I innlegget Bildedryss av alt fra vinterferie til hage lovet jeg å komme med en Garden-tour her i Drømmehuset. Så i dag har jeg vært ute å fotografert hagen vår nå dom vi snart er halvveis I første vårmåned.
På det øverste bildet står vi ved søppelskuret og altså innkjøringen til eiendommen. Her pleier vi å ha en ampel hengende. For tiden henger det et bur med meiseboller der.
Innkjørselen er for tiden blankpolert, og det tryggeste du har på bena her er brodder eller piggsko.
Muligens en stund før vi behøver å tenke på første plenklippen…
Eller å gå fra plenen og opp på terrassen.
Ikke det at terrasselivet frister så veldig.
Bedre da å sitte på trammen.
Kurvstolene synger på siste verset og må nok skiftes ut i år. Vi kjøpte de på loppemarked for over 10 år siden, og leter etter nye i samme stilen.
Grisen med vinger har sprukket i løpet av vinteren Det må bety at det har vært grise-kaldt.
I krukkene på trammen har vi vissen Erica, og is.
Det blir nok og en stund til det blomstrer i denne verandskassa. Jeg håper imidlertid at jeg snart kan gå frem og tatt inn den lyslenka dom ligger gått frosset fast i greinene under snøen.
Kjøkkenhage har vi selvsagt og. Den ligger et sted under denne snøhaugen. Du skimter så vidt pallekarmene.
Det eneste tegn til liv i kjøkkenhagen et juleneket.
Tviler på at snøen holder slik at jeg kan gå bort å kose meg i hagegynga.
Alt ser imidlertid ikke svart, eller strengt tatt hvitt, ut. For langs veggen på sydsiden av Drømmehuset er det tegn til bar mark. Det blir nok vår i år og.
I går hadde vi “Tyrkisk pizza” til middag her i Drømmehuset. Den burde jeg selvsagt tatt bilde av og skrevet utførlig om på blogg. Da hadde jeg garantert vært minst en plass lenger opp. En tyrkisk pizza burde få langt flere klikk enn den lavkarbo-pizzaen som slo meg med lusne 18 klikk. Men pizzaen forsvant som dugg for solen, ikke minst fordi det ramla inn to stk. sønner som og gjerne ville ha mat.
Oppskrifta fant jeg i Magasinet (helgebillaget til Dagbladet) 18. februar. Det var en ganske så tradisjonell pizzadeig, men jeg brukte pizzamel. Oppå pizzaleiven la jeg reven Mozzarella ost, og en kjøttrøre som bestod av lammekjøttdeig, løk og hvitløk. Kjøttrøra ble krydret med kanel, malt koriander og spiskummen. Og så tok jeg litt tomatpure opp i røra. Dette ble selvsagt surret sammen i ei gryte før jeg la det oppå leivene oppå osten. Stekte pizzaen en 12 minutter i steikeovn. Når den var ferdig ble den toppet med en chilidressing som bestod av chilisaus, creme fraiche, tomatpure og litt flytende honning. Oppå der skulle man strø paprika og rødløk i små biter.
Vi hopper raskt videre. Denne gangen til Allan. Han oppsummerer vinterferien sin med ikke mindre enn 34 bilder, hvor av 10% er av katta! Trenger jeg si mer?
Så er det en ukemeny. Også den hopper jeg raskt forbi i stillhet. Vi skal ha Kylling i karri med mango, sukkererter og peanøtter i dag. Bortsett fra at jeg glemte å kjøpe peanøtter i går. Vi får se om vi fikser det i løpet av dagen, eller bare dropper peanøttene.
Det er “bare” minus 9 ute, og sola skinner fra klar himmel. Det burde bli en tur ut. Vi får se. Det skal begynne å skye over allerede om en time. Temperaturen skal stige til 0 grader i løpet av ettermiddagen, og så kommer snøen til natta. Gjett om det kommer til å føles som en blåmandag i morgen hvis den spådommen slår til. Nå vil vi ha vår!
