Gamle Gubben Grå skulle på jobb denne søndagen, så da ble det bare Charlie Chihuahua og jeg som labbet av gårde på tur.
Ikke noe spennende turområde i spektakulær utsikt eller den helt store naturopplevelsene. Bare labbe av gårde i eget tempo blant eneboliger og gangstier.
Da jeg sjekket skrittelleren vel tilbake i bilen hadde jeg gått over 5 km. Det var litt overraskende, gledelig overraskende.
Det er så godt å ha kommet i gang med turgåing igjen.
Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har vært engasjert i saken rundt ei hengebru. Ja jeg var sågar villig til å bedrive aldri så lite sivil ulydighet for å tilegne meg kunnskap i denne saken.
Hengebrua som ingen eier har vært en gjenganger i kommunestyret det siste året, men i møtet på torsdag ble det forhåpentligvis satt et endelig punktum.
Hengebrua eller dens forgjengere har eksistert siden 1860 og har vært skolevei for ungene på den ene siden av elva til skolen som lå på den andre siden av elva.
Nå er skolen nedlagt for en god del år siden. Flertallskammeratene på Ringerike (Arbeiderpartiet, Høyre, Krf og Venstre) har lagt ned nesten alle skolene de har klart å finne. Kanskje litt overdrevet, men de ha lagt ned halvparten av barneskolene, og er godt fornøyde med det.
Men nå skriver jeg meg helt bort. Dette skulle jo ikke være et forsøk på å blåse liv i skoledebatten. Dette skulle handle om Borglund Hengebro.
For som jeg skrev lenger opp her er det ingen som eier brua.
De som bygde den første brua for over 160 år siden bygde bare brua. Det var ikke noe kommunestyredebatt og ingen protokoller som kunne dokumentere vedtaket om å bygge brua, eller hvordan man tenkte seg at vedlikeholdet skulle foregå 160 år senere. Litt dumt og lite forutseende av dem. Antagelig var de mer opptatt av å løse et problem enn å tenke på hvor komplisert dette kom til å bli i ettertid.
For selv om skolen for lengst er borte, synes folk at det er kjekt å benytte hengebrua. Den binder sammen de to delene av bygda som er på hver sin side av elva Sogna, er en snarvei på mange kilometer til riksveien og bussen, og blir brukt av flere turgåere.
Men siden ingen eier brua er det heller ingen som står ansvarlig for vedlikeholdet, og det er det som er sakens kjerne.
Kommunen fraskriver seg et hvert ansvar for å vedlikeholde brua, men mente de hadde rett til å stenge den.
Bygdefolket mente det var kommunal bro og at kommunen da måtte ha ansvaret for vedlikehold av brua. Og hvis kommunen ikke eide brua, hvordan kunne de da stenge den?
Vel, etter flere debatter og mye engasjement har kommunen nå sagt at de skal bruke fem millioner på å vedlikeholde brua – men de presiserer fremdeles at de ikke eier brua.
Bygdefolket har sagt seg villige til å stå for enklere kontinuerlig vedlikehold og snøbrøyting. Men de eier heller ikke brua. De kommer til å gi beskjed til kommunen hvis de oppdager sprekker og skader på brua.
Den siste setningen. Den om at bygdefolket vil gi beskjed til kommunen hvis de ser skader står i et dokument bygdefolket har utformet i sin velforening eller arbeidslag eller hva de ønsker å kalle seg, og er ikke noe kommunen har sagt at de er enige i.
Likevel mente Varaordføreren at det var for drøyt at bygdefolket hadde en slik formulering i sitt eget interne notat, og ville ha med seg flertallet i kommunestyret på å stryke den setningen i bygdefolkets notat. Det er jo selvsagt ikke noe kommunestyret kan vedta å stryke, så det ble ikke noe vedtak på det.
Etter at selveste kommunalsjefen hadde forklart at det ikke var mulig å endre et dokument vi ikke var en part og at det enkleste for å blidgjøre Varaordføreren var å vedta en setning om at kommunen ikke har noe eieransvar for brua. (Men tar å betaler det som skal til for å fikse den denne gangen.)
