Det var nydelig solskinn, nesten vårfølelse når en ser på bildene. Men du så kaldt! Minus tre, føles som minus 8 sto det på yr gnår vi gikk ut. Vinden kom i store kast. Det knaker i furustamnene og vi så noen skikkelige rotvelt. Altså trær som hadde blåst over ende, det kom ikke trær ramlende mens vi var i skogen.
Med røde roser i kinnene kom jeg inn etter en times tid ute. Friskt og godt.
240 meter fra rundkjøringen på Carl Berners plass i Oslo ligger en mystisk, gammel park med en lindealle ut mot Trondheimsveien, en villa fra 1860-årene og en eldgammel gravhaug. Parken fremstår som en hemmelig hage. Inngangen til parken går via Jørgen Løvlands gate, forbi en villa preget av fordums prakt. Det er Villa Sorgenfri. Fra villaen til Trondheimsveien går lindealleen, og på høydedraget sør for bygningen ligger en fredet gravhaug som ifølge Byantikvaren er fra cirka år 400-600, altså folkevandringstida.
Slik beskrives området jeg nå skal skrive om i et blogginnlegg på bloggen Sinsenboeren fra november 2020. Dette er en del av området ved det gamle sykehuset Sophies Minde og det er planer for å etablere en stor barnehage på området. Hva man skal gjør med villaen på bildet, Villa Sorgenfri er ennå ikke endelig bestemt.
Eller det er feil, for i desember sendte Oslobygg KF ut en pressemelding om at Villa Sorgenfri skal rives.
Villa Sorgenfri ble bygd av Statsrådinne Caroline Sørenssen i 1867.
At hun ble benevnt Statsrådinne hadde ikke noe med at hun var statsråd, slik jeg først trodde. Du vet lærer, lærerinne, danser. danserinne osv. Nei benevnelsen “Statsrådinne” henspiller på at hun var gift med en statsråd.
Jeg må virkelig google og lete en stund før jeg finner ut hvilken statsråd Sørenssen hun var gift med. I de fleste opplysningene om statsrådene står ikke hustruen oppført. Men til slutt finner jeg ut at det er Statsråd Søren Anton Wilhelm Sørensen. Han døde i 1853 av Kolera – og Caroline ble eier av området rundt Villa Sorgenfri i 1856.
En liten sånn fun-fact om Statsråd Søren Anton Wilhelm Sørensen. Han var halvbror til Karen (Kaia) Christiane Wilhelmine Stoltenberg (født Sørensen). Om dette har noe med den Stoltenberg familien vi kjenner i dag aner jeg ikke.
Men nå glemmer vi Statsråder og Stoltenberger, det er bygget jeg er opptatt av.
I 1894 ble eiendommen solgt til Major Otto Fougner. Fougner eide også Økern og Hasle Gård. Disse gårdene er også i det vi i dag kaller Oslo.
Nok en fun-fact. Denne Otto Fougner var født i Hole, som jo er her i Ringeriksområdet.
Vel, Fougner eide ikke eiendommen lenge. I 1897 ble eiendommen solgt videre til AS Nasjonalbryggeriet.
AS Nationalbryggeriet etablerte, som de fleste skjønner, bryggeri på eiendommen.
Anlegget kostet opp mot 1,6 millioner kroner som kom i tillegg til en aksjekapital på 800 000 kr. Blant de store aksjonærene var P. Ltz. Aass, som ble valgt til formann i styret. Oppføringen av det store og for den tid meget moderne bryggeribygget ble vesentlig dyrere enn planlagt. Hele aksjekapitalen ble brukt opp, og det måtte tas opp et stort banklån som styremedlemmene garanterte for. Men heller ikke dette var nok, og det ble tatt opp et pantelån på én million kroner for å få bygget klart for produksjon. Det kom så vidt i drift, men da ølmarkedet etter Kristiania-krakket i 1899 falt kraftig, gikk man tom for driftskapital. Et forsøk på aksjeutvidelse mislyktes, og dermed gikk bryggeriet til skifteretten som konkursbo i 1901.
Bryggeriet hadde da rukket å lage øl en gang.
Dermed kan de sies å ha produsert Norges dyreste øl, med en produksjonskostnad på omkring kr 100 per flaske i 1901. Dette tilsvarer ifølge Norges Banks inflasjonskalkulator 7.640,50 i 2021-kroner. Hva utsalgsprisen måtte ha blitt da er knapt til å tenke på.