Jeg skal være ærlig mot dere. Jeg har mer lyst til å sløve inne og stappe innpå med mat og snack enn å ut på tur på glatte veier og stier i dag. Så jeg tror sofaen vinner dra-kampen. Sende ut en utsending etter peanøtter og smågodt og så benke meg i sofaen. Høres faktisk ikke feil ut.
Inne hos Vibbedille får jeg øye på denne. Det er den råeste buksa jeg har sett på lenge. Hadde jeg sett den i en butikk til en pris som var akseptabel hadde jeg kjøpt den tvert! Om jeg, gamle kjerringa, hadde våget å gå i den? Null problem. Jeg kan tenke meg mange anledninger hvor den buksa hadde gjort seg helt utmerket. Alt fra en vinkveld på terrassen med gode venninner til valgkampstand på torget. Og ikke minst flott bukse til å rusle rundt i hagen og finne vårfølelsen når eller hvis haugen med snø noen ganger forsvinner. Global oppvarming? Den kan Gretha og resten av gjengen dra lenger ut på landet med.
Ikke før har jeg tenkt ordet hagevandring før Stina dukker opp med en “Garden-tour” med stort bildedryss. Og hun holder det hun lover. Det er vel ikke et gresstrå i den hagen som ikke er dekket av de 47(!) bildene som er drysset i det innlegget. Jeg lover dere en ting! Om jeg ikke har den kule buksa til Vibbedille, så skal jeg jammen ta dere med på Garden-Tour i hagen til Drømmehuset i dag. Jeg lover ikke 47 bilder, men ett av bilder skal det bli. Får bare håpe jeg rekker det før snøen drysser ned.
Hopper og spretter lett over et par innlegg uten å kommentere.
Dveler derimot litt med Tom sitt innlegg. I dag er det tre år siden landet stengte ned. Jeg tror det er godt vi ikke visste da hvor lenge vi skulle holde på med avstand, stengte butikker, møter på teams og null selskapelighet. Helsearbeidere som måtte dra på jobb og holde hjulene i gang bak munnbind og smittefrakker mens resten av samfunnet hadde hjemmekontor og sto på balkongene og klappet. Turnuser som ble endret på tre dager, rett før påske. Kommunestyremøter på teams hvor det tok en time bare å få alle pålogget samtidig. Jubileum og festligheter som ble utsatt til det ikke liksom var noen vits lenger. Munnbind på butikker, på møter, og på Svigermor på julaften. Jobbe med smittesporing og testing. Ganske spesielle opplevelser som jeg nok aldri hadde trodd jeg skulle oppleve. Litt rart og hvor raskt vi kom tilbake til normalen.
Kvelden har senket seg i Drømmehuset. Middagen er spist. Det er vin i glasset og ostepopp i bollen. Gamle Gubben Grå slumrer under pelspleddet borte på sofaen. Stille og rolig lørdagskveld. Kjedelig vil noen sikkert si, men jeg liker de kjedelige, rolige lørdagene best. Det er mange år siden den tiden jeg var Dansing Queen på byens diskotek.
Det ble ikke jordskokk-suppe til middag slik jeg hadde tenkt. I stedet ble det tyrkisk pizza med paprika og chilidressing. I grunn godt. Gøy å prøve nye smaker i blandt.
Radioen melder at Sylvi Listhaug ikke er så glad I urbefolkning, og at Rogaland Arbeiderpartiet mener AP skal kaste ut SP av regjeringen. Da vil nok alt gå så mye bedre.
Mulig de der fra Rogaland er smarte. Tenker at det er lurt å kvitte seg med SP nå før SP blir det største regjeringspartiet. Det er nok grunnen. For jeg tror liksom ikke det er SP som har skylda for at denne regningen liksom ikke går taket på å regjere….
Som blogger er det selvsagt viktig å dokumentere alt jeg gjør. Jeg vet jeg har vært litt dårlig der i det siste. Skal skjerpe meg!
I dag har jeg altså vasket dusjkabinettet og resten av badet. Jeg burde selvsagt tatt 28 bilder av seansen, men jeg nøyer meg med ett. Regner med at du har forstått konseptet.
