“Mine siste ord” skriver Kokkejævel og poster bilde med gravstein og hvite liljer.  Slik blir det klikk og plassering helt øverst på bloggtopplista av.  Er jeg slem som skriver dette?  Stiller jeg meg i rekken av mobbere som påstår at han er en  “falsk faen som gjør alt for klikk” eller at han “bryr seg mer om Internett enn familien sin”?

Kokkejævel er ikke falsk. Han er åpen og ærlig og beskriver smerten ved å miste et barn på en god måte.  Jeg er overbevist om at han virkelig bryr seg om familien sin.  Ingen som ikke selv har opplevd å miste et lite barn kan kanskje helt forstå hvor altoppslukende en slik sorg kan være.  Ingen som ikke har opplevd det kan forstå hvor hjerterått det er å senke en hvit barnekiste i jorden.  Kokkejævel har opplevd det to ganger!  Det samme har jeg.  Det er, som Kokkejævel skriver, to ganger for mye.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

En ærlig sjel, som jeg opplever Kokkejævel er, skriver om det som opptar han der og da.  Han skriver at det er siste gangen han skal skrive om den døde sønnen.  Det tror jeg ikke noe på.  Jeg trodde ikke det da han skrev det sist heller.  Ikke fordi han bruker sønnens dødsfall spekulativt, men fordi man tror man har kommet videre når man passerer forskjellige milepæler.  Ett år er gått.  Et nytt liv er på vei.  En ny start.  Sorgen kan man legge bak seg.  Men sorgen vil komme innom med små stikk med jevne mellomrom.  Sjeldnere og sjeldnere etter som årene går.  Men sorgen over de døde barna vil alltid være med oss et sted, innerst inne.  Noen ganger vil tanker og minner komme frem til overflaten.  Da må det være lov å ta frem de minnene, føle på de og skrive om de hvis man føler for det.  Kokkejævels innlegg har mang en gang vekket til live minner om mine to døde barn.  Det har vært sårt, men og godt å dvele litt ved de følelsene.

Åpenhet koster. Kokkejævel har opplevd både hånord og hets for måten han deler tapet a den lille sønnen sin og følelsene sine på bloggen.  Jeg vet ikke om han regner meg blant hetserne. Antakeligvis.  Men jeg har aldri kritisert han for hans åpenhet. Jeg har aldri kritisert han for å vise følelser.  Jeg har muligens kritisert han for et par tre hundre andre ting.  Men ikke for måten han deler tapet av sønnene sine på.  Hans evne til å takle kritikk derimot…..

Selvsagt kan menn vise følelser!  Man er ikke tøffel selv om man ikke “manner” seg opp og går på med pansret kroppsholdning, følelseskald, hard og tøff.  Jeg trodde vi forlot det mannsidealet en gang på 1960 tallet…
Ta dere sammen, kjerringer! Det er da ikke slike mannfolk vi vil ha i 2020.  Det er da ikke slike mannfolk vi har oppdratt våre sønner til bli. En mann anno 2020  har følelser, og han er tøff nok til å tørre å vise det.

Livet går videre. Etter vinter kommer ny vår.  Man overlever den ene dagen etter den andre.  Ett skritt av gangen.  Men alle dagene må leves, følelsene må kjennes på Det er jo det som er livet. Livet er godt og vondt.

Kokkejævel har skrevet mye om tapet av sin lille sønn.  Mye mer enn de tolv gangene han selv antar.  Jeg har vært inne og telt.   Det er ikke noe galt i å skrive om det som  innimellom opptar hver fiber i kroppen din.  Det har vært hans måte å bearbeide sorgen på. Noe av det har vært hjerterå lesning. Ofte har tårene kommet snikende i øyekroken eller rennende stilt ned over kinnet.  Det har gitt klikk. Det har gitt lesere. Men jeg tror ikke han har benyttet sønnens død spekulativt for å tjene penger.

Det å vente et barn etter å ha mistet er et vell av følelser, en flom.  Man gleder seg til den lille som skal komme.  Man er livredd for at tragedien skal gjenta seg.  Men føler skyld for å erstatte et barn som ikke kan erstattes.

Livet går videre.  Kokkejævel ønsker å se fremover.  Glede seg over den lille som snart kommer og bringer glede med seg.  Legge sorgen, usikkerheten og redselen bak seg.  Det skal bli bra denne gangen.
Da vi mistet Tiril ble alle de fem kvinnene i sorggruppa vår gravide i løpet av et første drøye året.  Alle de ungene er i dag flotte unge voksne som blir 25 år i løpet av dette året.