Endelig kunne freden senke seg over Vemebygda, hengebrua kommer til å bli vedlikeholdt.
Hvor lenge freden varer er mer usikkert, for det er ei hengebru til litt lenger ned i Vemebygda, og den har og kommunen vært ute og stengt mot bygdefolkets interesser. Heller ikke denne hengebrua tror jeg det er noen som eier……
Hei, Vigdis.
Ja jeg vet etternavnet ditt og. Det fremkommer av mailadressen din, men jeg skal være snill og ikke skrive det her. Jeg tenker vi holder oss til fornavn.
Jeg har og googlet litt på navnet ditt og konkludert med av at av de profilene på Fb med navnet ditt (for- og etternavn) så er du sikkert den som har oppgitt at du har utdanning fra “Livets harde skole”. Det er det utdanningsløpet dere pleier å ha fulgt alle dere som har utdannet dere til Nettroll.
Misforstå meg rett. Livet har vært tøft for mange, og jeg aner ikke hva du har møtt på livsveien. Mulig livet ikke har fart lett med deg, og da ha du min største medfølelse. Men det gir deg ingen rett til å være tøff i trynet i kommentarfeltene på nett.
Litt over klokka 9 i går morges, 09.04 en lørdags formiddag for å være nøyaktig, syntes du det var på plass å skrive denne kommentaren i kommentarfeltet på innlegget mitt Middag i Drømmehuset som jeg skrev på onsdag.
Æsj, den så utrolig ekkel og vond ut.
Hilsen Vigdis
Jeg studerer bildet av suppa en gang til. Den så kanskje ikke så veldig appetittlig ut. Jeg kan gi deg rett i det. Men hva var liksom vitsen med din kommentar?
Og med det samme jeg har din oppmerksomhet, her er et spørsmål som går til hele klassen din der på “Livets harde skole” Hvorfor kommer disse sure oppgulpene av uhøflige kommentarer i 9 av 10 tilfeller på “gamle” kommentarer hvor ingen lenger følger debatten? Er dere redd for at motargumentene blir for mange hvis folk ser hva dere skriver?
Jeg er oppriktig nysgjerrig på hva som driver voksne folk til å skrive slike kommentarer i kommentarfelt, jeg håper du er modig nok til å svare.
Jeg har ramle ned fra 9. plassen til en 10. plass i dag. Bloggen ble nedprioritert i går til fordel for valgkampinnspurt og familieselskap. Det er viktig å ha de riktige prioriteringene.
Det var muligens feil prioritering i går, for når fem av de ni bloggene over meg på lista ikke blogget hadde det muligens vært mulig å avansert oppover på lista hvis jeg hadde postet ett innlegg til eller to.
Så dere som ikke blogget i går kan godt la det være i dag og. Lettere for meg å avansere mot toppen.
Doc og Dask svikter ikke. De leverer.
I går minnet Doc og Dask oss om at det er 20 år siden 11.9.
Vi husker vel alle den dagen. 11.9.2001.
Jeg hadde hatt nattevakt. Lå og småsov på sofaen i stua i Huset i skogen. Resten av familien var på jobb, barnehage eller skole. Radioen sto som vanlig på på kjøkkenet.
Mens jeg lå der og småsov fikk jeg med meg at de snakket på radioen om et fly som kjørte inn i ei høyblokk, eller var det muligens flere? Vel, i min halvsovende hjerne konkluderte jeg med at det måtte være en episode av Radioteateret på radioen.
Når jeg ble litt mer våken fant jeg det merkelig at dette hørespillet aldri tok slutt. Til slutt registrerte hjernen at det faktisk var en nyhetssending, garantert utvidet. Langsomt gikk terrorangrepet opp for meg i all sin gru.
