I går skrev jeg et leserinnlegg til lokalavisen. jeg måtte jo fått gitt uttrykk for at jeg ikke vil i saksøke staten. Det gjelder å få befolkningen til å forstå at ikke alle politikerne er like korttenkte.
En bekjent av meg delte leserinnlegget på Fb. Sånt er hyggelig, og det setter jeg pris på. Og ja, jeg har fått mange hyggelige tilbakemeldinger på leserinnlegget. Det gleder meg. Da er det mange som tenker som meg.
I kommentarfeltet til den bekjente som delte innlegget dukket denne kommentaren opp.
Har hun vettet i behold? Kommunens nest mest usympatiske politiker. Hun er imot absolutt alt, som Rødt er.
Dette er bare en del av kommentaren. Resten gikk på at jeg visstnok var i mot Ringeriksbanen (noe jeg ikke er) og så var det fordommer mot det politiske partiet jeg tilhører.
Men det var denne setningen jeg bey meg merke i og ønsker å dele noen tanker med dere om.
Kommunens nest mest usympatiske politiker.
Som politiker er jeg blitt ganske herdet, og slikt går faktisk ikke særlig inn på meg. Men jeg ble litt nysgjerrig. Så jeg kommenterte kommentaren med følgende kommentar:
litt nysgjerrig på hvilken politiker som er den mest usympatiske i kommunen…
Mulig det ikke var helt pent av meg, men jeg klarte ikke å la være. Jeg mener og at jeg og fikk vist denne som kommenterte at jeg hadde sett kommentaren hennes og hennes syn på meg. Og at jeg med mitt litt humoristiske spørsmål viste at jeg tok det pent. Jeg mener, jeg kunne fort blitt krenka av en slik uttalelse hvis jeg hadde det for vane.
Jeg fikk raskt svar, men jeg ble ikke noe klokere. Jeg skulle få vite det når det var aktuelt. Så jeg får vel bare smøre meg med tålmodighet.
Jeg slutter aldri å forundre meg over hva voksne mennesker med høy utdanning klarer å lire av seg i et kommentarfelt, og det under fullt navn.
Tok med meg Charlie Chihuahua ut på tur. Det er opphold, og tett under 10 grader. Fint turvær. Valgte litt annet turterreng enn Sjongslunden I dag. Litt mer ordentlig skog. Sopp fant vi og!
Det ble tre kilometer før vi var tilbake til bilen. Charlie sluknet fort i baksetet når vi kjørte hjemover. Han er ikke så fornøyd med å gå i våt høstskog, men han har overhode ikke vondt av det.
En ny dag hvor tåka ligger tung over Drømmehuset. Den råe lufta trekker inn i ledd og kroppsdeler med metall. Det verker og bryter. Når jeg klikker meg inn på bloggtoppen er jeg havnet helt nede på en fjortende plass. Dette er absolutt ikke en god dag.
Jeg tar en stor slurk av tekoppen. Jeg er sur. Alle andre har et mye mer spennende liv enn meg. Jeg er bare ei halvgammel kjerring solid parkert på sidelinja. Blakk er jeg og. Når jeg er ferdig med tekoppen og dette blogginnlegget skal jeg legge meg på sofaen, dra pelspleddet over hodet og ligge der og riktig kjenne etter hvor ille jeg har det. Kjenne etter hvor synd det er på meg. Og det viktigste av alt, finne ut hvem jeg kan gi skylda for det.
Toppbloggerne over meg på lista lever spennende liv. De kjøper leilighet, møter spennende vesener, spiser spennende mat, planlegger jul, har ny steikeovn, kjøper halloween godteri, og planlegger fakkeltog for å nevne noe.
Ingen av de ligger under pelspleddet og synes synd på seg selv. Sukk, og dobbelt sukk.
Flytte i leilighet, slippe hagestell og snømåking….
Nei, jeg er ikke der ennå. OK. Slippe snømåkiing kunne vært greit. Men nei, jeg trives alt for godt i Drømmehuset.
Jeg har nok av prosjekter jeg kunne starte med her. Ja, hvis jeg krabber frem fra pelspleddet og selvmedlidenheten da. Mulig jeg ikke er rik nok til å gå bananas i de hotteste interiørbutikkene. Men vi har jo finn.no. Masse fint som selges for en billig penge eller til og med gis bort. Å sjekke finn.no for gode funn kan jeg jo til og med klare mens jeg ligger under pelspleddet.