Etterpå gikk jeg dagens første luftetur med Charle Chihuahua. Det var kaldt. Gad heller ikke fly rundt i nabolaget og knipse bilder som en japansk turist. Naboane trenger ikke mer å snakke om. Men jeg traff på en gulspurv jeg tok bilde av.
Etter alt husarbeidet ble det som seg hør og bør på en lørdag; tur til byen og en kaffe-latte.
Nå har du fått et lite innblikk i det spennende livet til denne kjerringa. Regner med det var utrolig interessant, og at jeg snart havner på toppen der jeg hører hjemme.
Helg. Jeg kan sitte her i morgengryet mens resten av huset sover. Nyte tekoppen og tenke på fredagskvelden som ble ganske fin. God start på helga. En mektig pastaform til middag. Rødvin i glasset og en bolle med ostepopp. En lang telefonsamtale med Datteren. Kjempekos! Hun flyttet til Oslo for en måned siden. Fikk seg samboer, og det har blitt færre av de riktig gode og lange pratestundene. Men i går kveld skravla vi lenge. Det gjorde mamma-hjerte godt. Godt er det og å se at noen strekker ut en hånd til de som trenger det.
Kjerringa blir myk om hjertet og vennlig innstilt til tross for at jeg er helt nede på en 14. plass på bloggtopplista. Føles litt godt og. Litt roligere liksom. Humøret senkes litt når jeg skal kommentere en ukemeny. Vi skal ha jordskokksuppe i dag, hvis jeg finner jordskokk på butikken. Varm suppe er godt når kulda liksom har bitt seg fast og nekter å slippe taket. Det er minus 13 ute.
Mer fredagskos, og flere matblogger. Men når Katrine Stenhjem skriver om Lavkarbo pizza Grandiosa stusser jeg litt. Ok at hun lager en lavkarbo-pizza med havrefiber og kokosmel, men har hun lov til å kalle den for Grandiosa? Har ikke Stabburet enerett på det navnet?
I går lette jeg etter noe å skrive om på blogg. Noen ganger mangler selv denne kjerringa inspirasjon. Når jeg klikker meg inn på det siste blogginnlegget til Stina ser jeg jo helt klart hva jeg burde skrevet om – og ikke minst tatt bilder av. Stina har muligens latt seg inspirere, influere av dette innlegget som Solliv publiserte 7. mars. De har begge vært på plantesenter og latt seg inspirere inn mot våren som forhåpentligvis kommer om ikke alt for lenge. Solliv illustrerer innlegget sitt med fem, flotte blomsterbilder. Stina har hele 28 bilder fra sin tur på hagesenteret. Jeg var og på hagesenter i går. Raskt inn. Kjøpte en pose med Ruccolafrø og gikk ut igjen uten å ha tatt et eneste bilde. Ikke rart jeg ligger på 14. plass. Skulle knapt hatt lov til å kalle meg blogger. For en amatør! I dag skal jeg forevige alt jeg gjør! Må bare lade telefon først. Den hadde 7% prosent strøm da jeg var ferdig med å snakke med Datteren sent i går.
Strikketøflene Strikkekjerring deler mønster på minner om de vi måtte strikke i 7. klasse. Bortsett fra at våre var ensfarget og hadde heklekant rundt anklene. De vi strikket var og strikket “andre veien”: Vi begynte bak med rillestrikk, og avsluttet med felling i glattstrikk.
