Tenk at jeg skulle ende opp som et null.  Jeg av alle. Jeg som sto på vaktrommet og med dirrende fingre og pekte rundt på kollegaene mine mens jeg sa med høy stemme “Der er et null og der er et null og der er et null og der er et null!” Alt for å få sjefen til å forstå hvor utbredt det var med 0% arbeidstakere.

Jeg som har holdt foredrag og politiske innlegg om problematikken rundt 0% arbeidstakere. Ja jeg har vel og vært innom temaet flere ganger her på bloggen. Blant annet i innlegget Bruk og kast av arbeidsfolk…Nå er jeg selv et null.

Jeg reflekterte litt over ansettelsesforholdet før vi skrev arbeidsavtale. Jeg kunne fått et vikariat med en fast prosent og en fast tidsperiode, eller arbeide som “timeansatt” altså bare forplikte meg til å jobbe de vaktene jeg ble forespurt om. Tilkallingsvikar om du vil.

Jeg var usikker på hvor mye jeg klarte å arbeide, og siden arbeidsgiver helst ønsket 60% og jeg mente i tråd med hva de sa på treningsleiren at 40-50% kanskje holdt tenkte jeg at uten en fast prosent var det lettere å teste ut hvor mye jeg burde jobbe.

En annen faktor var at mye endrer seg fort med pandemien. Hvis det plutselig ikke ble bruk for så mange i Tiks-teamet kunne jeg bli omplassert til annet arbeid i kommunen for å få timene mine. For eksempel vakter på sykehjem eller i hjemmetjenesten. Det har jeg verken kropp eller lyst til

Jeg visste akkurat hva jeg gikk til da jeg underskrev arbeidsavtale som det jeg kaller 0% arbeidstaker. Jeg er overhode ikke “lurt” eller “utnytta”. Jeg er fullstendig klar over at en slik avtale skaper usikkerhet om egen inntekt, og at man overhode ikke har noen garantier for hvor mye eller hvor lenge en får jobbe.  Jeg gikk altså inni dette arbeidsforholdet med åpne øyne. Jeg har økonomi til å ha uforutsigbarhet i inntektene mine, og jeg liker å ha friheten til å velge hvor mye eller lite jeg skal arbeide. Dere vet Det fantastisk flotte, frie og fleksible arbeidsliv…….

Likevel var det rart på fredag da arbeidsplanen  for februar lå ute og navnet mitt ikke sto der. Når turnusen for februar var lagt og jeg hadde fått 0 vakter. Selv om jeg så at det er”hull i turnus” vakter med litt lite folk, og arbeidsgiver antakelig har vakter hun vil spørre meg om jeg vil ta så kjente jeg på uroen. Skal jeg ikke jobbe i februar? Og videre hvor mye, eller I grunn mer, hvor lite kommer jeg til å få utbetalt i mars?

Det er ikke synd på meg. Jeg har økonomi til å ha en måned eller to uten inntekter. Jeg ligger ikke våken og engster meg for økonomien. Likevel kjente jeg på uroen, og for alvor gikk det opp for meg hvor jævlig alle “nullene mine” har hatt det. Alle de null prosent arbeidstakerne jeg har kjempet for at skal få vikariat med en fast prosentstilling, eller aller helst hele, faste stillinger. Unge radiografer i etableringsfasen med lån og forsørgeransvar  som var avhengige av en viss inntekt for å få økonomien til å gå opp. Hvor mye uro og usikkerhet har ikke de måtte slite med, måned etter måned!

Det er som sagt ikke synd på meg. Jeg gikk inn i dette arbeidsforholdet med åpne øyne, og i min situasjon akkurat nå passer det meg med en slik arbeidsavtale. Det gir arbeidsgiver fleksibilitet og meg en viss frihet til å arbeide slik det passer meg. Samtidig er det viktig for meg at dette ikke blir normen i norsk arbeidsliv.

Det at arbeidstakere er ansatt for en vakt om gangen kan som i mitt tilfelle føles som en frihet, samtidig fratar det arbeidstakerne en del rettigheter og den tryggheten en fast stilling gir. Denne utviklingen med flere og flere 0% arbeidstakere i flere og flere bransjer – også i det offentlige er en utvikling som skremmer meg og dom vi må få reversert. Normen i norsk arbeidsliv være faste og helst hele stillinger.

