Har du noengang lurt på hvordan det ville være å sette utfor for eksempel verdens største skiflygningsbakke eller en annen hoppbakke? Vel det har jeg. Skihopp er nemlig en av de ytterst få idrettsgrener som fasinerer meg.
Verdens største skiflygningsbakke, Vikersundbakken, har i år montert zipliner og det kan jo gi folk som aldri ville drømme om å sette utfor en slik bakke med ski på beina en følelse av hvordan det er å sette ut for fra tårnet i skibakken og håpe på å sette perfekt nedslag når man når sletta.
Så i dag dro vi av sted til Vikersund, Gamle Gubben Grå, Yngste Sønn og jeg. Yngste Sønn fikk nemlig en tur med denne ziplineren i gave fra oss til fødselsdagen sin tidligere denne uka. Og vi ville selvsagt være med og dele opplevelsen med han.
Du trodde vel ikke et sekund at denne kjerringa hadde tenkt å fly zipliner ned en skiflygningsbakke? Niks, njet. Jeg tror aldri jegville hs klart å sette utfor. Hadde ikke klart å slippe bakkekontakten kan du si. Drømme om det ja, men klare å gjennomføre det Nei. Gamle Gubben Grå har det på samme vis. Han ble stående fast på et sånt platå i klatreparken Høyt og Lavt når vi var der med ungene for noen år siden. Klarte ikke å hoppe utfor kanten og måtte til slutt klatre ned stigen.
Yngste Sønn derimot har ingen slike problemer og tok utfordringen på strak arm. Ingen høydeskrekk å spore men så arbeider han da også som blikkenslager i et taktekkerfirma.
Jeg våknet tidlig i dag. Klokka hadde så vidt passert 04.00 da jeg ga opp å sove mer. Noen ganger er det bedre å stå opp og starte dagen rolig enn å bli liggende i senga og desperat lete etter søvnen som likevel ikke kommer til å komme.
Klokka hadde ennå ikke rukket å bli 5 da jeg klikket meg inn på Dagens Bunnblogger, Turogtrening.
Turogtrening ha vært på en tidlig løpetur i skogen rundt Rustadsaga.
Jeg er ikke kjent i det området, men tror kanskje Gamle Gubben Grå er det. Vet at hans onkel Pelle bodde der i mange år.
Jeg sender noen tanker til Pelle som døde for et par år siden. Jeg likte den gamle herremannen, alltid ulastelig antrukket i dress med vest og lys støvfrakk. Han hadde milde øyne, var en hyggelig fyr og vi kom godt overens.
Vi har andre planer i dag, så det blir ikke en tur til Rustadsaga. Men jeg får lyst på morgentur.
Det hadde vært fint å starte dagen med en liten gå-tur. Men ikke her. Å vandre rundt på boligfeltet i sommerkjole klokka 5 en søndag morgen uten hund frister ikke, og Charlie Chihuahua kommer ikke til å stå opp på mange timer ennå.
Jeg har ikke kjørt bil siden jeg knakk ankelen i april. Jeg tror det vil gå greit, og føler på at nå en tidlig morgenstund kunne være det rette øyeblikket å starte å kjøre igjen. Men hvor er bilnøkkelen?
Jeg må ha bilnøkkelen til den bilen som står ytterst i innkjørselen, for øyeblikket er det fire biler på gårdsplassen. Jeg tipper at en av nøklene tilden bilen er i lomma til Gamle Gubben Grå, den andre i lomma til Yngste Sønn.
Men jeg gidder ikke lete gjennom jakker og bukser.
Litt rådvill blir jeg stående på trammen og tenke. Skal jeg rusle meg en tur her oppe i stedet? Nei, det frister ikke. Det som kunne ha fristet var å dra et sted å se sola stå opp over øst-åsen. Men det begynner å haste – eller er vel i grunn nesten for sent. Klokka er straks fem.
Jeg bestemmer meg for å nyte den nye dagen og morgengryet hjemme. Jeg tar med meg Harry Hole og setter meg i kurvstolen på trammen. Morgenstund på trammen er ikke så verst det heller.