Faktisk litt mer gøy enn å ligge der å synes synd på meg selv.
I går spiste vi spaghetti bolognese. Altså kjøttdeig, tomatsaus på glass og spaghetti. Helt grei mat, men ikke det mest spennende måltidet. Egentlig ganske kjedelig hverdagsmiddag. Er litt sånn slutten av måneden på matfronten i Drømmehuset.
I dag er det min tur til å lage middag. Jeg har tenkt å gjøre det enkelt. Stekte poteter og speil egg. Kjedelig. Passer til humøret mitt.
I ett av de svenske interiørbladene jeg fant jeg en oppskrift på Potatisomeletter. Den har alle de samme ingrediensene som i stekte poteter med speilegg. Men på bildet ser de mye mer spennende og lekre ut. Ok, jeg må ha rødløk og kanskje litt løyrom eller annen rogn. Men det tror jeg at jeg har i kjøleskapet.
Valget er mitt. Kjedelig stekte poteter og speilegg eller Potatisomeletter. Jeg tror jeg går for det siste.
Jeg er glad i jula. Har begynt å kjøpe gaver. Kjøpte noen nydelige kuler på Hadeland Glassverk på januarsalget i fjor som jeg gleder meg til å finne frem. Men venter nok i det minste til det blir november med baking og matlaging til jul. Pynten lar jeg vente til etter første søndag i advent. Og ja, det kommer til å bli jul i Drømmehuset. Jul med stor J.
Kanskje på tide å begynne å tenke på Gamle Gubben Grå og Kjerringas julekalender? Eller lage litt julepynt eller noen julegaver?
Halloween har jeg i det minste planlagt. Godteriet er på plass. I tilfelle det skulle komme noen hodeløse zombier, hekser eller gjenferd rekende forbi og ringe på døra. Kanskje jeg skulle pynte litt ekstra i år, slik at ungene i nabolaget ringer på døra i hopetall.
Ligger under teppet og tenker litt over det. Husker alt jeg har gjort tidligere da ungene var mindre. Gravsteiner i isopor og heksebrygg med røyk og smell. Hm, Denne tåka er jo perfekt for å få den rette, skumle stemningen.
Fakkeltog for å få fokus på ALS i Bergen som Vivian arrangerer. Dit skal jo jeg! Eller vi. Gamle Gubben Grå og jeg tar nattoget over fjellet og skal ha en fin helg i Bergen om to uker. Da blir det fakkeltog og bloggtreff. Gleder meg til å møte Vivian og Vibbedille. Ja andre bloggere som skulle finne på å dukke opp og. Jeg må bestille togbilletter og overnatting.
Jeg dytter pleddet til side og står opp fra sofaen. Jeg har så mye å gjøre at jeg ikke har tid til å ligge under pelspleddet og synes synd på meg selv. Og vet du hva? Det har du og. Hvis livet ditt virker kjedelig er det opp til deg selv å finne på noe gøy. Du kan ikke forvente at andre skal dukke opp og leve livet ditt for deg.
Jeg tok en tur i Sjongslunden i dag og jeg. Regnet med at det fremdeles var trygt fordi flertallet i formannskapet gikk inn for å la fotballbanen være oppvarmet også denne vinteren.
I dag ligger tåka over elva. Ikke så lavt at den lar seg enkelt visualisere på bilder, men den er der. Men tåke er greit nok. Det er snøen jeg gruer for, og jeg vet at den er rett rundt hjørnet.
Etter som dagen gikk over i ettermiddag ble tåka bare tettere og tettere også her oppe hvor vi bor.
Så da ble det fyr på peisen og strikketøy. Lua til Gamle Gubben Grå. Jeg er nå endelig ferdig med mønsterborden og har bare plankekekjøring og felling igjen. Det er bra. Har rekket opp tre ganger. Sånt blir ikke kjerringa glad for. Men nå er jeg berga. Forhåpentligvis blir det lue på Gubben før vinteren setter inn for alvor.