Det er ikke ofte frokosten i Drømmehuset blir spist når klokka er over 13, men slik er det i dag og det er helt ok.
Det ble seint i går, eller rettere sagt tidlig i dag, før siste venninne forsvant. Klokka var rundt halv fem. Halve natta hadde vi sittet og skravlet. Spist ost og kjeks og nippet til vinglasset.  Ingen musikk, ingen høy party-stemning. Bare tre kvinner i sin beste alder i samtale rundt et bord. Finnes det noe bedre?
Temaene var mange, og vi vekslet mellom latter og tårer. Mest latter. Men noen ganger er det godt også å få satt ord på det som er litt sårt.

Vi snakket litt om hvem som burde bli sentralbanksjef, eller hvem som ikke burde bli det.  Men det er ikke rundt mitt spisebord og i mine selskap slike beslutninger blir tatt. En ting er sikkert, det blir nok ingen av oss tre som satt rundt bordet her i går.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvor var det det gikk galt? Hvor var det vi valgte feil? Vi tre som satt å nøt et glass vin eller tre rundt bordet i går. Vi er på samme alder som Jonas, Knut, Nicolai og Jens. De andre rundt bordet var enig med meg; vi er minst like oppegående og intelligente. Så hvorfor er det ikke i min spisestue, i mine middagsselskaper, at de viktige stillingene I norsk samfunnsliv blir besatt? Det kan da ikke bare skyldes at vi aldri meldte oss inn i AUF, men brukte tiden på frikirken,  speideren og som drillpike?

Er det noen som trenger oppegående kvinner helt uten tilknytting til Arbeiderpartiet til noen styrer er det bare å ta kontakt. Vi har gitt opp tanken på å bli Sentralbanksjef, Statsminister og Generalsekretær i NATO, men vi kan fremdeles bli styregrossister.

Det var en fin kveld, og natt. Jeg trenger slike. Hyggelige kvelder i gode venners lag.
Dette blir en lat søndag. Jeg trenger det og. Ikke fordi jeg er fyllesyk, men fordi jeg er sliten og litt trøtt.
En lat søndag er akkurat det jeg trenger i dag.  Dette er en fin helg.

Endelig fant jeg litt tid og overskudd til å komme med et innlegg her på bloggen.

Det var stille fra meg i går. Men det er ikke fordi jeg har vært ute på fottur, sklidd på holken og ligger et eller annet sted med en eller flere knekte kroppsdeler. Dere kan ta det helt med ro.
Grunnen til mitt fravær var rett og slett jobb.  Jobba fra 12 til 20.30, og da går jo mesteparten av dagen til jobb. Jeg hadde noen ærend før jeg skulle begynne å jobbe og var relativt sliten da jeg kom hjem så når jeg flata ut på sofaen kom Ole Lukkøye før jeg liksom kom i kjerringmodus.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I kveld kommer det to flotte damer hit. Vi skal drikke vin, klage litt og løse verdensproblemer. Høres det ikke helt fantastisk ut? Jeg gleder meg vilt!
Men fordi jeg hadde et Zoom møte i Rødt Viken klokka 11 brukte jeg morgenen til å få unna litt husarbeid sånn at Drømmehuset fremstår noenlunde presentabelt til damene kommer. Gamle Gubben Grå dro på hytta i går. Ville se at alt sto bra til etter litt vindvær, og Yngste Sønn har også fordufta så jeg ble liksom alene om å shine kåken. Da har ikke jeg ro i rumpa til å sitte og blogge før gulv er vasket og oppvaskmaskin durer fornøyd.

Nå er møtet over, og jeg bevilger meg en liten pause og litt blogging.  Dagen er jo ikke helt den samme uten å skrive å lese blogginnlegg.