Eldste Sønn var 6 år den høsten. Hadde akkurat begynt på skolen. Han hadde en livlig fantasi, og levde seg ofte inn i ting han så på TV: Gamle Gubben Grå og jeg fant raskt ut at vi ikke skulle fore han med TV-bildene. Så i Huset i skogen nøyde vi oss med radio-nyheter så lenge Eldste Sønn var våken den dagen og de påfølgende.
Tusen takk til læreren på skolen som syntes det var påkrevd å vise alle TV-bildene av fly som krasjet i bygninger og folk som hoppet i døden for en gjeng førsteklassinger ikke bare en gang men i flere skoletimer. Mulig det hadde vært greit å forsikre seg om at vi foreldre var enig i dine pedagogiske ideer akkurat på dette punktet?
Monica Vederhus fortsetter lørdagskvelden der fredagskvelden sluttet. TV kos i stua med venner på besøk og pizza. Stille og rolig og akkurat slik Monica vil ha det.
Vibbedille deler link til et strikka sjal.
Jeg elsker sjal og ulltepper og alt jeg kan pakke meg inn i.
Hun sier at sjalet hun deler link til minner om et sjal som var moderne og på alles pinner for en del år siden.
Jeg husker det sjalet, tror jeg. Hvis det var et sånt sjal som du begynte med en maske, og økte utover for hver omgang. De ble strikket av flerfarget garn i sånne store nøster. Jeg strikket et sånt – eller det er vel ett av de halvferdige prosjektene som ligger ett eller annet sted i kjelleren.
Vibbedille ja. Gå inn på dette innlegget. Hun selger armbånd hun lager selv til inntekt for nye tenner. Tenna er som kjent ikke en del av kroppen og dekkes ikke av felleskapet på samme måte som når du skader et bein eller ei nyre.
Du kan og spørre pent om hun vil lage armbånd etter ditt helt egne ønske. Jeg har ønsket meg et med “felleskap fungerer” i rødt og svart. I går fikk jeg melding og bilde om jeg var fornøyd med hvordan hun hadde løst den oppgaven.
Det var jeg!!! Dette kommer til å bli brukt mye. Gleder meg til det kommer i posten. Og når jeg leste innlegget en gang til i dag, så jeg at jeg ikke hadde vipset penger til porto, kun til armbånd. Det var en forglemmelse, Vibbedille. Vipser portoen i dag. (Må bare ut i bilen etter telefonen).
Kanskje det er flere som ønsker seg armbånd. Dette blir den nye trenden, sann mine ord,
Da er det bare Mamma på hjul igjen. Hun troner øverst på bloggtoppen i dag. En plass hun ærlig og redelig har fortjent. For Mamma på hjul tror jeg er hele Norges favorittblogg.
Sønnen til Mamma på hjul var så forutseende at han så at den topplasseringa ville komme, og kjøpte røde roser til mammaen sin for å gratulere med topplasseringen før han stakk til besteforeldrene sine for å tilbringe helgen der.
Lag dere en fin søndag – her lukter det nystekte rundstykker. Det skal bli godt med frokost og enda en kopp te.
Koseligere enn dette blir det ikke, folkens! Alle toppbloggerne som gidder å blogge deler fredagskos og familiehygge. Nå har vi det koselig, dere.
Ja, ikke Vibbedille da. Hun er opptatt av å strikke gresskar. Eller det er vel koselig det og, men det inneholder ikke mat….. Eller rett skal være rett. Vibbedille strikker ikke gresskar. Hun deler bilder og link til oppskrift på strikkede gresskar. Vibbedille har bare sløva – helt til hun fikk greie på at det lå en pakke på posten og ventet på henne. Da ble det fart på dama.
Jeg har avansert fra 11 til 9. plass, og som dere ser av bildet var det fredagskos også i Drømmehuset. Partilederdebatt på TV; finnes det noe bedre å bruke en fredagskveld på?
Da jeg delte bildet på snapchat var det noen som spurte om det var rose’ vin i glasset, men jeg kan selvsagt betrygge folka med at vinen i glasset selvsagt var rød…..
