Spørsmål og svar Oktober

Gikk fra en 26. plass i går til en 25. plass i dag. Litt overraskende siden det eneste innlegget jeg postet i går handlet om mathandel, og det mener jeg er verdens treigeste tema på en blogg.   Viser bare nok en gang at jeg ikke har forstått bæra av hva blogging dreier seg om.

I dag er det Småbarnsforeldre som er på toppen av bloggtopplista (vi ser fremdeles bort fra Kokken). Småbarnsforeldre har ett av de innleggene jeg synes er mest morsomt å skrive om, så i dag kommer jeg nok til å fyke oppover bloggtopplista med rakettfart.  Skal vi håpe på en plass 20 i morgen?
Det innlegget Småbarnsforeldre har skrevet er et sånt innlegg hvor hun svarer på spørsmål fra leserne sine. Og dere som har fulgt bloggen min en stund vet hva det betyr? Siden mine lesere ikke er av den nysgjerrige sorten, eller får svar på sine spørsmål fortløpende, stjeler jeg bare spørsmålene til toppbloggerne. Det folk lurer på om livet til Småbarnsforeldre er vel omtrent det samme som folk lurer på om ei kjerring på 50+.?

Hva er deres beste legge rutine?
Leggerutiner ja…  Vel, Gamle gubben grå mener nok at jeg skal gå å legge meg når han tar runden i huset og slukker alle lamper.  Ofte har jeg for lengst lagt meg på sofaen og ligger der og sover.  Så da står jeg opp etter en stund og tusler bort til soverommet og legger meg i senga.
Ellers har jeg, som i går, lagt meg flere timer før Gamle Gubben Grå går til ro.
Yngste Sønn, som er den eneste som bor hjemme går til ro når han selv finner det for godt.

Når jeg leser svaret fra Småbarnsforeldre forstår jeg at det dreier seg om legging av småbarn.
Det har ikke jeg hatt på utrolig mange år. Vi har aldri hatt så mye problemer med leggerutiner.  Men jeg skal vokte meg vell for å være en syvende-mor i hornet på veggen som forteller foreldre av i dag hva de skal gjøre. Det kan jo hende jeg bare hadde flaks med valg av barn?

Sånn på generelt grunnlag vil jeg si at jeg som forelder har erfart at for bastante rammer fort blir stress.  Hvis du for eksempel har som mål at ungene skal være i seng å sove hver dag før klokka 20, og du føler deg som verdens dårligste forelder hvis de minst en dag hver uke ikke sovner før 20.30. Ja da blir det stress rundt legging.
Våre unger var i hele barnehagealder og kanskje en del lenger i seng til 20.00, som regel.. Men de kunne og bli tatt med ut på å gå tur i mørke med lommelykt på den tid av døgnet hvis det var for mye lopper i blodet eller en fin fullmåne.  Om de da først kom i seng 21.30, etter en kopp varmt drikke, så sovnet de omtrent før de traff madrassene. Og det ble mye mindre stress rundt leggingen enn om vi skulle ha lagt de klokka 20, klokka 0.15, klokka 20.40 osv

Fikk du tak i nytt nissepar?
Er noen av nissene mine knust???? Jeg har rundt 200 nisser som om et par måneders tid skal opp og på plass her i huset.  Men jeg håper ikke for mange av dem er knust.
Har samlet på nisser i mange år, og kommer sikkert til å få meg noen nye denne jula og.  Men egentlig er det vel nok nå.

Jeg har ikke de nissene som Småbarnsforeldre har vært så uheldig å knuse.  Hadde jeg hatt de, ville jeg ha sendt de til henne – hvis det ikke var noen som hadde en helt spesiell historie for meg.

Kan du fortelle litt om din egen barndom og ditt forhold til søsken og foreldre.
Der satte muligens mine søstre morgenkaffen i vrangen og leser engstelige  videre.  Hva kan denne kjerringa finne på å utlevere nå?
Vel, vi er tre søstre.  Jeg er den i midten sånn aldersmessig.  Vi vokste opp i “Min barndoms dal” med besteforeldre i nærheten.
Vi søstrene har et ganske godt forhold ,uten å trå dørstokkene ned hos hverandre.  Jeg vet at jeg alltid kan komme til dem hvis jeg trenger noen å snakke med.  Det håper og tror jeg de vet at de kan hos meg og.
Mamma døde for to år siden.  Pappa bor i barndomshjemmet og klarer seg greit selv. Blir 90 i desember.