Jeg har konkludert med at jeg ikke kommer til å stresse med å kaste ut juletre og pakke ned julenissene bare fordi om disse damene dukker opp om noen timer. I debatten om jula skal bort i romjula, rett over nyttår, 13.dag jul eller 20. dag har jeg hørt det bli gjentatt opp til flere ganger at folk kan bestemme selv når de rydder bort jula.
Vel, det er bare 22. juledag i dag – får jeg rydda bort det meste i løpet av januar er jeg fornøyd. Tror ingen av damene er medlem av verken jule-politiet eller husmor-forbundet så det går nok bra.

I dag pustet jeg dypt inn og ut et par ganger, stålsatte meg og satte kursen mot Drammen.  Jeg skulle levere pc’n jeg har disponert som tillitsvalgt tilbake til arbeidsgiver.

Å skille seg av med PCen var selvsagt ikke problemet. Men dette var det endelige farvell med tiden som tillitsvalgt.  Og det, det er vondt.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Å slutte som radiograf var vanskelig. Men det hadde jeg ikke helse til å fortsette med.  Det innså jeg selv. Det var ingen vei tilbake, samme hvor mye jeg ønsket. Jeg vil aldri klare å fylle rollen som radiograf igjen, og det er noen år siden jeg gjorde det.

Men tillitsvalgt. Den rollen har jeg følt at jeg har fylt rimelig godt. Selvsagt har jeg ikke vært på topp bestandig. Selvsagt kunne jeg ha gjort ting annerledes.  Men sånn i det store og hele mener jeg selv at jeg har fylt de  rollen rimelig bra, og jeg hadde fremdeles mer å gi. Det å ta det endelige farvel med den biten var værre.

Jeg trakk meg selv. Det var min beslutning. Men og det eneste jeg kunne gjøre. Arvtakeren overtok for et par måneder siden  full av pågangsmot. Antakelig kan det være sunt med ny person.  En del oppgaver ble kanskje mer rutine. Nytt menneske ser nye muligheter og nye løsninger. Vervet er sikkert i trygge hender.

Vemodet handler jo ikke om at jeg tror jeg er uerstattelig, men snarere at jeg innerst inne ikke ønsket å bli erstattet.  For tillitsvalgt-livet har vært noe av det som har gitt spenning, engasjement og liv til livet. Det er en arena jeg har trives på, og en rolle som har vært en viktig del av min identitet. Det er tøft å ta farvel med en del av seg selv.

Nå er PCen levert. En dør er lukket for godt. Merkelig nok føltes det godt da jeg kjørte fra Drammen. Nå venter nye oppgaver og nye utfordringer.  Nå kan jeg bruke alt mitt engasjement på politikk, og politikk er tro det eller ei enda morsommere enn tillitsvalgtsjobben.

I tillegg har jeg helt på egen hånd skaffet meg en jobb jeg trives i.  Ingen sykemelding, ingen støtte fra NAV.  Jeg skaper meg et liv, fremtiden ser langt fra trist ut. Det er jeg selv som bestemmer hva jeg nå skal fylle livet mitt med. Jeg tror det blir bra.

Det har vært litt mange enkle middager her I Drømmehuset de siste par ukene. Suppe fra pose og pastaformer du bare setter i ovnen.  Greit nok, men litt kjedelig i lengden.

I går ble det derfor middag laget fra bunnen av, og kokken det var meg.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Valget falt på en oppskrift som sto bak på Dagbladet en gang i høst “Chiliconsalmon” altså chiliconcarne, men med laks i stedet for kjøtt.  Det ble i grunn veldig godt, selv om det var jeg som lekte kokk.

Man skulle varme litt olje i ei gryte. Jeg tok chilioje som vi fikk i adventskalendereren vi fikk av Datteren. Det skulle jo være Chiliconsalmon, ikke sant?

I oljen surret jeg løk og hvitløk og etterhvert chili.

Så tok jeg i spisskummen og salt og lot det surre litt før jeg tok i tomatpuré.

Etter å ha rørt det litt sammen tilsatte jeg en boks hermetiske tomater, en boks hvite bønner og en boks røde bønner pluss en terning med grønnsaksbuljong og litt vann.

Videre havnet en rød og en grønn paprika i gryta, lot det koke noen minutter før jeg tok i laksen som var skåret i biter. Fisken fikk putre med i fem minutter og det hele ble servert med tortillachips og rømme.