En drosje kommer stille kjørende gjennom boligfeltet. Klokka har passert fem med et par minutter. Jeg har startet morgenen, en nabo kommer hjem fra fest. Jeg smiler for meg selv. Da jeg var ung kom jeg og ofte hjem på disse tidene noen tidlige søndagsmorgener.
Harry Hole, Kniv og jeg blir sittende i kurvstolen på trammen til kokka nærmer seg seks. Da er jeg så kjølig på skuldrene at jeg legger pelspleddet forsiktig over skuldrene mine når jeg kommer inn igjen og setter meg foran PCen.
Gjennom den åpne terrassedøra hører jeg fuglenes morgensang. Dagen er i gang.
Huset er vasket og ryddet. Med forsiktige skritt gikk jeg ned i kjellerstua og hentet en kjole som hang til tørk der nede. Jeg har ikke gått trapper siden jeg knakk ankelen. Har ikke vært i kjellerstua eller på vaskerommet siden i april. Det synes.
Vel oppe igjen ble den slitne joggebuksa og singlett kastet i skittentøyskurven. Jeg tok en lang dusj og smørte inn leggene med Glød fra Sophie Elise. Parfyme og kjole kom på før håret ble fikset.
Jeg gikk til bokstabelen på hjørnebordet og hentet frem “Kniv” av Jo Nesbø. Tenk at den har ligget ulest siden 2019!
Så skjenket jeg meg et glass rødvin i det siste krystallglasset som er igjen av de fire jeg kjøpte på loppemarked for mange år siden. (Bilde av hvitvinsglasset er bare et arkivbilde.)
Jeg synker så ned i kurvstolen på trammen, åpner boka og nipper til vinen. Lørdagskvelden kan begynne.
Noen ganger tenker jeg på hevn. På hvordan ta igjen når urett blir begått. Tanken på hevn er besnærende. Fantasirikdommen min er som kjent stor, og når jeg vurderer hevn er det sjelden mangel på fantasi. Jo mer fantasifull og urealistisk ideen er, jo mer koser jeg meg med tanken. Kall det min måte å avreagere på.
Jeg morer meg med å tenke ut underholdende former for hevn, men det er langt fra tankespinn til handling. Jeg er liksom ikke typen til å ty til slike primitive metoder.
Begår noen urett, må de stå til ansvar for sine handlinger. Ønsket om rettferdighet er sterkere enn ønsket om hevn. Fine, lyse sommernetter kan brukes til mer enn hevnfantasier. Å skrive mail til rett instans for eksempel.
Et av mine politiske forbilder fortalte en gang at han likte å sitte på hytta si på fjellet, nyte utsikten over dalen og skrive flammende leserinnlegg om temaer som engasjerer han. Litt slik følte jeg det i den lyse sommernatta da jeg forfattet og sendte en mail til Sivilombudet.
Et øyeblikk etter at jeg hadde trykt på send knappen følte jeg et lite snev av medlidenhet. Et lite snev av dårlig samvittighet. Det gikk fort over.
Jeg ble sittende i den lyse sommernatta. Lente meg tilbake i kurvstolen på trammen og kjente skuldrene senke seg. Kjente at den svake hodepinen jeg hadde kjent på de siste dagene lettet. Det føltes fint å ha stått opp for seg selv.
“I dag er den første dagen i resten av ditt liv.” har jeg hørt det er sagt. Når morgengryet kommer er jeg klar til å fortsette mitt liv. Blås i en ankel som langsomt gror, et ødelagt kne og en rygg som ikke er som på en tyveåring lenger. Diabetesen har jeg fått kontroll på og langsomt skal jeg ta livet mitt tilbake bit for bit. Jeg er på god vei, og jeg er sterkere enn på lenge.
Noen ganger byr det å følge Dagens Bunnblogger litt mye. I går for eksempel ble det litt mye trim, i dag starter jeg dagen med litt hjernetrim. For hva skal jeg skrive om når Zhuo skriver om Kaptein Sabeltann og Co. der nede i Kristiansand? Vi har ikke noen sjørøvere her på Ringerike.