Hvor stort er huset dere har kjøpt?
Drømmehuset er på 220 kvm boa.  Nå er det jo over 13 år siden vi kjøpte det.  Så liksom litt lite nytt.

Hvordan gikk siste fødsel?
Siste fødsel ligger nå 18 år tilbake i tid.  Og den gikk ikke greit i det hele tatt.  Sånn rent fysisk var det nok en av mine letteste fødsler.  Men psykisk….
Vi kom til fødeavdelingen med rier og gledet oss til snart å bli kjent med et nytt familiemedlem..
Men jordmor fant ikke noen fosterlyd.  Ultralyd avdekket at hjertet til Anders hadde sluttetå slå, og jeg måtte føde et barn vi alle visste at var dødt.  En tøff opplevelse.

Har du det bra?
Jeg skulle ønske at jeg kunne svare et rungende JA på det spørsmålet.  For mitt høyeste ønske er jo å være tilbake i det travle hektiske livet jeg elsker.  Kanskje har det betydd så mye for meg at jeg har presset meg for hardt?
Jeg vet ikke.  Jeg vet bare at kroppen sender signaler jeg ikke liker.  Nå har jeg fått beskjed om å gire litt ned og ta det litt mer med ro til jeg får svar på en del prøver.
Jeg vil ikke overdramatisere dette, og det er ingen grunn til bekymring.  Jeg skal ikke gå i dvale.  Bare gire litt ned. Prøve å unngå ting som stresser meg på en negativ måte.  Eller som en klok mann sa, innse at jeg ikke er 29 lenger.

Hvordan gjør dere det med foreldrepenger og jobb ved siden av.
Jeg får selvsagt ikke foreldrepenger. Ungene er i 20 åra.

Når flytter dere inn i huset og hva skal dere pusse opp.
Vi flyttet inn i huset i 2007……

Hvilken bil har dere?
Jeg har “Lille Bille” en Mitsubishi Space Star.
Gamle Gubben Grå har og en Mitsubishi.  Litt usikker på hva modellen heter.
Yngste Sønn har en Toyota Corolla,

Hvilke jobber har dere to voksne.
Jeg er radiograf, og Gamle Gubben Grå er for tien mellom jobber.  Er det ikke det det heter?

Siste uka før lønning….

Jeg raste ned fra en 24. plass i går til en 26. plass i dag.  Hva annet kan en forvente når man må prøve å få noe fornuftig ut av et innlegg som handler om mathandel?
Isabell Raad er fremdeles på bloggtoppen, men hun har ikke kommet med noe nytt siden helgens storhandel..  Så jeg kaster blikket ned på plass nummer 100. Det er bloggen Rachel.  Hennes siste innlegg er fra slutten av august.  Og hva handler det om? Jo mathandling. Hun og familien skal prøve å klare seg på et minimum til mathandling i september for å spare penger til en ferie.
Vel hvordan det gikk får vi ikke greie på.

Så mathandel er dagens tema også i dag.
Her i huset er det siste uka før lønning.  I mange år betød det mye kreativitet på matfronten.  Men denne måneden tror jeg det skal gå ganske greit.

Krim del 6

De så ikke henne som satt i skogbrynet og fulgte med. Men hun så dem.
Så de hette-kledde som kom stormende ut og grep tak i hun som hadde vært litt vel nysgjerrig.  Grep tak i henne og dro henne med inn i det svarte kapellet.

Toget kjørte gjennom natten.  Den hette-kledde sov i hjørnet sitt – eller sov han?  Det var umulig for hun med den røde hatten å si med sikkerhet.  Hun trodde det, men det var sikkert og det han ønsket at hun skulle tro.  Hun tok av seg hatten og løste opp den kunstferdig flettede fletta.  Det var lettere å iaktta han i smug med litt hår rundt ansiktet.

Men plutselig var det noe utenfor togvinduet som fenget hennes interesse.  Et tre som var opplyst av svevende stearinlys.  Den hette-kledde lot seg og fascinere av de svevende stearinlysene.  Han heiste seg litt opp og dro hetta litt opp for å se bedre.  Noe slikt hadde vært fint å ha oppe i skogen ved det svarte kapellet.

