God morgen, i den grad god og morgen er to ord som hører sammen.  Klokka har så vidt passert 6.30.  Hvert øyeblikk kommer Yngste Sønn til å rope at han er klar, og så bærer det ut på hjul.  Vi deler bil for tiden, og vil jeg ha bil i dag må jeg kjøre han på jobb.
Det gjør jo ikke så mye.  Jeg er alt oppe og har vært det i snart en time. Og så har jeg fri i dag, og kan hvis jeg vil slenge meg på sofaen når de andre er på jobb.

Jeg er fremdeles på 12. plass og antall sidevisninger er fremdeles stigende.  Jeg lar toppbloggere være toppbloggere og konsentrerer meg om viktigere ting. La oss snakke om byutvikling!

Nei, jeg har ikke tenkt å skrive om Hønefoss, høyhus ved fossen, Tippen eller Øya i dag.  Jeg har tenkt å ta for meg Oslo og snakke om kommunale eiendommer som står tomme.
Jeg må forte meg å tilføye at jeg ikke tror Oslo er i noen særstilling.  Jeg vet om en kirke på Sola som står og forfaller og snart skal rives, og jeg kunne og kommet med nok av eksempler fra egen kommune. Jeg tipper slike bygg finnes i svært mange kommuner.

Men tilbake til Oslo,
På 106 eiendommer eid av Oslo kommune står byggene tomme. 91 av disse har status som “uavklart”.  Det betyr at Oslo kommune ikke vet hva de skal brukes til.  Så da står byggene der da, og mens man venter på at man skal finne ut hva de skal brukes til står de og forfaller. Slik jeg for en tid siden skrev om Villa Sorgenfri. 
Aftenposten hadde en artikkel 19. desember hvor de skrev om de 10 største eiendommene som står tomme.   Jeg fant artikkelen interessant, og har studert de 10 eiendommene nærmere.  Sett på historien deres. Beliggenheten og hva de har vært brukt til – og kanskje ha en formening om hva de kan brukes til.
Hent deg en ekstra kaffekopp. Dette kan fort bli et langt innlegg.

Første stopp er utenfor Oslo. Ved Vollen i Asker.  Her eier Oslo kommune en 14 mål stor tomt med fire villaer, en garasje og et drivhus. Fra 1973 til 2018 var stedet innerst i en blindvei, omsorgsenter for voksne rusmisbrukere.
Jeg kan forstå at kommunen fant det hensiktsmessig å ikke bruke stedet som institusjon, men hvorfor ikke omregulere stedet og få lagt det ut for salg? 14 mål i Asker med nærhet til Oslofjorden vil jeg tro har en betydelig verdi. Tror og mange ville kunne tenke seg å pusse opp villaene og skape seg et hjem her.

Vi har bygd et nytt og flott Munchmuseum.  Jeg regner med de fleste har fått med seg det.  Det har vært en lang prosess somhar fått mye medieomtale.  Hele 13 år har det gått siden det ble bestemt at museet skulle flytte. Altså har kommunen hatt mer enn god nok tid til å finne ut hva de skal bruke det gamle museet på Tøyen til.

Det har ikke vært mangel på institusjoner som har vist sin interesse. Både NRK og Nasjonalteatret har meldt fra at de kan være interessert. Bygget i Tøyengata 53 er tegnet av arkitektene Gunnar Fougner og Einar Myklebust og hadde sin offisielle åpning 29. mars 1963 md Kong Olav som snorklipper.  Bygget ble utvidet i 1994, og altså besluttet nedlagt 14 år senere.

Vi holder oss på Tøyen litt til. I Hagegata 30 står en boligblokk fra 1975 på 3.500 kvm nærmest tom.  På gateplan holder et par butikker til. Resten av bygget, 50 leiligheter står tomme. Det har de gjort siden desember 2014.  Det er 7 år.  I 7 år har altså 50 kommunale leiligheter stått tomme i ei blokk og ventet på at kommunen skal finne ut hva de skal gjøre med de.  Litt bittert kanskje for de som bodde i leilighetene før 2014.  De ble nemlig tvangsflyttet ut av leilighetene sine som en del av Tøyen – Munch avtalen.  En avtale mellom partiene Høyre, Venstre, SV og Krf i Oslo bystyre 28. mai 2013 som avgjorde spørsmålet om lokaliseringen av det nye Munchmuseet i Oslo. Avtalen gikk ut på at Munch-museet skulle flyttes fra Tøyen til Bjørvika mot at Tøyen fikk et områdeløft. Avtalen forplikter partiene til å gjennomføre en rekke tiltak for å forbedre bo- og oppvekst-forholdene på Tøyen.
Om det gir Tøyen et “områdeløft” ved å la en boligblokk stå tom i syv år er jeg usikker på.

Først var planen å selge blokka til Studentsamskipnaden i Oslo for at de kunne bruke de som studentboliger. Slik gikk det av en eller annen grunn ikke.

Nå er eiendommen reservert til byrådets prestisjeprosjekt “tredje boligsektor”.  Det har blokka vært siden 2017.  I budsjettet for 2022 ble det satt av midler og byrådet har stor tro på at Hagegata kan bli et av de første sosiale boligprosjektene som blir klar til innflytning.
Riktignok vil boligene tidligst være klare til innflytning i 2024, ti år etter at de daværende beboerne ble tvangsflyttet ut av sine boliger.

Har dere sett et så flott bygg? Det ser nesten ut som et slott!  Det er, eller rettere sagt var, Lille Tøyen Sykehjem og har en spennende historie. De 4.000 kvm har stått tomme siden 2010. Men tilbake til byggets  historie.
Lille Tøyen Sykehjem ligger i Hovinveien 6.  Her lå tidligere gårdsanlegget til Lille Tøyen Gård. Gården ble kjøpt av kommunen i 1896.  Planen var først å bygge et slakteri, men planene ble endret og hovedbygningen på gården ble tatt i bruk som sanatorium for tuberkuløse barn.  Barnesykehuset var i drift til 1927.
I 1920-22 ble bygget dere ser på bildet bygd.  Det er bygget i nybarokkstil og ble bygd for å vær med å dekke byens økende behov for pleiehjem. Sykehjemmet hadde 100 plasser, og utvidet med 32 plasser til da de overtok bygget til barnesykehuset som flyttet ut i1927.