Ikke har vi noen stor turistmagnet slik som Dyreparken i Kristiansand heller. Nei vi pleier å anbefale turistene å dra ut av kommunen. Dra til Hadeland Glassverk, sier vi eller Kistefoss. Har du med barn anbefaler vi badeparken på Jevnaker eller Bjørneparken på Flå. Det viktigste er å få turistene ut av kommunen så fort som mulig.
OK, så hadde vi Rockefroskene, helt til Koronaen kom og jagde vekk de. De har ikke showa nede på brygga siden 2019.
Ungene mine var store før disse froskene dukket opp, så jeg kjenner ikke så godt til de.
Mulig jeg er negativ, men sjørøvere virker liksom litt mer kult enn en gjeng med rockende frosker.
Frosker, tenker jeg litt oppgitt. Er det det Hønefoss og Ringerike skal bli kjent for? En gjeng kvekkende frosk!
Jeg har jo fått med meg at spesielt MDG, eller i grunn bare MDG; er veldig opptatt av noen frosker i nærheten av Froksøya og Juveren. Ja de ønsker å stoppe hele Ringeriksbanen nettopp for å redde disse froskene. Men ellers er vel ikke folka her så veldig opptatt av amfibier.
Og selv om vi nok ikke har noen stolte sjørøverhistorier å vise til, betyr ikke det at folka på Ringerike alltid har vært en fredelig flokk som ikke engang vil gjøre en frosk fortred.
Vi har jo en gammel bygdeborg med tilhørende røverhule. Tjuvenborgen i Strømsoddbygda.
Sagnet sier at Tjuvenborgen var besatt av lokale røvere en gang i tiden. Den er bratt og utilnærmelig der den ligger som ei «vorte» i terrenget. Utsikten er har jeg hørt er et flott skue. I forbindelse med Tjuvenborgen ligger også den såkalte røverhula. Det var der man trodde røverne oppholdt seg i riktig gamle dager. Fra røverhula er det god utsikt, og det er stupbratt på yttersiden.
Ifølge sagnet skal røverne ha overfalt gjeterjenta Tiril-Tove på Oppensetra og fraktet henne og mye tjuvgods opp til røverhula. Her ble den stakkars jenta holdt som fange, og fortvilet diktet hun ei vise med følgende tekst:
Tiril-Tiril-Tove, tolv mand i skove, vesle baane dænger de, buhunden hænger de, bjeldekua binder de, storstuten stinger de, budraatten bær de fra, mig vil de med sig ha, langt, langt borti skove.
Tiril-Tove sang visa utover dalen, men ingen hørte henne. Da røverhøvdingen ville gifte seg med henne, sa Tiril-Tove ja, på den betingelse at hun fikk gå tilbake til Oppen etter brudesølv. Det fikk hun, men måtte love å ikke snakke med noen. Men på veien tilbake merket hun veien med tøystykker så husbondfolket kunne skjønne hvor hun ble holdt fanget. Tilbake på Tjuvenborgen skjenket hun røverne fulle, og bygdefolket tok seg ned til røverhula fra den minst bratte sida og overmannet tjuvpakket. Flere av røverne styrtet i døden utfor stupet fra Tjuvenborgen, som fjellet ble hetende etterpå, men for Tiril-Tove endte historien godt.
For de av dere som nå tror kjerringa sitter å planlegger en tur til Tjuvnborgen, glem det! For selv om turen opp til Røverhula og Tjuvenborgen ikke skal være så veldig lang, 2 km når man kommer frem til parkering langt inne i Strømsoddbygdas store skoger, så har jeg hørt at turen skal være ganske bratt. Ja det er sågar hengt opp tau folk kan hjelpe seg med når de klatrer oppover. Helt klart ikke noe denne kjerringa skal teste ut i nærmeste fremtid.
Jeg har aldri vært så veldig glad I varme. Det er en grunn til at jeg foretrekker sommernetter. Sol og sommer er deilig det, men bikker temperaturen 30 varme blir jeg uvell hvis jeg anstrenger meg. På slike dager holder jeg meg helst inne og kryper først ut igjen når temperaturen blir litt mer levelig.
