Hva var det han akkurat sa mannen der oppe på podiet? Sa ha ikke nettopp at livet var så hektisk at han hadde problemer med å finne tid til å puste?  Og det sa han med et stort smil!!

Hvis man ikke puster så dør man. Det vet vi alle. Så hvorfor står denne mannen der og sier at han ikke har tid til å puste? Han ser da høyst levende ut.

Levende, travel og i en viktig lederstilling. Det er jo derfor mannen der oppe er her, for å snakke om ledelse.

Ytterst på stolen, rett i ryggen sitter en ung kvinne og lytter. Drømmer hun om å gjøre karriere og avansere i lederhierarkiet?  “Kjede meg, nei det har jeg ikke tid til!” Husker jeg hun sa en gang med smil og en  liten latter. Den gang tolket jeg det som om hun gjorde litt narr av disse travle, flinke pikene – og guttene for den saks skyld, som har så travle liv at de verken har tid til å puste eller kjede seg. Nå virket det som om hun var en av de.

Jeg har en gang vært en av de. Kanskje ikke så lyst på å gjøre karriere, men med fullsatt kalender, lange dager og en liste over oppgaver jeg burde eller måtte gjøre. Jeg husket å puste, men jeg hadde aldri tid til å kjede meg. Det hektiske, travle, pulserende livet jeg elsket og som jeg fremdeles er svært glad i.

Jeg husker våren hvor en av de andre travle kollegaene mine fortalte at mannen hennes hadde vært rundt i hagen hun elsket og fotografert de forskjellige plantene deres etterhvert som de blomstret. Han ønsket hun skulle få med seg blomstringen også det året.

Gamle Gubben Grå hadde ikke tatt noen bilder. Jeg gikk glipp av blomstringen i vår hage. Det gjorde meg trist da jeg innså det, men jeg kunne selvsagt ikke dvele ved det. Livet hadde nye oppgaver som ventet, og det kommet vel en ny vår?

Mens den smilende mannen står der og forteller at han ikke har tid til å puste slår det meg at det ikke er alltid det kommer en ny vår, en ny mulighet til å se hagen i blomsterprakt.  Jeg tenker på de jeg kjente som har falt på post.  Som midt i sin travle, hektiske, pulserende hverdag ikke lenger hadde evnen til å puste og bare segnet om.  Vi fulgte de til graven, noen sa noen velvalgte fine ord og kort tid etter hadde noen andre overtatt oppgavene til den som glemte å puste. Det travle livet fortsatte og snart var vedkommende glemt. Ingen er uerstattelig på jobb. Det kommer alltid en ny som kan overta rollen din. Kanskje ikke utføre den like bra, kanskje utføre den bedre. Det hektiske, travle livet fortsetter.

Jeg er 55 år. Jeg er ikke gammel. Men jeg er gammel nok til å vite at jeg lever bare en gang.  Jeg vil gjerne ha en avtalebok med mange avtaler. Jeg vil gjerne ha et engasjerende, travelt pulserende liv. Men jeg vil ha et liv hvor jeg har tid til å se hagen vende til liv om våren. Jeg vil ha et liv hvor jeg innimellom kan kjede meg. Og jeg vil ha et liv hvor jeg har tid til å huske å puste.

Kirkegården er full av mennesker som trodde de var uerstattelige. Jeg vil ikke bli en av dem.

Solliv spurte inne på sin blogg i går om bloggen var død. Da mente hun ikke hennes egen blogg. Den har 422 sidevisninger og ligger på en 34. plass.  Det er vel omtrent der hun pleier å være.  Nei, det var vel mer blogg som fenomen Solliv stilte diagnosen terminal, altså døende på.

Jeg tror ikke blogg som fenomen er døende. Men jeg tror blogg som fenomen er blitt voksen.

Livet er ikke så fullt av drama når en er voksen.  Det er ikke de høye topper og dype daler i like stor grad når man er voksen. Man blir ikke fra seg av lykke fordi han kjekke gutten så i din retning,  og fra seg av sorg når han dro på kino med  en annen.