I aprildagene 1940 ble bygget rekvirert av tyskerne.  De hadde planer om  å bruke det som lasarett, ogmat et stort rødt kors på taket. De gamle ble transportert til Frognerseteren og skimuseet.  Tyskerne fant imidlertid ut at gamlehjemmet lå for utsatt til, og flyttet ut mot slutten av april, slik at de gamle kunne komme tilbake igjen. Det store røde korset ble da overmalt. Høsten 1943 ble gamlehjemmet, eller deler av det igjen rekvirert, og her var det ifølge en etterretningsrapport radiosambands- og telegrafstasjon.

Rett bak bygningen, bare noen meter fra det gamle sykehjemmet, den staselige bygningen, er det hektisk anleggsaktivitet. Det bygges en helt liten landsby. En demenslandsby kalt Dronning Ingrids hage.
Det gamle sykehjemmet er ikke med i planene.  Oslo kommune har ingen planer for denne staselige bygningen.

Det er flere gamle sykehjemsbygg som står tomme i Oslo.  Nederst i Markveien, en av Oslos hippeste handlegater ligger Grünerløkka sykehjem. 7.000 kvm fordelt på fem etasjer. Store deler av bygget har stått tomt siden sykehjemmet ble nedlagt i 2017.
I følge  Oslobygg gjennomføres det nå et mulighetsstudie i hva bygget kan brukes til – så da blir sikkert alt veldig bra.

Det tredje sykehjemmet som står tomt er Furuset sykehjem. 9.000 kvm har stått mer eller mindre tomme siden 2016.  Det er et trist og mørkt kapittel i norsk eldreomsorg. skrev venneforeningen i Aftenposten da sykehjemmet stengte i 2016.  Stengingen skjedde raskt og brutalt. 24. juni det året ble bomben sluppet. Furuset sykehjem skulle legges ned. Tidsfristene var brutale. Post 1 skulle tømmes for pasienter innen 1. juli, altså i løpet av en uke. Skrøpelige pasienter ble tvangsflyttet for tredje gang i løpet av et halvt år.
Siden har det vært mørkt i bygget. (Eller deler av det brukes som midlertidig helsestasjon for bydelen)
Bygget er ikke av de eldste. Det ble bygget i 1980 og har følgelig ikke så veldig lang og spennende historie.

Det er ikke bare gamle sykehjem som står tomme. Også tidligere militærleirer står øde og forlatt.

I 2007 kjøpte Oslo kommune Holmenkollen leir. Drøye ti millioner var prisen for de seks bygningene og fjellanlegget leiren består av. De ønsket seg eiendom i nærheten av skianlegget og tomta kunne og kanskje være med på å løse barnehagekrisen.
Det ble ikke barnehage. Eller datasenter. Eller fjernlager. Eller noen av de andre tingene kommunen planla. Området har stått tomt i de 14 årene som har gått siden kommunen kjøpte stedet.

Holmenkollen leir ble anlagt av det tyske Wehrmacht under andre verdenskrig som hovedkvarter for Luftflotte 5, det vil si for Luftwaffe i Norge og Danmark, og inngikk i kjeden av tyske kommandoanlegg. Fra anlegget var det teleprinterlinje til Berlin og de tyske kontorene ved Fridtjof Nansens plass.

Noen få bygninger lå synlig i dagen, mens hovedinnstallasjonen er et fjellanlegg i fire etasjer skjult i åsen, fram til under Holmenkollbakken. Dette rommet kommandosentral, sambandsrom, kart-rom og forlegningsrom for offiserer og soldater, bunkere og tilfluktsrom. I tillegg er det et stort vannreservoar.

Hovedinngangen til fjellanlegget lå øverst, og til denne var det bygget tre tunneler for inn- og utgang, blant annet som teglmurte tunneler med tønnehvelv. Senere endringer gjør at det ikke lenger er tydelig hvordan det tyske anlegget var.  Deler av fjellanlegget ble fredet i 2008, året etter at kommunen kjøpte området.

Fjellanlegget med tilhørende bebyggelse ble overtatt av det norske Luftforsvaret i 1945.  De innredet dette til luftoperasjonsrom for sjefen for de allierte luftstridskreftene i Sør-Norge. I mars 1948 ble det utført en del bygningsmessige utbedringer.

Fra etableringen i 1951 og fram til ferdigstillelsen av Kolsås leir i 1954 holdt også NATOs nordkommando til her. Ved etableringen av Forsvarskommando Sør-Norge, ble anlegget kommandoens hovedkvarter og ble da også bemannet med personell fra Marinen og Hæren. På det meste kunne det være rundt 100 mennesker i virksomhet i anlegget.

I 1980-årene ble alle ledd i Forsvarskommando Sør-Norge samlet på Jåttå utenfor Stavanger. Fram til 1998 ble anlegget administrert av Forsvaret, men ble altså i 2007 solgt til Oslo kommune.

Den andre tomme militærleiren Oslo kommune eier er Skar leir.  Den ligger helt innerst i Maridalen. Også denne militærleiren kjøpte kommunen i 2007. 6.5 millioner ga de for den. Planen her var også å bygge barnehage. Det ble det ikke noe av.

På grunn av fare for forurensing av Maridalsvannet som er en av Oslos drikkevannskilder er det strenge begrensninger på hvor mange som kan være i leiren samtidig.   Derfor har leiren stort sett stått tom siden kommunen overtok.

Leiren har sin opprinnelse i et privat kruttverk fra 1854 på stedet som først ble forpaktet av staten fra 1861, og deretter kjøpt i 1863
Fra 1866 ble det oppført nye bygninger, og særlig etter at området ble betydelig utvidet fra 20 dekar til 217 dekar i 1874 ble en rekke bygninger oppført.
Kruttproduksjonen ble flyttet til Rødfos Patronfabrik og Krudtverk i 1898, men hele kruttproduksjonsanlegget var ikke ferdig demontert før i 1909.

Etter demonteringen av kruttverket ble området fra 1910 og i mellomkrigstiden hovedsakelig benyttet som skiutfluktsted for samtlige militære skoleavdelinger og garnisonerende enheter i Oslo.