“Jeg vil ikke saksøke staten. Jeg gjentar; Jeg vil ikke saksøke staten!” Gamle Gubben Grå hadde akkurat kommet tuslende inn på kjøkkenet for å skru på kaffemaskin og snart få dagens første kaffekopp da han ble møtt av ei illsint kjerring som sto og brølte mot radioen at hun ikke ville saksøke staten.
Han kjente at behovet for noen kaffekopper nok ble stort i dag, og prøvde så ubemerket som mulig å få startet kaffemaskinen og så snike seg ut i døråpningen for nok en sigarett. Dette kom garantert ikke til å bli en god morgen.
Kjerringa merket selvsagt at han var kommet inn på kjøkkenet og virvlet rundt og flyttet blikket fra radioen til gubben. Hun var like opprørt og pekte med en harmdirrende finger mot radien. “Han sa at jeg ville saksøke staten! Han løy på radioen. Jeg vil ikke saksøke staten!”
Gamle Gubben Grå lengtet sterkt etter den kaffekoppen. Noen ganger virker det som evigheter før en sånn kaffemaskin klarer å produsere en aldri så liten kopp med sort, livgivende drikke. Hjernen hans virket ikke uten kaffe sånn på morgenen. Han var ikke våken ennå.
Hva var det kjerringa snakket om? Saksøke staten?
Eller han hadde helt klart fått med seg at hun ikke ville saksøke staten.
Det syntes han var helt greit. Å saksøke staten høres ut som noe som koster en formue i advokatutgifter.
Men hvorfor var kjerringa så opprørt hvis hun ikke ville saksøke staten?
Han sukket. Grep etter kaffekoppen, og regnet med at det ville komme en talestrøm fra kjerringa som forhåpentligvis ville bidra til at han forsto hvorfor hun var så opprørt i dag.
Tiraden kom mens kjerringa vandret rundt på kjøkkengulvet og gestikulerte med hele kroppen, og etter hvert klarte Gamle Gubben Grå å danne seg et noenlunde bilde av hva kjerringa var så opprørt over.
På Formannskapsmøte i går hadde politikerne diskutert blant annet budsjettet for 2023, og ikke minst renseanlegget og kloakkavgiftene. Kommunen har et relativt nytt renseanlegg. Det er bygd for lånte penger etter selvkostprinsippet. Det vil si at kostnadene til drift pluss renter og avdrag blir delt på brukerne, altså kommunens husstander.
Alt blir jo dyrere nå, Renta stiger også på dette lånet. Og som en følge av det stiger kloakkavgiftene til den enkelte husstand relativt mye i det neste året.
Disse kloakkavgiftene har vært et stort tema det siste året. Ikke minst etter at det ble funnet ut at kommunen hadde regnet feil, slik at enkelte husstander hadde fått en mye større regning enn de skulle ha fått. Det er rettet oppi. Debatten har stilnet, og nå stiger kloakkavgiftene masse igjen. Dette er noe innbyggerne reagerer på.
For å gjøre det hele enda verre, så er det renseanlegget mulig en del overdimensjonert.
Det er nemlig bygd for den befolkningsveksten man optimistisk trodde at kom til å komme flyttende når Ringeriksbanen kom.
Nå kommer ikke Ringeriksbanen, i det minste ikke så raskt som vi trodde og håpet.
Dermed kommer heller ikke den befolkningsveksten, og da må regninga for renseanlegget deles på de innbyggerne vi allerede har. Det gjør jo ikke regninga til hver enkelt husstand noe mindre.
På Formannskapsmøte hadde de nok virkelig vridd hodet sitt for å finne en måte de kunne gjøre regninga til hver enkelt husstand mindre uten å finne svaret. Det er noe med det selvkostprinsippet det er finansiert so som gjør at man ikke bare kan pøse inn med penger fra kommunekassa. (Ikke det at den er så velfylt).
Under denne debatten uttalte Varaordføreren, muligens uten å ha tenkt så nøye over det “Vi burde saksøke staten.”
Han mener at det er løftebrudd at Ringeriksbanen ikke kommer som lovet, og at den pr. nå ikke er med i statsbudsjettet.
Lokalavisa ser overskrifter og spør Varaordføreren i etterkant om han virkelig har til hensikt å saksøke staten.