Ikke i dag. I dag fant jo denne kjerringa ut at hun ville på tur. Og som alle vet, når denne kjerringa har satt seg noe fore så blir det sånn.
Vi dro avgårde allerede klokka 10. Tanken var å få unna turgåingen før det ble for varmt. Og tanken var god.
Egentlig hadde jeg tenkt meg til Eidsfoss for å gå ei kultursti der. En drøy times kjøring herfra. Men etter å ha søkt litt på kulturstier bestemte jeg meg for Modum i stedet. Nærmere bestemt Nymoen rundt, en rundtur i arbeiderboligene på Blaafarveværket.
Jeg rotet litt med stedsnavnene Haugfoss og Nyfossum, og hvor det var smartest å parkere. Derfor havnet vi på Nyfossum.
Vi startet med å gå en runde rundt området. Fint og flatt å gå for en ankel som liksom ikke har hatt alt for mye belastning i det siste. Det hadde ikke vært så langt å gå ned til arbeiderboligene på Nymoen herfra, men denne kulturstia gikk altså fra Haugfoss. Foresten viste skrittelleren allerede 1,7 km når vi var ferdig med runden og Gamle Gubben Grå kjente kaffelukta fra Nyfossum. Vel den kaffen kunne han se langt etter. Skulle vi innenfor gjerdet og kjøpe kaffe måtte vi desverre ut med 70 kroner pr. stk. bare for å komme inn. Hva vi måtte betalt for kaffen i tillegg vet jeg ikke. Så vi kjørte ned til Haugfoss for å starte turen der den skulle starte.
Vel om kaffetrangen hadde vært stor på Nyfossum ble den ikke mindre på Haugfoss. For der lukta det nystekte vafler i tillegg. Hundeskål med vann til Charlie Chihuahua hadde de og. Alt var bare velstand. Og husk, jeg hadde alt gått 1.700 meter. Fortjener vaffel da!
Mens vi satt slik og koste oss i skyggen forsvant lysten til å gå opp til Nymoen. Jeg hadde sett at kulturstia begynte med en oppoverbakke opp en litt trangt grusvei. Var litt usikker på hvor stabilt underlag det var for ankelen. De nye gåstavene mine lå selvsagt hjemme.
“Men over den trebroen der kan jeg gå i stedet” sa jeg og pekte ut trebroa rett over fossen. Regnet med at det kunne bli noen fine bilder derfra.
Vi fant og ut at det gikk å gå over brua, ned en sti eller vei og så et stykke langs elva før vi kunne trekke oss over elva med en sånn flåte i tau til selve Blaafarveværket og så gå derfra og opp igjen til Haugfoss. Det er ikke lange runden. Litt over 2 km. “Det går fint”, sa jeg. Vi hadde jo alt gått 1,7 km og det hadde jo gått lekende lett.
Så vi forlot Haugfoss og gikk over brua som luktet godt av tjære.
Stia jeg hadde vært litt engstelig for at skulle være ei litt sånn sti det var lett å snuble i viste seg å være en grusvei. Dette kom til å gå lekende lett! Det eneste jeg var litt bekymret for var den flåtesaken. Ville det være enkelt å komme seg av og på flåten? Jeg gikk mine første trappetrinn på tre måneder der oppe på Haugfoss.
Så mens vi gikk nedover grusveien speidet jeg spent utover elva for å se om jeg kunne se noen som brukte denne flåten slik at jeg kunne danne meg et bilde av hvor vanskelig eller enkelt det var. Men niks folk var nok for late i solsteiken. Ingen flåte var å se.
Samtidig fikk jeg mindre og mindre lyst til å snu jo lengre jeg kom nedover grusveien. For grusveien var bratt. Det fristet ikke å gå opp en så bratt bakke i solsteiken. Ja, temperaturen var på rundt 30 grader. Ankelen er en ting, hjertet er noe helt annet. Det har aldri vært glad i stigninger, og nå er det jo relativt ute av trening.
