I går gikk Charlie Chihuahua og jeg en liten tur på Kihlemoen. Det var ikke lange turen, 1200 meter, men godt å komme seg ut en tur.
Det var en nydelig høstdag med helt klar himmel. Det meste av løvet hadde falt av trærne og dekket stiene. Det går mot vinter.
Jeg håper det fremdeles er en god stund til snøen kommer. Har aldri vært så glad i vinteren.
Men disse klare høstdagene er jeg glad i! Måtte det bli mange av de!
Jada, var litt stille fra meg i går. Dalte ned til en 23. plass. Ungene kom hjem på Fårikålmiddag. Vi ble sittende å skravle til langt på kveld. Lærte Datteren å strikke, eller gjennomfrisket kunstene. Koselig kveld. Sjelden alle tre ungene er hjemme her samtidig, så slikt må nytes. Har ikke tid til blogg da.
Han bloggeren på toppen dro på fødeavdelingen i går. Håper for deres del at de er stolte foreldre til en ny verdensborger nå.
For min del kommer jeg i dag ikke til å ta hensyn til en vond rygg, men tvert i mot putte inn på med smertestillende og gå på jobb. I dag starter lønnsforhandlingene våre her lokalt, og akkurat i år klarer de seg ikke uten meg.
Vi har ekstra store utfordringer og trenger all den erfaring vi kan få.
Dette blir en spennende dag.
På søndag var Gamle Gubben Grå, Charlie Chihuahua og jeg og gikk en søndagstur i noen stille gater nede i byen. Det er mangt og meget en ivrig lokalpolitiker vil ta i nærmere øyensyn uten at det nødvendigvis må være en politisk befaring av den grunn. Sunt for vonde rygger skal det være med en rusletur og.
Det var en fin dag, så vi vandret rundt en times tid. Så på bruktbiler hos en bilselger, nybygg av skoler og helseinstitusjoner og ikke minst tok jeg mange fine høstbilder. Ro i sjelen.
Vi sto og studerte et byggeprosjekt. En tomannsbolig som hadde opplevd stor forandring, og jeg snakket som vanlig med hele kroppen. Fortalte Gamle Gubben Grå om hvor fint jeg syntes huset var blitt, og litt om historien til huset. Det er jo jeg som er “innfødt”. Da var det plutselig en stemme som sa “Hei!” og foran meg sto ei blid hvithåret dame med rulator.
Jeg brukte to sekunder på å kjenne henne igjen. Men så lyste jeg opp i et stort smil. For dette var jo ei av nabokjerringene fra min barndoms dal. Hun har nå flyttet fra bygda og bor i en omsorgsleilighet i dette området. Dog en drøy spasertur fra der vi møttes. Jeg påpekte hvor sprek hun var, og da hun fortalte hvilken runde hun hadde gått, ble jeg enda mer imponert. Dama er i siste halvdel av åttiåra skal jeg tro hennes egne ord. Og ja, det stemmer nok når jeg sammenligner med mine egne foreldre. Gøy å se godt voksne spreke mennesker!
Dette var ei nabokjerring jeg bare har gode minner om. Hun var mammaen til en av lekeksmneratene våre. På 1960 og 70 tallet da vi vokste opp var “alle” mødre hjemme, og vi barna løp husimellom. Det var ikke noen barnehage eller SFO.
Hjemme hos denne kvinnen luktet det alltid nybakt brød, og det er ikke få skiver hjemmebakt brød med svartpølse jeg har spist på kjøkkenet hennes i oppveksten.
Vi mimre litt gamle dager og ga hverandre en oppdatering på hvordan det sto til med forskjellige familiemedlemmer. Vi fikk en fin pratestund, og gikk begge videre med smil om munnen. Slike små samtaler kan få smilet til å skinne en hel dag.
Jeg er fremdeles på en 21. plass, og det er jo helt fantastisk! Enda mer fantastisk er det at jeg hadde over 1.700 side-klikk i går. Noe godt kommer det ut av en dårlig rygg og en rolig dag. Håper jeg var positiv nok nå for de som mener at jeg har en for negativ innstilling.
