Utenfor gjerdet ved kirken sto en høy bauta med 40 navn. Reist i 1914 til minne om Flaaværinger som stridde for Fædrelandet i 11807-1814. står det hugget inn i steinen sammen med de 40 navnene.
Strid for Fædrelandet I 1807 til 1814. Det er jo selveste Napoleonskrigene! Var 40 menn fra lille Flå med på selveste Napoleonskrigene? Dette synes jeg er utrolig spennende.
Det første jeg finner når jeg undersøker litt er at slike bautaer ikke er så sjeldne selv om jeg til tross for mange besøk på kirker og kirkegårder ikke er så sjeldne. Det står en ved Nes kirke på Nesbyen i nabokommunen. Det finnes og 20 liknende bautaer bare i det som før het Sogn og Fjordane. Alle disse bautaene ble reist til 17. Mai. 1914. 100 års dagen for landets grunnlov.
I 1808 var det om lag 30.000 soldater fordelt på ti regimenter i Norge. Det var flest fotfolk i hæren, men det fantes også mer spesialiserte kompanier med grenaderer, jegere og skiløpere. Andre enheter var artelirister og dragene (ryttere).
Hæren var ikke aktive hele året, men de uskrevne soldatene måtte dorplikte seg til et visst antall dager i året. For eksempel 28 dager som var tilfelle for Opplandske Infanteriregiment. Strukturen lå til rette for mobilisering når krig truet, slik som i 1808.
Den norske hæren var spesiell i Europeisk sammenheng. Norske soldater var stort sett uskrevne bønder og husmenn. Andre land satte sin lit til vervede, profesjonelle soldater. De norske soldatene skulle tjene i 9 til 10 år, men i mange tilfeller ble det lenger. Soldatene ble organisert i kompanier som ble rekruttert fra hvert kirkesogn.
Fra gammel tid øvde de norske soldatene på kirkebakken søndag etter kirketid, men fra 1700-tallet og utover ble det mer og mer vanlig med faste eksererplasser kalt moer.
Det er mye rart man lærer av å studere en gammel bauta.
Grønt er skjønt og vi kan være enige om at vi bare har en klode. Eller en klode vi mennesker kan bo på, da. Kloder finnes det jo mange av. Jeg er kanskje ikke den største miljøvernforkjemperen, men jeg synes temaet er viktig.
Jeg er heller ikke fremmed for litt sivil ulydighet for en sak jeg tror på. Noen ganger må det sterke virkemidler til.
MEN, og dette er et viktig men. Velger man å gå til sivil ulydighet slik Greta Thunberg gjorde da hun nektet å etterkomme politiets ordre under en klima-aksjon utenfor en oljehavn i Malmö 19.juni. Ja, da tar man selvsagt konsekvensene av sine handlinger og betaler boten man blir pålagt.
Thunberg er dømt til å betale 1 500 SEK i dagbøter og 1000 SEK til Brottsofferfonden, skriver Norge og verdens nytt.
Det nekter hun å betale.
Det er absurd at de som handler i tråd med vitenskapen, skal betale prisen for det. Som skal anklages og stå ansvarlig for de rettslige konsekvensene. Mens de som brenner fossilt brensel ikke trenger å stå til ansvar.
Sier Thunberg til oppmøtt presse. 20-åringen har fra starten innrømt at alt aktor har kommet med, men nekter for å ha gjort noe straffbart i saken.
Handlingene mine kan forsvares. Jeg mener at vi befinner oss i en krisesituasjon som truer liv, helse og eiendom. Utallige mennesker og lokalsamfunn er i fare både på kort og lang sik, og henviser henviser til en paragraf i straffeloven der man kan påberope seg nødrett.
Nå tror jeg det å påberope seg nødrett i Sverige som i Norge kun kan brukes der det er overhengende og umiddelbar fare for liv og helse, Altså at man må handle der og da for å redde liv og helse. Jeg kan vanskelig se at en demonstrasjon i en oljehavn kan redde liv, sånn umiddelbart.
I Norge, i Sverige og i de fleste andre demokratiske land vedtas lover av de folket har valgt til å vedta de.
Man kan være uenig i lovene, man kan mene at de burde være annerledes. Men en skole-skulker uten utdanning kan ikke være den som setter premissene for hva som er riktig og galt basert på hva hun føler og mener.