Så er det mer fredagskos og taco på blogg. Det er liksom temaet denne dagen. Noen, som han O prominente som en gang har vært nummer to på bloggtoppen og garantert kommer til å nå toppen en gang nøyer seg ikke med litt fredagstaco eller ostepopp i heimen, nei han farter rundt fra det ene hyttepalasset til det andre og mesker seg med bobler i glasset, forrett, hovedrett og dessert. Rynker litt på nesa når han “bare” får servert Biff- Stroganoff, så prominent og fin på det har han blitt. Jeg synes “akebrett-arrangementet” høres flott og gøy ut. Men jeg lurer på hvor prominent må man være for å få være med på moroa? Må en ha en penthouse-leilighet eller fjellhytte over ett visst kvadrat eller med et minimum av fasiliteter som asfaltert innkjørsel og varmekabler på bad? Vi har hytte på et hyttefelt som har fått tilnavnet “Lille Bærum”. Det er mang en enkel hytte som har blitt byttet ut med store, flotte hytter der de siste årene. Det er strøm og vann, garasjer og oppvarmede innkjørsler. Vår hytte er omtrent som den var da den ble bygget på 60-tallet. Vi bærer vann og må besøke utedoen nede i lia når trangen blir for stor. Hvis det er noen slike hytter i dette hyttefeltet til han prominente, ville de og få være med på moroa?
Litt mer helgekos er det og inne hos Vibbedille. Hopper raskt videre. Lander liksom litt inne hos Vivian. Man gjør ofte det. Samme hvor opphengt man er i småting som prominente og mindre prominente toppbloggere, så får man igjen bakkekontakten inne hos Vivian. Hun skriver om det som er viktig. Nemlig selve livet. Det er jo det vi vil alle sammen, leve! Fylle livene våre med alle de hverdagslige tingene som gir glede.
Til slutt vil jeg svare et rungende JA på Tom sitt spørsmål. Sarkasmen kommer raskere når jeg er sulten. Ja kanskje ikke bare sarkasme, men også kommentarer som fører til direkte ufred i heimen. Og nei, jeg er ikke sulten nå. Jeg har spist frokost mens jeg har skrevet dette innlegget.
Jeg forsøker å fortelle meg selv at vi er heldige i forhold til de i Nord-Norge. Vi har ikke fått noe påfyll av snø så langt i mars (bank i bordet). Men med 14 minus for fjerde eller sjette dag på rad lar våren virkelig vente på seg. Jeg forstår godt hvorfor folk strikker tykke strikkegensere. Skjønner muligens ikke like godt hvorfor de må illustrere den genseren med 11 omtrent identiske bilder. Det må jo nesten ha tatt like lang tid å ta bildene og redigere de som det tar å strikke hele genseren.
Det går over tenker denne kjerringa da hun leser om en blogger som er like forelsket i mannen sin selv om de har vært sammen i fire år. Like etter at denne tørre kommentaren falt ned i hodet mitt kom jeg på hva jeg drev med i natt. Var det ikke denne kjerringa som lå i natt etter en liten tur på toalettet og prøvde å komme i gang med talen jeg skal holde når Gamle Gubben Grå fyller 60 om et par måneder? Var det ikke en setning om glitrende øyne som gikk igjen i den tankerekka? Ok, ørlite forelska da selv etter 33 år sammen. Men så forelska jeg meg skikkelig den gangen tilbake i 89.
Bli med på skitur! roper Allan entusiastisk. De som kjenner denne kjerringa godt vet at det ikke vekker den den helt store entusiasmen. Men en skitur via bilder på blogg som kan nytes her ved tastaturet med tekoppen i henda er ikke å forakte. Kos deg du og, med eller uten tekopp.
Tror kanskje det kunne trenges en vitamininnsprøyting eller to i denne kjerringkroppen. I forrige uke var jeg sprek og satte årsrekkord i bevegelse to dager. Jeg skal ikke påstå at jeg har årsbeste i sofasløving denne uka, det skal godt gjøres, men jeg føler meg sliten. Nå hadde jeg rimelig fullt program både på tirsdag og i går minner jeg meg på, så helt passiv har jeg ikke vært.
Ut på tur lokker også Vibbedille, og viser frem flotte bilder av hav og strand. Lite snø og flotte bilder får meg nesten til å fantasere om å ta turen vestover. Heldigvis scroller jeg meg gjennom alle bildene og hele innlegget før jeg pakker ryggsekken. For på slutten av bildeserien dukker det både opp snø og vind, og lysten denne kjerringa et øyeblikk hadde til å komme seg ut på tur forsvant med bilde av første snøfille.