Hos bloggeren på toppen venter de en ny verdensborger hvem dag som helst nå. Og selvsagt er det det som opptar de mest. Eller det er vel nesten bare det som opptar de, forståelig nok. Finnes det noe mer spennende enn å vente på en ny verdensborger? Og nå er de kommet i den fasen hvor de liksom står på spranget. Skjer det i natt?
Strikkepinnene går på høygir, og å strikke et babyteppe på fire dager er imponerende,
Nå skrev jeg vel ikke noe galt? Dette klarer vel ingen å tolke negativt eller som kritikk?
Det skjer så mye negativt i livet mitt for tiden, akkurat som hos toppbloggeren.
Når ryggen skranter og jeg måtte bite i det sure eplet og be om sykemelding ser jeg ganske svart på livet. Jeg er ikke alltid like positiv når jeg kryper under pelspleddet på sofaen og kanskje feller jeg noen tårer der under pleddet.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om smerter, smerter i ryggen og smerter i det maltrakterte beinet. For jeg har mye vondt, og det at det nå har blitt kuldegrader om nettene gjør ikke denne kroppen noe bedre.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om at jeg var på apoteket i går og hentet ut eske på eske med piller. Smertestillende piller og piller for Diabetes. Jeg skulle egentlig hatt noe mer på apoteket, men det haster ikke, så jeg kan ta det til uka. Vil jo ikke vandre ut av apoteket med en kjempestor stappfull pose.
Når jeg ikke lar sykemelding, smerter og piller bli det dominerende tema på bloggen, selv om det er ganske dominerende i livet mitt akkurat nå, så er det fordi jeg ikke tror jeg blir bedre av å fokusere på det som er negativt, det som er vondt. Heller tvert i mot. Jeg tror man sjelden blir friskere av å fokusere for mye på det som er negativt, kose med misnøyen om du vil.
Samtidig er jeg redd for at du som leser bloggen skal tro jeg er skulkesyk. At jeg er lat eller har vondt i viljen min. Jeg vet det er folk som leser bloggen min kritisk for å finne ting de kan “ta meg på.”.
Vit da at selv om jeg deler bilder av fin høstnatur, er det ikke sikkert at de bildene er dag-ferske. Bildet over her er fra Sem-vannet i Asker., og er tatt i februar eller tidlig i mars.
Vit og at det å gå er noe som har positiv innvirkning på en dårlig rygg. Jeg er anbefalt av legen å være i bevegelse, gjerne gå tur.. Og så hvile etterpå, når smertene blir for intense.
Jeg ligger ikke under pelspleddet og synes synd på meg selv hele tiden. Jeg fyller livet mitt med mer enn smertestillende midler. På bloggen kommer jeg til å fokusere på andre ting som opptar meg. Men vær så snill, ikke tvil på at jeg har vondt, selv om jeg ikke kun skriver om det eller nevner det i hvert eneste blogginnlegg.
Innelåst i boden! Han kjente hvordan panikken kom sigende. Han kjente hvordan halsen snøret seg sammen. Han fikk ikke puste.
De hette-kledde slapp henne ned foran yppersteprestens føtter. Hun som hadde vært litt vel nysgjerrig så seg rundt med kulerunde, store øyne. Hvem var disse menneskene, og hva ville skje med henne nå. Hun løftet blikket og så mot ypperstepresten. Da han endelig klarte å løsrive seg fra speilbildet av seg selv i den blanke skjermen på telefonen ble han møtt av to tindrende øyne og et stort smil.
Vandreren vandret over løsningen og bort til hun som plukket sopp. Lavmælt fortalte hun henne om de hettekledde som hadde dratt med seg en nysgjerrigper inn i det sorte kapellet. Sopplukkeren lyttet mer og mer forferdet. Men hun var enig med Vandreren at de burde foreta seg noe. Hviskende la de en plan.
Satt og nøt en kopp kaffe her om dagen. Lørdag, kafeliv og en deilig kopp kaffe-latte, med hasselnøtt. Snurrende stemmer i bakgrunnen. Nøt litt alenetid.
