. Fikk diagnosen for ett års tid siden.  Har drevet på å økt medisineringa, prøvd oss litt frem.  Men  blodsukkeret er stadig litt forhøyet, konstant liksom.  Ikke så mye. Ikke 21,4 som Ingrid Aguilus.  Mer sånn rundt 12. nede i 9 etter medisinering.  I skrivende øyeblikk er det 12.4.  Det er slitsomt å gå med et høyt blodsukker, en blir så utrolig trøtt og sliten.

Ingrid skriver om at man blir automatisk sykere av å bli innlagt på sykehus. Og det er et kjent fenomen.  Hospitalisering, kalles det på fagspråket.  Folk innordner seg rollen som pasient, og oppfører seg slik de tror det er forventet at en pasient skal oppføre seg.  Eller som Magda sier det,”Rive av pasientene klærne og putte de opp i ei seng for å trille rundt på de så fort de kommer innafor døra.”  Og jeg har sett det gang på gang.
Det kommer en pasient til røntgen. Han kommer fra mottak, og ble lagt inn få timer tidligere. Når jeg så spør pasienten om han klarer å stå på beine. Kjekt å vite hvis jeg ønsker å ta røntgenbilder som bør tas stående, eller hvis jeg ønsker at pasienten skal flytte seg over på undersøkelsesbordet. Så svarer pasienten “Vet ikke…”  Oppfølgingsspørsmålet mitt blir da, “Har du stått på beina før i dag?”  så får jeg ofte svaret “Ja! Jeg kjørte til sykehuset.  Ja, jeg gikk da på mine egne bein inn på sykehuset.”  Da pleier jeg å smile lurt og si, “Da er jeg rimelig sikker på at du klarer å stå nå og. Opp og hopp!”   (Hvis de ikke har lov til å stå opp, får jeg som regel beskjed om det på henvisningen eller av den som kommer med pasienten)

Ingrid velger å være positiv.  Hun vil ikke la sykdommen styre livet sitt,  Hun har diabetes, hun er ikke diabetes.  Det tror jeg er en sunn innstilling. Selvsagt må hun ta noen grep.  Gjøre noen livsstilsendringer.  Men diabetes er en diagnose det går helt greit å leve med.

For meg var det kun en ny diagnose å føre opp på lista. Sjeløyd, hjertefeil, plattfot, dårlig rygg, ødelagt høyre albue, ødelagt venstre albue, skikkelig ødelagt kne, revmatisme og diabetes.  Tror jeg har fått med det meste.
Kanskje ikke så rart kroppen ikke orker å gå for mer enn halv maskin for tiden?

Det har vært noen hektiske dager.  Etter turen til Stalingrad i går var det møte i Rødt og jeg var ikke hjemme før over klokka 21.30.  Ute sludder det.  I dag kjenner jeg at det blir en lang periode under pelspleddet på sofaen.

Vi blogges!

Neste stopp Stalingrad.


Det var Bryggesjaueren som fikk meg på ideen en gang i begynnelsen av forrige uke. Et bilde delt på fb og jeg var overbevist. Jeg, Røde Brit, må til Stalingrad!

Gamle Gubben Grå var ikke like entusiastisk, men når denne kjerringa har satt seg noe i hodet er det å overbevise Gubben det minste problemet.

Kartet ble studert. Joa, jeg trodde jeg forsto sånn ca. hvor vi skulle kjøre så i dag dro vi av sted. Været var bra. Dette skulle bli en av de minneverdige turene.

Bryggesjauer hadde advart meg. Sagt at jeg måtte regne med å betale for å passere grenser og bommer.  Jeg hadde kontantene klare. Regnet med at Visa ikke var så greit – men verden går videre. Selv i denne noe øde grensestasjonen tar de Vips…

Bryggesjauer hadde og forklart meg, prøvd å få meg til å forstå, at det er langt, veldig langt til Stalingrad.   Joa, sa jeg. Og var mer opptatt av om veien var godt merket.

Vi fant frem! Fant skiltet!

Og kjerringa fikk tatt bildet hun har drømt om en ukes tid.

Spådd utvikling….

I dag har jeg opplevd det jeg lenge har håpet på, og denne dagen kommer jeg til å huske lenge.  Tenk, mitt innlegg er blant de tre innleggene på øverste linje. På den linja som er forbeholdt de virkelig store bloggerne.  De øverste på lista.  Det er utrolig gøy.

Der står innlegget mitt side om side med innlegget til Kokkejævel.  Og våre to blogger er beviset på det jeg lenge har spådd og håpet på.  At det skal være plass til andre bloggere på toppen av lista enn de som skriver om rumpe-ekstensjon og rabattkoder fra Nelly.   At innholdet hos toppbloggerne skal speile så mye mer enn endeløs berømmelse, høy partyfaktor og glamorøs pengebruk.  For det finnes så mange blogger som har så mye annet innhold enn det.  Bloggere det virkelig er verdt å lese, influensere det er verdt å følge, påvirkere som påvirker til mer enn et pent ytre og siste nytt i mote.