Blogg kommer kanskje ikke til å få de helt store lesertallene igjen. slik det en gang var da rumpeoperaskoner og silikon dominerte bloggene med litt drama i kulissene som ekstra krydder. Men Solliv, ditt budskap nådde frem til over 400 mennesker i går. Jeg nådde frem til nesten 2.000 og Kokkejævel (unnskyld nå skrev jeg om han igjen) nådde godt over 22.000 lesere. Jeg mener, folk leser da helt klart blogg fremdeles

Nei vi blir ikke rike Jeg tjente bare noen hundrelapper på bloggen i august. Men ærlig talt, det er vel heller ikke derfor vi blogger? Vi blogger fordi vi liker å skrive.  Og det vi skriver når frem til 400, 2.000 eller 22.000. Men det når ut til langt flere enn om vi ikke hadde blogget.

Veien mot toppen og de helt store leserskarene kan virke utfordrende, bratt og tøff å ta fatt på, men ta ett skritt om gangen og lær av de som får det til.

I går var jeg på 10. plass. I dag er jeg på 9. plass.  Jeg passerte da på min vei. Martine Halvs.
Det kommer nok ikke av at det jeg skrev var så utrolig mye bedre enn Martine sitt. Men rett og slett at jeg skrev to innlegg og Martine ikke skrev noen. Så Solliv, fortsett å skriv – og del de fantastisk flotte bildene dine.

Ja, jeg vet at man ikke trenger å komme med innlegg for å komme høyt opp på lista. Halvparten av de som liger over meg på lista i dag kom ikke med noe nytt i går. Men likevel tror jeg at det å komme med jevnlige innlegg er en forutsetning for å få lesere på sikt.

Enten det eller lage masse drama om at du legger ned hele bloggen. Det gir enorme lesertall, men i og med at du ikke har noen blogg lenger, så er det ikke du som nyter godt av dem. Så jeg anbefaler ikke den metoden heller.

I dette innlegget  gir Vibbedille deg selve den hemmelige formelen for virkelig å få det til på blogg. Din egen tråd på Kvinneguiden!  Jeg er ikke på Kvinneguiden, men jeg har min egen tråd. Den ble som vi alle vet opprettet av Mette Ask via en av hennes mang profiler .  Den døde ut i mai, men ble vekket til live denne uka da noen kommenterte Mette Ask og ikke meg…..
Eller egentlig har jeg to tråder på Kvinneguiden. Den andre døde ut i desember 2019.
Ønsker du deg din egen tråd på Kvinneguiden, er det bare å si fra. Jeg kan opprette en tråd jeg, eller spørre Vibbedille. Hun har jo alt en profil.

Egentlig tror jeg ikke tråd på Kvinneguiden er veien til evig lykke.
Jeg tror at det å skrive om sitt eget helt gjennomsnittlige hverdagsliv er veien til suksess. Men du må ha en god penn.  Se på Mamma på hjul, for eksempel. Selv om hun mener at uken hennes har vært døll kjedelig er hun på tredje plass, og 4.906 mennesker logget seg inn for å skrive om hennes døll kjedelige liv.

En annen hverdagsblogger som ligger høyt på lista er Doc og Dask. Hun fyller kjølsapet på bobilen full av øl og sider og reiser over grensa til Sverige hvor noen venner av de har kjøpt en hel campingplass og bedt vennegjengen på fest. Mulig det ikke blir så mange innlegg fra den kanten i løpet av helga….
Du Solliv, bor jo ikke så langt fra svenskegrensa. Så hva med en Harrytur? Hadde sikkert gitt klikk i disse Covidtider.

Og Solliv, bilder. Bilder gir klikk hvis du bare velger det rette bildet.
Ja et litt uklart bilde av deg med surstoffslange i nesa ville nok gi noen klikk, men  hvis du ikke har et slikt bilde i arkivet så tror jeg det tredje bildet i dette innlegget  også ville gi noen klikk. Og sånne bilder har du mange av.