Kanskje jeg ikke trenger vitaminsprøyte. Kanskje jeg bare helt enkelt trenger at det blir vår. Tror jeg ikke er alene om å kjenne på den følelsen. Varm sol, plusstemperaturer og slutt på snø. Det er det vi trenger.
Nei nok pølsevev fra denne kjerringa, på tide å begynne dagen.
Tenk deg følgende scenario: Statsministeren er på møte med forskjellige finanstopper, investorer, barnehageeiere, eller hva de nå er alle sammen. Alle disse som nå pakker snippesken og pengesekkene og flytter av sted til Sveits. Tenk deg et slikt møte. Statsminister Støre rekker frem hånden, de hilser og så spør Statsministeren liksom for å få samtalen i gang: Hvor mange milliarder har du?
Jeg tror liksom ikke det ville være den rette setningen for å få i gang en god dialog. Spesielt ikke hvis stemningen var litt anspent på forhånd. Si at bakgrunnen for møtet var økt formueskatt for eksempel.
Hvor mye penger folk har, hva de tjener osv. anser vi som privat her i landet. Det er bare prale-bukker som snakker høyt i øst og vest om hvor rike de er eller hvor feit lønn de har. Pralebukker som som regel har kommet raskt til penger, og som ofte blir like fort blakke igjen.
Støre er selv en “riking”. Under valgkampen i 2021 kom det frem at Støre har en formue på i underkant av 140 millioner. Han svarer greit på spørsmål om egen økonomi, men opp gjennom årene har det vist seg flere ganger at han ikke liker for mange spørsmål om – og for stort fokus på hans egen formue. Noe som er forståelig nok. I likhet med alle oss andre er han ikke så glad I å brette ut forhold rundt egen økonomi, egen rikdom, egne verdier. Altså økonomiske verdier. De etiske og moralske tror jeg han gjerne snakker om.
I dag var Støre i Karasjok for å snakke med reindriftsaktører. Det er vel ikke vanskelig å tenke seg hvorfor han har tatt turen dit. Kall det gjerne en gjenn-visitt etter at en del representanter fra reinnæringa besøkte regjeringskvartalet I forrige uke. Jeg antar Støre tenkte det var greit å ta en tur og ta en prat så han unngår at de kommer på flere uanmeldte besøk.
Støre møtte en reindriftsfamilie i Karasjok. En av dem er Anne Louise Næss Gaup. Støre strekker ut en hånd og hilser høflig mens han spør nysgjerrig om reindriften.
– Hvor mange rein har dere, kommer det fra Støre,
Sånt spør man ikke om. Det er veldig personlig. Særlig foran så mange folk, det passer seg ikke. Og han vet nok svaret hvis han bare blar i de offentlige papirene, men man skal likevel ikke spørre, sier Gaup etter at Statsministeren har trukket tilbake spørsmålet. Når han fikk tenkt seg om husket han at han allerede for fem år siden, antakelig i forbindelse med en valgkamp hadde fått greie på at slikt spør man ikke om.
Årsaken at man ikke skal spørre en reineier om hvor mange rein han har er at man spør om folks verdier. Akkurat som man ikke spør milliarderen om hvor mange milliarder han har spør man ikke reondriftssamen hvor mye han eier, hvor stor formuen hans er.
Jeg tror at Støre må lese seg opp på god etikette også utenfor de miljøer han vanligvis vanker i – samt bruke litt sunt, jeg holdt på å si bondevett men vi kan vel sløyfe det med bonde(?) hvis han skal få tillit hos “vanlige folk”.
Allan påstår at det er blålysbriller som er årsaken til at han ligger jevnt høyt på bloggtopplista den siste tiden. Han skriver liksom bedre innlegg med de brillene på, hevder han. Jeg tror jeg vet hvorfor jeg har kommet meg et hakk lenger opp på lista den siste uka. Det har ikke noe med briller å gjøre.