Jeg nevner i fleng solliv som deler de vakreste naturbilder, og skriver om livet for de som har litt andre utfordringer enn folk flest. frodith alltid positiv og full av boblende sprøe innfall. Man blir glad av hele froditten. monairens som har fått meg ut i soppskogen i høst, og som bobler over av kreativitet.  Har du sett uglegenseren hennes? eller jaktluene?
Jeg kunne nevnt utrolig mange flere flinke bloggere.  Mammapåhjul som gjør meg stum av beundring men samtidig gir meg tårer i øynene. annebe og netterinaturen som fremmer turlysten min, hver på sin måte.  Evaswindow,midtlivskrise jeg kunne fortsatt i det uendelige.Det er virkelig mange flotte blogger der ute.

Og jeg tror at etter hvert er det vi, alle hverdagsmenneskene med hverdagslivene våre som kommer til å dominere bloggtoppen.  Hverdagsliv som på hver sin måte alle er unike. Da, kommer blogging til å bli virkelig interessant, og vi kommer alle til å influere, påvirke verden hver på vår måte.

Dette er bare starten, vi er mange og vi kommer til å overta blogglista

Nytt liv, men ingen dåp….

I dag begynner jeg et nytt liv.  Et liv som toppblogger, en av de virkelig store.  For i dag er jeg nummer 10 på bloggtopplista. Nummer 10, hører du?  11668 klikk, bare  522 klikk under Isabell Eriksen. over 7 tusen flere klikk enn Mette Ask.  Og alt kan jeg takke Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen for.  TUSEN TAKK, eller 11.668 takk.

Kokkejævel skriver om dåp i dagens innlegg.  Ingen dum tittel på et innlegg, godt tima.. Selv om dåpen han skriver om ligger helt tilbake i  2015, og handler om en høytidelig dåp av en matrett.
Den eneste matretten jeg har gitt navn er den her i huset velkjente retten “Mammas lurpe” . Det er når jeg tar frem den store wok-panna  og slenger oppi rester av gamle koteletter fra kjøleskapet, noen halvvisne paprikaer eller tomater, løk, risrester fra middagen i går, mais fra en boks i fra kjøkkenskuffen…man tager det man haver.  Blir det for smaksløst krydres det med forskjellig krydder fra krydderhylla og ikke minst Sweet-chilisaus fra flaske.  Kjøleskap-rens, og “Siste dag før lønning” er lignende middagsretter. Har aldri brydd verken biskopen eller han Kjell (Gamle-ordføreren) om å ta seg en tur ned til elva for å døpe rettene, men så er ikke jeg en berømt kokk heller.

Retten Kokkejævel døpte med biskop og ordfører til stede for 4 år siden hadde så vidt jeg forstått sett dagens lys 11 år tidligere. Det var altså helt klart en voksendåp som stadfestet navnet til Ole Mattis Hætta der nede ved elvebredden.

Retten består av reinkjøtt, fetaost og hvitløk, og jeg får vann i munnen og tenker på den derre oppskrifta på hverdagspita med reinkjøtt som Kokkejævel la ut på bloggen sin for et par uker siden. Vi testet den fredag for halvannen uke siden.  Nydelig, og heretter kan fredagstacoen bare gå og legge seg

Vurderte litt på om jeg skulle døpe om bloggen nå som jeg er helt der oppe blant de 10 beste bloggerne i universet (eller i det minste blogg.no) Men Kjerringtanker er kjerringtanker – og kommer nok ikke til å forandre seg stort til tross for berømmelsen.

En helt ok dag…

Helga har blitt tilbragt på Sundvolden hotell  på Folkevalgt samling for Rødt sine folkevalgte fra hele landet. Nesten 200 supermotiverte Rødt politikere klare til å ta fatt på en 4 års periode i kommunestyrer og fylkesting over det ganske land. Et stort flertall av oss kom inn for første gang.  Mange er første og eneste Rødt representant i sin kommune.  Det har vært en inspirerende og flott helg.

Vi har hørt om erfaringene fra Alstadhaug som fikk en oppslutning på over 18% og 5 representanter i Kommunestyret.  Slik går det når regjeringa driver en distriktsfiendtlig politikk og fjerner helsetjenester, videregående skoler, innfører fjærnpolitireformen og raderer kollektivtilbudet.
Vi har hørt om Mimir i Stavanger, hvor det for første gang på uminnelige tider ble et sosialistisk styre.  Mimir Kristianson er og en veldig underholdende mann å ha med i en paneldebatt.
Vi fikk og høre fra Fredrikstad hvor Rødt stilte liste for første gang på lenge.