Vi kan godt kritisere Kokkejævel for mye.  Han er klockbittenes konge. Men det er jo derfor han er på toppen av bloggtopplista nesten hele tiden.  Han er god på overskrifter og bildebruk.  Han er god på å fenge leserne.  Han får 30 ganger så mange lesere som meg, selv når han produserer elendige innlegg.
Men innleggene om sønnen, om sorgen, har vært ærlige, flotte innlegg som har bragt han til toppen. Dit han er i dag.  Det kan vi gi han ros og kreditt for.

Siste ord er ikke sagt.  Jeg kommer sikkert til å kommentere, kritisere Kokkejævel og hans innlegg også i fremtiden. Han kommer sikkert til å være på toppen av lista også i fremtiden.  Likevel kan jeg ikke understreke mange nok ganger at jeg ønsker Kokkejævel alt godt.  Alt skal bli bra, som vi alle har sagt så mange ganger dette året.

Midt i fossen i Hønefoss står skulpturen “Oppgangssaga”. Den er laget av kunstneren  Knut Sten og ble gitt til byen av Hønefoss Sparebank i 1976. Først sto den oppe på brua, og var en relativt omstridt  skulptur.  Den ble både stor og dominerende der den ruvet i et hjørne av broa.  I tillegg ga det utfordringer for trafikken at det rant vann i skulpturen som til tider rant der det ikke burde….

Den ble flyttet til fossen i byen en gang på 1980-tallet.  Og der gjør den seg godt..  Og spesielt fin blir den når fossen går full av vann, slik som i disse dager.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Skulpturen forestiller ei oppgangssag med sagblad og tømmerstokker. Og gir assosiasjoner til alle sagbrukene som lå ved fossen i gammel tid og som førte til at det ble en ny her. Den er vell verdt en  titt når du er på disse kanter.

Jeg er av den litt impulsive typen, og i går da jeg var ferdig med noen møter (Ikke spør hvorfor jeg er på møter hele tiden midt i ferien min) måtte jeg finne på noe gøy. Noe sprøtt.   Så jeg sendte en sms til en dame jeg bare kjenner fra bloggverden og lurte på om vi kunne ta en kaffekopp siden jeg var på de kanter.

Bloggeren som heter Aud Marit . Hun er en hverdagsblogger, som skriver om livet sitt på godt og vondt, og jeg har lenge vært litt nysgjerrig på henne.
Ut fra bloggen kan en få følelsen av at hun lever et ganske kjedelig liv.  Hun skriver ganske ofte om litt triste ting, dårlig økonomi og ensomhet.  Samtidig skinner det gjennom en slags optimisme og glede over livet.
Jeg har også fått følelsen av at hun har en ganske spennende livshistorie.  Jeg liker folk med historie!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vel, hun hadde både tid og lyst til å møte meg og en times tid senere satt vi i hyggelig prat på en av Kongsbergs kafeer. Praten gikk som om vi skulle vært gamle kjente, og vi hadde et par koselige timer i hverandres selskap.  I det minste koste jeg meg, og det tror jeg Aud Marit gjorde og.   Tiden gikk fort.

Men Aud Marit og jeg må være to av Norges desidert dårligste bloggere.  For her hadde vi bloggtreff, satt på kaffe og greier, men tok vi noen selfier eller andre bilder vi kunne legge ut på bloggen? Niks!!
Herregud, for noen amatører!!! Tidenes bloggtreff, og så klarte vi ikke å dokumentere det på blogg!!!

Vel, vi får ta det igjen neste gang, Aud Marit.  For kaffepraten fristet til gjentakelse.

Sommeren er her. Alle deler flotte bilder av ferier rundt i Norge. Vin i høye stetteglass. Lekre retter. Det ser ut som om alle andre lever livets glade dager. Unntatt deg.

Du har en konto som liksom ikke tillater de store utskeielsene. Ferien skal tilbringes hjemme, og ute regner det. Høres det kjent ut? Mange av oss har vel vært der.

Fortvil ikke. Her skal jeg komme med et godt tips til en deilig middag for to som gjør seg godt på Instagram, høres skikkelig sommer-luksus ut, smaker utrolig godt og kostet ikke mer enn en 50-lapp. For godt til å være sant? Følg med.