Følg oppskriften min Solliv, og i morgen er du noen plasser lengre opp på denne lista, har noen flere sidevisninger for bloggen som fenomen er ikke død. Den har bare blitt voksen, moden og mer variert i innhold.

“Konflikten mellom Israel og Palestina er kalt verdens mest kompliserte konflikt.”  Dette var den første setningen som møtte meg tirsdag ettermiddag da jeg satte meg ned for å lese meg litt opp før debattmøte jeg skulle på onsdag kveld.

Så nå skulle jeg altså sette meg inn I verdens mest kompliserte konflikt og også klare å formulere noen ideer om hva jeg trodde kunne føre til en løsning og det å bli trygg på dette temaet hadde jeg drøye 24 timer på meg  til.  Jeg liker utfordringer. Jeg liker å bevege meg litt utenfor komfortsonen innimellom. Men denne utfordringen fremstår som litt vel utfordrende…..

Konflikten mellom Israel og Palestina har sine røtter helt tilbake til 1947 leser jeg, men forstår etterhvert at konflikten mellom det Palestinske folket og jødene er eldre. 1920 tallet blir nevnt, også 1880-tallet og år 70 e.kristus.  Når jeg henter frem barnelærdommen tror jeg den muligens er enda eldre. For husker jeg ikke helt feil var det vel ikke en velkomstkomite som møtte Moses ga han kom vandrende med en haug jøder gjennom ørkenen.

Vi har mange i Rødt med solid kompetanse om Palestinskonflikten, også lokalt.  Vi har en politikk på dette spørsmålet som på svært mange områder samstemmer med Palestinakomiteens synspunkter, ja svært mange i Rødt er medlem av Palestinakomiteen. Jeg hadde spurt, mast og hrnstillt til at noen av de kunne ta den debatten. Argumentet mitt for at det ikke var meg var at jeg muligens var den i det lokale Rødtlaget som hadde desidert minst kunskap om emnet. Men nei, ingen hadde tid, lyst, anledning til å møte I debatten. Siden jeg mente at det var viktig at Rødt stillte, sa jeg til slutt at jeg kunne stille.

Så satt jeg der da, onsdag kveld og skulle forfekte Rødt sitt syn på Palestinaproblematikken.  I panelet satt foruten meg representanter fra SV, AP, Venstre KrF, SP og Høyre.  Jeg visste at SV og Rødt var de to partiene Palestinakomiteen som arrangerte møtet mente hadde den beste politikken på området. Og at Høyre i deres øyne hadde den dårligste.

I salen satt det ikke så veldig mange. Jeg visste at flere av de var medlemmer i Rødt.

Jeg tror jeg kom meg gjennom debatten med æren sånn noenlunde i behold. Enkelte i salen syntes nok jeg kunne vært bedre, mer kunnskapsrik  Jeg bommet på et årstall.  Trodde noe som hadde skjedd I 1921 hørte til hendelsene i 1947 eller 48. KrF dama gjorde et nummer av det og klarte tydeliggjøre min uforstand på en relativt provoserende måte.  Jeg tok ikke igjen. Hun var tydelig MIFF- tilhenger, (med Israel for fred), satte ved flere tilfeller likhetstrekk mellom Palestinere og terrorister og var liksom ikke så poppulær i en sal full av Palestinere. Hun hadde det tøft nok.

Jeg briljerte ikke her heller. Men her var det mer manglende kunnskap og trygghet på temaet som gjorde at jeg gir meg selv en 3+ i karakter.  Da har jeg en debatt igjen. En helsedebatt i regi av Sykepleierforbundet. Der skal jeg briljere! Det er lokale politikere, lokal helsepolitikk, og sykepleiepolitikk. Dette er temaer jeg virkelig kan. Jeg er trygg på meg selv i settingen. Jeg gleder meg!