Ser at andre trenger en blikkenslager, og kanskje en snekker. Forkantbord og takrenne henger bare så vidt fast, og dumper nok i bakken hvert øyeblikk. Min jobb er å få blikkenslageren her i huset opp og på jobb i tide. Yngste Sønn er blikkenslager. Jeg synes firmaet han arbeider for sender han både nært og fjernt, men jeg tviler på at han blir sendt helt til vestlandet for å fikse denne takrenna. Nå må du stå opp!!!!
Formen er ikke stigende. Var sprekere i forrige uke. I går var jeg så sløv og sliten at Gamle Gubben Grå trodde han måtte frem med startkablene for liksom å få meg i gang. Det han ikke så var at jeg fra halvsløv tilstand under pleddet fikset både valgkomitearbeid, trykking av valgkampbrosjyrer og dialog med lokalavisa. Det er ikke sikkert at jeg er så sløv som det virker som, selv om jeg har inntatt horisontalen.
Vibbedille slutter aldri å overraske. Kreativiteten der er stor. Nå kan du gå inn her å se Vibbedille vrenge høna på Tik-tok. Regner med at dette vil få antall klikk inne hos Vibbedille til å stige til himmels.
Vivian skriver om fortidens minner. I dag skal jeg tilbake til fortiden. Eller, jeg skal tilbake til bygda vi bodde i fra 1998 til 2007. Bygda med huset i skogen. Kjøre veien over skauen de 50 km jeg kjørte hver dag i så mange år. Det er alltid rart. Ikke minst fordi vi har litt blandede følelser når det gjelder den tiden og den bygda. Grunnen til at jeg drar tilbake dit i dag ligger enda lenger tilbake i tid. På gymnaset traff jeg ei jente fra den bygda som har vært en av mine beste venner siden den gang, altså fra 82. Moren hennes døde forrige uke, en flott klok dame som var en del av ungdomstiden så lenge venninna mi bodde i barndomshjemmet. Så i dag reiser jeg oppover til fortiden for å gå i begravelse.
Vipps så var jeg kommet meg gjennom nesten hele bloggtopplista, eller i det minste de siste innleggene til de over meg på lista. Er bare Tom igjen. Han er i en klasse for seg langt over alle oss andre. Han skriver om noe så revolusjonerende som Flesk og duppe, i mine øyne den mest kjedelige middagen jeg kan tenke meg. Ble servert litt vel ofte i mitt barndomshjem. Nå er det altså influenser-mat og topper bloggtopplista.
Jenter nektes skolegang i Afghanistan. I Iran gasses elever ved jenteskoler – antakeligvis av myndighetene. En slags hevn etter at kvinner og jenter tok til gatene etter at moralpolitiet drepte en ung jente som hadde hijaben på litt skjevt. Hallo! Hvor er verden på vei? Dette kan vi ikke sittende stilltiende å se på.
La oss ta Iran. Et land jeg kjenner litt til fordi jeg har flere bekjente som kommer fra det landet. De vokste opp under sjahen-styret i landet. Kvinner hadde stemmerett og rett til skilsmisse. De gikk i vestlige klær og levde liv ikke så ulike de vi levde her på 70-tallet.
Sjahen var eneveldig og hadde mye makt. De sosiale forskjellene i landet var store. Som unge kvinner i tenårene bidro de i den Iranske revolusjon. Deres mål var et mer demokratisk samfunn med større likheter. De ønsket ikke det konservative muslimske lederskapet som tok makten etter sjahens fall. De ønsket ikke en ayatollah styrt islamsk republikk. De måtte i fengsel for sin kamp.
Tenk det. Et samfunn hvor mennesker, kvinner som menn, levde omtrent som her i vesten i 1979. Det er ikke så utrolig lenge siden. 45 år. Nå er landet en islamsk republikk hvor kvinners rettigheter snevres ytterligere inn for hvert år som går. Hijab, moralpoliti, gassing av skolelelever, Man ser helt klart en utvikling i feil retning. Det er ikke rart mange tar til gatene i dag under parolen Jin, Jiyan, Azadi – Kvinne, Liv, Frihet
I dag er det kvinnedagen. Det synes jeg må markeres her på bloggen. Så i dag vil jeg bruke dette innlegget til å hylle kvinnelige bloggere. Løfte frem sterke kvinnelige stemmer.