Og Varaordføreren liker jo å fremstå som en mann som står ved sitt ord, så han svarer ar det er en mulighet man må vurdere, eller noe slikt. I det minste nok til at lokalavisa lager en artikkel med overskriften Vil saksøke staten; De har holdt oss for narr!”
Når så NRK- Buskerud leser saken i lokalavisa er det av forståelige grunner ikke lenge før de tar en telefon til Varaordføreren. Er det virkelig så at han vil saksøke staten?
Ballen har begynt å rulle. Varaordføreren kan ikke bakke ut nå. Så ja, han mener kommunen bør vurdere det. Det er jo ikke bare renseanlegget vi har investert i for å rigge oss til befolkningsvekst. Han ramser opp skolebygg, omsorgssenter, vannverk og tar for sikkerhets skyld gangstien Elvelangs og Fosseparken som er en skateboard- og sykkelpark. Han nevnte ikke at vi etter mange års kamp også har klart å få på plass et offentlig toalett, mulig han bare glemte det.
Mye av dette er investeringer vi nok måtte ha gjort uavhengig av befolkningsvekst eller ikke.
Så kommer NRK med oppfølgingsspørsmålet som får det til virkelig å revne for kjerringa.
NRK spør om Varaordføreren har støtte for sitt syn i kommunestyret. Det blir lenge stille. Så lenge at kjerringa tror radioen har falt ut, eller mulig linja de intervjuer Varaordføreren på. Tilslutt svarer Varaordføreren litt nølende at ja, han tror han har støtte av mange. Ny tenkepause. Så fortsetter han litt sikrere og med et lite smil. Ja, alle unntatt to representanter fra MDG! (MDG er i mot at Ringeriksbanen skal bygges i den traseen som er valgt, og vil heller ha den et helt annet sted).
Det er da det revner for kjerringa og hun spretter opp fra stolen ved spisebordet og stormer bort til kjøkkenbenken for å skjelle ut radioen. Hun støtter tydeligvis ikke Varaordførerens syn. “Jeg vil ikke saksøke staten. Jeg gjentar; Jeg vil ikke saksøke staten!”
Den gangen kommunestyret vedtok å bygge renseanlegget så stort, og å finansiere det på den måten tok de en stor risk.
Dette er før jeg hadde fast plass i kommunestyret, men jeg vet at Rødt (eller Sol som vi var en del av da) var i mot å legge en så stor befolkningsøkning til grunn. Vi så i regnestykket at kostnadene for den enkelte husstand ville bli faretruende høye hvis befolkningsveksten ikke slo til. Da hadde vi ikke tatt høyde for den renteøkningen vi ser i dag.
Det kunne vært fristende å si “Hva var det vi sa?” men det løser ikke problemet for den enkelte familie som får en økning på kloakkregninga i størrelsesorden noen opp mot 3.600 kr i året.
Det er slik jeg ser det heller ingen løsning å saksøke staten for de feilvurderingene kommunestyret selv har tatt.
Det er kanskje mer på sin plass å minne Varaordføreren om at han de siste tre årene har vært frikjøpt på heltid nettopp for å sikre at Ringeriksbanen og nye E16 kommer som planlagt.
Når banen nå ikke kommer, er ikke det et tegn på at Varaordføreren ikke har levert?
Det er lite voksent å forsøke å dytte ansvaret for egne feil over på staten.
Når jeg våknet fra dvalen varte det ikke lenge før Charlie Chihuahua også våknet. Så da var det bare å trosse regnet å komme seg ut på tur. Jeg droppet fullt klesskift. Jeg går tur for å gå tur, ikke for å ta meg best ut. Men jeg slengte nå i det minste på meg gode sko og softshell-jakke før vi dro ut døra.
Dro til Sjongslunden. Flott grøntområde i forbindelse med idrettsparken. Får gå her nå, før det eventuelt blir bestemt at vi skal slå av strømmen på fotballbanen i vinter. Rådmann har et forslag om å skru av varmen på gressmatta og flombelysningen av fotballbanen fra nå og frem til våren. Sparer rundt en million I strømutgifter på det. Jeg vet Formannskapet behandler saken i dag. Skal sikkert opp i kommunestyret neste uke. Blir det vedtatt er det ikke sikkert vi politikere står så høyt i kurs her nede. Hørte lederen for fotballbanen på radioen I sted. Kalte det for en katastrofe hvis politikerne fant på noe slikt. Det kunne ha følger for kampene i hele vårsesongen hvis jeg forsto han rett.