Leiren ble rekvirert av den tyske okkupasjonsmakten allerede 1. mai 1940 og ble benyttet av Luftwaffe og Kriegsmarine resten av krigen. Leiren ble et verksted for reparasjon og vedlikehold av luftvernkanoner med tre sentralt plasserte store lager- og verkstedbygninger, den ene med administrasjonskontorer i andre etasje.
Ved leirporten lå vaktstua, videre hadde leiren seks forlegningsbrakker, to for menige, to for befal og to for sivilt ansatte, spisebrakke for menige og befalsmesse for offiserene, kommandantbolig i den tidligere bestyrerboligen i det gamle sveitserhuset fra 1875, telefonsentral og sykestue. Rundt leiren var det gravd ned landminer.

Etter frigjøringen i 1945 ble leiren overtatt av norske styrker.
I etterkrigstiden har leiren hovedsakleig blitt benyttet av først luftvernartilleriet, og deretter av Luftforsvaret. Det ble i denne perioden både revet gamle bygninger, og oppført nye, blant disse et hovedlager for Luftvernartilleriets materiellavdeling og et tilbygg til en instrumentmakerverkstedsbygning brukt som rakettverksted for Nikebataljonen.
Tre av byggene tyskerne etablerte er blitt fredet.
Hærens våpentekniske bataljon disponerte leiren en kort periode, før verkstedstjenesten til Forsvarets tele- og datatjeneste (FTD) overtok bygningene. I 1998 flyttet FTD sin virksomhet til Kjeller, og blant andre har Forsvarsmuseet og Forsvarets bygningstjeneste benyttet bygningene som lager. Frem til kommunen altså kjøpte området i 2007.

Når vi snakker om bygg med historie i veggene kommer vi ikke utenom Lokomotivverkstedet.
Lokomotivverkstedet ble bygget av NSB i 1893. Bygningen var den første i sitt slag i Norge. Den har en nygotisk fasade i upussa tegl. Bygningen er definert som verneverdig. Den står i Middelalderparken, ved Oslo kongsgård og Mariakirken.
I 1990-åra kom det forslag om å bruke den 4600 kvadratmeter store hallen til Oslo middelaldermuseum. Det ble gjennomført en utredning, der museet og området rundt er innlemma i planene for et slikt museum. Det er også gjort intensjonsvedtak om å bruke bygningen til dette formålet, men det har ikke manifestert seg noen konkrete planer.
bygget står bare og forfaller. Brannsikkerheten er nå så dårlig at mesteparten av bygget er utrygt å bruke.

Det siste bygget jeg vil nevne er Sogn videregående skole.  Eller bygget som tidligere var Sogn Videregående skole.  Skolen hadde på det meste 3.500 elever og var Norges største videregående skole. Det var her Gamle Gubben Grå tok sin kokkeutdannelse.
Skolen åpnet i 1962 og ble nedlagt i 2013.
Kommunen sier at byggene i dag bare er tomme skall som ikke egner seg til bruk, En av hovedproblemene er at bygningene ikke er sanert for asbest.
I 2017 la kommunen frem en plan for hvordan tomten kunne se ut om syv år. Snart fem år senere er fremtiden til bygningene fremdeles uavklart.

Dette var 10 av de 106 kommunal eiendommene som står tomme i Oslo.
Lignende eksempler finnes i svært mange kommuner.  Hvorfor klarer vi ikke å ta vare på og vedlikeholde eiendommene våre?  Hvorfor er det mer prestisje i å bygge nye bygg enn å ivareta det vi eier?

 

 

I dag har det vært skikkelig søndag i Drømmehuset.
Vi hadde varme rundstykker til søndagsfrokosten.  Det begynner å bli en vane nå, men er likevel så koselig.  Bare lukta av nystekt brød i huset er jo nok til å sette søndagsstemning.

Lat start på dagen med lesing av lørdagens papiraviser.  Ingen ting er som papiraviser,  Men det er liksom bare på søndager jeg tar meg tid til virkelig å lese dem.

Så gikk Gamle Gubben Grå, Charlie Chihuahua og jeg Søndagstur Selv om jeg ikke er så glad i vinter må jeg jo innrømme at en solrik februardag med snø på granene er ganske vakkert.  Med piggsko på går jeg trygt og slipper å gå anspent og ha all oppmerksomhet på hvor jeg setter beina.  Virkelig en riktig investering. Jeg driver nå og sliter på par nummer to. Beste investering jeg noen gang har gjort.

Da vi kom hjem svingte jeg meg på kjøkkenet og lagde “Ovnsstekt sjokolademousse”.
Lenge siden jeg har sett Yngste Sønn komme så raskt ned loftstrappa som da jeg ropte opp og lurte på om han ville ha kaffe og nybakt sjokoladekake.

En liten strekk under pelspleddet på sofaen rakk jeg mens Gamle Gubben Grå laget middag. Biff Stroganof.
Kort sagt, en fin søndag.

 

I dag var himmelen blå.  Sola skinte. Snøen glitret i solskinnet.  Det var klart vi måtte ut å gå tur.
Vi kjørte til tidligere Elvenga camping og parkerte.

Elvenga var en campingplass til som lå rett ved godt trafikkerte RV7. Mange faste gjester kom tilbake hvert år, og utenom sesongen ble den  også flittig benyttet av omreisende tatere og sigøynere.
Mange av gjestene benyttet anledningen til å fiske i Sogna, elva rett ved campingen.  De benyttet også badeplassen på nedsiden av brua som krysser Sogna rett nedenfor plassen

I 2012 fikk Maritastiftelsen 500.000 i tilskudd fra stiftelsen UNI for å kjøpe Elvenga for å kunne bruke den til blant annet bo- og arbeidstrening for mennesker med rusavhengighet og andre livskontrollerende problemer. Tanken var at den fortsatt skulle driftes som campingplass, men dette ble det dessverre ikke noe av. Så nå er stedet ryddet og tilbake i grunneierens hender.

Synd at campingen forsvant nettopp når RV7 ble lagt om til å gå på oversiden av campingen, slik at den nå hadde framstått som et enda mer idyllisk sted. Nå går det sykkelvei rett forbi, og ingen flere farlige passeringer av RV7 trengs for å komme til fiskeplassene i elva.