Godt med litt godt krydra mat i januar, og ikke tok det særlig lang tid å få middagen ferdig heller.

Nå er kjerringbloggen på 14. plass for andre dagen på rad.  Sånn går det når man skriver om julebroderier, sentralbanksjefer og vårfornemmelser.

Jeg sveiper innom toppbloggerne, de 13 over meg på lista, for å hente inspirasjon.  Vel, den var ikke lett å finne. Misforstå meg rett. Jeg humrer over Vivian sin beskrivelse av regnet i Bergen og at Doc og Dask mener det er livsfarlig å komme tidlig på jobb. Jeg gleder meg med Morsmiddag som blir bestemor i disse dager. Reflekterer over at det snart er like vanlig å ta en hurtigtest for Covid som å pusse tenna, og at jeg ville anbefale Kokkjævel å følge Monicas eksempel å ta en hurtigtest eller aller helst en PCR. Men ingen av disse innleggene inspirerer meg til egne skriverier.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg reagerer litt mer på Martine Halvs lovprising av egen podcast.

Dette er en sånn episode alle burde høre. Fordi den er så fin, fordi den er full av energi, gode tips og motivasjon. Den er lærerik, klok og gøyal. Alt på en gang.

Burde ikke en slik lovprisning av eget produkt være merket med reklame?

Det er bare to av de 13 bloggene over meg på bloggtopplista som får meg til å tenke eller reflektere om der vil.

Det ene er Stine Skoli.
Hun skriver om at på nyttårsaften tok det fyr i bordpynten hjemme hos dem. Det gikk bra. De var til stede, og fikk raskt slukket flammene. Men etterpå ble de sittende å snakke om brann, og om hvilke ting av materielle ting det ville være sårest å miste ved en eventuell brann.
Raskt kom de inn på alle bildene (som jo riktignok for de fleste av oss er lagret i en digital sky – sikret mot brann).
Innlegget er bra. Temaet er viktig. Men når dette blir vinklet over til å bli et reklameinnlegg for å lage fotobøker – og selvsagt med en rabattkode som vil føre til penger rett inn på Stine sin konto, ja da blir innlegget litt vel kynisk for meg.
Fotobøker brenner langt raskere enn bilder i en digital sky, bare nevner det….

Det andre blogginnlegget som får meg til å reflektere er Bunny sitt. Han deler diktet Våg å være av Hans Olav Mørk.  Det er et nydelig dikt. Jeg har hørt det flere ganger før, og det berører meg like mye hver gang.
Jeg gjengir ikke diktet her, men klikk deg inn på linken, så kan du lese diktet inne hos Bunny. Det føles feil om jeg og skulle skrive diktet på min blogg i dag.

Diktet handler om å våge å være seg selv. Våge å stå for sine egne meninger og følelser.  Bunny er en fyr som våger nettopp det.  Det er jeg og.  Og selv om mine og Bunnys meninger noen ganger er på kollisjonskurs er det en av de bloggerne jeg respekterer mest. Nettopp fordi han ikke skriver kun om ufarlige temaer som fire måneder gamle pannekaker og Airfryer.

Hans Olav Mørk, som har skrevet diktet  Våg å være er en norsk prest og visesanger. Han har vært gateprest i Kirkens Bymisjon og jobber i Det Norske Bibelselskap med den nye oversettelsen av Det gamle testamentet.
Av andre litt kjente viser han har skrevet er Duett som ble framført av Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen under Eurovisjon Song Contest 1994.

Da er offisielt julegavehandling 2022 i gang. I går  kjøpte jeg årets første julegave.  Litt tidlig vil noen mene. 20. dag jul er først i dag og stua er fremdeles fylt opp av nisser og juletre.  Men nok en gang, det er alltid kjekt med alt som er unnagjort.

Nei, det er ikke en bursdagsgave. Det er gaver det passer best å gi bort i desember eller i den kalde årstiden.  Jeg kommer ikke til å si hva jeg har kjøpt, men det er liksom ikke like gromt å få ski i mai hvis dere skjønner. Så det er helt klart en julegave. Mangler bare papir, bånd og til/fra lapp. Men jeg har 11 måneder på meg til å fikse kunstferdig innpakking. Null stress!