For meg har nok ikke det å ha en flombelyst grønn fotballbane vinterstid den høyeste prioriteten, selv om damelaget er i første divisjon. De har igjen en bortekamp til helga så er serien over. Herrelaget er et tredjedivisjonslag som allerede har avsluttet serien.
Andre forslag til sparetiltak som står på den samme lista er å redusere på gatebelysning. Jeg vil heller ha lys på gater og veier der folk ferdes enn å varme opp ei grønn gressmatta om vinteren. Det har noe med sikkerhet å gjøre. Både ved å unngå skader og unngå overfall. Politikk er å prioritere. Da må man kunne sette de to tingene opp mot hverandre.
Det regner i bøtter og spann ute. Charlie Chihuahua hadde ikke stått opp ennå da jeg var ferdig med frokosten, så jeg gadd ikke mase på han om tur. Tar det når han står opp, og håper været har bedret seg.
Så jeg satte meg ned med et studiehefte med tillatelsen Hvorfor ut av NATO. Vi skal ha et medlemsmøte i Rødt om noen uker å debattere temaet. Jeg føler der er greit å lese seg litt opp.
Det blir kanskje feil å di at jeg satt meg ned for å lese. Sannheten er at jeg inntok horisontalen på sofaen, med pledd og det hele. Men jeg hadde med markeringstusj. Her skulle leses og studeres.
Jeg kom halvveis ut i første kapittel før jeg kapitullerte. Dette var tørre saker. Teksten fenget ikke og jeg leste de samme avsnittene gang på gang. Så jeg la fra meg heftet, krøp godt under pleddet og sovna.
Tekoppen er på plass. Utenfor vinduet er det svart oktober-morgen. Det regner. Det kjente jeg da jeg var ute og flyttet bilen så Yngste Sønn kom seg ut og på jobb. Finnes vel knapt en verre måte å starte dagen på enn å gå direkte fra varm, lun seng til kaldt oktoberregn. Man våkner i det minste.
Det virker nesten som et hån når jeg kommer inn, og starter dagen med å klikke meg inn på blogg og leser Ida Wulff sitt innlegg om hvordan man skal kle seg riktig når man er ute. For jeg hadde ikke kledd meg etter 3-lags prinsippet. Her var det lite med ull, isolerende lag og et ytterlag til beskyttelse mot vær og vind. Ikke det at jeg løp ut naken, det skulle tatt seg ut, men jeg kjente greit at det regnet.
Blir og litt oppgitt over meg selv. I går skrev jeg om politikk og det gir jo som kjent ikke akkurat en storm av klikk på blogg. Jeg skrev ikke et eneste innlegg om mat, Ikke rart at jeg raser nedover på bloggtopplista. Fra plass nummer 9 i går til 11 i dag. Håper å rette opp litt av den skaden ved å illustrere dette innlegget med et bilde av frokosten min.
Men dette innlegget skulle jo ikke handle verken om klær eller mat, det skulle handle om kjærlighet.
Og som jeg skrev i overskriften; Kjærlighet gjør blind – og noen ganger dum.
Selv om Gamle Gubben Grå ikke alltid fremstår som drømmemannen, er ikke dette tenkt å være en klage på han. Om jeg muligens var blind og forelska den gangen rundt 1990, så har jeg hatt god tid til å komme meg ut av forelskelsens blindende rus og få synet tilbake. Nei dette skal handle om noe jeg leste på nett.
Flere ganger har jeg sett venner og bekjente rote seg bort i forhold hvor de blir direkte lurt. Jeg har hatt de gråtende på skuldra mi når de har funnet ut at drømmedama visst ikke var verken skilt eller separert likevel, og når drømmemannen viste seg å være mer interessert i den velfylte bankkontoen til venninna mi enn selve venninna.
Etter noen tårer har fortvilelsen som regel gått over i sinne, og etter å ha slikket sine sår og stablet seg på bena igjen har de gått videre med livene sine en lærdom rikere.
Vi kan alle miste den summe dømmekraften når vi håper og tror at vi har møtt den store kjærligheten. Likevel synes jeg det er rart at det ikke ringte en eller annen bjelle for en godt voksen kvinne borte i Japan. Hun har sendt flere hundre tusen norske kroner til sin russiske kjæreste – som sa han satt fast i verdensrommet.