For å hindre at spekulanter overtok og startet ny øl-produksjon i bryggeriet, kjøpte de andre Kristiania-bryggeriene konkursboet Og det var en klausul ved kjøpet at det ikke skulle drives bryggeri der.
Staten kjøpte bygningen i 1916, og under første verdenskrig holdt proviantvesenet til der og brukte kjellerne som lager.
I 1927 ble anlegget overtatt av Sophies Minde, tidligere kalt vanførehjemmet, og var en nasjonal helseinstitusjon for funksjonshemmede, Bygningsmassen ble da betydelig ombygd slik at den egnet seg til sykehusdrift.
Villa Sorgenfri, den flotte murvillaen til Statsrådinnen, ble da internatskole for “vanføre” barn. Det ble den brukt til fra 1933 og frem til en gang på 1960-tallet.
Deretter var den barnehage for de ansatte ved Sophies Minde, frem til Oslo kommune overtok bygget i 2004.
I forbindelse med at kommunen skulle sikre seg tilstrekkelig med tomter og bygg for å dekke et stort behov for nye barnehager i området kjøpte Omsorgsbygg, som nå har blitt en del av Oslobygg KF, Villa Sorgenfri i 2004
Og etter det har det ikke skjedd stort.
Eller det er ikke helt sant. I 2008 ble bygget fredet. Men ellers har det ikke skjedd noen verdens ting.
Ikkenoe annet enn det som som regel skjer med bygg som får stå i fred å forfalle. Etasjeskillene har gitt etter flere steder, veggene går i oppløsning, og store deler av huset har fått ekte hussopp. Bygget utgjør en fare for sine omgivelser om det blir stående, og rivning er dessverre uunngåelig,
At rivning til slutt er uunngåelig burde ikke komme som en overraskelse på Oslo kommune. Antakelig har det vært planen lenge. Det er alltid billigere å la offentlige eiendommer forfalle og heller bygge nytt enn å ta vare på, vedlikeholde og oppgradere det man alt har.
Eller, det er ikke nødvendigvis billigere hvis man ikke utsetter vedlikeholdet for lenge. Mer bærekraftig er det og å ta vare på det man har. Utfordringen, eller problemet om du vil, er vel heller at det er morsommere, gjevere og mer prestisje i å klippe snorer og slå seg på brystet fordi man lot bygge det og det nybygget enn å være den politikeren som bevilget penger til maling, tett tak og ny drenering.
Jeg skriver ikke dette for å henge ut Oslo kommune. Jeg kunne fortalt om flotte bygg som står og forfaller i mange kommuner. Ikke minst på Ringerike hvor jeg jo selv er i kommunestyre. Jeg kan nevne Villaen, den gamle presteboligen og Ullerål Gamle skole. (Ullerål ikke fullt så gamle skole og, men den er jo alt revet.) Det et like dumt at alle disse byggene står og forfaller og.
Villa Sorgenfri er fredet. Hvis Oslo kommune river den må det bygges opp igjen et tilsvarende bygg på tomta. Det som pleier å skje i slike tilfeller er at det går både vinter og vår og som regel flere tiår før byggeplanene blir iverksatt, og da med så mange unntak at det nye bygget langt fra blir en kopi av den fredede byggningen som ble revet.
En kopi vil alltid være en kopi. Det er forskjell på en kopi av Mona Lisa som jeg gjerne skulle hatt på det rosa gjestetoalettet mitt og det maleriet som henger i Louvre. Man kan ikke i nye bygg gjenskape historien som sitter i veggene.
I innlegget En utfordring…… her om dagen skrev jeg at jeg skulle til Drammen i går, og at jeg da ville ta denne Brølofonen på Bragenes torg i nærmere øyensyn. Ja og så brøle litt hvis jeg fant det for godt. Tenkte kanskje Bunny ville dukke opp og brøle litt sammen med meg. (Eller bare le av meg når jeg sto og brølte.)
Men timen på sykehuset tok lengre tid enn forventa. Ikke selve undersøkelsen da. Den gikk raskt unna. Synet hadde ikke forandret seg fra sist kontroll, heldigvis. Men ventetida for å komme inn var lang. Blir ofte slik på slutten av dagen.
På veien ut traff jeg på noen jeg kjenner. Jeg har jo mange bekjente i sykehusmiljøet etter mange år i foretaket og det ble litt skravling. Vedkommende var ferdig på jobb og hadde i likhet med meg god tid.
