I dag har jeg hentet frem en kanon.  De som kjenner litt til denne bloggen vet at da har jeg et sterkt budskap å komme med, og at jeg i den anledning ikke sparer på kruttet. Som vanlig er det ordet som er mitt våpen. Kanonen er bare en illustrasjon, og for å vekke oppmerksomheten til leseren.

For når jeg jobber meg nedover på bloggtoppen i dag, hopper raskt over stive kjerringer, tørka reinhjerter og en hel haug med perler før innlegget til Ida Wulff   får meg til å stoppe opp. Det vekker nabokjerringa i meg.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Når Ida Wulff skriver at hun får dårlig samvittighet for å sette barn til verden, ja da er det på tide at noen og hver av oss stopper opp. Jeg tror ikke Ida Wulff er alene om de følelsene. Det gjør meg trist, og sint.

Husker dere Gro Harlem Brundtland snakket om nabokjerringa? Nabokjerringa som ser hva som skjer og kjefter på andres unger når det er på sin plass. Nabokjerringa som bryr seg og tar grep.
Siden Norge er nabolandet til Russland og jeg er ei kjerring, så er jeg på en måte nabokjerringa til Putin.
Som ei god nabokjerring er det da min plikt å si i fra på en klar og tydelig måte at nå er nok nok!

I gamle dager, da konger og keisere førte sine menn i krig var det muligens heroisk og tøft. Når kongen red først i angrepet og selv sloss ved fronten med fare for eget liv. Men å sende unge menn og kvinner i døden mens en selv sitter trygt og godt i en bunker flere hundre mil unna…. Ei feig rotte som gjemmer seg i hullet sitt og lar uskyldige mennesker i eget og andres land dø for at Putin skal oppnå en uoppnåelig fantasi om å gjenerobre Russland slik det en gang var og skape seg et tsar-rike.

Selv Putin ser det urimelige i det.  Hvis ikke hadde han vel vært tøff nok til å forklare soldatene sine at det var hans drøm om det stor-russiske riket de var ute og kriget for. Ikke fortalt de løgner, som at det bare er en øvelse eller at Ukrainas ledelse er narkomane nazister. 

Når en narsissist med drøm om egen storhet kaller en jøde for nazist….
Ja de fleste ser at det er så urimelig at det grenser til det komiske.

Eller kanskje mer tragisk enn komisk. Krig er ikke komisk, krig er bare trist.

En gal mann sitter med fingeren på den røde knappen jeg trodde var stuet vekk innerst i boden for godt av Gorbatsjov og glasnost en gang i slutten av forrige århundre. Sitter og holder en hel verden i endeløs spenning, kommer han til å trykke på knappen? Kommer han til å bruke atomvåpen? Kommer han til å starte tredje verdenskrig?

Frykten vi alle føler er så sterk at unge mødre som Ida Wulff får dårlig samvittighet for å sette barn til verden.

Det er ikke Ida Wulff som burde ha dårlig samvittighet. Det er det Vladimir Putin som burde ha.  Ikke for barna som blir født, men for barna som blir drept, for barna som lever i frykt og for barna som mister sine kjære.

Jeg tror ikke Putin har dårlig samvittighet.
Jeg tror ikke han bryr seg om den sorg, frykt og død hans ønske om egen makt, egen storhet påfører andre.
Så når Putin ikke bryr seg om oss, hvorfor skal vi bry oss om Putin?
Hvorfor skal russiske soldater gå i krig og sloss for en leder som ikke bryr seg om dem?
Hvis vi alle krabber inn i hulene våre og frykter morgendagen, har ikke da den gale mannen vunnet? Styrer ikke han da livene våre slik han ønsker å styre det stor-russiske riket eller muligens hele Eurasia? Har ikke han da vunnet?

Gamle Gubben Grå har kjøpt jod-tabletter. Jeg har sjekket hvor nærmeste tilfluktsrom er. Som gamle speidere er vi beredt, alltid beredt.  Men jeg nekter å la en 70 år gammel mann med litt for høye tanker om seg selv begrense hverdagen min. Han kan sitte nede i den mørke bunkeren sin med fingeren hvor han vil for meg. Jeg vil heller nyte vårsola og gjøre hyggelige ting med folk jeg er glad i.

Jeg er bare ei kjerring fra Hønefoss. Jeg kan ikke forhindre tredje verdenskrig. Jeg kan ikke stoppe soldater, tanks eller krigsfly. Jeg kan ikke stoppe en gal mann fra å bruke atomvåpen.
Men jeg kan gjøre noe med den frykten han skaper i meg.  Jeg kan velge å ikke l den styre livet mitt.