Lover endres på demokratisk vis, ikke etter hva den enkelte finner for godt.
En sak som engasjerer mange, kanskje de fleste, er de galopperende prisene på alt fra drivstoff til mat. Det er Gode sko som tar opp temaet, og her, her tror jeg vi som forbrukere kan påvirke prisveksten – og det helt uten å gå til sivil ulydighet. Prisene dannes helt klart etter de vanlige prosessene man ser når det gjelder markedskrefter.
Tenk deg at du skal selge en ting, om det er den gamle bruktbilen din, gyngestolen du arvet etter bestemor eller jordbær fra egen hage. Du vil ha best mulig pris ikke sant? Samtidig er det dumt å sette prisen på gyngestolen til 5.000 kroner hvis det ligger 15 like gyngestoler ute på finn til 100 kroner. Hvorfor skulle none ønske å betale 50 ganger så mye bare fordi din bestemor har eid stolen?
Det gjelder altså å finne den prisen kjøperen er villig til å betale.
Nå er vi forbrukere mer avhengig av mat enn gyngestoler. Vi tar turen gjennom Kiwi og plukker det vi skal ha i handlekurven, sukker litt over hvor dyrt alt er blitt etter at vi har betalt i kassa, men ellers gjør vi ikke stort.
Hvis vi er litt bevisst prisene på hyllekanten før vi slipper varen opp i handlevogna kan det være en god del penger på hver enkelt handlerunde. Hvis alle, eller svært mange velger den produsenten av alt fra kaffe til dopapir som har den laveste prisen på den kvaliteten vi ønsker, ja da tror jeg de produsentene som ikke får solgt varene sine også vil justere prisene ned.
Det vil selvsagt gi de mindre fortjeneste, men litt mindre fortjeneste er tross alt bedre enn ingen fortjeneste.
Den universelle loven om tilbud og etterspørsel.
Det ingen vil ha, det raser fort ned i pris. Etter tre måneder er du så lei den gyngestolen at den raser ned i pris og innen juletreet skal inn ligger den under kategorien “gis bort” på finn.no.
Nei, nok kjerringtanker for denne morgenen. Jobben venter.
I innlegget Hyggelig overraskelse skrev jeg at vi har vært på Flå i dag. Vi tok blant annet en titt på kirken der. Dere vet, meg og kirker.
Vi hadde med hundene så vi gikk ikke rundt på kirkegården og tittet på gamle graver slik vi ofte gjør. Det er mye historie å finne på en kirkegård. De drev og pusset opp kirken. Det så ut som om den fikk et nytt lag maling. Kirkeveggene var skrapet, og det sto stilas på flere av veggene. Stakittgjerdet var fjernet på et godt stykke. Det sto lagret bak en uthusvegg. Sikkert klar for maling og reparasjon. Så jeg nøyde meg med å ta bilde av fronten av kirken, og så lese meg mer opp etter at jeg kom hjem.
Kirken er fra 1858. Før det var det en stavkirke på andre siden av elva. Den var flomutsatt og elva forsynte seg med store deler av kirkegården og førte til settingskader så sognet søkte og fikk etter hvert lov til å bygge ny kirke der den står i dag. Kirken er oppført av tømmer og er beslektet med andre av de tømmerkirker som arkitekt Chr. H. Grosch ga utkast til på den tid. Blant de kirkene er og Hønefoss gamle kirke (den brant i 2010) og Nes kirke her på Ringerike. Han var Norges fremste og mest produktive arkitekt i første del av 1800-årene, og han tegnet flesteparten av de offentlige bygningene i den nye hovedstaden Christiania.
Snekkerarbeidet i interiøret er stort sett gjort av snekkermester Olsen fra Drammen, og ble malt an maler Halvorsen fra Modum. Altså i 1858. I 1949 ble kirken malt innvendig i nye farger etter forslag av arkitekt Arnstein Arneberg. Antakelig ble han spurt. om råd, altså en slags konsulentbistand. Jeg kan ikke se at han har noen tilknytning til Flå, og tviler på at han bare har svippet innom og kritisert fargevalget.