Da var det noen som sa navnet mitt. En dame kom bort. Litt eldre enn meg, ikke mye. Kom med noen fraser om at en måtte kose seg, selv i disse koronbatider. De hadde spist lunsj. Jeg svarte som forventet, håper jeg. Fant ikke på så mye å bringe inn i samtalen. Jeg skottet forsiktig rundt for å se om jeg kunne se hvem de var. Hvem hun hadde spist lunsj med, men jeg tror følget hennes alt hadde gått videre. Hun kom sikkert bare bortom bordet mitt for å hilse på da hun var på vei ut. Hyggelig!
Snart gikk hun videre, og jeg satt igjen med et stort spørsmål. Hvem søren var det?
I går da jeg kom hjem fra Fastlegen dumpa jeg ned på do. Satt der med mobilen i hånda og syntes litt synd på meg selv. Da ringte telefonen. Ukjent nummer Jeg pleier aldri å ta telefoner fra ukjent nummer. Det er som regel telefonsalg eller meningsmålinger Men i går hadde jeg jo all verdens tid. Jeg kunne godt la litt av min frustrasjon gå ut over en stakkars telefonselger.
“Hei, det er Xxxx Xxxxx fra Ring Blad. Har du to minutter?”
Jeg så meg rundt. Jeg satt på “ramma” på mit rosa gjestetoalett. Jeg khdde i grunn to minutter å avse. Så jeg svarte Ja.
Så satt jeg der på do da, og svarte på journalistens spørsmål om Regnbuen, saken som nok en gang skal opp i møte i Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd i ettermiddag. Snakket ivrig og engasjert om en sak som jeg er opptatt av.
Jeg har gjort og opplevd mye rart i mitt liv, men dette tror jeg er først gangen jeg har blitt intervjuet av lokalavisen mens jeg sitter på do. I hodet mitt hørte jeg Marit sin stemme, en gammel leder i helsevesenet
“Hvis du går på do under et telefonmøte, ikke dra i snora….”
En vond rygg gir klikk, og jeg er oppe på en 21. plass i dag etter en 24, plass i går. Tusen takk for all medfølelse, all forståelse og alle gode råd. Det varmer!
Det var masse pelspledd og selv medlidenhet i går. I natt har jeg sovet dårlig. Har hatt problemer med å finne en god stilling. Er det ikke ryggen, så er det beinet. Mulig jeg er litt irritabel når jeg klikker meg inn på bloggen øverst på lista for ingen an kommentarene i kommentarfeltet der sier det jeg tenker.
Innlegget som bloggeren har kalt “Skjønnheten og udyret” er en ren kjærlighetserklæring fra en far til sin datter.
Det er et flott innlegg. 10 fine bilder av far og datter illustrerer innlegget. Og alle bildene er flotte bilder som viser om et nært og godt far-datter forhold. Det er ikke noe galt med verken tekst eller bilder. Det er ikke det.
Da jeg var en tolv-tretten år og til jeg kanskje var godt over tjue så var liksom ikke foreldrene mine de store heltene mine lenger. På mange måter var de både gammeldagse og teite. Jeg tror et er noe mange kan kjenne seg igjen i.
Det kalles løsrivelse ville psykologvenninna mi ha forklart meg, og er en del av det å bli voksen.
Jeg så det samme hos ungene her. Spesielt mellom Datteren og Gamle Gubben Grå. I mange år var det slik at hun kunne si når vi att rundt middagsbordet “Mamma, kan du be mannen din sende saltet?” . Heldigvis var vi voksne her i huset voksne nok til å forstå at slik er det å ha barn i tenårene.
Vi har mange bilder av far og datter gjennom oppveksten også her i huset. Datter var på mange måter “pappa-jente” . Mange av de har lignende motiv som bildene i innlegget. Flotte bilder som vitner om et godt og trygt bånd mellom far og datter..
Av de ti bildene toppbloggeren velger å dele på blogg er det bare tre jeg ville ha vist på for eksempel en konfirmasjon uten å spørre Datteren i forkant. Noen av de ville helt klart en 15 år gammel Datter her i huset satt foten ned for. Ikke fordi det er noe galt med bildene, men fordi femtenåringer er tenåringer. Og som tenåring er man i en sårbar alder hvor man ofte gransker seg selv og bilder av seg selv ned i aller minste detalj – selv bilder tatt da man er svært ung.