Perlekos

Jeg kjøpte meg et perlesett i dag. Det kan du lese om i innlegget perlerier.    Og jammen var det gøy. Gamle Gubben Grå har og begynt å bli en skikkelig blogg-partner og tok uoppfordret bilde av meg der jeg sitter å sorterer perler. For de kom desverre ikke i ferdig sorterte poser slik jeg hadde trodd.

Jeg fant frem krukker og glass, men det var utrolig mange forskjellige farger så jeg måtte ut på handletur for å få et bedre system. Masse små boker til å fryse ned bær i ble innkjøpt.

Da jeg satt og perlet etter middag satte Yngste Sønn seg ned sammen med meg. Han mente det var noe meditativt med å sortere perler for meg så jeg kunne konsentrere meg om selve perlingen. Kjempekjekt, perlingen gikk mye fortere, og vi kunne sitte å småprate sammen.

To stykk ugler var resultatet av denne første kvelden. Nå skal de bare strykes og så skal jeg starte med å perle den store ugla.

En haug med matvarer….

Isabell Raad er på bloggtoppen og hun har det mest kjedelige blogginnlegget jeg vet om.  Et innlegg med dagens mathandel.
I går var det tomt fpr brød da jeg skulle spise frokost, så det ble en tidligtur på Kiwi. Og vet dere hva? Jeg tok meg IKKE tid til å fotografere 9 bilder av maten før det ble frokost.

Høsttur

I går etter jobb var hodet litt fullt av tanker og jeg følte for litt alenetid og frisk luft. Så mens Gamle Gubben Grå lagde tyrkiske kålruletter, tok jeg med meg Charlie Chihuahua og dro på tur.

Ruren gikk til St. Hanshaugen. Jeg ville se hvor bra det var blitt etter at dugnadsgjengen har ryddet stiene som nærmest hadde grodd igjen. Det har blitt skikkelig bra. Det var trivelig å gå der oppe. Kanskje kutte litt trær til neste år, så man kunne lage noen utsiktspunkt, og krakkene trenger å fornyes. Men det blir sikkert fiksa til neste år.

Det ble en rolig, og fin tur i skumringen. Jeg gikk opp fra Parkgata, gikk en runde på selve haugen, og fant ei sti ned igjen slik at jeg kom ned på Blyberghaugen.

Så vandret jeg ned forbi den gamle handelsskolen og videre forbi Nordre park. Stakk en tur innom parken og tok bilde av Oppgangssaga som i oktober tradisjon tro er farget rosa for å sette litt fokus på “rosa-sløyfe aksjonen”.

Så labb vi over Nordre torg og tilbake til bilen. En fin runde, og det var godt å lufte hodet litt.

Krim del 5

Det var ikke lyden av kirkeklokkene som hadde fått henne til å gå inn i skogen. De hadde hun ikke hørt. Hun gikk inn i skogen fordi hun likte å gå. Den evige vandrer.  Fotoapparatet var aldri langt unna, og da hun oppdaget det svarte kapellet skogen var hun ikke sen om å ta frem kameraet. Svart kapell, sterke høstfarger og lett tåke. Det perfekte bildet, og enda bedre ville det bli når skumringen falt på. Hun satt seg på en stubbe. Hun hadde god tid. Hun kunne vente på skumringen.

Mens hun satt der i skogbrynet og ventet på skumringen kom det ei blid dame med et vinnende smil ut av skogen på den andre siden av lysningen.

Hun la ikke merke til vandreren som satt på stubben. All hennes oppmerksomhet var rettet mot det svarte kapellet og mot lyset som så vidt strømmet ut av de små vinduene. Hva var det som foregikk der inne?

Hun så seg rundt. Fant en krakk borte ved døra. Bar den bort til kapellveggen, rett under det største vinduet. Krabbet opp på krakken, og strakte hals. Men hun var fremdeles litt for kort. Hun tok det ene benet opp på rygglene og strakte seg. Begge bena opp på rygglene. Endelig fikk hun sett inn i det mørke kapellet.

Men før øynene hadde vendt seg til mørket inne i kapellet skjedde det som ikke skal skje. Krakken velvet. Og ufrivillig slapp hun fra seg et skrik da hun driver i bakken.