På min vei mot toppen passerte jeg to blogger. Martine Halvs og Spis og spar. De har ikke kommet med noe nytt så jeg kan ikke konkludere med at mitt innlegg om Butlere var mer engasjerende enn reklameinnlegg for kjøkkenutstyr og egen podkast.
Av de 8 bloggene som ligger over min er det bare halvparten, fire stykker, som har evnet å fornye seg. Så siden vi alt har tatt for oss Vibbedille er det kun tre igjen. Tre stykker som skriver om fredagskos og nesten ikke noe annet.
Den mest spennende fredagskos-menyen står Doc og Dask for. Strilasushi for skeptikeren Dette var en oppskrift jeg virkelig fikk lyst til å prøve, og som jeg tror kunne slå an her selv om folk ikke er så begeistra for sushi.
Jeg lærte også noe nytt av å lese Doc og Dask i dag.
Sushi betyr marinert ris, og kan like gjerne inneholde varmebehandla kjøtt (tempura maki) som rå fisk (ura maki med ris ytterst og futo maki med tang ytterst). Faktisk så er det veldig vanlig med kylling eller and.
Dask som står for matlagningen denne fredagen hos Doc og Dask stopper ikke der. Hun lager sin helt egne futo maki hvor hun byttet tang med bacon, ris med kjøttdeig.
Jeg viser oppskrifta til Gamle Gubben Grå som ikke er noe fan av sushi. Det går litt sakte opp for han hva jeg snakker om. Han har hørt ordet sushi, og har allerede alle piggene ute. Står der med snurpet munn som en 4 åring og er negativ. Men når det langsomt får opp for han at jeg ikke snakker om tang og rå fisk, men derimot bacon og kjøttdeig, er han straks mer positiv. Ja, dette må vi prøve en kveld.
Gå inn og sjekk oppskrifta du og, fungerer sikkert helt greit som lørdagskos og.
Monica Vederhus koser seg i heimen en fredagskveld. Fyll og fest er byttet ut med gullrekka på TV og Solo i glasset. Snart skal hun krype til sengs med ei god bok. Livet er bra.
Fredagskvelden behøver ikke være mer enn det.
For noen, ganske mange, år siden skulle “alle” på jobben på byen en fredagskveld. Vi hadde planlagt det et par uker, og jeg som da bodde i huset i skogen 50 km fra Hønebyen skulle overnatte hos kollega-venninna mi her i byen. Alt var fiksa og tilrettelagt, og jo nærmere vi komfredagen jo mer steg stemningen på jobb. Dette skulle bli en kveld vi sent kom til å glemme!
Jo nærmere vi kom fredagskvelden, jo mer begynte jeg å grue meg. Ikke fordi det ikke var kule folk jeg skulle feste med, ikke fordi jeg ikke trodde jeg kom til å få det gøy og ikke fordi jeg ikke synes det var helt greit å overnatte hos kollega-venninna. Men rett og slett fordi jeg var sliten.
Jeg hadde tre relativt små barn på den tiden. Pendlet 5 mil hver vei til jobb og var engasjert tillitsvalgt.
Så fredag morgen ankom jeg jobben uten bag og penklær. Jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle ikke være med på byen.
Når kvelden kom, og de andre var på byen satt jeg i gyngestolen foran TVn og så på Gullrekka. Jeg følte meg litt gammel, men kjente godt etter og fant ut at akkurat da var det ingen andre steder jeg ønsket å være enn i gyngestolen foran TVn sammen med familien.
Da er det bare Mamma på hjul igjen. Der i huset er det “Hjemme alene helg” Mannen har dratt for å feire ett eller annet og blir borte hele helga. Mamma på hjul har alle ungene hjemme, selv han som har flyttet ut . Det lukter fredagstaco og huset er fult av liv. Kan man ha det bedre?
Nå håper jeg alle får en fin lørdag. Jeg skal ta siste innspurt på valgkampen med en siste dag på stand på torget. Etterpå samles hele slekta til hyggelig samvær. Det skal bli kos.
