Overskriften hadde muligens passet best på en krimroman. En krimroman av det litt enkle slaget, som kanskje ikke hadde appelert til meg som leser. Men desverre overskriften har ikke en så enkel forklaring.
Da jeg sto opp rundt 5 i dag morges og etterhvert klikket meg inn på dagens toppbloggerinnlegg (Jeg er fremdeles på en 49. plass) var det som så ofte før Kokkejævel som tronet på toppen. Det siste innlegget hans var et innlegget “Kokkejævel gjør noe han ikke kan.” Det Kokkejævel i følge seg selv ikke kan, er å legge gulvbelegg. I blogginnlegget beviser han bilde for bilde at han også behersker den kunsten.
Det er mye jeg ikke kan. Det å legge gulvbelegg er helt klart en av dem. Vinylfliser går greit, men sånn helt stykke i rull som Kokkejævel har prøvd seg på… Vel jeg har selvinnsikt til ikke å prøve.
Jeg kunne jo venta til arbeidsdagen var slutt, kjørt innom en byggevareforetning, kjøpt gulvbelegg til gangen sånn ca på øyemål, ringt Gamle Gubben Grå og lurt på om han kunne komme med sin bil og henger eller takstativ for å få med gulvbeleggrullen hjem, (Jeg ville alt for seint oppdage at den merkelig nok ikke gikk inn i Lille Bille). Vel hjemme kunne jeg så forsøkt å kutte til gulvbelegget til alle kroker og kriker i gangen etter beste evne for så å oppdage at samme hvor mye jeg prøver, lirker og lurer ville det bli noen luftbobler eller skrukker jeg kunne snuble i eller glipper langs en vegg eller i et hjørne. Antakelig hadde flere av disse feilene inntrådt samtidig, mest sannsynlig alle.
Men det er dumt å kaste bort flere kvadratmeter med gulvbelegg bare for at jeg skal lage et morsomt blogginnlegg. Så jeg bestemte meg for å vente til jeg var ferdig på jobb for å se om kokken hadde kommet opp med et nytt innlegg.
Jeg sjekka i lunsjen. Da hadde Kokkejævel kommet med et innlegg hvor han hevdet at han var et villdyr i senga…. Det handler visst om at han sover litt urolig.
Jeg kan selvsagt og være et villdyr i senga, eller kunne. Nå sovner jeg omtrent momentant når hodet treffer puta. Jeg våkner gjerne igjen ved 4 tida, men har sjelden følelsen av at det ville falt i god jord om jeg kastet meg over Gamle Gubben Grå der han ligger og drar tømmerstokker så det durer i veggene.
Forresten hadde vi antakelig blitt angrepet av et villdyr hvis vi ikke pent holdt oss til hver vår side av dobbeltsenga. Vi deler jo tross alt seng med Charlie Chihuahua.
I tillegg er jeg faktisk så gammeldags at det føles ukomfortabelt å dele noe som kan tolkes som Gamle Gubben Grå og mitt sexliv, selv med en humoristisk vri. Nei å skrive om villdyr i senga pirret heller ikke fantasien min.
Da arbeidsdagen var over og alle mail sendt klikket jeg for tredje gang inn på Kokkejævels blogg. Det var kommet enda et nytt innlegg. Dette handlet om at Kokkejævel trodde han kanskje muligens hadde sett en råner med kniv inne i et låst og stengt kjøpesenter. Det viste seg å være innehaveren av senterets veske-butikk som i likhet med Kokkejævel arbeidet litt en søndag ettermiddag.
Jeg har fantasi nok, men orker i grunn ikke drodle over kollegaer jeg tror at er knivdesperadoer bare for å få sidevisninger.
I morgen håper jeg på en aldri så liten rumpeoperasjon eller noe annet gøy på toppen av bloggtopplista
Jeg steg fra en 51. plass i går til en 49. plass i dag. Det går endelig den rette veien. Men 519 sidevisninger…. Her må man finne på noe.
Heldigvis er det Kokkejævel som er på topp. Han er jo god til å lage overskrifter som gir sidevisninger. Det er ikke for ingenting at jeg kaller han Klickbitenes Konge. Og Kokkejævel, det er ment som et komplement. For det er vel det toppblogging dreier seg om, å få flest mulig sidevisninger? .