Dette bildet er et arkivbilde. Jeg har ikke vært på isen i dag. Men jeg merket det helt tydelig da jeg var ute og gikk tur med Charlie Chihuahua tidligere i dag. Det går sakte men sikkert mot vår!

Snøen har forlatt trærne. Det er nesten varmegrader i lufta og sola skinner fra blå himmel. Er ikke det vårtegn, kanskje? Ja jeg hørte til og med småfugler som sang fornøyd!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vel, det er nok ikke trekkfugler som har vendt tilbake. Vi er bare midt i januar og det er spådd at kulda kommer tilbake til helga.

Men vi er snart halvveis I januar. Det er ikke så lenge siden det var jul. På radioen sier de at dagen i dag er Midtvintersdagen.  Dagen som er midt mellom den første vinterdagen og første sommerdag. Dagen da visstnok bjørnen snur seg i hiet for å ligge på den andre siden resten av vinteren

Resten av januar går sikkert like fort og vips så er vi i februar! Og alle vet at mars er første vårmåned! Det går mot vår og jeg gleder meg!

Jeg kjørte heis sammen med Jens Stoltenberg i Folkets Hus i Oslo en gang på midten av 80-tallet. Han kom inn i heisen jeg allerede sto i, vi kjørte de siste etasjene ned til gateplan sammen.  Hva jeg gjorde på Folkets Hus? Jeg var med ei venninne som var aktiv i det lokale AUF. Hun skulle hente noe, tror jeg. Mener vi bare var en kjapp tur inn og ut igjen før vi fortsatte shoppingturen i hovedstaden.
Jeg har hatt frokostmøte med Jonas Gahr Støre to ganger da han var helseminister. Begge gangene som tillitsvalgt ved Vestre Viken.

Nå har jeg lagt alle kort på bordet, og jeg håper og tror det ikke gjør meg inhabil i å uttale meg om hvem som ikke burde bli ny sentralbanksjef. Om de som skal bestemme bryr seg om hva denne kjerringa måtte mene, er en helt annen sak.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det har som de fleste har fått med seg kommet frem at Jens (siden vi har kjørt heis sammen er vi selvsagt på fornavn) den 24. oktober fortalte vennen Jonas at han vurderer å søke på stillingen som sentralbanksjef.
Jonas (vi som har spist frokost sammen to ganger er selvsagt på fornavn) svarer da i følge eget utsagn

Det er et tema vi i så fall ikke kan snakke om siden jeg som statsminister vil være inhabil

Det kan tenkes at Jens ikke hadde helt klart for seg hva som ligger i rollen som statsminister.  At han ikke hadde helt klart for seg at det er en sammenheng mellom statsministerrollen og finansdepartementets oppnevnelse av ny sentralbanksjef.  Politisk byråkrati og saksgang kan være vanskelig å forstå, og krevende å sette seg inn i.
Men siden Jens har vært statsminister selv i en 8-9 år, burde han ha litt peiling på hva som ligger i statsministerrollen.  Og hvis han, mot all formodning, ikke har slik kompetanse er han da med sin bakgrunn kvalifisert til å være sentralbanksjef.?

Det finnes selvsagt en annen mulighet.
Jens befinner seg stort sett i Brüssel. Er ikke alt for ofte i gamlelandet. Kanskje han i oktober da denne samtalen fant sted rett og slett ikke hadde fått med seg at kammeraten Jonas var blitt statsminister. Slikt kan skje.  Jeg skal ærlig innrømme at det er en god del fra klassen min på gymnaset jeg ikke har snøring på hva driver med i dag.
Men nok en gang; Ønsker vi å ha en sentralbanksjef som ikke har snøring på hvem som er landets statsminister?

Jeg tror at Jens vet hvilke rolle en statsminister har ved utnevnelse av ny sentralbanksjef.
Jeg tror at Jens vet hvem som er statsminister i Norge.