De mest oppvakte har forstått av bildet at det dreier seg om blåskjell. Og slapp av. Jeg tenkte ikke du skulle vandre rundt i fjæra og plukke dem. Husk jeg er bosatt på Hønefoss. Vokser lite med blåskjell i Tyrifjorden.  Mine er ærlig og redelig kjøpt på butikken. Kiloprisen var 49,50.  En kilo, ett nett, er liksom greit til to personer

Kan du ikke tilberede blåskjell sier du? Det er ingen heksekunst.
Jeg kuttet opp en sjalottløk og noen fedd hvitløk og freste det i ei gryte.  Hvitløk har jeg alltid i huset. Har du ikke det kan hvitløken godt sløyfes. Har du ikke en sjalottløk innerst inne i grønnsaksskuffen, har du kanskje annen lok i huset? Noen halvvisne vårløker, en litt sliten purre eller andre former for løk. Bruk det du har.

Så klipper jeg opp nettet, og heller blåskjellene i gryta, lar det frese med et kort minutt før jeg heller på en halv desiliter hvitvin. Jeg hadde en liten rest i kjøleskapet.  Sikkert bortimot eddik å drikke, men går greit til damping av blåskjell.  Vann kan og brukes. (Men da kan du ikke kalle det hvitvinsdampede blåskjell uten å lyve.)
Hvis du ikke har en hvitvinsrest men har tenkt å unne deg en flaske hvitvin til blåskjellene, og på den måten få den helt riktige stemningen til bildet på Instagram, kan du jo åpne flaska og bruke en halv desiliter i gryta,  Nok igjen på flaska til de to glassene du trenger for å få det perfekte bildet – og også nok til kosen. Bare dumt å åpne ei flaske bare for å helle i gryta.

Legg på lokket, og la blåskjellene dampes en 10 minutters tid mens du dekker bordet.  Sleng og noen frosne hvitløks-bagetter i steikeovnen.  Kjekt å ha i fryseren, og de rimeligste koster vel 19.90…
Og når det gjelder bord-dekningen.  et er lov å ta frem de fine tallerkenene selv om dere ikke har gjester.
Har du ikke “fine” tallerkener sier du? eller krystallglass?  Vel, Fretex og loppemarked har mye for enhver smak. Man trenger jo ikke ha 12 av alt for å lage en middag for to…
Og som de sier på “min” Fretex-butikk;

Det går fint å drikke av et glass noen har drukket av før!  

Lag deg et gyllent øyeblikk, – og husk mye annet godt man kan drikke enn vin.  På bildet er det vann med kullsyre og smak av granateple.

Da jeg begynte dette prosjektet med å “analysere”, kommentere, harselere med toppbloggerne var den litt humoristiske ideen at jeg liksom skulle kunne lære litt av disse toppbloggerne.  Lære knepene slik at jeg selv kunne havne på topplista og tjene millioner av kroner… eller om ikke millioner, så litt påfyll til en slunken radiograflønn.

Min klare tale, og litt hjelp av Kokkejævel som flere ganger har omtalt bloggen min har jeg langsomt kommet meg oppover på lista.  Nå ser jeg ansiktet mitt blant de 40 øverste daglig (selv om det holdt så vidt i dag.)
Og i dag er det nok en gang Kokkejævel som er øverst på bloggtopplista og med sitt innlegg formelig ber om klar tale fra denne kjerringa, og klar tale skal han få.:
Gå planken og hopp i havet!!!  (Det er sol i Alta i dag? Og ikke alt for kaldt i vannet? Og du kan svømme, selv med bare en arm? Jeg vil jo ikke ta livet av Kokken heller. )   For innlegget ditt i dag…..vel, hadde jeg skrevet det så hadde ikke jeg kommet meg særlig oppover på lista.  Nei, da kunne nok ikke jeg lenger glede meg over å se mitt vakre ansikt på bloggtopplista.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Og enda verre.  Hadde ikke Kokkejævel ligget øverst på lista på grunn av langt bedre innlegg i går, likte spesielt godt det om røyking av fisk og hadde gledet meg til å skrive om det.   Det har jeg faktisk, tro det eller ei, drevet med.  Ikke laks da, men sik.
Men nå skriver jeg meg helt bort igjen.  For det jeg skulle skrive om var jo ikke fisk, men at jeg får frysninger bare ved tanken på at Kokkejævel ikke skulle ha ligget øverst på bloggtopplista i dag. For hva hadde skjedd da?
Jo da hadde Anna Rasmussen ligget øverst på bloggtopplista, og det hadde betydd bråk.  Virkelig bråk for denne kjerringa!!
For Anna Rasmussen siste innlegg er en såkalt “Roomtour” på datteren hennes sitt jenterom.
Vel, jeg har ett “barn” som fremdeles bor hjemme. Yngste Sønn, en 23 år gammel blikkenslagerlærling.  Jeg tror ikke han hadde blitt spesielt glad hvis jeg hadde laget en “Roomtour” med bildedryss av bilder av rommet hans.   “Blikk-fanter” har også mye kniver og skarpe ting i verktøykassa si, og han løper langt raskere enn denne kjerringa med alle sine fysiske begrensninger.