Vi bodde jo mange år på Krøderen, og passerte Elvenga hver gang vi dro til og fra Hønefoss. I og med at jeg var dagpendler til Hønefoss de 9 årene vi bodde der har vi passert stedet utrolig mange ganger.  Og ja, det har nok og vært noen stopp i kiosken på Elvenga etter nødvendigheter som is eller cola.

Nå er riksvei 7 som sagt lagt om, og veien forbi Elvenga har blitt en kommunal gang og sykkelvei.  Og det er denne gangveien jeg ville ha med meg Gamle Gubben Grå og Charlie på å gå.  Jeg hadde et håp om noen idylliske bilder der langs Sogna.

Jeg ble ikke skuffet når det gjaldt bildene, selv om sola ikke helt fikk tak, Den var ikke kommet ordentlig over åsen  mot  Holleia ennå.

Før i tiden gikk det ei hengebru litt ovenfor campingen. Den var falleferdig og ødelagt sist jeg var på disse kanter. Men siden det har vært snakk om flere hengebruer her oppe i Vemebygda,lurte jeg påom også denne hadde gjennoppstått. Det hadde den ikke. Det var ikke en eneste rest igjen av brua såvidt jeg kunne se. Da er jeg fremdeles usikker på hvor den tredje hengebrua er…. Vet det er en på Sokna, og selvsagt Borglund hengebru som du kan lese om i innlegget Litt “sivil ulydighet” en søndag formiddag Men hvor er den tredje hengebrua? Den som ble stengt ved en feil av kommunen for en tid ttilbake.Jeg trodde det var denne brua dom hadde gjennoppstått.

 

Resten av huset sover, og jeg har morgenen og tankene for meg selv.  Fineste tiden på døgnet.  Morgenlyset begynner å komme utenfor Drømmehuset.  Jeg snikspiser restene i ostepoppbollen, og har det bra.

På bloggtoppen har jeg kommet en plass opp til12. plass og er fornøyd med det. Antall sidevisninger er også stigende.  Ikke mye, ikke eksepsjonelt. Jeg hisset ikke på meg noen i går.

Jeg lar toppbloggerne i fred i dag. Gleder meg over at Solliv er på vei oppover, og at jeg endelig har passert de eldgamle pannekakene. I dag vil jeg heller reflektere litt over Arbeiderpartiet og gutteklubben grei,
Nei, ikke først og fremst om Jens, Jonas og utnevnelsen av ny sentralbanksjef.  La oss heller prate om Trond Giske. Hva skjedde egentlig med han? Er det ikke egentlig han som har gått gradene i Arbeiderpartiet og ikke overklassegutten Jonas som burde være statsminister og partileder i dag?

Grunnen til at jeg kom til å tenke på Trond Giske er at han spøker liksom litt i bakgrunnen for tiden. Oftere og oftere dukker navnet hans opp i ubetydelige sammenhenger, liksom litt på sidelinja av debatten. Men til en forandring er det politiske utspill som når nyhetsbildet og ikke gamle historier om sene kvelder og festlige lag.
Han har kritisert Rødt sin framgang, og han har kritisert regjeringens strømpakker. I går kom jeg over en kronikk som forteller at det er laget en film om Trond Giske som ble vist på Tromsø internasjonale filmfestival i midten av januar. Filmen har fått tittelen “Trond Giske, Makta rår.”  Den skal ha kinopremiere 11. mars, og jeg har bestemt meg for at jeg som aldri ser film nok må en tur på kino i mars en gang. Denne filmen vil jeg se!

Filmskaperen Håvard Bustnes fikk ideen om å skrive filmen om Trond Giske allerede for tjue år siden.  Han så en kommende politisk stjerne, og tanken var å følge han  på hans vei mot toppen av norsk politikk. Det lå jo i kortene at Giske kom til å bli partileder og statsminister, å følge en slik person gjennom tid ville bli en interessant dokumentar.
Giske var ikke så gira på filmprosjektet til å begynne med, men til slutt sa han ja til å bli fulgt tett av et filmteam.  Kort tid etter det endret karrieren brått retning.

Håvard Bustnes er en prisbelønt dokumentarfilmskaper som jeg finner ut at har flere interessante dokumentarer jeg kunne tenke meg å se når jeg klikker meg gjennom filmografien hans. Blant annet Helsefabrikken som allerede i 2010 satte et kritisk blikk på Helseforetaksmodellen.  Jo, Bustnes er nok rett mann til å lage en bra dokumentar om Giskes vei mot toppen, eller mot bunnen, som det jo i realiteten ble.

Eller ble filmprosjektet om Giske muligens avsluttet litt for tidlig?  Jeg mener at biografier, beretninger om et menneskes liv, først bør skrives når mennesket ikke lenger er blant oss. Først når en persons liv er over kan man vite hele livsveien. Er det ikke mulig at Trond Giske kan reise seg som en fugl Fønix og seile opp mot toppen nok n gang?  Det er jo åpenbart for mange at Jonas sliter litt for tiden, og utnevnelsen av den gode vennen Jens til sentralbanksjef vil kanskje ikke bli godt mottatt av grasrota i Arbeiderpartiet. Jeg vet om mange trofaste arbeiderpartimedlemmer og velgere som synes Arbeiderpartiet ikke er et arbeider-parti lenger. Flere og flere av dem stemmer eller melder seg inn i Rødt.
Er ikke Trond Giske en fyr som har den rette kontakten med grasrota til å bli den lederen som kan få snudd skuta og få Arbeiderpartiet tilbake på riktig kurs? Jeg tenker bare høyt.  Jeg har ikke noe i mot at Rødt vokser på bekostning av Arbeiderpartiets synkende oppslutning.

Filmen heter “Trond Giske, Makta rår.”  Jeg tror filmskaperen har tenkt at tittelen henspiller på den makta Giske trodde han hadde. På hvordan han tok for seg av kvinner, vin og sang. Og på hvordan nettopp det var det som felte han når me-too rullet over landet. Maktbalansen var plutselig snudd. Nå var det kvinnene som satt med makten, og Giske falt av tronen med et brak.