Da jeg gikk mot bilen begynte det å småregne, og å mørkne. Isete og glatt var det og i Drammen. Og plutselig fristet det ikke å labbe videre ned på Bragenes for å stå og brøle i en diger aluminiumssak. Hva skulle det egentlig være godt for?
Brølofonen er jo egentlig der for at vi skal kunne brøle klima-brøl.
Mitt forslag til Bunny gikk ut på at man kan brøle ut andre typer brøl, alt etter hva en føler for å brøle mot eller for.
Men ved nærmere ettertanke; er ikke det å stå å brøle i grunn en relativt primitiv form for protest?
Mer Homo habilis, urmenneske, enn noe som passer inn i det 21. århundre og det moderne menneske?
Både Bunny og jeg har lært å uttrykke oss på mindre primitive måter enn å stå å brøle.
Egentlig er vi begge ganske flinke til å uttrykke oss på våre respektive blogger. For å være ærlig tror jeg vi begge når langt flere med våre budskap om hva som frustrerer oss på våre respektive blogger enn om vi står og brøler på torget i Drammen.
Så jeg tok ikke turen til Bragenes og Brølofonen.
Jeg satt meg i bilen og kjørte hjemover. På veien stoppet jeg på Fretex. Kanskje gjør jeg like mye for klimaet med alle mine bruktkjøp og en aktiv tanke om gjenbruk enn ved å stå og brøle på et torg i Drammen.
Vet dere hva et “temperaturteppe” er? Det visste ikke jeg heller da jeg leste om det inne på bloggen til Vibbedille her om dagen. Vel, når jeg lurer på noe så spør jeg, og Vibbedille svarte:
Du velger fargene du vil bruke, så en temp liste, f.eks: Gradene 0-5 i en farge, 5-10 i en annen osv. Da er det å hekle/strikke dagens tempfarge hver kwell for inneværende dag 😀 Teppene blir veldig fine til slutt 🙂
Det der syntes jeg hørtes ganske så morsomt ut. Det hadde jeg likt, tenkte jeg, og den tanken forlot liksom ikke hodet. Jeg søkte litt rundt på nett, 9g fant ut at en veldig enkel og grei måte å lage et slikt temperaturteppe var å bare legge opp en hel haug med masker, og så strikke en rille hver dag. (Altså 2 rette pinner.)
2 pinner hver dag hørtes overkommelig ut, selv for meg. Så jeg dro på Sparkjøp og kjøpte litt garn i går, og strikket første rille i går. Andre rille ble strikket i dag. I går var det 4 kuldegrader, i dag 3 varmegrader – så får vi se hvor mange grader og hvilken farge det blir i morgen.
Enkelte arbeidsgiveres fantasi for å slippe å stå i ubehagelige situasjoner slutter ikke å forundre meg, selv om jeg ikke lenger lar meg overraske.
En leder med personalansvar har, slik jeg ser det, ansvar for å behandle personalet på en respektfull måte. Noen ganger må man stå i situasjoner som kan være tøffe og ubehagelige, men det er en del av lederansvaret.
Siste eksempel på ledere som ikke er sitt ansvar bevisst er hentet fra Sverige. Jeg husker ikke firmaet, men det er kanskje mindre viktig?
Vel, firmaet skulle nedbemanne. Nedbemanninger er aldri hyggelig. Verken for de ansatte eller for lederne. Jeg har stor forståelse for at det er ubehagelig for en leder å se en ansatt, en kollega, i øynene og si at vi har ikke plass, eller bruk for deg lenger. Men selv om det er aldri så ubehagelig er det en oppgave som desverre noen ganger følger med det å være leder.
Vel, i dette svenske firmaet fant de en kreativ måte å unngå det ubehaget.
De ansatte som var overtallige fikk en mail. I mailen var en lenke de ble bedt om å klikke seg inn på. Når de gjorde så, kom de til en filmsnutt hvor lederen fortalte dem at de var overtallige, og herved oppsagt.
Når den ansatte så satt der med tusen tanker og like mange spørsmål gikk skjermen i svart.
Det var ikke lenke til et teams-møte eller annet digitalt møte hvor det var mulighet for dialog. Som jeg kanskje kunne ha forståelse for i disse hjemmekontor-tider. Det var lenke til en forhåndinnspillt film.
På den måten fikk ledelsen informert de ansatte som skulle sies opp uten å møte de ansikt til ansikt og bli nødt til å forholde seg til de reaksjonene som måtte komme. Mye met behagelig for lederen, må vite.