Gutteklubben grei, i denne sammenheng bestående av blant annet Jens, Jonas, Knut (Brundtland) og Nicolai (Tangen) begynte allerede under to private middager hjemme hos Knut i fjor å diskutere om Jens burde, kunne bli sentralbanksjef.  I det første middagsselskapet var Jens en av deltakerne.
I det neste middagsselskapet var Jonas til stede og sa da at hvis Arbeiderpartiet vant valget og han ble statsminister ville han være inhabil.  Altså underforstått, jeg kan offentlig ikke bidra til det.

Jeg har det siste året vært på leting etter en ny jobb.  Jeg har gang på gang fått høre at jeg må bruke nettverket mitt for å skaffe meg ny jobb. Gang på gang har hva jeg kan jobbe med vært tema når jeg har drukket kaffe med venner på Kirkens Bymisjon, uten at det hjalp meg tilbake til arbeidslivet. Mulig en grunn til det kan være at jeg har feil venner.  De vennene jeg drikker kaffe med på Kirkens Bymisjon er ikke statsministre, ledere i partier, eller leder av oljefondet. Ikke er de advokater eller styregrossister heller. Når jeg tenker etter er de fleste av dem utenfor arbeidslivet. Flere av de har uføretrygd.
Mulig jeg har feil venner.

“Jeg har mæktige venner!” sa tidligere LO-leder Gerd Liv Valla for en del år siden, og tenkte blant annet på Jens uten at det hjalp henne spesielt.  For det er ikke å stikke under en stol at Jens har hatt mektige stillinger og har hatt mye å si for andres karriere – som Jonas, Nicolai og Knut sine karrierer. (Knut har sittet i styret til Youngstorget Eiendom, som forvalter Arbeiderpartiets eiendom).

Når Jens tok opp temaet sentralbanksjefstilling under middagen i vennegjengen i januar i fjor, kunne jo noen føle at de sto i takknemlighetsgjeld til Jens, eller i det minste skyldte han en vennetjeneste.
Stillingen som sentralbanksjef er en type stilling man ikke bør få på grunn av vennetjenester.

Jens har ikke bare diskutert muligheten for å få stillingen som sentralbanksjef i vennegjengen. Han har og ringt nåværende sentralbanksjef for å forhøre seg om hva stillingen innebar.  Ikke noe uvanlig i det, men enten har Jens utrolig tungt for det eller så prøver han å påvirke den sittende sentralbanksjefen til å peke på han som en god kandidat. For han har ikke ringt sentralbanksjefen en, men hele fire ganger!

Jeg har vært med på en del rekrutteringer i min tid som tillitsvalgt. Jeg vet om en del ledere som ville se på en slik strøm av telefoner som utidig mas som ikke ville bidra til å styrke kandidatens mulighet for å få stillingen. Bare nevner det.

Jeg skal ikke uttale meg om hvem som bør bli sentralbanksjef  Dette er bare noen kjerringtanker om hvem jeg mener ikke burde bli det.

Inne på bloggen sin har Vibbedille kastet ut jula for lengst og er godt i gang med å promotere påskestrikk. Skal man strikke eller perle masse ting til påske begynner man ikke i slutten av mars når påsken bare er få uker unna er hennes mantra. Og sånn driver hin og maser om de andre høytidene og årstidene og. Skal du ha en tykk, varm genser ferdig til høstkulda kommer begynner du ikke når det alt er blitt kaldt, men heller en varm dag i juli.

Vel Vibbedille, jeg håper du blir fornøyd med meg nå, for i går begynte jeg å brodere på rn nøttepose med julemotiv!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Om jeg er tidlig eller seint ute kan selvsagt diskuteres. Var det høsten 2019 eller 2018 jeg bestilte dette broderiet?

Det er mye som dukker opp når man begynner å rote….  jeg mener selvsagt rydde, i hyller og skap og denne broderipakka dukket opp fra glemselen på lørdag.

Nå er jeg i gang, og har god tid til å ferdigstille prosjektet lenge før nøttene kjøpes inn neste desember. Tror og det var smart å vente med broderinga til jeg fikk meg briller.  Lettere å både brodere og ikke minst lese mønster på den måten.

Så gjenstår det selvsagt å se om denne blir ferdig innen jula 2022. Jeg har jo rn del ufullendte prosjekt liggende.