Så skjerp deg, kokken.  Det holder ikke å skrive om korssting-broderier, halvferdige blomsterbed og været hvis du skal beholde topplasseringa!
(Selv om jeg likte det do-skiltet. Flink hun kjæresten din…)

Da vi bodde i huset i skogen hadde vi en katt.  Eller vi hadde to katter etter hverandre. Først hadde vi Mao som døde etter å ha fått punktert lunga etter et slagsmål med noe vi tror må ha vært en grevling.  Etterpå fikk vi Pinky, og det er Pinky denne historien skal handle om.

Pinky fikk navnet sitt fordi Gamle Gubben Grå hevdet at katta var rosa da vi fikk han. Den var vel mer rødbrun enn direkte rosa, og en flott katt jeg mistenker for å ha ganske mye rasekatt i seg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Pinky er den mest spesielle katta jeg noen sinne har vært borte i. Han hadde en lang pjuske-hale som han gjerne var i en krøll på ryggen. Du vet omtrent som en elghund.

Det var helt klart at Pinky så på seg selv som kongen og overhode i huset, og at vi andre som bodde der var mest som tjenere å regne.  Han hoppet opp på bordet og stjal servelaten av brødskiva mi mens jeg hadde den halvveis inn i munnen. Etterpå hoppet han raskt ned og gikk mot verandadøra med raske skritt sikker på at jeg kom til å slippe han ut så han kunne nyte måltidet sitt på verandaen. Vel, at han skulle ut var vi i det meste enige om….
Et par ganger når jeg lå på sofaen og sov etter nattevakt, og Pinky våknet etter å ha sovet i den andre sofaen eller godstolen til Gamle Gubben Grå var han ikke fornøyd hvis ikke jeg straks og med en gang sto opp og gikk på kjøkkenet og fylte opp matskålen hans med fersk, ny mat.  Han pleide å gå på kjøkkenet å forsøke seg med et par sure mjau.  Hvis ikke det fikk meg til å reagere, hoppet han opp på armlenet til sofaen jeg lå og sov i.  Det armlenet som var nærmest hodet mitt selvsagt,  Så tok han og fylte gapet sitt med en stor tust av håret mitt, og hoppet raskt ned fra sofaen og begynte å gå i retning kjøkkenet som om han ville hale meg med seg etter håret.
Vel, hårdotter løsner før kjerringer klarer å løsrive seg fra sofaen. Og  ville kjerringhyl fikk katta til å miste litt av taket.

Da vi skulle flytte fra huset i skogen til Drømmehuset var Pinky motvillig med på flyttelasset.  Han ble kjørt i min bil de fem milene, og det var et svare katteleven hele veien. Han mjauet, freste og gikk lettere amok inne i buret. Han var ikke vant til verken bur eller bilkjøring.  Yngste Sønn var med på turen og skulle forsøke å snakke beroligende til katta, stryke han over pelsen osv. Alt var nytteløst.
Vi stoppet og lot han gå ut av buret. Håpet at han kunne roe seg i baksetet sammen med Yngste Sønn.  Han roet seg litt, men lå i en krok og freste.
Da vi kom frem hit til Drømmehuset åpnet vi alle dørene på bilen slik at han kunne hoppe ut når han ville det. Parkerte rett ved trammen og plasserte mat og vann i de kjente skålene på trammen slim at han så de.   Så holdt vi  oss litt på avstand slik at Pinky kunne komme ut av bilen når han var klar for det.  og gi han litt ro på veien inn i huset.