4 glassmalerier er innfelt i korets to vinduer og forestiller evangelistene. Glassmaleriene er utført av Borgar Hauglid i 1953, og er gitt til kirken til minne om Bernt Paulsen.
Hvorfor vi skal minnes Bernt Paulsen vet jeg dessverre ikke. Hvis noen vet vil jeg gjerne at dere legger igjen en kommentar. Altså hvem denne Bernt Paulsen var.
Opprinnelig hadde kirken et harmonium bygget av brødrene Hals, men det ble erstattet av et orgel bygget av Olsen og Jørgensen i 1922. Orgelet var en gave fra direktør Knut Knutsen Heje og fru Bertha Heje. Ekteparet Heje var bosatt i Christiania, men Heje var født og oppvokst på Flå.
I våpenhuset henger et maleri av en annen Heie. Mulig slektning med direktøren som forærte orgelet.
Det er et maleri av Kari Heie, eller “Vis-Kari”, som hun også ble kalt.
Vise-Kari var lekpredikant og klarsynt fra Flå. Hun ble født i 1828.
Kari fikk ofte anfall, noen mener disse skyldtes epilepsi, og i disse anfallene hadde hun syner, og så både himmel og helvete.
Hun reiste etter hvert ut og mante til bot og omvendelse på grunn av disse synene. Ettersom hun hadde ordet i sin makt, fikk hun snart presten i sognet over på sin side.
Spesielt hardt gikk forkynnelsen hennes ut over de lokale spellemennene, som hun skremte fra sans og samling. Mange av dem la ned fela for godt, brente dem eller grov dem ned. Til en spellemann, Kittil Geiterygg fra Nes, skal hun ha sagt at hun så et “svart hol i sjele di”.
Kari satte i gang en vekkelse som spredte seg over mye av midtre Buskerud, fra Flå og oppover Hallingdal, Krødsherad, Sigdal og Numedal. Hun er den første kvinnen som har fått tale fra prekestolen i en norsk kirke. Og det var sikkert her på Flå. Sånt synes jeg er litt stilig. Jeg mener hun kunne jo fort og ha blitt stemplet som sprøyte gal.
Kari må ha vært litt av en kvinne.
Vi hadde fri i dag og tok en tur ut i det blå. Reiste litt på lykke og fromme som det heter, og havnet etterhvert på Flå i Hallingdal.
Vi tok med hundene på en liten vandring, så på kirken og gikk ned en sti som var merket med “badeplass”. Nå var det både grått og kaldt så det fristet ikke med et bad i Hallingdalselva, så vi ruslet litt på måfå videre.
Vi kom forbi en Cafe & Restaurant, og Gamle Gubben Grå pekte og sa: “Der har du Rumi”. Han hadde rett. Etablishmentet bar navnet Rumi. Det samme het en Restaurant i Hønefoss før. Rumi ble opprinnelig drevet av en jeg tror het Rumi og jeg tror og han var fra Bulgaria. De hadde i det minste mange bulgarske retter. Jeg, jeg elsket maten på Rumi, Spesielt grillspydene med en fantastisk paprikasaus.
Rumi solgte restauranten for noen år siden, og jeg hørte at han var reist til hjemlandet. Sykdom i familien eller noe slikt.
De som overtok var vel tidligere ansatte, mener jeg. De fortsatte med den samme menyen – og paprikasausen. Maten var nøyaktig like god, men noe manglet. Innehaveren. Han pleide å servere og se til at alle gjestene hadde det bra og skapte god stemning. En hver kunde følte seg sett og spesiell.
I fjor ble restauranten solgt på ny. Den har så vidt jeg vet både skiftet meny og navn. Jeg har ikke vært der. For meg forsvant mye av sjarmen da innehaveren forsvant, hvis paprikasausen og var borte… vel.
Vel, vi trasket opp på terrassen til denne restauranten. En kopp kaffe-latte kunne vi jo unne oss. Men hva fikk jeg se? Der var jo Rumi, eller hva han nå heter. Innehaveren som drev stedet i Hønefoss for en del år siden. Han som så kundene, hadde god service og fikk deg til å føle deg viktig som gjest.
