Heidi Rosander ligger på plassen over min på topplista i dag. Hennes innlegg heter Livet etter kreften. Jeg har heldigvis aldri fått påvist kreft, så jeg kan ikke kommentere et slikt innlegg. Derimot kan jeg jo reflektere litt over hvordan jeg opplever det at Gamle Gubben Grå fikk kreftdiagnosen for syv måneder siden og tiden etterpå.

Jeg tror det var et sjokk for oss begge da Gamle Gubben Grå fikk påvist lungekreft.  Sjokk, selv om jeg hadde tenkt tanken. Storrøyker som hoster mye og får problemer med pusten ved anstrengelser får jo noen bjeller til å ringe.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

2 travle uker med utredning fulgte. Pakkeforløp kreft fungerte virkelig flott for vår del, eller for Gubben sin del, da. Jeg hang liksom bare med på lasset som moralsk støtte, sjåfør, samtalepartner og brukte min kunnskap om de mange undersøkelsene Gamle Gubben Grå måtte gjennom til å forberede han best mulig. Heiagjengen.

Samtidig søkte jeg mest mulig informasjon for å være best mulig forberedt for hva som måtte komme. Jeg leste meg opp på stadiuminndeling for lungekreft. I hvilke organ man kunne frykte metastaser, og prognosene for de forskjellige stadium. Disse opplysningene holdt jeg for meg selv. Gamle Gubben Grå hadde nok å forholde seg til og ta inn over seg.
Legene vi snakket med ønsket ikke å gi noen falske håp, og jeg fant ut at hvis det var skikkelig ille kunne jeg være enke i løpet av året.  Jeg hadde noen søvnløse netter hvor jeg reflekterte over det. Ikke ved å ta sorgene på forskudd, men ved å legge planer også for det scenariet. Ikke at jeg lå og planlagte begravelsen, mer sånn om jeg da skulle beholde Drømmehuset eller få meg leilighet hvis jeg ble alene. Det er mye arbeid med et hus.

Så fikk vi beskjeden jeg egentlig ikke hadde tort  håpe på. Det var ikke spredning! De trodde de kunne kurrere kreften!  Jeg var så glad at jeg måtte kjempe med tårene på det legekontoret. Hadde jeg bristet i gråt på det legekontoret ville jo legen og sikkert Gubben og trodd det var over kreft-beskjeden, ikke gledestårer over at det ikke var så ille som jeg hadde forberedt meg på.

Det er ikke det at jeg er katastrofetenker. Jeg følte bare for at jeg måtte være forberedt på det verste slik at jeg på best mulig måte kunne være en støtte og en å lene seg til hvis Gamle Gubben Grå skulle få en diagnose med dårlig prognose.
Være forberedt slik at jeg kunne være den sterke for Gubben, for ungene våre, for Svigermor….. Det er mange som blir berørt av en kreftdiagnose.

Nå fikk han en diagnose med god prognose, og det var langt lettere å være den sterke for alle som trengte meg.
I tillegg opplevde jeg noe jeg ikke hadde forutsett. Etter som det ble kjent at Gamle Gubben Grå hadde fått kreft stilte virkelig nettverket vårt opp for oss. Jeg har møtt så mye omtanke fra familie og venner, og merket hvor mange som er der for meg hvis jeg måtte trenge det. Det har vært utrolig godt.

Flott har det og vært og sett hvordan ungene våre har blitt voksne, viser omtanke for Gamle Gubben Grå og samtidig har et øye for hvordan står det egentlig til med moren deres oppi det hele. Vi er heldige med flotte unger.

Gamle Gubben Grå kom raskt under behandling. Han tilbragte flere uker på Ullevål og var bare hjemme i helgene. Han levde i kreft-bobla i bobla, jeg tok meg av hverdagen her hjemme. Han var hjemme i helgene, og jeg så forandringene som kom for hver gang han kom hjem. Vektnedgang, håret som forsvant, trøttheten som økte.
Jeg var forberedt på endringene som kom til å komme, likevel var det tøft å se. Det var jo ikke bare teoretiske endringer som rammet noen andre. Det var mannen jeg hadde delt mesteparten av livet med.

Vi prøvde å gjøre helgene så vanlige som mulig. Drakk kaffe-latte på lørdager som vi pleide og hadde fokus på at dette skulle gå bra.

Sommeren ble til høst. Gamle Gubben Grå var ferdig med den tøffe delen av behandlingen. Han kom hjem og skulle fortsette med immunterapi på det lokale sykehuset ett år.
Legene forberedte oss på at svulsten ville ikke være borte etter behandlingen i Oslo, men den ville forhåpentligvis ha minket. Den ville og forhåpentligvis fortsette å minke i månedene som kom.

Nå skulle vi ta opp igjen livet vi hadde før Gamle Gubben Grå fikk påvist kreft, bare avbrutt av hans besøk på sykehuset en dag i måneden.
Men det ble ikke helt slik jeg kanskje hadde trodd. Svulsten var ikke borte, Gamle Gubben Grå var ikke frisk og rask over natta.