Selvsagt må man ha et budskap i tillegg til en god overskrift for å holde på leserne og få de til å komme tilbake dag etter dag. Man forblir ikke på toppen uke etter uke, måned etter måned uten et innhold som selger.
Vel, Kokkejævels overskrift i går var “Tvillinger?!”. Jeg kunne selvsagt ikke kopiere den. Jeg mener, mulig noen av dere er litt trøtte en søndag morgen. Men å få dere til å tro at denne kjerringa som for lengst har passert middagshøyden skulle vente tvillinger, ville nok bli i drøyeste laget. Og til dere som lurer, Kokkejævel venter ikke tvillinger. Men der var overskriften mer sansynlig, i og med at han venter barn.
Så overskriften min ble “Barnebarn?!?”
Og de mest oppvakte av dere forstår nok at jeg, så vidt jeg vet, ikke venter barnebarn.
Men kanskje overskriften gir meg noen sidevisninger og bringer meg oppover på bloggtopplista?!?
For meg er klær noe man bruker fordi de har en funksjon. Man skal holde seg varm og tørr. Mote og slikt dill har jeg aldri hatt sansen for. Heller ikke da jeg var ung.
Og hva hadde det hjulpet om jeg hadde sterke meninger om hva jeg ville gå kledd i som ung? Det var to sterke kvinner i min oppvekst. Mammi og Tante Astrid. De kjøpte klærne mine fra jeg ble født og til jeg begynte i læra og jeg begynte å tjene egne penger. Ikke det at de slutta å kjøpe klær til meg av den grunn. Tante Astrid kjøpte flanelsskjorter, pysjamaser og Dovre underbukser til meg helt til hun døde i 2009. Fremdeles har jeg skapet fullt av hennes kleskjøp og behøver sikkert ikke kjøpe flanelsskjorter eller pysjamas resten av livet.
Tante Astrid kjøpte flanelsskjorte i julegave hver jul, og gjerne en flanelsspysj. Til fødselsdagen min i mai fikk jeg hvit penskjorte og en pysj i tynn bomull til sommerbruk. Den var lyseblå. Hvert år fra jeg var 10 til jeg 46. Det blir en del lyseblå pysjamaser og hvite penskjorter.
Mammi hadde en annen stil. Hun kjøpte fargerike skjorter, og gensere. Gensere i marine blått eller pastell. Hun mente det var så stilig med en genser sånn lett knytt over skuldrene over en pen skjorte. Du vet sånn typisk pappa-gutt loock fra Oslo beste vest.
Nå vokste jeg riktignok opp i Ullevål Hageby som også den gang i høyeste grad var en del av Oslo beste vest. Det var lenge før journalister og kulturprofiler begynte å kjøpe seg inn i den idylliske hagebyen i engelsk landstil. Ullevål Haveby var og er et fantastisk flott område og et fint sted å vokse opp. Men jeg har aldri identifisert meg med de sossene som kom fra Oslo Vest. Min barndom og oppvekst var langt fra oppveksten til en pappa-gutt på Oslo beste vest.
Genserne og de fargerike skjortene Mammi kjøpte har ligget som hyllevarmere i skapet i alle år. Eller helt til kjerringa og Datteren kastet en god del av dem en stormfull høstkveld i 2006. Høststormen satte muligens ikke inn før jeg kom hjem og fant ut at Kjerting-spetakkelet og Datteren hadde plyndra klesskapet mitt for klær nok til å fylle tre – fire svarte søppelsekker. Og at de to bandarlogene var dratt avgårde med klærne mine i retning av nabokommunens Fretexbokser i ikke alt før god tid før jeg kom hjem fra en lang og strevsom arbeidsdag. Ja, det blåste friskt da kjerringa kom hjem den kvelden.