I dag er jeg nede på en tiende plass.  Verden begynner atter å bli normal, og bra er det.
Siden jeg har rykket fem plasser ned, er det fem blogger som har rykket forbi meg på sin vei oppover.
Stine Skoli, Mat fra bunnen og Ida Wulff har ikke kommet med noe nytt innlegg siden sist jeg kommenterte innleggene deres. Ikke noen grunn til å kaste bort tiden min på dem.
Når jeg snakker om å kaste bort tid…. De av dere som irriterer dere veldig over hva jeg skriver, kanskje en ide at dere bruker tiden deres på noe annet enn å lese denne bloggen? Bare en ide.

Jeg vurderer oftere og oftere å strikke meg en god, lang strikkekjole. Det er Vibbedilles skyld.  Oppskriftene hun deler får det til å klø i fingrene.  Men fornuften min sier at sannsynligheten for at det ville bli nok et evighetsprosjekt er stor, så jeg prøver å scrolle meg raskt videre.

Martine Halvs reklamerer for podcasten sin. Denne måneden skal det handle om psykisk helse. I episoden i går snakket hun med Ebba.
Ebba var kjæresten til Ari Behn på den tiden han tok sitt eget liv.
De snakker om hvordan det er å leve med en som lever i et dystert mørke av vonde tanker og følelser, hvordan det er å miste noen til selvmord og hvordan man kommer seg videre.

Det frister å høre podcasten.  Ikke fordi Ebba var kjæresten til Ari. Jeg har aldri vært så opptatt av han.
Men hvordan det er å leve med et menneske som er dypt deprimert, hjelpeløsheten man sikkert føler på. Fordi man har så lyst til å hjelpe den man elsker med å finne tilbake til gleden ved livet.
Samtidig må det jo være tungt for ens egen psyke. Lett å bli dratt ned, dratt inn i mørket som omslutter den en lever med.

Å være nær til en som velger å ta ditt eget liv… Kan man tenke noe verre…  At den du elsker velger å ta sitt eget liv. Skyldfølelsen man sikkert føler på.  Hvis jeg bare hadde… eller ikke hadde… Da hadde jeg kanskje klart å stoppe han.  Var ikke kjærligheten min, kjærligheten vår sterk nok, varm nok og glødene nok til å velle lysten på å fortsette livet?

Og det siste spørsmålet, sorgen, smerten. Hvordan komme seg videre?
Interessante samtaletemaer.

Doc og Dask, eller Dask da, har vært hos frisøren.   Hun ble så fin atte!
Jeg er fremdeles kortklipt.

Mamma på hjul ordna opp når en selvstendig førsteklassing og faren startet dagen med morgenkrangel om påkledning.  Godt med en løsningsorientert mamma som redder husfreden, og sørger for at tidsskjemaet ikke ryker i travle morgentimer. Det er det jeg sier, den dama bidrar med langt mer i heimen enn det hun selv ser i sine svarteste stunder.

Jeg holdt meg unna morgenstresset i Drømmehuset i dag. Både Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn kom seg opp helt på egen hånd.

Da har jeg bare igjen de to siste på bloggtopplista. Eller de to første da. Rett skal være rett.
For at Bjørg som også heter Bente skal få det som hun har bestemt så kan jeg ikke kommentere de to. innleggene.
(Litt usikker på om hun har forstått at det er innleggene og ikke menneskene som skriver bloggen jeg kommenterer) Dere forstår, det er Bjørg som heter Bente som bestemmer hva jeg kan skrive om.  Jeg mener at hun har et ansvar selv for ikke å lese ting hun ikke ønsker å lese, men det er sikkert jeg som tar feil.

Jeg var ikke helt fornøyd med egen innsats etter min første store debatt I dag var det på han igjen. Og i dag var tiden kommet for en av de debattene jeg virkelig har gruet meg til. Debatten hos NHO og Ringerike næringsforum. .