Etter få minutter hoppet han ut av bilen, men han gikk ikke opp på trammen.  Derimot pilte han rett under terrassen. Langt under terrassen.  Jeg flytte matskålen under terrassen, og tenkte vi måtte la katta få litt fred, men samtidig passe på så han ikke gikk sin vei.
Men selvsagt var det det han gjorde.  Etter mindre enn ti minutter var han på vei over plenen med halen i en stolt krøll på ryggen og hevet hode.

Jeg ropte til han fra trammen “Ikke gå, Pinky!” og lokket.  Katten stoppet, snudde seg og sendte meg et blikk som nesten fikk hjertet mitt til å stoppe.  Så snudde han på ny på hodet, satte halen til vers. Gikk med majestetisk holdning gjennom staudebedet og forsvant under gjerdet og videre oppover forbi nabohuset og mot skogen.

Ungene løp etter, men katten var som sunket i jorden.  De løp og lette, ropte og lokket. Men vi fant ingen Pinky.  Vi hengte opp plakater i nabolaget, og på steder folk ferdes på strekningen mellom Drømmehuset og huset i skogen.  Vi så etter han langs veien, og i vårt gamle nabolag.  Og vi ba våre gamle naboer si i fra hvis han dukket opp.
Vi var selv en del i Huset i Skogen de neste ukene. Tømte huset og gjorde det klart for visning.  Men vi så ikke noe Pinky verken der eller her eller midt i mellom.
Et par gamle naboer sa at de hadde sett han hos “Kattemannen” En mann som hadde huset fullt av katter.  Vi vet ikke om det er sant. Kattemannen var en slik mann som ikke alltid, eller i grunnen  svært sjelden, svarte når man snakket til han.  Han var ikke farlig på noen måte, men han hadde psykiske problemer som gjorde at han hadde sluttet å snakke.  Jeg håper Pinky hadde funnet  veien “hjem” og var hos “Kattemannen” Da hadde han det godt.

I går, da jeg kom kjørende hjem fra Kiwi lå det en rødbrun langhåret katt i innkjørselen til naboen.  En slikkatt har jeg ikke sett her på feltet siden vi flyttet inn, og jeg tenkte automatisk Pinky!!!!
Tresekunder senere var jeg selvsagt klar over hvor dum den ideen var.
Det er 13 år siden vi flyttet hit til Drømmehuset.  13 år siden Pinky forsvant. Pinky var ikke en kattunge da han forsvant vi hadde hatt han ett par, tre år.  Katter kan sikkert bli 15 år i enkelte tilfeller.  Men Pinky var her i toppen en time. Kanskje bare en halvtime.  Han ville aldri se på dette som “hjem” eller noe han ville “finne tilbake til”.

Likevel klarte jeg ikke å la være å gå bort til katten etter at jeg hadde parkert bilen.   Han merket ikke at jeg kom, før jeg var like innpå han. Selv om jeg lokket. Jeg forsto at dette sikkert var en av de kattene til de nye naboene nede i veien.  De hadde sendt ut nabovarsel om at en av kattene deres var døv, og ikke ville reagere hvis vi skrek og ropte for å jage den bort.  Hvis den var til sjenanse skulle vi heller ringe dem, og et telefonnummer.
Da han endelig ble var meg, så han på meg med et undrende, søvnig blikk.  Det var helt klart ikke Pinky, men en annen og ganske ung katt.  Den snuste på hånden min, og jeg fikk lov å klappe den litt før jeg snudde og gikk hjem igjen.  Flott pus, men ikke Pinky,,,,,

Som dere ser er det ikke bare Kokkejævel langt der oppe på bloggtoppen som  må ha en dose med medisiner for å starte dagen, også jeg nede på en 32. plass trenger det.  Men i motsetning til Kokkejævel slenger jeg med ett par brødskiver i tillegg. Holder gjerne litt lenger på den måten.   Nå tar jeg ikke hele brett med tabletter om gangen, bare to av de store hvite.  De små tar jeg en av om kvelden sammen med to nye store hvite.  De små er gull verdt!  Det var etter at jeg begynte med dem at jeg fikk skikk på blodsukkeret mitt.  De er årsaken til at jeg nå er i 100% arbeid, og ikke delvis uføretrygdet slik det så ut til for noen måneder siden.