Bare det å kunne sitte i baren ut over kvelden, ta et glass rødvin og snakke politikk uten at noen kom med kommentarer som at Rødt sin politikk er urealistisk, at vi vil tilbake til Stalin sin styreform og andre ting jeg er så utrolig lei av å høre, var utrolig befriende.  klokka var godt over midnatt før jeg fant hotellrommet og krøp til køys.

Sjekka litt fb og blogg før jeg slukte lyset og lukket øynene.
Et øyeblikk trodde jeg øynene mine spilte meg et puss, at jeg hadde fått i meg litt for mye rødvin eller noe. Men nei, etter å ha lest kommentaren på bloggen min et par ganger kunne jeg glad slukke lyset.  Kjærest, kjæresten til Kokkejævel hadde lagt igjen en kommentar på bloggen min – og hun likte det hun hadde lest.
Det var utrolig kos, og jeg sovnet med et smil om munnen.

Våknet tidlig, tidlig i dag morges, og ble liggende godt under dyna og sjekke diverse internettsider på mobilen. Deriblant selvsagt blogg.no.
Det første mitt litt trøtte blikk fikk øye på var kokkejævel med rosa parykk, lilla sminket blåveis og en overskrift som ikke levnet noen tvil. Fyren hadde i likhet med Kjærest oppdaget bloggen min.  Og ikke nok med de, han viet et helt innlegg til å anbefale bloggen min. Tenk, blogganbefaling av Kjerringtanker av en blogger som har over 70.000 lesere på en god dag!  Er det rart jeg svevde ned til hotellfrokosten?

Jeg innrømmer glatt at jeg fikk litt prestasjonsangst, og at jeg brukte litt ekstra tid før jeg fikk knotta ned et innlegg om bokanbefalinger alla Sophie Elise. Ja, jeg ble faktisk sittende å skrive blogginnlegg mens jeg fulgte første foredrag i plenumsalen i dag. “Kommunebudsjett for ferske folkevalgte” ble bare lyttet til med ett øre, men fingrene forsøkte å knotte ned noen velvalgte ord om bokanbefalinger.  brukte trikset fra skoledagene når lærernes undervisning ikke var alt for spennende, rakk opp ei hånd tidlig i foredraget og kom med et relevant spørsmål som viste at jeg fulgte med, hadde kjennskap om temaet og var glødende engasjert. “Kan ubundne fond benyttes til drift eller kun til investeringer?” Merk dere dette var på et foredrag med kun uerfarne kommunepolitikere, de erfarne var i en annen sal med et annet tema.  Etter et slikt spørsmål vil ivrig tasting og mysing på PC skjermen der jeg satt på første rad kun bli tolket som en litt nerdet person som tok ivrige notater – og jeg kunne fortsette med blogginnlegget og la forelesningen fortsette i fred.
Jeg har vært med og laget Rødt Ringerikes budsjettforslag de siste 8 årene og har lang erfaring i å forstå sykehusbudsjett. Så spørsmålet var like relevant, nerdete og fornuftig som det hørtes ut som.  I tillegg fikkjeg svar på noe jeg har fundert på en stund.

Jeg fulgte bedre med på resten av forelesningene.  Og når hun fra Alstadhaug, Ingeborg?. Ei fra Frosta og Bjørnar Moxnes deltok i den siste paneldebatten satt jeg som fascinert og fikk med meg hvert minste ord.
Bjørnar er en flink folketaler. Han har jeg blitt imponert av flere ganger tidligere.  Hun fra Alstadhaug imponerte meg i går, og like mye i dag.  Men hun fra Frosta, som ble vindmølle aktivist i en alder av 60+ og som på spørsmål om hun ville stille på 1 plass på Rødt sin liste hadde tolket det som en plass -antatt det var listefyll-plass hun var tiltenkt, og litt sent forstått at det var 1. plassen, listetopp plasseringen hun hadde blitt forespurt om hun ville ha.  Som hadde tatt utfordringen og nå var blitt valgt inn som Rødt sin (eneste?) representant  i kommunestyret i Frosta.
For ei dame!

 

 

Mine boktips….

Reklame | Bøkene til Ole J Andersen

Sophie Elise er tilbake fra ferie og tilbake på bloggtoppen. Kokkejævel er degradert til en annenplass. Og jeg, jeg er kåret til Norges morsomste blogg av selveste Kokkejævel! Jeg klyper meg i armen, og det er ikke bare rødvinen i baren i går kveld som gjør at jeg har problemer med å forstå at jeg faktisk er våken. For første gang føler jeg på prestasjonsangst her på bloggen, og angrer kanskje litt på det siste rødvinsglasset i går kveld.