Når jeg så var blitt såkalt voksen kom kjerringa inn i livet mitt. Og det tok ikke lang tid før også hun begynte å ha en mening om hva jeg burde ha på meg. Eller aller helst hva jeg ikke burde ha på meg. Hun likte heldigvis heller ikke de fargerike skjortene. Men hun likte heller ikke flanellskjortene. Hva hun mente om gensere knytt henslengt over skuldre er jeg usikker på. Jeg tror hun synes jeg er snål som ikke liker gensere. Men jeg tror hun ville tredd de på meg, ikke knyttet de rundt skuldrene.
Hun har heller ikke sansen for pysjamaser. “Hva er vitsen med at du skal bruke tiden på å ta på deg pysjamas når jeg likevel kommer til å flerre den av deg om få minutter?” pleide hun oppgitt å spørre da vi var unge. Jeg får ikke det spørsmålet så ofte lenger, men kjerringa sover fremdeles kliss naken så jeg regner med at hun ikke har endret syn på det med pysj.
Hvis dere ser på det bildet øverst i innlegget ser dere meg md en utrolig behagelig arbeidsbukse. Nei, ikke på det bildet hvor jeg står på balkongen på et rosa hus. Det er hentet fra Provence, og jeg har på meg pysj. Nei, jeg snakker om bildet helt øverst. Der jeg sitter og leser. Kjerringa ser nesten rødt når hun ser de buksene med mindre jeg driver å kapper ved eller noe annet sånt ordentlig arbeid. Det, og en militærgrønn ytterjakke og en ditto caps. Hun kaller det uteligger-stilen min.
Vel, hu ser ikke alltid ut som hun kommer fra et fransk motehus kjerringa heller. Men det holder jeg klokelig kjeft om. Ellers ville hun vel sporenstreks dratt til byen og handla en hel haug med nye klær. Den kjerringa har klær nok, hvis hun bare gadd å ta en tur innom vaskerommet og sette på en vaskemaskin eller tre.
For en del år siden kom kjerringa hjem fra en handletur og hadde kjøpt et helt nytt antrekk til meg. Og selvsagt ble jeg kommandert til å prøve klærne med en gang hun kom inn døra. Det var ei olabukse. I og for seg grei nok. Jeg var veldig glad i olabukser da jeg var yngre. Husker jeg kjøpte meg en Levis 507 for en av mine aller første lønningene mine da jeg var lærling. Det var nydelig å ta på seg ei ordentlig olabukse, og ikke de “ser-nesten-ut-som-olabukse” i terylene som Tante Astrid hadde kjøpt til meg. Hvilke andre unge gutter enn meg og broren min gikk i terylene bukser på 1980-tallet?
Vel kjerringa hadde altså kjøpt olabukse til meg. Ei lyseblå skjorte i litt tykt bomullsstoff,. ikke sånn strykefri kunstmateriell som blir svett og klamt innen du rekker å ta på deg dressjakka. Ja, og så hadde hun selvsagt kjøpt dressjakke, eller blazer fra Jean Paul som det vel heter.
Jeg var ikke blid, men dro nå på meg klærne slik kjerringa befalte. Da jeg kom til blazeren kastet jeg et irritert blikk i speilet i gangen. Og så rettet jeg meg opp i ryggen og ble overraskende stående å se på mannen i speilet. Det var en utrolig stilig kar som sto der i speilet og møtte blikket mitt.
Klær skaper folk. Og i dette tilfellet hadde kjerringa skapt en fin, litt eldre herre av han som i følge kjerringa som regel gikk kledd som en uteligger.
I dag måtte jeg være med kjerringa på shopping. Jeg har snart bursdag, fyller 57 år, og kjerringa hadde bestemt seg for å kjøpe ny hverdagsjakke til meg. Hun har innsett at selv om den blazeren fra Jean Paul er fin nok, er det ikke den jeg slenger på meg hvis jeg skal en tur på Kiwi eller en tur til byen og kjerringa ikke er med eller orker å ta krangelen. Da er det svart arbeidsbukse, militærgrønn jakke med mange store lommer og en caps i samme farge. Jeg er usikker på hva kjerringa misliker mest. Capsen eller jakka. Jakka har og sett sine bedre dager, og har begynt å bli litt småfrynsete på ermene. Men den dekker da fremdeles den funksjonen den har. Den holder meg varm og tørr.