De to ble kjent over Instagram i slutten av juni og de ble raskt forelsket i hverandre. Mannen hevdet han at han ønsket å gifte seg og starte et nytt liv med kvinnen i Japan – men at han manglet penger for å kunne returnere til jordkloden. Mellom august og september skal kvinnen ha sendt ham 4,4 millioner yen – over 300 000 norske kroner – for å finansiere «landingen».
Etter hvert fattet den 65 år gamle kvinnen at det var noe som skurret. Det er mer enn penger til “buss-billett” som skal til for å få noen hjem fra verdensrommet og tok kontakt med politiet.
På den falske Instagramprofilen brukte svindleren bildet av en ekte russisk kosmonaut. Han lastet også opp bilder som tilsynelatende var tatt av ham selv på romstasjonen.
Jeg forstår at man gjør mange rare ting når man først har bitt på kroken, når man har blitt forelsket. Men jeg skjønner ikke at man ikke som 65 år gammel kvinne er litt kritisk når man plutselig får venneforespørsel på Insta fra verdensrommet.
Det er så mange bjeller som burde begynne å kime lenge før man begynte å snakke om giftemål og overføring av store summer,
Sindre Finnes, mannen til Erna Solberg, har skrevet bok. Dere vet en slags oppfølger til boka “Gift med Gro” som Arne Olav Brundtland skrev i 1996. En hver statsminister-ektefelle med respekt for seg selv bør tydeligvis komme med en biografi for å fortelle om hvordan det er å leve sammen med en statsminister.
Jeg kan forresten ikke huske at Hanne Grotjord, Bjørg Bondevik eller Ingrid Schulerud ektefellene til henholdsvis Thorbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg har skrevet bøker om hvordan de opplevde å være gift med sine statsminister-ektefeller. Mulig det bare er bok-materiale å være gift med en statsminister hvis statsministeren er en kvinne og ektefellen en mann. Eller kanskje disse kvinnene er opptatte av å leve sine liv, og ikke kun fremstå som statister i sine ektefellers liv. Jeg vet ikke, men jeg gjør meg noen tanker.
Arne Olav Brundtland kom sågar med en oppfølger i 2003. “Fortsatt gift med Gro”. Snakk om å søke å få maks profitt ut av konas stilling og posisjon!
Nå kommer altså Sindre Finnes med sin beretning. Boka heter “Ved Ernas side”.
Jeg har ikke lest boka. Tror ganske sikkert at jeg ikke kommer til å gjøre det heller.
Noe av innholdet har dog blitt kjent. Blant annet sitatet:
«En politiker med dårlig privatøkonomi er ofte en svak politiker som må bruke mye tid på å passe utgiftene sine».
Nå er jo ikke det noen fare, at politikere i dag skal ha dårlig privatøkonomi mener jeg, i det minste ikke de som sitter på Stortinget. De har over en million i lønn hele gjengen. Sitter man i regjering , eller er Statsminister slik som kona til Sindre jo har vært, så er lønna enda høyere.
Men medfører utsagnet riktighet? Er et menneske med dårlig privatøkonomi, hva nå det måtte bety, mindre i stand til å ta beslutninger på vegne av samfunnet, på vegne av fellesskapet, enn folk med god privatøkonomi?
Mye rikdom, eller god privatøkonomi om du vil, går i arv. Vil det si at hvis du er født med ei sølvskje i pompen så er du samtidig født med sunn dømmekraft og evnen til analytisk tenkning?
Det blir ofte feil når man tar et sitat fra en bok og blåser opp. Man tar en uttalelse ut av sin sammenheng.
I Sindre Finnes sitt tilfelle bruker han et helt kapittel der han forklarer hvor viktig han mener det er at spesielt politiske familier har god råd. Altså er det ikke en litt uheldig formulering som er revet ut av kontekst. Det er et tema han har helt bevisste refleksjoner om.
Finnes begrunner dette utsagnet med at politikere med svak privatøkonomi til større grad faller for fristelser fra det utenforstående, enn de politikerne med god privatøkonomi. Han har utdypet dette synet litt mer i samtale med Dagbladet.