Planen ble raskt oppgradert fra en enkel kopp kaffe til varm lunsj. Da innehaveren kom med menyen var alle de kjente rettene på ålass pluss noen nye. Jeg fikk grillspyd med den deilige paprikasausen. Cola eller iste ble byttet ut med en Aass uten. Gamle Gubben Grå som jo er 90 i hodet gikk for en “sjåfør”. Du vet speilegg med bacon og stekte poteter.
Servicen var utmerket. Det ble brukt nal og klut for å få bordet vårt tørt etter noen små regndråper. Og han kom med tykke puter til stolene vi satt i. Blid og smilende sørget han for at både vi og alle de andre gjestene hadde det bra. Det er godt å være gjest på et sted hvor man vet hvordan man får gjestene til å trives. Service er mange steder et fremmedord. Her var alt slik det skal være.
Da vi betalte klarte jeg ikke dy meg. Jeg sa at vi savnet han på Hønefoss. Han svarte litt stille at det var det mange som sa, men at nå var det på Flå han drev nå.
Vel, jeg vet i det minste hvor jeg skal stoppe for en matbit hvis jeg er på de kanter, og får jeg helt abstinens etter paprikasausen er Flå bare en times kjøretur unna.
“Om alle tenker likt, tenker ingen” Monica leste disse ordene på en vegg i hovedstaden. Det er mye sant i de ordene. Noen ganger tenker jeg at det er dit verden er på vei. Eller i det minste dit mange ønsker at vi skal komme. Det å tenke blir sett på som noe man ikke skal drive med. Ukritisk skal man sluke alt man leser og fylle kommentarfeltet med hjerter og rosende ord. Livredde for at noen skal bli fornærmet, bli sure eller krenket er det best å gi tommel opp og fortsette å fortelle hverandre hvor fantastiske vi alle er. Om rosen er berettiget eller ikke er ikke så viktig. Det viktige er å … ikke tenke, ikke ha egne meninger. Bare følge strømmen slik rottene og barna i Hameln fulgte rottefangeren og fløyta hans.
Jeg rister oppgitt på hodet, og klikker meg raskt videre nedover bloggtopplista. Jeg har sikkert alt skrevet for mye. Både overskrift og innledning tyder på at denne kjerringa har tenkt å dele noen av de tankene som ramler rundt i hodet hennes når hun leser seg gjennom innlegg på blogg.no.
Litt rart i grunn at folk kan bli indignert for at de støter på kjerringas tanker når de klikker seg inn på en blogg som heter nettopp Kjerringtanker.
Det tar en tekopp og en del klikk før kjerringa, altså jeg, sukker høyt igjen.
Så utrolig overfladiske folk er! For hva leser jeg ikke inne hos Lena Lykke?
Vet du at din klær kan fortelle din historie. Antrekket ditt kan avsløre din alder, sosial status, dine interesser og personlighet.
For noe stort vrøvl! Den sommerkjolen jeg har på meg nå forteller like lite om meg som pysjamasen Gamle Gubben Grå har på seg der han står i døråpningen og røyker sier om han. Kjolen sier ingen ting om min historie. Jeg tror det er helt andre sider ved denne kjerringa som forteller noe om alderen min, rynkene for eksempel. Hvilken sosial status indikerer en pysjamaskledd gubbe i døråpningen? Og hva forteller en blomstrete sommerkjole om mine interesser og personlighet?
Det antrekket ditt i det beste kan fortelle er hvilken image du ønsker å gi. Du kan kle deg ungdommelig for å virke yngre. Du kan ta på deg det nyeste i turantrekk for å virke sporty når du tar turen på Kiwi, men du trenger ikke ha vandret en lengre fottur enn fra bilen på parkeringa og inn på butikken. Du kan ha de dyreste merkeklærne kjøpt med et kredittkort du ikke aner hvordan du skal få betalt ned gjelden på.
For en overfladisk verden. Man kaster et blikk på en person på gata og innbiller seg at man vet alt om det mennesket fra alder til interesser og personlighet. Jeg rister nok en gang på hodet og tenker bekymret på hvor er vi egentlig på vei, og er dette en utvikling vi ønsker?