Dere kjenner alle til butleren.
Dere vet den tjeneren som har fått skylda for å være morderen i mang en kriminalroman.
Tradisjonelt hadde butleren ansvaret for vinkjelleren, de mannlige tjenerne og ynglingens-oppdragelse. Det vil si de unge guttene i familien sin oppdragelse. Først og fremst den eldste sønnen, han som gjerne var den som skulle overta godset, bedriften eller hva som nå skapte rikdommen som gjorde at familien hadde råd til å holde seg med butler og andre tjenestefolk.
Når jeg hører ordet butler, tenker jeg på britiske TV-serier hvor handlingen utspiller seg I første halvdel av 1900-tallet. Og ja, jeg trodde helt klart at butlere var en utdøende yrkestittel.
Stor var derfor min overraskelse når jeg leser at det finnes i dag (eller i det minste i 2014) 10.000 butlere bare i England. Og enda større blir min overraskelse når jeg leser at det er en dobling av antall butlere fra 2007 til 2014.
At tjenerskapet øker, at flere folk tar seg råd til å anskaffe tjenere, er ikke det et tegn på at forskjellene i samfunnet øker? Forskjellen fra de dom har råd til å leie seg en butler og de som må tjene til livets opphold som andres tjenere?
Er det en utvikling i riktig retning? Er detvslik vi ønsker at samfunnet skal utvikle seg?
Det har vært litt mye møtevirksomhet denne uka. 12 timer både på tirsdag og i går. Politikk er gøy, men noen ganger er det utrolig godt å få luftet hodet litt.
Så i dag ble det tur!
Tok med meg Gamle Gubben Grå og labbet i vei. Hele 7,5 km sto det på skrittelleren når vi kom tilbake til bilen.
Det var godt, men du hvor jeg kjenner det både i ankel, kne og rygg! Tror det blir en rolig kveld på sofaen med beinet høyt, ellers kan det bli en vond dag på valgkampstand på torget i morgen.
For første gang var samtlige i kommentarfeltet mitt uenig med meg. Så i innlegget her tok jeg øyensynlig feil. Ok, så gir jeg meg. Hundespy og kokebøker er mer interessant enn plastisk operasjoner, hotellovernattinger og eksotiske reiser. Jeg fikk faktisk for første dag på en stund en liten stigning i antall sidevisninger i går, og holder meg fremdeles på en ellevte plass. Ja, så da kaster jeg meg over disse toppbloggerne også i dag.
Fire av de har ikke fornyet seg, så da er det seks igjen.
“Hun ønsket ikke å dø, men hun ville ikke leve.”
Sitatet over er hentet fra Martine Halvs sitt innlegg. En utrolig sterk setning. Jeg tror mange som forsøker å ta sitt eget liv har det på den måten. Det er livet de ønsker å komme vekk fra, ikke døden de lengter i mot.
Det forteller meg at livet noen ganger er i tøffeste laget. Det kan være vanskelig å leve opp til alle krav og forventninger, ikke minst de man har til seg selv.
Når jeg snakker med unge mennesker av i dag er jeg utrolig glad for at jeg vokste opp på 70- og 80-tallet. At jeg vokste opp i en tid da man ikke måtte være perfekt på alle områder. Du behøvde ikke være den beste i klassen, ta deg best mulig ut fra alle vinkler, ha den mest spennende fritiden og ferier å dele på sosiale medier.
Som ung voksen var det helt ok å bli hjelpepleier, butikkansatt eller snekker. Ingen spurte de hva du skulle studere videre før du var ferdig med din første utdanning.
Det var ok å møblere med avlagte møbler fra barndomshjemmet eller fra gamle besteforeldre. Og du behøvde ikke ha terrassen til Stine Skoli foran en nybygget millionvilla for å kunne ta i mot gjester.
Jeg tror også det var litt mer innafor og si at livet ikke gikk på skinner. At man kunne fortelle i venninnegjengen at livet ikke var helt ok, og få hjelp og støtte i vennegjengen.