Trond Giske er en dust som er høy på seg selv.  Tror han er Guds gave til kvinnene og tar for seg med begge hendene. Men hvor er det den virkelige makten er?
Allerede i 2006, da Trond Giske feiret 40 års-dagen sin og forsøkte å gi Jens Stoltenberg en velkomstklem var det klart at det ikke var noe hjertelig forhold mellom de to. Trond Giske har nok aldri tilhørt Jens Stoltenberg sin nære vennekrets.

“Æ har mektige venner!” sa Valla, den gang LO- leder.  Hun siktet blant annet til Jens Stoltenberg., statsministeren hun pleide å gå ukentlige turer rundt Sognsvann med.  Men vennen Stoltenberg var bare en godværs venn. Når det stormet rundt Valla var han ikke der lenger.
Tvert i mot ble det etter hvert mye snakk om at Yssen saken, saken som tilslutt førte til at LO-leder Gerd-Liv Valla måtte gå av var isenesatt av sentrale mennesker helt i toppledelsen av Arbeiderpartiet.
Valla hadde høsten før, i 2006, presset regjeringen Stoltenberg i kne i sykelønnssaken og blitt kåret til Norges mektigste kvinne.
Jeg leste alt jeg kom over om Valla- Yssen saken, og jeg dannet meg et inntrykk av at Valla ble fjernet av miljøet rundt Jens Stoltenberg. Hun var blitt for mektig, og truet hans posisjon.
Kan noe av det samme som skjedde i Valla Yssen saken også ha skjedd i me.too sakene rundt  Trond Giske?  Kan noen ha brukt sin makt og innflytelse på å få snøballen til å rulle? Makta som rår…..
Trond Giske var forresten den eneste sentrale Arbeiderpartipolitikeren som ga Valla sin støtte.  Det gjorde han og etter at hun var blitt fjernet.

Makta rår heter filmen om Giske.
I et selskap med gode venner lanserer Jens at han har lyst på stillingen som Sentralbanksjef.  Så da starter prosessen med å få til at det ønsket oppfylles. Vennene og Jens har den makt og innflytelse som skal til, og selvsagt går det som de ønsker. Jens blir utnevnt som ny sentralbanksjef.
En utnevnelse av ny sentralbanksjef som er så kontroversiell at det vel knapt er en arbeidsplass eller et vennelag hvor ikke den saken har vært samtaletema de siste ukene.
Skulle den som mange mener burde fått stillingen føle seg forbigått kan hun klage til Sivilombudet.
Eller kanskje ikke de er så lurt.
Sivilombudet er Hanne Harlem. Søstera til Gro, tanta til Knut. Dere husker han som arrangerer middagsselskapene for Jens og de andre i vennegjengen.

Makta rår.

Utnevnelsen av Jens Stoltenberg er dårlig politisk håndverk.
Det bør få følger for fremtidige lederverv i Arbeiderpartiet. Ingen partier er tjent med en kultur gjennomsyret av kameraderi og vennetjenester.
Ingen samfunn er tjent med at makt og innflytelse er samlet på få hender med tette bånd mellom aktørene.
Kanskje avsluttet Bustnes filmprosjektet for tidlig.
Kanskje ble bare Giskes vei mot ledervervet og statsministerrollen litt lengre og litt tyngre enn det filmskaperen så for seg.

 

 

Vi er heldige her i kommunen.  Allerede i januar, i årets første måned, står konsernsjef i det lokale kraftverket og lover at 2022 vil bli et rekordår for konsernet.  2022 vil bli “all time high” lovet han da han møtte politikerne i Formannskapet. her om dagen.
For 2021 forventer kraftselskapet et overskudd omtrent som i 2020,rundt 50 millioner.  I 2022 skal det altså bli et betydelig høyere overskudd enn det, selv om 50 millioner ikke akkurat er et lite overskudd det heller.

Vel, jeg synes i grunn ikke det er så overraskende at kraftverk går med overskudd for tiden.  Et lite blikk på siste strømregning og med kunnskapen om hva det koster å produsere en kWh så forstår jeg at det lukter solid overskudd for selskapet. Men konsernsjefen bedyrer at det forventete høye overskuddet skyldes ikke ført og fremst de høye  strømprisene.  Nei, langt der i fra.

Jeg merker meg at det ikke først og fremst skyldes strømprisene, men at de skyhøye strømprisene nok er med på å bidra til dette høye overskuddet de og.

Kraftverket er ikke hva det en gang var. Tiden som litt traus del av den kommunale virksomheten er forbi.   Nå er kraftverket et konsern med mange underbedrifter. Blant dem en som driver med ladere til elbiler, og det er dette elbil-lader selskapet som får mye av æren for det store overskuddet.  I tillegg til at han lover et gigantisk overskudd dette ået som så vidt har begynt, lover han at det og vil komme mange nye arbeidsplasser til distriktet på grunn av dette elbil-lader-selskapet.  Hvor mange vil han klokt nok ikke stadfeste.

Ikke det at disse laderne skal lages her i distriktet.  De produseres “andre steder”. Konsernsjefen er lur nok til ikke å presisere hvor noe nærmere.

Dette strålende  selskapet som lager elbil-ladere var før 100 prosent eid av det lokale kraftverket, men konsernet  (altså kraftverket) har solgt seg ned til kun 44% av aksjene, og har som mål å selge seg helt ned i 30% av aksjene.  Aksjemajoriteten i dette lukrative elbil-lader firmaet er nå eid av et firma i Luxemburg.
Så mulig overskuddet skyldes mer salg av aksjer enn at konsernet går så eventyrlig godt.
Hvordan konsernsjefen da kan stå og love at det skal bli et betydelig antall lokale arbeidsplasser av å selge deler av virksomheten til folk i Luxemburg skjønner jeg ikke. Men så har jeg aldri påstått at jeg er spesielt god i samfunnsøkonomi. Derimot er jeg god på prosentregning. Jeg forstår utmerket godt at hvis du eier 30 (eller44) prosent av noe, ja da er det ikke du som har det største kakestykket.