Så klikker jeg meg inn hos Frodith. Kloke Frodith deler tanker om usagte forventninger. Om hvordan vi tror at andre har forventninger til hvordan vi skal oppføre oss i gitte situasjoner. Hvordan vi skal sørge, for eksempel. Og at hvis vi ikke sørger slik vi tror omverdenen forventer, hvis vi sørger “feil” hva da?
Jeg begynte dette innlegget med ordene Om alle tenker likt, tenker ingen. Fortsatte med å reflektere over hvor overfladiske vi mennesker er hvis vi tror personligheten og historien til mennesker vi møter på vår vei kan leses med et blikk på hvilke klærne vi har på oss. For så å skrive om mer eller mindre usagte forventninger. Hvordan vi lager oss forestillinger av hvordan andre bør oppføre seg i forskjellige situasjoner. Hvordan man sørger “riktig”.
Så tenker jeg hvor enkelt livet var hvis det var slik. Hvis det fantes en bok, eller en app hvor vi kunne slå opp det vi trengte å vite. Få greie på hvordan en sliten kjerring på 56 med interesse for politikk og historie skal gå kledd. Få greie på hvordan jeg skal uttrykke sorg eller glede. For ikke å snakke om hvordan man skal uttrykke uenighet, sinne eller engasjement. Få fasiten på livet. Slippe og tenke og føle. Bare fylle strømmen og leve det livet som er forventet. Uniformert ut fra min plass, min plass i samfunnet og i rekkene.
Marsjere i takt. Følge strømmen – og for Guds skyld ikke spørre hvem som går foran og viser vei, bestemmer retningen. Bare følge rottefangeren ut i elva…..
Husker dere at jeg skrev om Hvor godt kjenner vi hverandre? At Gry hadde et innlegg med 10 drøye påstander om seg selv og så skulle vi lesere tippe hvilke av påstandene som var riktige, og hvilke som var blank løgn?
Som jeg skrev i innlegget måtte jeg jo prøve meg, og i dag har Gry kommet med fasiten.
Og ikke bare fasiten, hun har kåret en vinner. Som du sikkert har gjettet ble den vinneren meg!!!
Nei, jeg hadde absolutt ikke alt riktig. Det var flere som hadde like mange riktige som meg.
Grunnen til at jeg ble kåret som vinner kan jeg faktisk takke Svigermor for!
Hvordan?
Vel, det må du nesten gå inn på innlegget til Gry og lese. Følg linken til fasiten.
Bjørnar Moxnes har trukket seg som leder for Rødt. En klok beslutning, slik jeg ser det. Det hjelper til at fokuset igjen kan dreie seg om politikk og ikke solbriller når vi i Rødt står på stand, skriver leserinnlegg eller på annen måte driver valgkamp.
Marie Sneve Martinussen har overtatt roret, og partiet er i de beste hender. Jeg er sikker på at Marie klarer å fronte og lede partiet på en god måte. Den dama er rå, ikke minst med tall og argumenter. Dere som ikke har sett henne i action kan glede dere til partilederdebattene.
Nå er det et lokalvalg vi står ovenfor. Det er ikke Marie, eller Bjørnar for den saks skyld, som skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting rundt om i det ganske land. Og vi, lokalpolitikerne, er klare og har lyst til å snakke om hvilke politiske løsninger vi ser for oss for å minske forskjellene og matkøene nå som det er dyrtid.
For meg er det viktigere å snakke om Solsikken enn solbriller, viktigere å snakke om Hønefoss enn om Hugo Boss.
Ja det er idiotisk, forkastelig og helt dust å stjele solbriller. Men det er og idiotisk at Høyre her på Ringerike tror at det å ansette flere ufaglærte er det som skal løse krisa i eldreomsorgen. Det er forkastelig at Arbeiderpartiet og Høyre mener at fattigdom bekjempes med matkøer. Og det er helt dust at noen ønsker å jevne med jorden Eikli skole, Hønefoss sykehjem og alle andre eldre bygninger de måtte finne på sin vei.
Så la oss legge den idiotiske saken med solbriller bak oss og så dnskke politikk i resten av valgkampen. Jeg gleder meg
Berre bekken brusar frå det bratte fjell, Høyr kor sterkt det susar i den stille kveld!
Ingen kveld kan læra bekken fred og ro, ingi klokke bera honom kvilebod.