Nå går det litt for vidt med smitteverntiltak nede i Italia. Ja, selv de ansatte i det italienske politiet har begynt å reagere. For vet dere hva? Å Mamma Mia! Ja, det er nesten ikke til å tro!
Det er munnbindpåbud overalt i Ialia, også utendørs. Dersom bestemmer har kjøpt inn munnbind til politiet. Jeg regner med i ganske store kvanta. Men vet dere hva? Ja et sted går grensen for offentlig innkjøp og dumskap, og de som handler munnbind til italiensk politi skårer helt klart høyt på den listen.
Mens norske helsearbeidere i starten av pandemien var engstelige for at munnbindene ikke holdt god nok kvalitet, altså ikke beskyttet godt nok mot virus, har de ansatte i italiensk politi andre og lagt alvorligere problem
De som har handlet munnbind har endt opp med et parti ROSA munnbind!! Rosa munnbind til politiuniformer dom går i forskjellige nyanser av blått! Hva er det de kan ha tenkt med?
Det italienske politiet er med rette i harnisk. Italia er ikke en motenasjon for ingenting!
Jeg behøver sikkert ikke minne om at store deler av verdens befolkning ikke har tilgang verken på munnbind eller vaksine.
Her i Drømmehuset liker vi å teste ut forskjellige oppskrifter. Mat er gøy!
Dagens oppskrift var Spinatbrød. En type fletteloff hvor halve loffedeigen ble tilsatt forvellet spinat som hadde fått en omgang i blenderen.
Den deigdelen med spinat ble litt vel løs og kunne med hell hatt litt mer mel. Den var ikke helt lett å flette med. Men ellers ble jeg rimelig fornøyd. Med litt øvelse kan et slikt spinatbrød bli ganske så lekkert.
Hva jeg brukte spinatbrødet til? Jo, det ble servert rykende ferskt til godt krydret tomatsuppe. Enkel og grei middag på en tirsdag.
Jeg sto på sykehuset denne julikvelden og tok røntgenbilder av ungdom etter ungdom med skuddskader. Ungdom på sommerleir i ei øy I Tyrifjorden som hadde svømt for livet over mot fastlandet mens de så venner og andre leirdeltakere bli skutt og drept rundt seg.
I dag starter rettssaken i Skien fengsel. Gjerningsmannen fra Utøya og regjeringskvartalet 22. juli 2011 har begjært seg løslatt. Retten skal ta stilling til om han har forandret seg, forbedret seg, og om det er trygt å løslate han. Jeg må si jeg har mine tvil.
Psykisk sykdom kan behandles. Men Anders Bering Breivik har vel aldri fått noen psykiatrisk diagnose. Ren ondskap er ingen sykdom.
Anders Bering Breivik fjerner for meg en hver tvil da han ankommer rettslokale. Han har plakater med nazi-propaganda festet til kofferten og til dressen og gjør nazi-hilsen i retning dommeren.
Hadde jeg vært forsvarer hadde jeg lagt hodet i hendene og husket høyt. Her har han forberedt seg i dager og uker på sitt forsvarsinnlegg. Et innlegg hvor han etter beste evne skal forsøke å overbevise retten om at Bering Breivik har forandret seg, tatt inn over seg det gale han har gjort og er klar for å begynne et nytt og bedre liv i frihet. Og så ankommer klienten, og i løpet av sekunder fjernes en hver tvil noen måtte ha. Før rettsaken har startet har klienten bevist for alle og enhver at han overhode ikke har noe ute i samfunnet å gjøre. At risikoen for at han fremdeles er en trussel for samfunnet er i sterkeste grad til stede. Rettssaken kunne vel i praksis vært avsluttet der og da.
Har dere hørt om Brølofonen som for tiden står på Bragenes torg i Drammen? Det er organisasjonen Klimabrølet som har satt den opp, og i slutten av måneden reiser den videre til Stavanger. Det er en kunstinstallasjon, og ideen er at man kan stå i Brølofonen og brøle ut sin frustrasjon over klimautfordringene i samfunnet. Ideen er at den skal minne politikerne på det ansvaret de har for å ivareta klimaet. Man skal visstnok og kunne høre brøl andre har brølt. Det er vel noe interaktivt md lys og lyd hvis jeg har lest meg opp riktig.
Det var Bunny som i innlegget Jeg orker ikke gjorde meg oppmerksom på denne Brølofonen.
Han virket ikke overbegeistret verken for Brølofonen, klimabrøl eller alle han så på sin vei som bar munnbind, selv når de var mutters alene.