Vel, nå skulle jeg få ny jakke, enten jeg ville eller ikke. Men til forandring fra sist, og til forandring fra de gangene Mammi og Tante Astrid kjøpte klær til meg skulle jeg få være med, og forhåpentligvis ha et ord med i laget.
Vi var innom en del butikker uten at vi fant noen jakke som falt i smak hos oss begge. Jeg fant ei militærgrønn jakke med mange lommer på kappahl, relativt lik den jeg har, men det sa kjerringa blankt NEI til. Jeg prøvde ei skinnjakke på en annen butikk. Den var i flott mykt skinn, og kjerringa sa jeg var kjempefin i den. Men det var noe galt med lommene. Jeg trodde bilnøkkelen og lighteren kanskje kunne falle ut i et tenkt tilfelle. Det var ikke noen knapper eller glidelåser på stikklommene, og Tante Astrid og Mammi har alltid belært meg at det må det være så jeg ikke mister nøklene mine.
Kjerringa fikk litt nok når jeg hang skinnjakka jeg visstnok var stilig i pent tilbake på stativet med henvisning til Tante Astrids befalinger om glidelåser og nøkler. Hun måtte ha en kaffe-latte og roe seg ned på – og en iskrem! Så da ble det kafe besøk. Kjerringa argumenterte med at jeg muligens heller trengte håndveske enn ei jakke med hundre lommer for alt jeg mente jeg måtte ha med meg til enhver tid.
På kafeen traff vi på et vennepar som satte seg ved nabobordet. Viktig å huske på å holde forsvarlig avstand. Det å få skravla litt med venneparet gjorde kjerringa og meg litt roligere, og vi kunne fortsette leitinga etter ny jakke.
Til slutt fant vi og ei jakke vi kunne enes om på Match. Den var mørkeblå, hadde nok lommer, men ikke så mange at kjerringa fikk hetta. Og enda bedre, på Match og i herreavdelingen hadde de ei lita veske fra Jean Paul. Kjekk sak med plass til lommebok, nøkler, røyk og lighter. Kjerringa så ut som om hun hadde ramla ned fra månen da jeg roste den veska mens ekspeditøren tok med jakka bort til kassa. Hun hadde nok aldri trodd hun skulle se gubben sin med håndveske! Men kjerringa skjønte at jeg mente at den var kjekk, og uten å si noe humoristisk om knekk i håndleddet eller andre morsomheter gikk hun bort og plukket med seg en veske og. Hu er grei sånn, kjerringa.
Dere ønsker dere sikkert et bilde av meg, Gamle Gubben Grå i den nye jakka – og med skulderveska. Men det bildet har kjerringa ikke klart å få tatt. Så det får bli en annen gang. Kjenner jeg hu rett kommer hun til å være ute med mobilen og knipse i vei første gangen hun ser meg ute å gå med ny jakke.
Jeg raser nedover lista og er nå på en 51. plass. Det er det jeg sier, rabattkoder på Nelly er ikke noen nyhet lenger. Isabell har og ramla ned fra førsteplassen. Den har blitt erobret av Småbarnsforeldre.
Småbarnsforeldre hadde et innlegg på torsdag der hun tar opp meldinger hun får fra leserne sine om alt hun gjør feil som mamma. Hun ammer for mye, eller for lite. Har på barnet for mye eller for lite klær. Er for lite ute med babyen .Ja, du skjønnersikkert tegninga. Mammapolitiet på sitt verste.
Gårsdagens innlegg er en oppfølger av det innlegget hvor hun takker for alle positive tilbakemeldinger hun fikk på det første innlegget.
Jeg har lest begge innleggene. Min første tanke etter å ha lest det første innlegget er at slike kommentarer er noe man må regne med å få når man deler småbarnslivet på sosiale medier i den graden Småbarnsforeldre gjør.
Men så måtte jeg irettesette meg selv. For selv om man ser noen som gjør noe annerledes enn det du ville ha gjort det, er det jo ikke nødvendig å kommentere. Og hvis du ønsker å gi en konstruktiv tilbakemelding, så er det jo forskjellige måter å gjøre det på. Forskjellige måter å ordlegge seg på. Det er noe av det hun tar opp i det andre innlegget.