Men dette skal handle om bøker, bokanbefalinger. Bøker er noe jeg har peiling på. Bestemor ga meg en gammel ABC da jeg var liten, og jeg knekte lesekoden helt på egenhånd. “Per ror til Liv. Peik er med.” Jeg var så vidt fylt 5 før jeg begynte å sluke bøker, arvet alle guttebøkene til Høvdingen. Tundraens Sønn,  Tårnets hemmelighet og en mengde GGG bøker. Jeg har sikkert lest mange tusen bøker. Å kåre de beste er umulig.

Sophie Elise skryter av at hun leser mellom 80 og 100 sider i timen. Hvor fort jeg leser er avhengig av teksten. Men jeg har da ikke som mål å lese fortest mulig. Jeg koser meg med bøker. Noen ganger er historien så spennende at jeg knapt klarer å vente med å bla om. Hva skjer? Andre ganger er historien så god at jeg ønsker at boka aldri skal ta slutt. Noen ganger må jeg lese avsnitt og setninger flere ganger for virkelig å få med meg hva som står. Tenke litt og fordøye hva det virkelig betyr. Boka jeg leser nå er en slik bok.

Dette innlegget er merket etter reglene. Ikke fordi forlagene har fått med seg at Gamle Gubben Grå og jeg elsker bøker. Det ramler aldri bøker ned i postkassa vår uten at vi har bestilt dem. Og da følger det alltid med en faktura. Men er det et forlag eller tre som har noen bøker for mye, tar vi gjerne i mot.  Nei grunnen til denne merkingen er at jeg, tro det eller ei har en “samarbeidsavtale” med en helt ekte forfatter.
Ole Johan Andersen er pensjonert politimann, nå krim-forfatter.  Han er lokalpolitiker for Frp, og vi ar sittet sammen ii Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd.  Når han utgir en ny bok pleier jeg å få et tilbud  om å kjøpe den til en ok pris, og få en av hans tidligere bøker gratis som bonus-bok mot at jeg skriver en anbefaling på hans fb side.  I sommer koste jeg meg med å lese “Fluefangeren”, “Mot bedre Vitende” ligger i bunken for  bøker som skal leses. Han kommer med en ny bok om en drøy måned, og jeg har selvsagt bestilt meg både den nye boka og en bonusbok.

Sophie Elise liker ikke simple bøker.  Hun liker bøker o sex ogselvmord, skriver hun. Jeg er ikke så opptatt av sex i bokform.  Liker bedre å praktisere enn å teoretisere på det området. (Så nå kan jo Gamle Gubben Grå glede seg til jeg kommer hjem fra Folkevalgtkonferansen om noen få timer.)

Jeg tar i likhet med Sophie Elise gjerne i mot tips til gode leseropplevelser.
Men enda gladere blir jeg hvis det begynner å dumpe bøker ned i postkassa vår som ikke har med seg en faktura.  Det er ikke så farlig med sex og selvmord, men jeg tar gjerne i mot god krim, bøker med samfunnskritikk…ja faktisk det meste.  Bøker er fine gaver, og snart er det jul…

 

 

 

Ikke mye berømmelse

Kokkejævel er fortsatt på bloggtopplista.  I går var han gjest på “God Morgen Norge.”
Jeg har ramla ut av lista igjen etter en gjesteopptreden i tre dager sånn nesten nederst på lista.  I går var jeg på jobb i hvitt.

Kokkejævel var seks minutter på TV og brukte 7 timer på turen hjem til Alta.
Jeg var 7 og en halv time på jobben, og brukte en snau time på veien på hjem.  Da var jeg innom Kiwi og handlet inn til helgen.

“God Morgen Norge”. TV2 og greier.  Foren opplevelse på Kokkejævel og Datteren.
Ikke like mye swung over å stå og ta røntgenbilder på lab 3.  Tror det bare var en av pasientene som dro kjensel på meg, men hun har jeg til gjengjeld kjent siden 1979. Det blir 40 år det.

kokkejævel og Datter klarte å få til tacofredag, selv på Tromsø Lufthavn.
Vi hadde torsk med quinoa til fredagskos.  Torsk, quinoa og kålsalat. Jubelen sto liksom ikke i taket.hos Yngste Sønn.

Kokkejævel skulle hjem til Kjærest/ Forloved som han knapt hadde sett etter frieriet.  Han gledet seg til å ha litt kvalitetstid sammenmed henne ut over natta.
Jeg dro hjem til Gamle Gubben Grå, som jeg har vært gift med i 25 år.  Han slukte lysene og la seg mens jeg lå og småsov under pelspleddet på sofaen i stua.  Da jeg og Charlie Chihuahua krøp til køys en time senere snorket han allerede høyt. Lite med kvalitetstid her..

Og for dere som lurte, jeg har aldri blitt bedt til TV” for å lage mat på TV.  Det  tror jeg vi alle skal være glad for.