Jeg vet ikke, kanskje var jeg bare heldig med valg av vennegjeng.
Monica Vederhus skriver også om psykisk helse.
Hun sier at hun endelig har klart å overvinne angsten. Hun frykter på en måte ingenting lenger, hun har fått så mye erfaring med at ting faktisk løser seg skriver hun og har sluttet nesten helt med og bekymre seg for fremtiden. For første gang i livet har hun senket skuldrene og er for første gang glad i seg selv. Angsten har sluppet taket, og klumpen i magen har forsvunnet.
Åpenhet er løsningen i følge Monica. Det tror jeg på. Det å tørre å åpne opp om det som er vanskelig. Tørre å søke hjelp, og tørre å ta i mot hjelp.
I går var jeg i kommunestyret. Der var det en ny representant, en vara fra ett av de andre partiene som jeg ikke hadde sett før. I en pause gikk jeg bort til henne for å si hei, og for at hun skulle føle seg inkludert. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å møte i kommunestyret for første gang.
Hun ristet som et ospeløv, og fortalte at hun absolutt ikke hadde det bra. Hun slet med angst og hadde hatt angstanfall før hun gikk på møtet, men hun ville så gjerne møte når hun var innkalt. Det var viktig for henne, og hun håpet hun klarte å gjennomføre hele møtet. “Det skal gå bra hvis jeg bare sitter her på plassen” sa hun flere ganger, antakelig mest til seg selv. Jeg tilbød meg å hente kaffe til henne, men nei hun hadde vann. Jeg gikk videre. Det virket som om det at jeg, et fremmed menneske fra et annet parti snakket til henne heller økte angsten enn roet den.
Litt senere i møtet sa Ordføreren plutselig at denne representanten var neste mann på talerlista til å komme opp på talerstolen.
Jeg ble virkelig overrasket. Turte hun å gå på talerstolen? Det virket som om det var mer enn tøft nok å møte i kommunestyret. Det er sjelden representanter går på talerstolen førstegangen de er i kommunestyremøtet. Det kan være et relativt stort steg å ta steget opp på talerstolen selv for mange av de mer erfarne.
Hun entret talerstolen. Armene var korslagt foran henne og opp på skuldrene som om hun holdt rundt seg selv.
Og så holdt hun et innlegg ingen av oss som var i salen noen gang kommer til å glemme.
Temaet var handlingsplan mot mobbing, og om vi skulle ha et eget mobbeombud i kommunen.
Hun fortalt med fast stemme hvor mye det kostet henne å stå på den talerstolen mens kroppen skalv og tårene hennes rant.
Hun fortalte at hun var blitt mobbet gjennom skoletiden, men at ingen trodde henne. Og at det var grunnen til at hun slet med sosial angst i dag.
Hun fortalte om handlingsplaner mot mobbing og fine ord på papir som overhode ikke hjalp for den som ble mobbet. Hun fortalte at når hun og mobberen ble tatt inn på et kontor, du vet fikk snakket sammen, shake hands og nei mobberen hadde aldri ment å mobbe. Og så var alt liksom bra. Det hadde ikke foregått mobbing. Læreren, de voksne og skolen kunne slappe av. De hadde fulgt retningslinjene, handlingsplanene mot mobbing.
Alt var i den skjønnest orden Case Closed – ingen trodde henne og mobbingen kunne fortsette som før.
Det var nok ikke bare hos representanten på talerstolen det ble felt tårer under det innlegget.
Salens tøffeste representant fikk mange lovord etter det innlegget. I neste pause var det nesten kø ved plassen til representanten for å gi henne en god klem, klappe henne på skuldra og si bra jobba.
Nei, det ble ikke noe vedtak om eget mobbeombud i kommunen. Det ble vedtak om et eget temamøte så kommunestyret kunne få informasjon om hva som i praksis ble gjort for å forhindre mobbing ute på de forskjellige skolene.