Hun skriver om hvor fint det er å våkne til en innboks som er full av kjærlighet og støttende heiarop. At det ga en fantastisk start på dagen etter en dårlig natt. Det kan fort være en dårlig natt når man er småbarnsmor til 7. Jeg kan se den. Det må jo være flott da å våkne til et hav av kjærlighet.
For vi kan hvis vi vill. Og jeg er enig med Småbarnsforeldre, vi bør bli flinkere til å gi hverandre positive tilbakemeldinger. En klapp på skulderen, Si oppmuntrende og gode ord til hverandre. Det kan gjøre en forskjell, ikke bare til småbarnsforeldre, men til alle. Og har du ikke noe positivt å si, er det da nødvendig å legge igjen en kommentar?
Jeg leser en del blogger. Noen ganger tenker jeg “Herregud! Er det mulig?!?” Noen ganger slutter jeg å lese fordi det jeg leser irriterer meg, eller jeg mener bloggeren er helt fjern. MEN det er sjelden jeg leger igjen en belærende kommentar.
Mulig kaster jeg rundt meg med stein mens jeg sitter midt i drivhuset nå. For konseptet for denne bloggen er jo å kommentere andre bloggere, og ikke alltid på en positiv måte. Jeg vet jo at minst en av toppbloggerne ser på bloggen min som sjikane og trakassering, mobbing.
Og jeg tenker litt slik at hvis man selv har valgt å stikke seg frem, gjøre seg synlig slik bloggere gjør, så har man valgt å bli en som mottar kommentarer.
Men det er forskjell på å bry seg med og å bry seg om. Og jeg bryr meg om de fleste av toppbloggerne jeg har lest jevnlig.
Tilbake til Mammapolitiet, eller “Hvordan-leve-livet-ditt-riktig politiet” og de er det mange av.
La oss alle tenke på at det er ikke noen fasit på hvordan livet skal leves eller hvordan man skal være den perfekte Mamma. La oss gi hverandre en klapp på skulderen og si “Du gjør det bra” i stedet for å pirke og kritisere.
Kjøteren gneldrer, Gamle Gubben Grå er døv for slikt, oppslukt av mobilen, Jeg kjenner hodepinen komme. Klarer ikke å konsentrere meg om positiv tenking og positive tilbakemeldinger.
Har lyst til å brøle og være ei sint, kjeftesmelle av ei kjerring. Så jeg slutter dette innlegget nå.
Hei Babes! Jeg har ikke nett-shoppet noen verdens ting på veldig lenge. Jeg er ikke på bloggtoppen. Jeg er på 46. plass. ramla to plasser nedover på lista bare det siste døgnet. Og 25% på Nelly? Er det ikke det bestandig?
Sitter i likhet med Isabell Raad, jadet er hun som er på bloggtoppen. Det pleier å være det når det er snakk om rabattkoder på Nelly. Altså i likhet med Isabell sitter jeg og en del foran PCn i disse koronatider. Jeg godkjenner turnuser som blir endret frem og tilbake på tre dagers varsel. Jeg har skype-møter flere ganger om dagen, teamsmøter, chatter og noen møter på … husker ikke hva alt heter…
Ja og så er jeg en del på sosiale medier innimellom, men å gå bananas med nettshopping har jeg ikke gjort. Jeg har ikke så mye dødtid. Jeg kjeder meg ikke, men jeg kjeder meg aldri. Og ikke klikk dere inn på Isabell Raad for å få noen rabattkode. Den går ut før jeg er ferdig med å skrive dette innlegget. Det kommer sikkert en ny kode snart.
I dag er det 1. mai. Hadde verden vært normal hadde jeg alt vært en tur ute, hørt en tale ved bautaen i Nordre Park, hilst på folk og gratulert med dagen. Kanskje vært på 1. Mai frokost. Jeg hadde hatt på litt pene klær og det hadde vært en dag fullspekket med ting jeg skulle få med meg. Gratulerer med dagen… En tur i kjerka – kirken og Tid for tog…er innlegg fra 1. mai feiringa mi i fjor. Men i år blir det feiring over nett. Og da kunne jeg godt tenke meg å slenge rundt i klær som på montasjen over.