Siden vi er inne på kraftverket, konsernet altså og enkel matematikk. La oss også se litt på lederlønningene i konsernet, og ikke minst lønningene til de som ikke lengre er i konsernet. For disse gutta som styrer kraftverket vårt er dyktige karer som kan forhandlinger.  Det nyter vi forhåpentligvis godt av når de selger deler av selskapet til investorer fra Luxemburg., og det nyter de selv godt av når de forhandler om egen lønn og sluttavtaler. Han konsernsjefen som gikk av beholder lønna på tre millioner i året selv om han nå er pensjonist.  Jeg regner med at den nye konsernsjefen ikke har noen dårligere lønn enn pensjonisten.

Når enkelte politikere er dumme, eller frekke nok til å påpeke at de mener lederlønningene i konsernet, altså kraftverket, får de som svar både av styreleder og politikere i Høyre at det er styret og ikke politikerne som bestemmer lederlønningene.  Det er noe de ikke har noe med.
Akkurat det har jeg litt vanskelig for å forstå.  For det er Ringerike kommune som eier aksjemajoriteten i kraftverket altså konsernet. Selv i blårussens verden har vel eierne en innvirkning på hvordan firmaet disponerer sine midler, eller er det noe jeg ikke forstår?

Lederlønningene i kraftselskapet er ikke lønnsledende, forklarer styrelederen.  Han liker ikke sammenligningen med statsmininisterens lønn eller kommunal ledere generelt.  De sammenlikner seg heller med kraftbransjen og andre selskaper som det er naturlig å sammenligne seg med.
Ja hvem liker å bli sammenlignet med trauste kommunale lønninger når en for eksempel kan sammenligne seg med for eksempel toppledelsen i Lundin Energy.  I det firmaet får toppledelsen en kvart milliard kroner som bonus når firmaet nå blir slukt av Aker BP.

 

 

 

I Hønefoss etablerer vi nå  “Elvelangs”, altså en gangvei langs med elvebredden fra togstasjonen og gjennom hele byen. Et flott tiltak, og jeg tror det blir veldig bra.  Et stykke nede langs elva er det noen gjenstridige eiere av et par eneboliger som ikke vil ha gangstien på sin eiendom. Eller i det minste ikke til den prisen kommunen har tilbudt.
Det er fattet et vedtak om ekspropriasjon, som så er anket inn til Statsforvalteren. Noe som selvsagt fort forsinker prosjektet.
Men det er ikke den ekspropriasjonen og de eiendommene jeg er opptatt av i dette innlegget.
Kan for kuriositeten  nevne at vi i rødt er mot ekspropriasjonen mens Høyre er for.  I lokalpolitikken kan alt gå an.

Nei det er en annen strekning av Elvelangs jeg ønsker at dere kjære lesere kan hjelpe meg med. Og det er i den mest spektakulære delen av elven. Nemlig i området rundt fossen. Fossen som har gitt byen navn, og som er årsaken til at det i det hele tatt ble anlagt en by her.
For mens det er helt utenkelig for Høyre folka og de andre som stemmer for ekspropriasjon at Elvelangs skal svinge utenom de enebolig-eiendommene nede på løkka, “Vi skal gå elvelangs og ikke gatelangs” er visst ikke det prinsippet like viktig oppe ved fossen hvor gangstien virkelig ville bli en opplevelse og en turistattraksjon.

Bakgrunnen er selvsagt at byens store mann, eiendomsutvikleren, har planer om et høyhus der ved fossen.  Og det er klart verdien på det kontor- og forretningsbygget stiger hvis det ligger rett i fossen uten forstyrrende turstier.
Selvsagt forsikrer han, og vennene hans at det blir Elvelangs her og. En  flott korridor, gangareal inne i hans forretningsbygg, med mulighet for stopp på kaffebarer eller hva som nå dukker opp der inne.

Det er NVE som ikke godtar en gangsti ved fossen, heter det da.  Og det er det argumentet jeg ikke helt kjøper.  Men dessverre, jeg er ikke ingeniør med stor kompetanse på gangveier og eventuelle brokonstruksjoner langs en flomstor foss. Jeg forstår selvsagt at det krever litt både av fundamentering av gangstien og solide stengsler mot fossen og elva på denne strekningen så ingen ved et uhell havner i en frådende foss, eller at fossen tar med seg hele Elvelangs i et jafs i vårløsinga. Men vi har sendt folk til månen siden jeg var en neve stor. Det må da være mulig å lage en trygg gangsti langs en foss.

Så nå, kjære lesere!  Jeg trenger eksempler på gangstier langs fosser og elveløp, både her i Norge og ikke minst i utlandet. Vi ønsker jo å sette Hønefoss på kartet, så det gjelder å tenke stort
Er det noen av dere som har gode eksempler å vise til?

 

Alle vet at det å være politiker betyr å pløye gjennom store bunker med dokumenter.  Nå er de fleste dokumenter digitale, men før de ble det kunne fort papirbunken se slik ut  hvis en skulle lese alle sakene med tilhørende saksdokumenter. Sånn som tidligere saksfremlegg om samme sak, protokoller fra tidligere behandlinger og høringsuttalelser hvis det er en slik type sak som har vært sendt ut på høring.

De fleste vet og at svært mange politikere ikke alltid (eller muligens svært sjelden) leser alle sakspapirer med alle vedlegg og tilhørende dokumenter.  Det hendte mang en gang når vi fremdeles fikk sakspapirene hjem i postkassa i store konvolutter at jeg så representanter fra de store partiene sprette konvolutten med saksdokumentene først når de satt i kommunestyresalen.  I de store partiene er en jo ofte bare en de av “stemmekveget”.  Gruppelederne og de ledende i partiet er på talerstolen og holder innlegg og fremmer forslag. Resten deltar bare under voteringene. Altså de sitter selvsagt i salen, hører på debatten og har sikkert sin mening. Mulig de og har deltatt ivrig i debatten innad i eget parti, og på den måten vært med på påvirke hvordan partiet voterer i sakene, jeg har ikke sagt noe annet. Jeg sier bare at jo flere representanter et parti har, jo mindre behøver hver enkelt representant å sette seg inn i hver sak.