Å gå ned bratte grusveier er foresten heller ikke gøy når en er livredd for å ramle eller bare tråkke litt feil. Det er så fort gjort å miste fotfeste hvis grusen bestemmer seg for å begynne å trille under skosålene. Ja, noen ganger er jeg ei pyse!
Det var ei ganske så sliten og betenkt kjerring som nådde igjen Gamle Gubben Grå der han satt på en krakk nederst i bakken og ventet. Fortsatt hadde vi ikke sett noe til flåten.
Vi fortsatte den siste biten. Lysten min til å gå opp de bakkene igjen var betydelig mindre enn frykten for at jeg ikke skulle klare å entre den flåten. Og kom jeg meg bare over elva til Blaafarveværket ja så kunne Gamle Gubben Grå gå opp til Haugfoss og hente bilen og jeg bare tusle bort til parkeringsplassen til Blaafarveværket. Eller bite tenna sammen og fullføre runden hvis jeg trodde jeg orket det.
Vi fant flåtestedet. Men jeg skjønte at Gamle Gubben Grå var i tvil. Selv en tom flåte virket tung å dra over elva? Ville han klare å få kjerringa om bord, manøvrere flåte og kjerring over elva og samtidig unngå at kjerringa og gubben lagde show for hele Blaafarveværket? Han hadde observert at kjerringa var relativt rød I toppen, noe han visste av erfaring betød at lunta var ekstra kort.
Han øynet et håp når et nytt følge kom dundrende ned over stia mot flåten. En gjeng løpende unger med foreldre i bedagelig tempo litt lenger bak.
Kjerringa derimot så ikke på denne horden som en gjeng reddende engler. Skulle hun ut på en flåte skulle de ikke ha publikum av en gjeng flirende unger. Det var like greit å snu. Hun skjønte at Gamle Gubben Grå ikke ville ta noen flåtetur uten hjelp.
Jeg kom meg opp alle bakkene. Det ble en del pustepauser, og ankelen var langt fra god. Men jeg kom meg opp!
Da jeg nærmest ramla over ende på en krakk på Haugfoss for litt iskaldt drikke før vi satte oss i bilen var det både gullmedalje og pokal på skrittelleren. Så langt hadde jeg ikke gått på flere måneder kunne den fortelle. Nærmere 5 km og minst en av de i bratt stigning og 30 varmegrader. Jeg må si meg fornøyd med den treningsøkta.
Dagens Bunnblogger, Midtlivskrise, har ikke blogget siden april. Det innlegget har jeg kommentert før, så jeg går til det nest siste innlegget. Det er fra februar. Blogginnlegget skildrer en tur langs Spangereid-kanalen. Helt nydelige bilder fra Marit, Midtlivskrise; som vanlig. Og selvsagt vekker bildene og turbeskrivelsen turlysten i meg.
Men å kjøre 5 timer og 17 minutter med bil hver vei for å gå en tur på et par kilometer…. Vel, det er mye rart jeg har fått med Gamle Gubben Grå på, men en over 10 timers kjøretur i denne varmen frister egentlig ikke.
Jeg søker på kanaler, vet vel egentlig at jeg da må ta turen til Telemark eller Halden-kanten.
Googler litt for å finne kultur-stier eller noe slikt. Og plutselig har jeg en plan. Vel blir det ikke noe kanal, men dette blir en tur som vil passe for ankelen min, Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua. En drøy times biltur herfra er og en ikke avskrekkende lang kjøretur.
Følg med og se hvor vi drar – for jeg er jo overbevist om at jeg får med meg Gamle Gubben Grå på tur.
Sola var i ferd med å gå ned bak åsen da vi kom opp til skogstjernet. Klokka hadde passert 20. Tjernet lå der og blinket og lokket. Jeg var snar til å kaste av meg klærne, badedrakta var alt på.
Snart vasset jeg forsiktig utover. Det gjaldt å trå forsiktig så jeg ikke skled på en stein, snublet i en rot eller satte foten fast i et gjørmehull. Eller gjørnehull, hele tjernet her oppe er et gjørmehull.