Jeg synes synd på Kokkejævel.  Han har fått prolaps i ryggen.  Jeg hadde det i 2007, og vet akkurat hvor j**** det kan være. Jeg klarte på de dårligste dagene ikke å stå lenge nok til å smøre meg ei brødskive.   Jeg måtte ha handlevogn å støtte meg til når jeg skulle gå i butikken, jeg putta inn på med opp til 12 smertestillende tabletter i løpet av døgnet, men lå stort sett på sofaen og grein mellom hver gang jeg hadde rørt på meg. Jeg var og stort sett alene med tre unger på 10, 12 og 16 mens Gamle Gubben Grå var ukependler. Så Kokkejævel, jeg vet hvor vondt du har det, og føler med deg. (Dette var ikke ironisk ment)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg husker og den vanvittige gleden som følger med når smertene slipper taket litt lenger enn de pleier.  Når man hvis man er like optimistisk anlagt som meg, tror at nå, nå er det over. Nå er smertene borte.  Nå er man snart bra igjen.
Jeg husker første gangen jeg klarte å gå til postkassa der oppe i huset i skogen uten to skistaver til støtte..  Med rak rygg gikk jeg både frem og tilbake, ikke som ei krokrygget, lut gammel kjerring på nitti.  Full av overskudd og glede svingte jeg innom vaskerommet på vei inn igjen.  Oppdaget at ingen hadde sortert skittentøyet etter mitt sinnrike system.  Tok tak i første skittentøys-dunke for å tømme den på gulvet og starte sorteringen.  Sånne breddfulle skittentøysduker er litt tunge.  Så da jeg løftet den opp og snudde den opp ned stakk det til som hundre kniver i ryggen og smertene ilte nedover beinet og helt ut i tærne.  Hulkende ble jeg liggende på vaskeromsgulvet lenge før jeg krabbet meg opp trappa til sofaen og brettet med smertestillende….
Jeg er vanligvis optimist, men psyken min har aldri vært så dårlig som den perioden ryggen og jeg ikke var  på lag.

Lettskyet i Hønefoss i dag.  Men tropesommeren er borte. Meteorologene sier at temperaturen kommer til å ligge rundt 17 grader. Typisk norsk sommer.  Det regnet masse da jeg la meg i går.  Hørte godt hvordan det plasket utenfor det åpne soveromsvinduet.  Kan ikke se svart på livet for det.  Sola kommer nok tilbake,

Kokkejævel har spilt Radiobingo.  Finnes radiobingo fremdeles?  Husker det var det på nærradioen her på Ringerike på åttitallet. “Tallet er tretten – en  tre”  Jeg skjønner godt at han sovnet.   Finn frem Ludobrettet neste gang dere skal gjøre noe hyggelig sammen.

Senere i dag skal jeg fortelle dere om katten min, Pinky.  En helt spesiell katt. Følg med.

I dag tok Charlie Chihuahua og jeg turen til Vikerfjell for en liten luftetur.  Det er alltid godt med en tur til fjells.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Myrene var helt hvite av myrull, og jeg klarte ikke motstå fristelsen og plukket med meg en stor bukett hjem.

Det kan tyde på at det kan bli litt multer i år også, men det er alt for tidlig å slå fast. Må sikkert vente halvannen måned før det ermulter på fjellet.

Men det ble en fin tur i deilig temperatur. Fjellet er fint også om sommeren.

Jeg skriver “Alt vel” og prøver å sette opp et tappert smil. Men sannheten er at jeg er langt fra så rolig og kald som jeg ser ut på bildet.  For etter å ha harselert  med  trapper uten rekkverk men med lysestaker og blomstervaser, skrevet omsalg på Nelly og sjokkrosa bikinier  og fortalt sårt om  å besøke døde venner så skal jeg i dag på ny kommentere Kokkejævel sin blogg.

Å harselere med Isabell Raad går alltid bra.  Ingen bryr seg om ei kjerring harselerer med ei ung kvinne og livet hennes.
Det ble litt reaksjoner da jeg påpekte at trappa til Speiltvilliger ikke hadde rekkverk.  Man skal ikke kritisere men i stedet beundre kvinner som klarer å innrede et hus selv om de har tre små barn.. Vel, jeg hadde tre små barn da jeg innredet huset i skogen, og tre ikke fullt så små barn (10, 12 og 16) da jeg innredet Drømmehuset i tillegg hadde jeg full jobb.  Husker ikke at folk sto med blanke øyne og nesegrus beundring av den grunn.  Men man skal tydeligvis ikke heve kritiske røster mot småbarnsmødre som innreder hus….  Vel, jeg liker å få kommentarer, også de kritiske.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men så var det Kokkejævel da….  Han blir jo fort så hissig av litt godmodig erting.   Og selv om det heldigvis er et godt stykke mellom Alta og Hønefoss kan en jo ikke vite når han setter seg på et fly og drar sørover.   “God morgen Norge”,  boklansering eller hva vet jeg kan fort lokke han til hovedstaden.  Og da er jeg under en time unna!   Vet dere at kokker (i det minste Gamle Gubben Grå) har kofferter fulle av kniver?    Ikke alltid godt å vite hva en illsint kokk kan finne på.
Ikke alle tilhengerne hans er like hyggelige heller…..