Strofene under bildet er hentet fra salmen “Fager kveldssol smiler”, Jeg har alltid synes at det er en vakker salme. Den gir trygghet. Akkurat som bekkesuset som bryter stillheten i en ellers rolig kveld også er en trygg lyd, en kjent lyd.
Salmen er opprinnelig tysk. Den tyske teksten er skrevet av August Heinrich Hoffman von Fallersleben, og kom ut i 1837.
August Heinrich Hoffman von Fallersleben. Jeg måtte selvsagt google et slikt navn. Han var en tysk språkforsker og forfatter av barnesanger og revolusjonære tekster.
Jeg liker det der. Forfatter av barnesanger, som nærmest blir salmer, og samtidig forfatter av revolusjonære tekster. Kanskje er det litt revolusjonært også i denne salmen. Jeg mener bekkken som ingen kan lære fred og ro, og som heller ikke retter seg etter (kirke)klokker som maner til ro.
Hoffmann var sønn av Heinrich Wilhelm Hoffmann og Dorothea Balthasar. Faren var kjøpmann, vertshuseier, senator og borgermester i Fallersleben. Han kom nok fra en såkalt “fin” familie, og faren hadde sikkert mye makt og var en viktig person i Fallersleben. Fallersleben er et område i den tyske byen Wolfsburg,
I 1816, som 18 åring, begynte han på et teologistudium ved Georg-August-Universität i Göttingen, men interesserte seg mer for antikkens historie.
Et avgjørende vendepunkt ble bekjentskapet med Jakob Grimm høsten 1818.
Ja, du tipper riktig hvis du tenker at Jakob Grim kanskje var en av brødrene Grim. Du vet de som samlet folkeeventyr i Tyskland, slik Arbjørnsen og Moe gjorde her i Norge.
Jacob Ludwig Carl Grimm var den eldste av de to brødrene Grim som samlet eventyr, men han var og jurist og går for å være grunnleggeren av germansk oldtidsforskning og tysk filologi.
Men eventyrforfatteren får jeg heller komme tilbake til ved en senere anledning. Dette skulle jo egentlig bare bli noen linjer til et bilde av en bekk – og handler vel nå om en revolusjonær tysker som var født i 1798. Og jeg er ikke helt ferdig med den godeste August Heinrich von Fallersleben.
Etter å ha blitt kjent med Jacob Grim besluttet Hoffmann seg for å konsentrere seg om germanistikk.
I 1819 flyttet han over til Bonn for å studere der.
Men han ble skuffet over forelesningene og fikk en stilling som bibliotekassistent, og drev et intensivt selvstudium. Han var aktiv i studentbevegelsen, noe som fikk et varig virkning på hans politiske syn.
Her har dere verdens beste unnskyldning alle studenter som mer eller mindre dropper ut av studiet og er mer opptatt av studentlivet og ekstrajobben. Dere kan jo bare si at dere er “skuffet over forelesningene”.
Litt usikker på hvordan det utsagnet ble tatt i mot hjemme hos far borgermester og mor Balthasar.
Han gjorde det nok bra både i selvstudiene og i jobben som bibliotekassistent. I 1823 ble Hoffmann bibliotekar i Breslau, og i 1830 professor i germanistikk.
Men glede over den akademiske karrieren ble relativt kortvarig. Hans liberale innstilling og innsats for et samlet Tyskland, førte til at han i 1842 ble fratatt professoratet og mistet pensjonsrettighetene. Det har liksom aldri lønt seg å være revolusjonær.
I revolusjonsåret 1848 ble han rehabilitert takket være en amnestilov og de prøyssiske myndighetene utbetalte ham deretter vartpenger som pensjon. Professoratet fikk han derimot aldri igjen.
Her må jeg selvsagt komme med noen forklarende ord om hva jeg mener med “revolusjonsåret 1848”. Jeg tar kortversjonen. Den tyske revolusjonen i 1848 kom som en ettervirkning av den franske februarrevolusjonen som hadde funnet sted 22. februar 1848.
Jeg kunne valgt en lengre forklaring på den tyske revolusjonen i 1848, og også den franske februarrevolusjonen, men det får bli ved en senere anledning.
Hensikten med dette innlegget var egentlig å skrive noen tanker om et vakkert bilde av en bekk.