Når jeg skal trekke frem sterke kvinnelige bloggere kommer man ikke utenom Vivian. Ingen over, ingen ved siden. Hennes historie, hennes skjebne, er tøff. En svakere person kunne fort gitt seg over i selvmedlidenhet og bitterhet, men ikke Vivian. Det er vel ingen som leser bloggen som er i tvil om at hun fremdeles er den som har stålkontroll på hus og hjem. En sterk kvinne med en sterk historie. Et forbilde for mange av oss.
Vibbedille er en sterk kvinne med en sterk stemme. Uredd går hun i krigen for alt og alle hun tror på. Det er beundringsverdig. Det er ikke “krigeren” Vibbedille som er mest dominerende på bloggen, det er kreativiteten og lekenheten. Hun har en skaperglede og en kreativitet som imponerer og inspirerer. Hun har i tillegg et hjerte av gull og viser stor gavmildhet overfor de som befinner seg nederst ved bordet.
En annen kvinne som imponerer er Monica. Når livet var på det svarteste og hun knapt kunne synke lenger ned tok hun grep og stablet seg møysommelig på beina. Kom seg vekk fra rusmiljøet og skapte seg et liv. Det står det utrolig respekt av.
Stina er en typisk rosablogger. Hun skapte seg et navn, og har levd av å være påvirker siden hun var 21 år gammel. Egentlig er rosabloggerne de beste av de, de staeste av de, de som ikke ga opp på veien gode kvinnelige forbilder. Glem litt fokuset det har på kropp og mote, men se på hva de virkelig klarte. Pur unge kvinner som klarte å skape et levebrød og en solid inntekt. Det er ikke alle som tjener en million i året i en alder av 25. Det oppnådde Stina.
Det er mange sterke kvinnelige stemmer på blogg. no. Sterke på så utrolig mange forskjellige måter. Jeg kan ikke nevne alle. De jeg har nevnt til nå er de fire kvinnelige bloggerne som ligger øverst på bloggtopplista i dag. De er sterke kvinner og flotte forbilder på hvert sitt vis. Jeg fortsetter nedover bloggtopplista, men plukker nå ut blogger jeg ønsker å fremheve, mest for å vise mangfoldet. Hvis noen føler at jeg hopper over dem, kan det være like mye fordi jeg ikke kjenner dem og bloggen deres godt nok til å gi dem den omtalen de fortjener, eller at jeg prøver å løfte frem litt forskjellige fortellerstemmer. Vise frem mangfoldet.
Strikkekjerring bør nevnes. Kvinnelig gründer som nedlegger et beundringsverdig antall timer for å få bedriften sin til å gå rundt.
Gry bør helt klar nevnes når man ramser opp sterke kvinner og sterke kvinnelige stemmer. Her får du meninger, ofte provoserende og i det minste politisk ukorrekte servert rett i fleisen – og så til de grader uten filter. Gry kan kunsten både å provosere og engasjere. Om hun ser på seg selv som feminist? Aner ikke, men jeg tviler. Mitt inntrykk er at dama ikke ønsker å bli satt i noen som helst bås.
Livet med Veslaer litt i samme gaten. Ikke så til de grader sterk i uttrykksformen som Gry, men ofte like politisk ukorrekt i sine uttalelser. Litt mer stillferdig fortellerstemme får hun frem budskapet sitt, og får deg ofte til å nikke enig, selv om du i utgangspunktet trodde du var uenig. En god retoriker.
Skriveglad bestemor er en av mine yndlingsblogger. Hun er en blogger uten mange ord. Men du verden hvor mye hun får sagt! Små stikk om alt fra været til Kina i løpet av noen få linjer.
Gratulerer med dagen alle kvinner, i dag er det vår dag.