I en kommentar inne hos Bunny foreslo jeg, som den løsningsorienterte kjerringa jeg er, at en slik Brølofon sikkert kunne bruke til andre brøl enn klimabrøl. Bunny kunne jo stille seg opp i Brølofonen og brøle ut sin frustrasjon over munnbind og andre smittevernbegrensninger.
Bunny var overaskende nok ikke positiv til min ide.
Han lurte på om jeg ville ha stått og brølt ut min frustrasjon på torget i Hønefoss.
Jeg tenkte litt over spørsmålet. Jeg var ikke helt fremmed for å stå å brøle på torget i Hønefoss hvis det var en anledning som innbød til det, som valgkamp eller noe slikt.
Nå har vi ikke noen Brølofon på torget i Hønefoss, og så langt jeg har sett reiseruta til Brølofonen er det ikke noen planer om at den skal hit heller. Men hadde vi hatt en brølofon ville det økt sannsynligheten for at jeg brølte på torget en passende dag, eller en natt med promille.
Dette svarte jeg selvsagt Bunny. Det er høflig å svare på spørsmål en får.
Bunnys svar på den kommentaren var:
Ta deg en tur til Drammen, jeg spanderer promille 😜👍🏾
Nå har det seg slik at jeg skal til Drammen i morgen.
Jeg har time på sykehuset til kontroll av synet. Da tror jeg nok jeg må ta turen bortom torget og ta denne Brølofonen i nærmere øyesyn – og kanskje brøle litt.
Jeg kommer til å ha med meg bilen, så Bunny skal få slippe å spandere promille.
Det er nesten så jeg tar en “kokken” og poster et bilde av meg selv hvor jeg virkelig er nede for. telling. Men bare nesten. For selv om det er utrolig synd på meg akkurat nå, og jeg føler for å høste bøttevis av medlidenhet så vil jeg helst se sånn noenlunde fresh ut på de bildene jeg poster av meg selv.
Jeg tror forresten at jeg klarer å skildre hvor synd det er på meg bedre med ord enn med bilder. Det er ikke alle smerter som er like lett å bildedokumentere, selv ikke med røntgen.
Tenk deg en knivmorder. En knivmorder med en lang spiss kniv. Denne knivmorderen lurer bak ryggen din og stikker kniven sin inn i ryggen din når du minst venter det. Som for eksempel når du reiser deg fra toalettet.
Vel, denne knivmorderen har lusket bak ryggen min noen dager nå, og han har brukt kniven oftere og oftere. Han er en liten sadist, knivmorderen. Han stikker alltid på samme sted – og når smertene er på det mest intense gir beinet nesten etter under meg.
Jeg forsøkte å ignorere smertene med piller fra den boksen jeg helst ikke åpner, men det gikk dårlig. Det var ingen annen rå. Jeg måtte ringe jobben og si at jeg ikke kom. Jeg kan ikke gå på jobb når hver minste bevegelse fører til angrep fra en sadistisk knivmorder. Jeg ville ikke få gjort noe fornuftig på jobb. Ikke kan jeg stå og teste og ikke kan jeg sitte ved PCen.
Smerter er ikke farlig var mantraet på treningsleiren. Så lenge jeg ikke får lammelser eller blæreparese er ikke ryggsmerter farlig. Så den ekle knivmorderen får ikke meg til å løpe hulkende til fastlegen.
Jeg har et håp om at hvis jeg tar litt hensyn til ryggen et par dager. Holder meg til kontrollerte bevegelser, små gåturer og jevnlig hvile så vil knivmorderen gå lei og finne seg noen andre å plage.
Men jeg synes synd på meg selv. Jeg vil på jobb. Jeg er så forbanna lei av at hver gang jeg begynner å fungere så kommer det noe nytt som tvinger meg til å gire ned. Jeg er ikke lat, jeg er ikke ei sånn som legger seg for det minste, selv om det begynner å virke sånn. Jeg følte det virkelig som et nederlag å ringe sjefen i dag og si at jeg ikke kom på jobb. Jeg er så redd for at hun og de andre på jobben skal tro at jeg er en lat unnasluntrer.
Neste arbeidsdag er på fredag. Jeg krysser fingre, tær, bein og armer og håper at planen min lykkes. At knivmorderen har funnet seg et nytt offer innen fredag og at jeg klarer å gå på jobb. Jeg vil, jeg skal på jobb på fredag!