For det første har enkelte næringslivstopper en relativt nedlatende holdning til oss i Rødt. Stein Erik Hagen vil jo deportert hele partiet og samtlige velgere til Nord Korea. Ja han der laksemilliardæren og sønnen er heller ikke så begeistret. Vi ønsker jo å flå de for en litt større andel av formuene deres og la den gå til fellesskapet. Samtidig mener vi at det blir feil at den “stillingen” som gir best avkastning i dag er å bli “arving”.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

For det andre, og dette høres kanskje rart ut, men denne debatten foregikk på hjemmebane. Altså her på Hønefoss. Jeg kom til å kjenne, i det minste av utseende, mange av de som kom til å sitte i salen. Det kan helt klart være en fordel, men noen ganger ikke. Det er jo lite trolig at salen ville fylles av helsearbeidere, gamle radisser  og de som har sloss for å bevare hengebruer og lokale barneskoler. Det er jo blant de jeg føler jeg har min velgerskare.

På ny skulle jeg få bryne meg på store, kjente, politikere som Per Olaf Lundteigen,og Lise Christoffersen som har flere års fartstid fra Stortinget. I tillegg til Sandra Bruflot ung kommende lokal stjerne fra Høyre. Utrolig dyktig, om jeg må få si det. Prestasjonsangsten var å ta og kjenne på.

Jeg ankom USN i god tid etter at jeg heldigvis fant igjen bilenTraff på fyren fra Frp på parkeringsplassen. Jeg kjente han igjen fra debatten i Drammen. Sammen fant vi auditoriet debatten sskulle være i. Men først var det noe jeg ikke er så god på; Mingling.

Ja, jeg så at Kirsten, ordføreren vår kom. Hun er ei hyggelig dame. Ei jeg godt kan prate med. Men hun er Ordfører, hun sto alt omsvermet av direktøren for Ringerikskraft og et par andre Næringslivstopper.

Men der kom en lokal ung mann fra Senterpartiet. Han er hyggelig, og en jeg er vant til å debattere med. Eller vi er jo ganske enige som regel. Jeg kjente skuldrene senket seg litt da jeg forsto at han var der i stedet for ringreven Lundteigen.

Etterhvert dukket det opp flere lokalpolitikere. De kom for å følge debatten. Minglinga gikk for en gangs skyld lekende lett, og snart var det på tide å entre podiet.

Det første spørsmålet til debatt var om Ringeriksbanen.  Det synes jeg at jeg svarte greit ut. Vi er for en massiv jernbanesatsing, og selvsagt også for bygging av Ringeriksbanen!  Kanskje ikke så revolusjonerende, siden det er tverrpolitisk enighet om det sentralt. Ja hvis man ser bort fra MDG som ønsker en annen trasé. Noe som vil forsinke prosjektet antakeligvis med flere tiår.

Neste spørsmål var hvordan skaffe riktig kompetanse. Jeg snakket om skolering av rådgivere, satsing på yrkesfag og fagskoler og å ha desentralisert utdanninger.

Jeg var sånn greit fornøyd med egen innsats.  Dette gikk bra, og nå skulle vi avslutte med det tema jeg hadde forberedt meg best på. Nemlig næringspolitikk og det grønne skifte.  Rødt har nemlig en industripolitikk jeg er veldig stolt av, og som jeg tror ville falle i smak hos mange av de i salen. Hvis jeg bare fikk vekket oppmerksomheten deres slik at de la vekk fordommene og lyttet.

Jeg lyver ikke når jeg sier at helt siden jeg i juni fikk greie på at jeg skulle på denne debatten har jeg jobbet med innlegget mitt om dette temaet. Først bare på tankestadiet, men de siste ukene har jeg skrevet det ene forslaget etter det andre til jeg ble fornøyd.

Det kunne jeg ha spart meg.

