Hvis du leser dette innlegget og synes du drar kjensel på tjernet på bildet over, og lurer på hva jeg gjør der i dag. Skulle ikke jeg bruke helgen til å hvile en sliten rygg? Var det ikke det jeg sa på fredag, at jeg skulle hvile ryggen slik at jeg ble bra til en ny arbeidsuke? Hva gjør jeg i en skog ved t vann langt hjemme fra?
Hvor sikker er du på at dette bildet er fra i dag?
Se litt bedre på bildet. Det er is på vannet. Jeg tror ikke isen har lagt seg på dette vannet nå. Det har vel ennå ikke vært en frostnatt.
Og hvis jeg sitter her, inntullet i pledd ved mitt eget spisebord, og skriver at jeg er på toppen av Gaustatoppen, ville du tro det og?
Man kan skape seg et liv på blogg, på Facebook og på andre sosiale medier. Man deler det man vil at andre skal se, og holder andre deler av livet sitt skjult for offentligheten.
Man kan poste bilder fra fjellet, selv om man er hjemme.
Man kan dele bilder av lekker mat, selv om man tygger i seg en litt for stekt rest av gårsdagens Grandis.
Man kan skrive om det lekre huset i Spania, dele bilder fra sykkelturer i sitronlunder og blinkende blått vann i svømmebassenget selv om man sitter hjemme i et lite hus ed nedrullede gardiner for at ingen skal se at en i virkeligheten ikke er i Spania, men tvert i mot sitter i ensomhet hjemme.
Hvis du leser bloggen min for å lete etter mine svakheter. Mine feil, og mine mangler Så vit det. Jeg er relativt bevisst hva jeg publiserer her. Jeg publiserer det jeg synes det er greit at folk vet. Jeg utbroderer ikke alt i livet mitt. Jeg har rundt 1.100 lesere daglig. Noen av de er sikkert folk i min nærhet. Folk i politikken, folk på jobb og folk i nabolaget. Hvis de ikke legger igjen kommentarer, vet ikke jeg hvem leserne er. Jeg vet heller ikke hvem anonyme kommentarer kommer fra.
Dette er jeg bevisst for hvert eneste tastetrykk, og jeg deler det jeg mener det er ok at folk vet.
Noen ganger er ikke live bare enkelt. Noen dager er så fulle av vondter at jeg nesten bare ligger under pelspleddet på sofaen og prøver å la være å røre feil muskel for å unngå smertene som iler i ryggen, eller det maltrakterte beinet.
Da kan jeg velge å “kose med misnøyen” , skildre i detalj hvor vondt jeg har det. Skildre hver smertestråle som går gjennom kroppen i detalj. Mane frem smertene slik at også du nesten kunne føle den på din egen kropp.
Tror du det ville få meg til å ha mindre vondt?
Jeg kan også velge å hente frem bildene fra fjellturen forrige helg, gjenoppleve turen og skildre den.
Muligens det ville være mer hensiktsmessig for meg å fokusere på den gode opplevelsen, skildre den, enn å fokusere på å la fingrene gli over tastaturet mens jeg leter etter hvordan jeg best mulig kan mane frem smertene?
Sladrehank het det da jeg var barn. Du vet de som løp til de voksne og sa fra hver gang vi gjorde noe vi ikke burde Sladrehanker var sjelden populære, heller ikke hos de voksne.
Hvis du vil leve livet ditt som sladrehank, er det ditt valg. Men husk da at sosiale medier og blogg ikke alltid viser sannheten, men fremstiller livene våre slik vi ønsker at de skal fremstå.