Jeg tenker at hvis du er politiker må du sørge for at du i minst mulig grad utsettes eller blir fristet av fristelser til å motta for eksempel en feriereise eller andre ting fra utenforstående.
Det her klarer jeg ikke å tolke på annen måte enn at Sindre Finnes mener at mennesker med dårlig økonomi ikke bare har dårligere dømmekraft og dårligere analytiske evner enn de med masse penger på bok og store villaer, de er og mer korrupte. Det skulle vært morsomt å komme med noen oppfølgende spørsmål der. Latt han utdype det synet litt mer, gå videre i den tankegangen. For her er jeg virkelig og oppriktig interessert i hvordan han har kommet frem til en slik refleksjon.
I dag hadde jeg tenkt å bruke deler av dagen til å gå gjennom Rådmannen i Ringerike sitt forslag til budsjett. Vi skal ha møte i Rødt i kveld hvor vi skal starte arbeidet med å lage Rødt sitt budsjettforslag.
Jeg vil ikke si at jeg har dårlig økonomi, eller dårlig råd. Men jeg har helt klart dårligere råd nå enn da jeg var med og laget budsjettforslag for to år siden. (I fjor var jeg opptatt med treningsleiren, og ikke med i budsjettarbeidet). Det å gå fra lønn til trygd betyr en inntektsreduksjon på rundt 30 prosent. Betyr det at integriteten min, dømmekraften min og evnen min til å lage et fornuftig budsjettforslag også har blitt redusert med 30 prosent i løpet av perioden?
Jeg håper og tror ikke det. Kanskje heller tvert i mot. Kanskje gjør det at jeg opp gjennom livet har måtte snudd på kronene både en og to ganger gjøre meg i bedre stand til å forstå at fellesskapets midler ikke er en utømmelig kilde. Kanskje gjør det at jeg i flere perioder virkelig har måtte gjort beinharde prioriteringer i privatøkonomien gjør meg bedre rusta til å prioritere det viktigste også i et kommunebudsjett.
Helt oppriktig tror jeg at man i politikken trenger alle typer mennesker. Mennesker fra alle samfunnslag og en sammensetning som i størst mulig grad speiler det samfunnet de er valgt til å lede på best mulig måte.
Den elitismen som Sindre Finnes her gir uttrykk for, at lederskap og styre bør varetas av en elite, er et syn jeg på det sterkeste vil ta avstand fra.
Vet dere at i dag for 118 år siden var det jordskjelv her i Norge?
23. oktober 1904 er ikke så lenge siden. Jeg er sikker på at mange av dere som leser bloggen kjente mennesker som var født på den tiden. Min Bestemor, for eksempel, var 4 måneder gammel. Min ene bestefar 3 år og min andre bestefar 10 år gammel. Han var faktisk gammel nok til å huske jordskjelvet, men mulig det ikke var veldig merkbart i Ringelia ved Randsfjorden der han mest sannsynlig oppholdt seg.
Jordskjelvet hadde trolig episenter i Skagerrak, rundt halvannen mil fra både Færder i Vestfold, Akerøya i Østfold og Nordkoster i Strömstad.
Skjelvet inntraff midt under gudstjenesten, klokka 11.27. Det var jo langt flere som deltok i Gudstjenestene den gang i 1904 og det oppsto panikk i mange kirker rundt Oslofjorden, i Sverige og i Aalborg i Danmark, Ingen mennesker omkom heldigvis.
Idd kirke er en middelalderkirke i stein fra siste halvdel av 1100-tallet. Den ligger 5 km sør for Halden. Denne oktobersøndagen i 1904 var den full av folk. Noen av de som var til stede har i ettertid levert denne beskrivelsen:
Presten stod netop for alteret og messede, da det første stød merkedes som et rystende bulder med underjordiske dybe drøn. Straks derefter saaes den metertykke altergavl at synke, og en aabning paa 4-5 tommer blev synlig oppe ved taggesimsen. Derpaa løftedes atter muren, pressedes opp mot loftet, og sten og kalk føg indover alteret og gulvet, samtidig med at langvæggene svaiede sterkt; hele alterpartiet gyngedes og syntes at synke i grus. Menighed og prest styrtede til udgangen og merkelig nok, ingen kom synderlig tilskade, men kirken er i den grad ramponert, at den ikke mere lader seg restaurere.