Den intense lovprisningen opphørte straks. Dørene på kapellet gikk opp og en titalls mennesker med svarte hetter stormet ut.

perlerier

Tøff i trynet skrev jeg som en kommentar inne hos Vibedille at jeg skulle poste et innlegg om mitt perle-prosjekt i løpet av helga. For evigheter siden startet jeg jo på å perle en plate med flamingoer til vasken på det rosa gjestetoalettet. Og ja, det var Vibedille som satte meg på den ideen også. Alt er i grunnen hennes skyld.

Det var gøy, og jeg kom et stykke på vei den første kvelden. Men så har perlene liksom bare blitt stående der. For hvor lagra jeg egentlig det mønsteret på den flamingoen, og ja tusen andre dårlige unnskyldninger.

Men nå må jeg altså få satt meg ned å gjort noe med det og bevise det på blogg. Er man stor i kjeften får det følger.

Etter litt tenking kom jeg til at jeg kanskje skulle starte på et litt mindre prosjekt. Ikke starte på å dekorere ei plate på flere kvadratmeter med en gang. Begynne med litt som kunne ferdigstilles på en kveld.

Jeg dro til byen etter ei bok med perlemønster. Vet jeg kan bestille på nett, men det tar jo noen dager og jeg vil ha mønsteret NÅ! Fant ikke boka, men fant dette settet på hobbybutikken. Så nå skal jeg hjem og kose meg.

Jeg kan ikke fortsette

 

Jeg fortsetter min sakte krabbing oppover bloggtoppen. To plasser opp også i dag, til plass nummer 26.
På toppen av bloggtoppen ligger Mette Ask, og det er hun som ikke kan fortsette.
Det hun ikke vil fortsette med er å blogge om hvordan det går med henne, hennes tyve år yngre tyrkiske mann og deres felles datter.

Jeg har fulgt Mette Ask sin blogg en del.  Lest om denne kvinnen i førtiårene som har to barn med to forskjellige menn, er bestemor til to og som reiste til Tyrkia og forelsket seg hodestups i en tyrker, eller fant det hun lette etter,  en kjekk og viril mann.  Ja, jeg vet at jeg er stygg nå.

Det jeg reagerte på var at det var så viktig å bli gravid fortest mulig.  Jeg forstår jo at den biologiske klokka tikket ubønnhørlig, men tenkte hadde det ikke vært litt smart å liksom bo litt sammen få samlivet til å fungere før man setter barn til verden?  i det minste sikre at begge foreldrene ville kunne boi samme land under oppveksten til barnet. Eller var det å bli gravid, få sitt tredje barn, det viktigste ?

Mette Ask er en sterk kvinne, og en tøff kvinne.  Hun vil helt sikkert klare å oppdra dette barnet alene, slik hun delvis har klart å oppdra de to andre.  Jeg tviler ikke på at barnet vil kunne få en god oppvekst selv om faren forblir en slags fjern fyr nede i Tyrkia.   Men er det fair ovenfor Huseyin?

Mette har hatt all kontroll, både økonomisk og på alle andre måter i dette ekteskapet.
Det har hele tien vært en mengde mer eller mindre dårlige unnskyldninger for hvorfor de ikke søker familiegjenforening.  Det er også en god stund vært tydelig at hun ser på den lille jenta som sitt barn. Jeg har mange ganger syntes litt synd på Huseyin. Hvordan føler han det midt oppe i alt?  En kvinne som nok er mye sterkere, tøffere og mer kontrollerende enn de kvinnene han er vant til i sin kultur.  Å være så prisgitt en kvinne og hva hun måtte bestemme.

La oss snu ting litt på hodet.
La oss si at de går hver sin vei, skiller seg. Slik Mette sier et det er fare for.
Hvordan ville Mette reagere på det hvis Husein fikk foreldreretten?  Hvis han tok med seg barnet og bosatte seg i landsbyen der slekta hans bor.   Jeg er sikker på at sammen med moren sin og søstrene med sin familie ville de også klare å gi det barnet en god oppvekst, sett med tyrkiske øyne.
Hvordan hadde Mette sett på det?

Vel hvordan det går får vi ikke vite.  Mette Ask vil ikke dele mer om deres samliv på blogg.  Jeg bare håper at det lille barnet vil få en mulighet til å få et nært og godt forhold til både mamma og pappa.  Barn fortjener det!