Etter noen famlende meter ble vannet heldigvis dypt nok til at jeg kunne legge på svøm. Årets første bad var et faktum. Gjett om det var godt!
Man halter ikke når man svømmer. Man belaster ikke ankelen. Man bare svømmer av gårde med rolige bevegelser og nyter!
Nyter det blinkende vannet. Nyter sola som lager en vei av gull på overflaten av tjernet. Nyter skogen, stillheten og måka dom flyr høyt der oppe mot den blåe himmelen.
Dette har jeg lengtet etter. Dette har jeg drømt om. I kveld svømte jeg atter rundt i et stille skogstjern. Lykke!
Aslaug L. Lygres dikt Sumarnatta fra 1948 med Geir Tveits melodi er ei nydelig vise. Den minner oss om alt vi bør bruke denne fine, lyse årstiden til. For de virkelig fine sommernettene kommer ikke så mange i tallet. Snart er det høst og vinter igjen. Vi burde lagre sommernettene på Norgesglass og ta med oss inni mørketida.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta, ho er for ljos til det.
Sånn var det hjemme i Drømmehuset i går. Selv om flere av de unge voksne skulle på jobb i dag ville de liksom ikke innse at kvelden var blitt natt og det var på tide å finne senga. Gitaren ble funnet frem, og gitartoner fylte sommernatta. Lyse, fine sommernetter kan ikke soves bort.
Då skal vi vandra isaman ute, under dei lauvtunge tre.
Nå ble det ikke noen nattlig vandring under løvtunge trær på meg i natt. Men kanskje hadde det vært vel så riktig som å prøve å finne søvnen på et litt for varmt soverom. Søvn ble det lite av i sommervarmen.
Då skal vi vandra i saman ute, der blomar i graset står.
Ja, det er det man burde bruke sommernatta til, vandre ute i frisk natteluft og ta inn over seg blomster, gras og alt sommeren har å by på.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta, som kruser med dogg vårt hår.
Finnes det noe bedre enn å kjenne nattedugget kjøle deg ned? Kjøle ned hår og hud, kanskje ta et nattlig bad?
Vi skal ikkje sova frå høysåteangen og grashoppespelet i eng,
Hører jeg fremdeles gresshoppene? Jeg har ikke hørt de i år.. men jeg vet ikke om det har vært noen gresshopper i nærheten av meg…
Da jeg var barn lærte jeg av de gamle at gresshoppesangen var noe av det første som forsvant når en ble gammel og hørselen ble dårligere.
Hører du gresshoppesangen? Til natta skal jeg ut og lytte.
men vandra i lag under bleikblå himlen til fuglane lyfter veng.
Tenk å vandre under blekblå himmel i det morgengryet kommer og fuglene starter sin morgensang.
Og kjenna at vi er i slekt med jorda, med vinden og kvite sky,
Sjelden føler en seg vel mer i slekt med naturen, som en del av et stort alt, som i slike stunder.
og vita at vi skal vera isaman, like til morgongry.
I natt, i natt skal jeg oppleve og sanse sommernatta med alle sanser. Jeg er muligens for gammel til å høre gresshoppene spille, men jeg er ikke for gammel til å nyte sommernatta ute sammen med han jeg elsker.
(Så gjenstår det selvsagt å finne ut om Gamle Gubben Grå ser på det på samme måte som meg, eller om han er blitt en sur gammel gubbe som ikke kan nyte sommernatta.)
Dagen i går er en av de som bare vil smyge seg inn i minnene som en fin sommerdag. Litt sånn som helgen Dagens Bunnblogger, Monikdasdesign skriver om i sitt nest siste innlegg. Det siste var det med prosjektveska.
På formiddagen i går lekte jeg med ballonger, på ettermiddagen hadde vi bursdagsfeiring for Yngste Sønn. Datteren og Eldste Sønn kom hjem. Gamle gubben Grå serverte Taco. Vi koste oss med jordbær og is på terrassen. Eldste Sønn bakte sjokoladekake. Det var gode samtaler, latter, gitarspilling på terrassen og familielykke helt til sommerkvelden gikk over i sommernatt.