Jeg skal ikke påstå at jeg leser hver eneste dokumenthaug med alle vedlegg i alle saker. Jeg påstår ikke at jeg er bedre enn alle andre. Men jeg har alltid lest selve saksfremlegget, og lest det av vedleggene jeg finner relevant for å gjøre meg opp en mening. Mye er jo protokoller fra tidligere behandlinger jeg og har vært med på.
Høringssvar leser jeg alltid.  Spesielt hvis enkeltmennesker, naboer eller andre berørte har sendt inn høringssvar. Viktig å få med seg hva folkene vi er valgt til å representere mener og få et innblikk i hvordan eventuelle vedtak vil påvirke dem.
Det er ikke dermed sagt at jeg alltid er enig med de som skriver høringssvar.  For i samme sak kan det jo være høringssvar som konkluderer stikk i strid ed hverandre.  En nabo kan være kjempepositiv til skateboardrampe, mens naboen synes det er en utrolig dårlig ide’.

I kommunestyremøte på torsdag opplevde jeg noe jeg ikke har opplevd før.
Det var to mennesker der for å legge frem “Næringspolitisk strategi for Ringeriksregionen” (dvs kommunene Ringerike, Hole, Jevnaker, Modum og Krødsherad.) Denne strategien, som vi ganske sikkert får til behandling i et senere kommunestyremøte er nok et stort og tykt dokument.  Det skjønte jeg fordi han der fremme på talerstolen som fortalte om arbeidet med denne strategien, en garantert flink fyr fra USN (Universitetet i Sør-øst Norge) sa at vi behøvde ikke å lese dokumentet fra perm til perm.  Så ga han oss en leseveiledning altså en veiledning på hvilke kapitler vi burde lese og hvilke vi helt klart kunne hoppe over.

Jeg noterte flittig.
Jeg er garantert sikker på at jeg kommer til å lese de kapitlene han mente jeg kunne hoppe bukk over.   Mulig jeg da komme til en annen konklusjon enn den strategien  konkluderer med.   Kall meg gjerne kritisk, men jeg liker ikke å bli forklart hva jeg skal mene. Det var sikkert ikke ment slik. Jeger bare litt påvirket av et langt liv som opposisjonspolitiker og tillitsvalgt.  Leser alltid alt med et kritisk blikk, og er sjelden overveldende positiv før jeg får studert en sak nøye.

 

Her om dagen var det møte I kommunestyret. Jeg var flink og var bare på talerstolen en gang.  Det var ikke for å fremme noe forslag til vedtak, eller argumentere heftig for Rødt sitt syn.  Det var for å påpeke slett arbeid med saksfremlegg.

I fjor høst en gang vedtok vi å etablere Fosseparken. Det skal være en slik sykkelpark. Du vet sparkesykkel  skateboard og lignende.  Vel og bra og et tilbud byen trenger.

Parken er et spleiselag, og kommunens del av prisen skulle I følge saksfremlegget være 10 milioner. Saksfremlegget som fulgte saken den gang sa ikke noe om denne investeringssummen var med eller uten mva.  Det vanlige er at investeringskostnader i slike saksfremlegg opphis inklusiv mva, men i dette tilfelle viste det seg å være uten.  Vi fikk derfor en ny sak i gårsdagens kommunestyremøte hvor vi måtte vedta at kommunens andel skulle være 12,5 millioner og ikke 10.

Mitt spørsmål, eller mine spørsmål, til Rådmann var da som følger: Hvorfor ble ikke saksfremlegget skrevet I tråd med slik saksfremlegg skrives? Er det flere forhold som er utelatt? Vil man i fremtiden ha prosjektet inkludert mva i liknende saksfremlegg? Og sist men ikke mist: er det flere investeringer vi har vedtatt hvor mva er glemt?

Det siste spørsmålet kunne jeg muligens ha droppet. For i en av de andre sakene til gårsdagens møte var saken blitt rettet opp i forkant av møtet. Nå med mva.

Vel, Rådmann gikk på talerstolen og bedret at det ikke var flere feil i den saken. La seg i grunn relativt flat.  Så får vi håpe at det ikke blir flere saksfremlegg som ikke lags i tråd med vanlig sedvane.  Vi folkevalgte er ikke eksperter på alt.  Vi må kunne stole på at saksfremlegg gir riktig informasjon.

Nå har kanskje ikke dette den største innvirkningen på kommunebudsjettet.  2,5 millioner er ikke den helt store summen på et kommunebudsjett. I tillegg får vi refundert merverdiavgiften kommunen betaler på et slikt anlegg. (Spør meg ikke hvorfor.) Likevel mener jeg det er viktig at saksfremlegg gir all informasjon vi politikere trenger for å fatt de riktige vedtakene.

Jeg har ikke prioritert bloggen så veldig de siste dagene, og resultatet viser seg raskt. Ikke uventet daler antall sidevisninger og jeg ligger fast på plass nummer 13 for tredje dag på rad.
13. plass bak flere måneder gamle pannekaker, utgåtte rabattkoder hos ellos, gammel klesvask, ukesmenyer og gammel kakepynt.  Av de 12 foran meg på lista er det 5 som ikke har fornyet seg på en god stund.  Og nok en gang; Hva er det med de pannekakene – foruten at de ikke inneholder karbohydrater, gluten eller nøtter?

De syv som faktisk har klart å knotte ned et innlegg er selvsagt litt mer inspirerende.
Litt.

Monica Vederhus skriver at hun skal ha sin første arbeidshelg på mange år – og gleder seg over det.
Om to uker er det min tur til å ha første arbeidshelg på flere år, og i likhet med Monica gleder også jeg meg til det.

Doc og Dask møtte opp i god tid til legetime. Faktisk veldig god tid.  En uke for tidlig.
Det skal jeg ikke påstå at jeg har gjort, men jeg møtte opp en dag for sent en gang. Fikk komme inn for det, snill lege.
Det hender relativt ofte at pasienter dukker opp på feil dag.  En uke eller en måned for tidlig.
Dask var heldig. Fant det ut før hun sto i skranken og fikk fadesen forklart av en helsesekretær.

Nåe jeg klikker meg inn på Martine Halvs forstår jeg hvor gammel jeg er. For sitter ikke kjerringa her og rødmer og føler seg flau mens hun nesten setter den varme teen fra tekoppen i halsen?  Raskt klikker jeg meg ut.
Martine Halvs reklamerer for *hvisker rødmende* sex-leketøy….