For mens det ble sagt tidlig i debatten at alle partiene skulle få svare på alle spørsmålene, ja så var ikke det tilfelle lengre. Når jeg påpekte at jeg var den eneste som ikke fikk svare på spørsmålet var svaret fra NHO at de måtte prioritere å slippe til spørsmål fra salen.

Vel, det var ikke en skog av hender i den salen. Kun et spørsmål.  Jeg er en politiker som ikke greier ut i timesvis slik som mange andre politikere. Jeg liker å ha klar tale og et lettfattelig språk. Ikke bruke flere ord enn nødvendig. De burde ha sluppet til meg og.  Jeg tror ikke det var tilfeldig at det akkurat var Rødt som ble kneblet av NHO.

Alt i alt var jeg fornøyd med egen innsats, men ganske formedelst å ikke få snakke om en del av vår politikk som jeg virkelig har tro på.

Verden vender langsomt tilbake mot normalen. Jeg har ramlet ned på en femteplass, og antall sidevisninger stuper.  Og vet du hva? Jeg trives faktisk med det!   Ikke tror jeg at jeg klarer å hisse på meg noen med dette innlegget her heller. Av de over meg på lista er det Kokkejævel som har det innlegget som får frem de sterkeste følelsene.

Mat fra bunnen har ikke kommet med noe nytt. I går hadde hennes 4.3232 lesere laks til middag.
Vi hadde Pizza, Grandiosa – da jeg endelig kom hjem litt etter klokka 22 i går kveld.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Ida Wulff tar vekk badende damer over spisebordet og erstatter det med poster i høstfarger. Passer godt, siden hun har en rabattkode å reklamere for inne hos en sånn poster-butikk.
Jeg tror jeg lar kunsten vi har hengende rundt om kring få henge. Mulig supplerer jeg kunstsamlinga når jeg stikker innom Fretex på vei hjem fra Drammen i morgen.
Nei jeg har ingen rabattkode å dele ut hos Fretex.

Mamma på hjul er og opptatt av fornying i heimen. Hun har fått ny hvilestol. Tipper hun nyter den i dag, ja hvis hun ikke er på hjortejakt i hagen da….

Så har vi Kokkejævel da. Grunnen til at han vekker berettiget harme hos meg er at han kan melde at vinteren er på vei. Han så snø på toppene rundt Alta i går.  Jeg virkelig misliker vinter, snø og kulde. Spesielt i September.

For tiden bruker jeg mye av min tid og tankevirksomhet på det kommende stortingsvalget. Det er debatter og møter.

I dag for eksempel var jeg i et frokostmøte med næringslivet her på Ringerike sammen med andre stortingskandidater. Seinere i kveld skal jeg delta I en debatt om norsk Palestinapolitikk. Ja innen dette leses er sikkert den debatten i gang. Jeg har akkurat svart ut en henvendelse fra lokalavisa som ønsker et møte – og kom akkurat nå på at jeg må få skrevet et leserinnlegg. Jeg har noe på hjertet jeg mener avisens lesere bør få.med seg.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Vel, midt opp i alt dette fikk jeg tekstmeldingen du ser over. Jeg måtte trekke litt på smilebåndet over påminnelsen om at valgdagen nærmer seg.

“Da drar jeg! Ønsk meg lykke til.” Sa jeg til Gamle Gubben Grå.  Han sto ikledd silkepysjamasen sin i utgangsdøra med dagens første sigarett og glippet med øynene.  Klokka var snart 7.30 og jeg skulle på Frokost-debatt med NHO.

“Lykke til!” sa Gamle Gubben Grå lydig, og la til “Men hvor er bilen min?” Jeg tittet litt forvirret ut på gårdsplassen da jeg kom ut døra.  Hva mente Gamle Gubben Grå med det spørsmålet?  Og så stoppet jeg helt opp.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Bilen Gamle Gubben Grå kjører for tiden, den 30 år gamle dieselbilen Som plutselig dukket opp her I mars sto der Gamle Gubben Grå parkerte den i går kveld. Men bilen etter Svigerfar som jeg kjører for tiden var som sunket I jorden.