Det må ha vært en utrolig skremmende opplevelse. Altervegger som synker, det dannes store sprekker mellom tak og vegger, stein og kalk raser ned over alteret, langveggene svaier og hele alterpartiet gynger og synker midt under en gudstjeneste. Ikke rart både menighet og prest for på dør.
Heldigvis lot kirken seg reparere, men skadene var så store at det var først i 1922 fire år senere at den på ny kunne åpnes for gudstjenester.
Mulig de var litt mer sindige på andre siden av fjorden, eller at rystelsene ikke var like store. Der lot de ikke et jordskjelv forstyrre gudstjenesten mer enn høyst nødvendig. I Brevikposten kunne man lese følgende leserinnlegg uken etter.
Hr. redaktør: Igaar midt under Prækenen, klokken var lidt over 11, lagde jeg Mærke til et Drøn som af en stor Vogn, der i rask fart for forbi Kirken. Jeg tænkte “Hvem er det som kjører udenfor Kirken idag, vi har jo ingen Barnedaab?” Et Øieblik efter kjendte jeg Stolen og Gulvet under mig bevæge sig, og da blev det med et klart for mig, at det var Jordskjælv. Rystelsen Øgede – I hvilken Retning den gik, kunde Jeg ikke bli riktig sikker paa, men jeg syntes at lægge Mærke til, at den bevægede sig fra Vest mot Øst – Kirken begyndte at knage i sine Sammenføyninger, som under en veldig Storm. De Forsamlede blev bange, og Kvinder og Børn, ja Mænd med, styrtede ud under uhyggelige Skrig, enkelte i en slig Fart at de endog væltede Stolene. Jeg reiste mig op og gik rolig, men ligesom instinktmessig hen mod den nærmeste Udgang, idet den Tanke for som et lyn gjennom mig: “Tiltager Rystelsen frem deles, styrter Kirken sammen, saa det er nok best å komme sig ud”. Tankene forsvandt dog ligesaa hurtig, som den kom! Jeg hadde jo aldrig hørt, at Jordrystelser nogen Gang have foraarsaget Ulykker her i Landet, og desuden fik jeg nok med at berolige de Flygtende. Jeg ble nemlig samtidig alvorlig bange for, at de kunde løbe over hverandre i Trapperne og tilføie hverandre Skade. Gallerierne tømtes paa mindre end et halvt Minut, og uden at nogen kom til skade. Der var jo heller ikke saa mange tilstede der oppe heldigvis. Det store Hus bevægede sig som paa Bølger, og jeg ventede hvert Sekund der jeg stod ved Galleriets Udgangsdør, at Taarnet skulde falde. Lykkeligvis gik dog de voldsomste Stød snart over, men jeg kunde merke Drønnet og Rystelsen endnu en god Stund, efterat jeg var kommen til min Plads igjen. Efter ca. tre Minutter kunde Gudstjenesten fortsettes, men det hele efterlod et alvorligt og uhyggelig indtryk paa alle.
Der stoppet de bare gudstjenesten en fem minutters tid før alle gikk tilbake til plassen sin og messen kunne fortsette nesten som om ingenting var skjedd.
Jeg lurer og på hvem han var, for jeg er sikker på at det var en mann, han som skrev leserinnlegget. Jeg lurer på om han opptrådte så sindig og rolig som det han beretter.
Svenskene var enda mer sindige, om muligens ikke like Gudfryktige. Hør bare på den e historien fra Steneby kirke i Dalsland.
(Det) hördes ett starkt buller och marken skakade. Menigheten började resa sig i bänkarna och panik kändes i luften.
Kyrkvaktmästaren, van att hålla ordning på döda och levande, insåg faran och ropade «För helvete, sitt i kyrkan människer, te’ e’ bare ett vanligt åskevä’r».
Efter högmässan steg kyrkoherden fram på gången och tackade för det rådiga ingripandet: «Du svor styggt i Guds hus, men Gud har redan förlåtit Dig, för han ser till avsikten»
Som dere ser, der fortsatte gudstjenesten som om ingen ting skjedde. Dog følte Kirketjeneren behov for å tilkalle helvetes ig ikke himmelens makter for å få menigheten til å komme til ro.