Sommeren er ikke slutt fordi om ferien er over, og selv når høsten kommer er jo ikke livet over. Det er lov å fylle fritiden med gode opplevelser som for eksempel iskrem. Eller kanskje ikke fylle livet med iskrem, men å kose seg. Finne på noe gøy. Gå på kino, for eksempel.
Når Ole har tatt ordet og spør Er Oppenheimer en bra film det er verdt å få med seg? klikker jeg meg interessert inn. For den filmen har jeg hatt lyst til å se. Ole og jeg pleier ikke å være enig om stort, han liker filmen. Kanskje den da ikke er noe for meg? Likevel, det kan jo hende vi er enige om noe. Jeg har fremdeles lyst til å se filmen.
En annen ting å skrive på lista over ting jeg kan eller kanskje mer bør gjøre de nærmeste dagene, ukene kommer jeg på når jeg leser det siste innlegget til Dama fra nord. Jeg må komme meg på multetur. Få plukket nok av skogens gull til at vi i det minste har til multekremen på julaften, helst litt mer. Nystekte vafler med rømme og multesyltetøy er heller ikke å forakte.
Hvem skulle tro at jeg skulle oppleve multeturer som positivt? Da jeg var barn og var med Høvdingen på multeturer opplevdes det som endeløse fotturer i tunge myrer.
Den multeturen jeg husker best var da jeg som 13 åring skulle være med farfaren min på multetur.
Mamma kjørte oss et godt stykke inn på skauen, og så skulle vi gå til alle de multemyrene han hadde plukket bær på da han var yngre. Jeg tror ideen var at jeg skulle “arve” hans gamle “hemmelige” multemyrer.
Farfar var en gammel mann. Hvis jeg var 13, noe jeg tror jeg var, så var det i 1979. Da var Farfar 78 år. Mulig det var året etter, uten at det gjorde mannen noe yngre. Når han sist hadde vært på disse myrene og plukket bær vet jeg ikke, men jeg tipper det kunne ha vært 20 eller 30 år siden. En del ting endrer seg i skogen gjennom årene, og i den grad vi fant de myrene Farfar lette etter, så var det ikke multer der.
Etter å ha gått “hele dagen” hadde vi funnet 5 multer.
Da snublet Farfar, og ble liggende. Han svarte ikke da jeg snakket til han. Bare lå helt stille på magen. Jeg var alene midt i skogen med en gammel mann som lå på magen i veien og ikke svarte, og jeg visste ikke helt hvor jeg var.
Jeg har aldri vært noen sprinter, men jeg løp. Jeg løp nedover den skiløypa vi akkurat drev å gikk på og håpet det ikke var så langt før jeg fant folk.
Heldigvis var det folk i det første huset jeg kom til, og til og med folk jeg kjente. De ringte etter Mamma, og så sprintet jeg tilbake til Farfar. Da jeg nærmet meg stedet jeg hadde forlatt han kom han traskende på stia. Litt forslått, multene hadde han mistet ut av spannet og antagelig landet på, men du hvor glad jeg var for å se han gå og svare og være som før.
Jeg klikker meg videre nedover bloggtopplista. Er det flere gode ideer til ting jeg kan finne på nå utover slutten av sommeren? Lena Lykke har delt oppskrift på Barbie-pasta. Den passer godt til jentefester før eller etter en tur på kino for å se den nye Barbiefilmen. Pastaen ser lekker ut den, ingenting galt med verken pastaen eller innlegget.
Men Barbie-filmen… Jeg er ganske sikker på at den ikke klarer å lokke meg til å dra på kino.
Det var alt jeg rakk å filosofere over. Nå må jeg komme meg i dusjen og på jobb. Vi blogges,
Helgen går mot slutten og med den ferien. Detvhar vært en fin ferie og en fin helg. Datteren har vært hjemme i helgen. Nå har jeg akkurat kjørt henne til Oslobussen. Det venter en rolig kveld og litt boklesing på terrassen. Så er ferien ugjenkallelig forbi. Det blir sikkert greit å starte hverdagen igjen og, selv om jeg synes ferien gikk fort.
Noe har da feriedagene blitt brukt til. Vi har vært på Bærums verk og på Hadeland Glassverk.