Jeg er usikker på om det kommer til å bidra til å stoppe mobbing, men det bidrar kanskje i litt større grad til å få fokus på problematikken enn en handlingsplan som støver ned i en skrivebordsskuff.
Det viktigste i går var dog representanten som ga resultatet av langvarig mobbing et ansikt, ga oss alle en tankevekker vi nok ikke vil glemme på en stund.
Jeg tror også at representantens åpenhet, det at hun tok steget opp på talerstolen og ga oss sin historie hjalp henne. Ikke minst på grunn av den respekten, varmen og sympatien hun ble møtt av fra samtlige politikere.
Vibbedille har begynt å hekle en “lappeteppe-kåpe” i sånne bestemorslapper (er det det det heter?) Vel, det kunne jeg godt ha tenkt meg og. Men da må jeg jo hekle en haug med lapper, og det kommer nok bare til å bli nok et aldri fullendt prosjekt. Så jeg lar det være.
Doc og Dask satt ute i shorts til bortimot 9 i går i en varm september.
Jeg kom sent hjem fra kommunestyret i går. Var ikke hjemme før nærmere klokka halv ti. Gamle Gubben Grå lagde middag når jeg kom hjem. Kalvestek, grønnsaker, nydelig saus og fløtegratinerte poteter. Vi hadde27 års bryllupsdag. Etter middagen trakk vi ut på terrassen sammen med Yngste Sønn. Tok med oss vinglasset fra middagen og ble sittende i den varme septemberkvelden til klokka var over 23.30. Herlig!
Nei, jeg føler ikke på dommedag og klimakrise fordi om jeg har noen fine septemberdager.
Vi er nok relativt enige der, Dask og jeg.
Mamma på hjul irriterer seg over bananfluer. Vi er ikke så plaget av det akkurat nå, men sånne småkryp kan være utrolig irriterende. Jeg håper Mamma på hjul får has på de små plageåndene. Her går jeg for drap og ingen nåde.
Da er det bare Kokkejævel igjen. Den nye boka hans kommer i dag. Løp og kjøp! ….eller la det være valget er ditt.
Er det lov å si at jeg savner Sophie Elise og Isabell Raad? Vel. jeg gjør det. Det var liksom litt mer glamour og stil over det når disse damene herjet bloggtoppen med ville fester, hotellovernattinger i egen by og dyre reiser. I dag deler toppbloggerne, de 10 over meg på lista, innlegg om hundespy, kjøttkaker og strikkevotter. Ja hvis de i det hele tatt publiserer noe som helst.
Tidene forandrer seg.
Riktignok deler Monica Vederhus bilde fra en fest, men det er ikke noe glamorøst med det. Heller tvert i mot. Men modig det er du Monica, modig og beintøff. Å dele det bildet står det respekt av!
Nei, nå er det husmødrene som har overtatt bloggtoppen. Her er reklameinnlegg på kjøkkenmaskiner og kokebøker og en oppramsing av hele slektas tannlegetimer.
Tidene forandrer seg.
Jeg savner Isabell Raad og Sophie Elise
Jeg vet jo at dere alle virkelig har ventet på litt matinnlegg fra denne kjerringa. Og i dag har jeg laget middag fra bunnen av og deler gladelig oppskrifta med dere.
Den deilige suppa dere ser på bildet heter Tydalsuppe og jeg fant oppskrifta i et gammelt Lev landlig dom jeg kjøpte på Fretex for en tid tilbake.
Jeg søker opp suppa og ser at den samme oppskrifta verserer flere steder i litt forskjellige variasjoner, så jeg deler oppskrifta.
Stek kjøttdeig og kutt opp paprika, løk og purreløk.
Kok opp buljongen og ha i ovennevnte, la koke i 20 minutter.
Bland 2 ts salt, 1 ts pepper, 1 ts malt ingefær og 1 ts muskatnøtt.
Bruk litt av det på kjøttdeigen når den stekes, resten smakes til på slutten.
Serveres med godt brød til. Her i huset vil det si hvitløksbaguetter.