Det stoppet helt. Hvor var bilen? Nøkkelen holdt jeg I handa. Jeg hadde kjørt den hjem og plassert den på plassen sin i går ettermiddag. Det var jeg helt sikker på. Vel er jeg litt stressa, men at jeg skulle ha gått hjem fra Kiwi som var siste stopp i går. Jeg måtte kjøpe den melkeliteren jeg hadde glemt på Coop X-tra. Tatt med meg både potteplanter,  blomsterløk og  en diger pose kolonialvarer som sto i bilen, men glemt selve bilen. Ja det hadde jeg problemer med å få til å stemme. Vi snakker tross alt om en tur på 6 km.

Yngste Sønn hadde reist på jobb for tre kvarter døden, i bilen til firmaet han jobber i. Flere bor det ikke her i huset. Ja bortsett fra Charlie Chihuahua.

Hva som har skjedd i nattens mulm og mørke anes ikke. Vi var begge enige om at bilen sto på plassen sin da vi satt ute på trammen I går kveld ved 22 30 tiden.

Heldigvis behøvde vi ikke lete lenge. Bilen sto i innkjørselen, rundt hjørnet på huset.  Yngste Sønn må ha vært ute på nattlig kjøretur og har vel stoppet der for ikke å vekke oss og Charlie.

Da Datteren var her på søndag hadde hun med fødselsdagsgave fra Svigermor til meg. Datteren har begynt å studere i Hovedstaden og hadde vært ute og spist med bestemor.

Kurven er i mørk koksgrå tykk flettet ullfilt og har håndtak i skinn. “Den er fin til å ha pledd i på hytta” sa Datteren. Hun hadde vært med på å ta ut gaven, og var veldig fornøyd med eget arbeid.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Oppe i kurven lå en dørmatte med sånn hytte-tekst og en liten skjærefjøl. Og Datteren har helt rett. Alt vil passe perfekt på hytta.

Tusen takk, Svigermor!

I dag er jeg oppe på en tredjeplass!! Og i dag står jeg fint i det. Synes vinden har løyet.  Mulig fordi jeg hadde så my annet å gjøre at jeg ikke hadde tid til å sitte å finlese kommentarfeltet.

Tredjeplassen tok jeg vel fra Spis og Spar. Hun lå i det minste over meg i går. Hennes ukesmeny på lavkarbo frokoster og lunsjer slo ikke så an som mine Joikakaker i kano… Det er det jeg har sagt lenge. Lavkarbo er på vei ut.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Mamma på hjul er snart på hjortejakt. For hjorten gikk over en strek da den forsynte seg av rosene til Vivian.  At hjorten tok plommene til mannen hennes klarer hun å se humoren i, men når den forsynte seg av roene hennes så hun rødt!
Når hun bare får det fotbrettet til rullestolen kommer hun til å sitte ute på terrassen med muskedunderen klar.  Stakkars hjort sier jeg.

Da er det bare Kokkejævel igjen.  Han skal jeg helt la være å kommentere. Det er best slik. I innlegget Joikaboller, julegaver og ulv i fåreklær….skrev jeg

Da har vi bare Kokkejævel igjen. Det innlegget er jeg helt sikker på at jeg skal forbigå i stillhet!
En ulvedebatt i kommentarfeltet mitt  er det siste jeg trenger i dag.

Det var nok til at jeg ble truet med anmeldelse.  Nei, ikke fra Kokkejævel. Han er ikke idiot.  Men fra en av blodfansen hans  som kaller seg “Bjørg” Les bare hva dette søte menneske skriver;:

Skjønne faen ikke hvorfor du har bynt og kommenter kokkejævel igjen!?? E faen ikke veldig mange mnd siden du sa at du aldri skul gjør det mer!!? Patetiske kvinnemenneske! Hadde anmeldt dæ om æ va han,e vel nok og ta tak i… du burde skjemmes!!