Neste blogg jeg skal innom er Bunny.  Jeg åpner innlegget forsiktig og med skjelvende hender. Der inne kan man treffe på alt mulig rart. Og ofte noe som provoserer meg.
Og selvsagt blir jeg provosert allerede i løpet av de første avsnittene.  Fyren kan da umulig mene at Kari Jaquesson gjorde noe fornuftig i den patetiske videoen sin sist vinter?

Spørsmålet Bunny tar opp etter den litt dårlige innledningen er Hvilken film ville du egentlig likt å være fanget i? 
Jeg tenker litt over spørsmålstillingen.  Jeg ser ikke så mye film, har ikke gjort det siden 1980-tallet.  Etter litt grublerier faller jeg ned på Mitt Afrika eller I gorillaenes rike.

Spis og spar har oppskrift på “lure-sjokoladekake”.  Altså sjokoladekake uten sukker og gluten. Garantert lavkarbo. Hun skriver at Denne sjokoladekaken er bare såååå god og kan virkelig “lure” store og små 🤣 til å tro det er en vanlig høykarbo sjokoladekake, Vel, hun lurer ikke meg!

Minner meg om den gangen jeg gikk på optikerskole borte på Kongsberg.
Klassen hadde jevnlige kakelotterier på lørdagene til inntekt for klassetur til Tyskland og Østerrike.  En fredag jeg etter endt skole- og arbeidsdag (jeg begynte tidlig med å ha fulle dager) skulle jeg røre sammen noe å pynte et ferdig sukkerbrød jeg kunne levere på kakelotteriet dagen etter før ny arbeidsdag ventet.
Vel, matskapet på mitt noe sparsomme hybelkjøkken var relativt tomt for ting som egnet seg til kakepynt. Matbutikkene va for lengst stengt, og gode råd var dyre.

Vel, jeg laget en slags krem. Sikkert mye mel og smør eller olje. Den ble ganske glatt og fin.  Jeg farget den gul med litt karri eller gurkemeie.  Den så fantastisk fin ut. Av mangel på melis ga jeg den et lett dryss av bakepulver.
Morgenen etter kunne jeg levere en fin bløtkake til klassekameratene på kakelotteriet på byens kjøpesenter og og forte meg på jobb.
De i klassen ble imponert over mine bakekunster – og kaka kom rett opp på øverste hylle, forberedt de som trakk lodd med 99 på.
Like imponert virket de ikke mandag morgen når vi møttes til ny skoleuke.

En i klassen hadde fått et lodd med 99.  Han hadde selvsagt valgt seg kunstverket mitt av en kake, og bedt med seg flere andre fra klassen til kakespising på hybelen…..

Når vi er inne på mat og drikke. Vibbedille sitt innlegg vekker er interesse en jukse-sjokoladekake.  Hun skriver om “Boble-te”.  Det ordet har dukket opp oftere og oftere i nærheten av meg.  Og nå begynner jeg i grunn å bli relativt nysgjerrig. Er dette noe jeg å prøve ut snart?

Da er det bare Mamma på hjul igjen.  Hun skriver om nok et menneske som har måttet gi tapt for ALS.  Hennes innlegg vekker en del tanker. Tøffe, fine Vivian. Hvilke tanker vekker ikke et sånt budskap hos deg?

Til slutt vil jeg gjøre dere oppmerksom på en ny blogger på topp 20 lista. Nemlig Solliv Hun har arbeidet hardt og lenge for å nå den plassen, og den er så vel fortjent!   Jeg har fulgt bloggen til Solliv i ….sikkert to, hvis ikke tre år…  Det var alle de flotte bildene som lokket meg inn på bloggen – og siden har jeg vært innom daglig.
Solliv skriver om turer, gjerne i nærområdet på Kråkerøy. Om hus og hjem. Om drømmen om ei hytte. Kort sagt o livet.  At hun ligger så høyt på lista i dag tipper jeg kan ha noe md at hun ikke er direkte fornøyd med utnevning av ny sentralbanksjef…

Snø!?!
De siste døgnene har det lavet ned med ujevne mellomrom  og jeg som har gått rundt og håpet på en ekstremt tidlig vår har blitt smertelig skuffet.  Ikke hjelper det på humøret at det er kuldegrader, snø, betydelig med varmegrader og tilløp til regn om hverandre. Holke, is og redsel for beinbrudd gjør ikke ei beinskjør kjerring som meg mer positiv.

Fornuften min sier at det er sein påske i år, og at det som oftest pleier å være ensbetydende med sein vår.
I så fall må jeg vente ennå et par måneder før jeg kan kaste piggsko og ulltepper langt inn i boden og glede meg over fuglesang, og sildrende vårbekker.

Jeg sjekka når det var fastelavn i begynnelsen av uka. Tenkte jeg så smått kunne begynn med bjørkekvister, forsythia og fjær. Vet at fastelavn noen ganger sammenfaller med morsdag – som jeg feilaktig trodde var førstkommende søndag. Men morsdag er ikke før neste helg, og fastelavn først om tre uker. (Sukk).

I 2019 var jeg en tur i Amsterdam i januar.  Fikk litt vårfølelse midt i vintermørke.  Det gjorde meg godt.
Men en Europatur frister liksom ikke i disse dager.

Sjekker været denne helga på byene nedover kysten. Sydenferie innenlands kan jo og være noe. Men værvarslinga på yr viser at jeg nok må reise et stykke for å finne noe som kan minne om vårvær denne helga. (Sukk nummer to.)

Spa hadde vært noe!
Jeg tar et rakt søk på spahotell på østlandet. Det første som dukker opp er Doktor Holms på Geilo!!!!
Unnskyld meg, men hvis en lengter etter sol og sommer, eller i det minste vår, reiser en ikke til Geilo i februar. (Trippel-sukk)

Jeg tar et googlesøk på “få vårfølelse”, og får tips om å reise til Lygnasæter og spise soft-is.
Jeg har aldri likt Soft-is, og Lygnasæter er ok det, men det er garantert ikke vår der.

Men t annet tips er bedre. Tulipaner!
Så i morgen når Drømmehuset er shina skal jeg dra til byen og kjøpe en stor bukett fargerike tulipaner.