I går for eksempel, dro Kokkejævel fra Alta til Hammerfest og kom seg inn på Hammerfest sykehus.  Jeg har bekjente som arbeider der.  Men heldigvis var det ikke folka på røntgen som var målet for Kokkejævel. .  Han og Kjærest var på ultralyd og sjekket at alt var bra med den lille i magen.
Kokkejævel konsentrerte seg mest om å sjekke “tisseluren” ,  Jeg vet om et par tre organer jeg ville synes det var viktigere å sjekke.  Men overlegen forsikret at også de organene utviklet seg som de skulle.

Kokkejævel fikk lov til å være med på ultralyden selv om pårørende som hovedregel skal vente utenfor sykehus i disse dager.  Jeg synes det er bra at han fikk være med.  Kjærest synes sikkert det var betryggende, og i tillegg er jo han far til den lille.
Datter fikk ikke være med inn i bygningen. Ikke engang sitte i kafeen. Helt greit, og i tråd med regelverket.  En 12 åring klarer seg og helt greit ute eller i bilen alene en halv times tid.  Samtidig er det et tankekors at en 12 åring fra Alta som venter i en sykehuskafe skal ses på som en potensiell større smittekilde enn en sykepleiere eller leger som kommer rett fra sykehus i Sverige og blir satt rett i pasientbehandling ved norske sykehus.

Etter ultralyden dro de på shopping.
De kjøpte iskrem.  Ikke en gang det å kjøpe noen iskremkuler klarer Kokkejævel uten å komme med en kommentar som sikkert får de som liker å tenke koffert til å humre godt. Jeg får bare en flau smak i munnen…

Kjærest som er en ivrig strikker måtte innom en garnbutikk.
Jeg får alltid lyst til å strikke når jeg ser bilder fra garnbutikker.  Men siden jeg har nok halvferdige strikkeprosjekt til å starte min egen garnbutikk klarer jeg som regel å styre meg fra å rushe av gårde til nærmeste garnbutikk.

Kokkejævel og gjengen hans lot seg og avbilde ved en isbjørn-statue før de satte kursen hjemover.

På veien hjem stoppet de i Skaidi foren matbit.
Skaidi er et trafikknutepunkt på veien mellom Hammerfest og Alta.

Om Kokkejævel og co spiste på den gamle “Skaidi skysstasjon og fjellstue” som Den Norske stat bygde  der i 1947 vet jeg ikke.  Jeg vet heller ikke om den fremdeles består.
Slike fjellstuer bygde og drev staten på viktige fjelloverganger.  Fjellstuene er nevnt i Gulatingloven. Den første større fjellstue lå på Dovrefjell, ved nåværende Hjerkinn Fjellstue, og ble oppført på initiativ av kong Øistein Magnusson på begynnelsen av 1100-tallet.

Nå skriver jeg meg helt bort.
Men Kokkejævel fikk i det minste sjekket bloggen under stoppet på Skaidi.  Viktig det, skal man være toppblogger.

Vel hjemme satt Kjærest seg ned for å lage “maskemarkører”.  Og her avslører jeg nok en gang at jeg ikke er en erfaren strikker lenger, for jeg måtte google “maskemarkør” for å finne ut hva Kjærest nå drev og syslet med.  Da fant jeg ut at det nå går an å få kjøpt flotte små “anheng” man kan bruke for å markere masker i et strikketøy for å lette telling og strikking. Genialt! I min tid brukte vi garn i kontrastfarge eller sikkerhetsnål, men disse “maskemarkørene” var virkelig geniale.  Og de ivrigste hobbymenneskene, slike som Kjærest, lager de selvsagt selv!

Nei nok om Kokkejævel.  Det er på tide og begynne dagen.