Jeg håper toppbloggeren har spurt datteren om det er greit at han deler disse bildene på blogg. Og da mener jeg at han spurte i går før han postet de. Det holder ikke at det var greit å poste ett av de på fb for 6år siden, eller at Datter sa ja til å poste bilde i fjor høst. For slike ting endrer seg raskt. Jeg mener, 43.000 klikk får disse bildene, kanskje også fra ungdommer datteren omgås til vanlig.
Bildene viser et tett og godt forhold mellom far og datter. Det er ingen tvil om at han er utrolig glad i henne. Det er derfor jeg håper inderlig at det er greit for datteren at disse bildene ble publisert i går, slik at han kan beholde det nære, gode forholdet han har til datteren.
Jeg skriver ikke dette for å være slem. Jeg skriver dette for nok en gang å ha litt fokus på deling av bilder av ungene våre på blogg.
Det har vært utrolig viktig for meg å komme meg tilbake i full jobb. Komme meg tilbake til det livet jeg elsker. Men i dag måtte jeg kaste inn håndkle og ringe legen. Jeg orker ikke mer. Ryggen har plaget meg lenge, og den blir ikke bedre. Den blir ikke bedre om jeg bare biter tennene sammen og fortsetter. Den blir ikke bedre samme hvor mye jeg vil.
Jeg har vondt, vondt, vondt.
Jeg fikk time allerede på formiddagen i dag. Etter å ha undersøkt meg nøye sa han at han forsto at jeg hadde vondt. Og jeg fikk ikke mindre vondt av at han trykket og klemte på ømme punkt i ryggen! Trange forhold etter forrige prolaps, økt belastning på ryggen på grunn av ødelagt kne, og muligens et nytt prolaps på vei ut som holdes på plass enn så lenge av muskulatur som jobber i helspenn.
Så nå skulle jeg ta det med ro noen dager. La ryggen få litt hvile. Men det betød ikke strengt sengeleie. Bevegelse er bra, hvis jeg bare tar hensyn til ryggen. Putte på med litt smertestillende når det er for ille.
Så da ble det sykemelding på nytt.
Føles litt som et nederlag. Jeg har stått på så for å komme tilbake. Vise at jeg kan.
Samtidig var det godt å kunne flate helt ut under pelspleddet. Finne en stilling som ikke gjorde for vondt. Lukke øynene og felle en tåre.
Dalte ned fra en 23 plass i går til en 24. plass i dag. men med over 1.200 sidevisninger er jeg likevel fornøyd.
På toppen av lista troner et innlegg om fettfri fårikål. Kålrot og gulrot har den som har skrevet innlegget også puttet opp i gryta. Mangler bare purre og potet så ble det lapskaus. Lapskaus med fårekjøtt. Godt det og. Men det er jo ikke fårikål.
På Ikea har de kutta ut kjøttet i kjøttbollene og serverer “planteboller” i brun saus.
““Æ SKA FAN IKKJE HA NÅKKA SLANKEFÅRIKÅL!” skriker du kanskje og hytter med neven som om litt mindre inntak av fårefett var livsfarlig? Ro deg ned, mann. Ser ikke ut som du hadde tatt skade av det, “
Han på toppen kommer meg i forkant, og forstår hvordan jeg reagerer på hans Fårikål-light. Men nei, jeg tror ikke det er livsfarlig med mindre fårefett, eller et vegansk måltid på Ikea. Og det er mulig jeg ser ut som om jeg hadde hatt godt av mindre fett i kosten. Det er ikke det som er poenget.
Poenget er ikke å trøkke i seg mest mulig kjøtt eller flest mulig kalorier. Vi spiser flere og flere middager her i huset uten kjøtt. Rene grønnsaksmiddager har vi ofte.
Poenget er at Fårikål er Fårikål, og Kjøttboller er Kjøttboller. Tradisjonskost som man lager etter tradisjonelle oppskrifter.
Man kan gjerne spise fåregryte med grønnsaker, og planteboller. Jeg gjør det selv. Det er godt og sunt.
Man kan servere kokt stangselleri rullet inn i salatblader for min del, null problem!
Men kall det ikke pølse i lompe.