Han er fremdeles mye mer sliten, selv om formen bedres for hver uke som går. Han må sette sprøyter med blodfortynnende på seg selv to ganger i døgnet, noe han uffer over hver gang.
Fra å være en mann som alltid har lidd i stillhet når han har vært forkjøla eller på andre måter ikke har vært bra har han blitt en mann som uffer seg hele tiden. Jeg overdriver ikke når jeg sier at han garantert kommer med rundt 200 uff hver dag!
Jeg klikker snart av alle uffene. Han hører ut som et gammelt damplokomotiv. Uff, uff, uff, uff….

Jeg var ikke i god form når Gamle Gubben Grå ble syk. Det er ikke slik at når kreftene og energien forsvant hos Gamle Gubben Grå så ble den overført til meg. Jeg ar akkurat like lite eller mye energi som jeg hadde i fjor vår. Det gikk bra å ta seg sammen og virkelig stå på de hektiske ukene hvor Gamle Gubben Grå var under utredning og behandling, men nå etter mange måneder hvor mye hviler på meg kjenner jeg at jeg begynner å bli sliten.
Ei sliten kjerring og et uffende damplokomotiv kan være en dårlig kombinasjon.

Alt ser ut til å gå etter planen. Samtidig er kreft en alvorlig diagnose og en lumsk sykdom.
Jeg kan ikke tillate meg å slappe helt av, være sikker på at alt er over. Ikke ennå. For kommer det dårlige nyheter må jeg være den tøffe, den sterke.

Kontrollene til Gamle Gubben Grå viser at alt utvikler seg etter planen.. Alt ser bra ut. En hver uregelmessighet blir sjekket ut. Vi føler at Gubben er godt ivaretatt. Formen til Gamle Gubben Grå blir bedre dag for dag. De siste ukene har han blitt med meg på noen litt lengre turer med hundene enn bare rundt boligfeltet. Han måker snø og bærer ved og hjelper til mer og mer. Det er vel derfor jeg slapper litt av og lar meg selv få lov til å kjenne på hvor sliten jeg er.

Vi kommer gjennom dette og. Vi er gode på kriser Gamle Gubben Grå og jeg. Det har vi alltid vært. At jeg gir meg lov til å kjenne på hvor sliten jeg er, og også tar meg tid til å ta hensyn til det, er i grunn et godt tegn.
Jeg håper ikke dette innlegget blir sett på som et klage- og syteinnlegg, for det er ikke ment slik. Det er bare et forsøk på å sette noen ord på hvordan jeg opplever det å være nærmeste pårørende til en som har fått påvist kreft.

Det er ikke ofte jeg kommer med skryt av regjeringen eller Arbeiderpartiet, og enda mindre etter å ha lest boka Partiet. Men I dag har jeg lyst til å komme ned litt ærlig og oppriktig ros av utenriksminister Espen Barth Eide. Han har nemlig klart det kunststykket å være uønsket under presidentinnsetningen borte i Washington i morgen.

Ved slike tilstelninger er det vanlig at utenriksministerene og ikke statslederne møter. Men fordi Barth Eide tydelig støtter den svakeste parten, Palestinerne, i konflikten mellom Israel og Hamas er han uønsket på presidentinnsetelsen. Det tror jeg han lever godt med.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

At USA og kritikerne her hjemme ikke klarer å skille mellom den palestinske befolkningen og Hamas er en ting, en helt annen ting er de begredelige mattekunnskapene. For hvor mange Palestinere er det innafor å drepe for hver Israelitt som ble drept 7.oktober 2023?

Forskere fra London School of Hygiene & Tropical Medicine har gjort analyser av hvor mange som er drept i Gaza etter 7. oktober som direkte følgje av krigen. Den uavhengige og fagfellevurderte studien er  publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet.  Studien viser at det allereie i juni, etter rundt ni månadar, var fleire enn 64.000 drept. Det vil si at det er drept 40 palestinere for hver israelitt som døde i terrorangrepet 7.oktober.

Dette var tallene fra juni I fjor. Krigshandlingene har fortsatt med uforminsket styrke i de månedene som har gått til nå. De fleste drepte er kvinner, barn og eldre.

Jeg kan leve godt med at vi har en utenriksminister som er uønsket ved presidentinnsetningen av Donsld Trump fordi han har valgt den svakeste parten sin side. Jeg kjenner at jeg ikke bare lever godt med det, men er aldri så lite stolt over det.

For de som nå synes det er grusomt at Norge ikke er representert ved denne se og bli sett seremonien, slapp av. Jens Stoltenberg er der, og antakelig ambassadør Anniken Huitfeldt. Så både Norge og Arbeiderpartiet er godt representert…..

Dette er ikke et nytt innlegg med sukk og stønn og klag og syt over at det er vinter i januar. Nei grunnen til at jeg henter frem strofen fra den gamle barnesangen til Zacharias Topelius er at det liksom var den tanken som slo meg da vi var ute og gikk tur  dag. Langs trær fulle av rimfrost og en mer eller mindre islagt Sogna var det lite som minnet om vår.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Selv om det var litt friskt langs elva i dag, var det vakkert.  Trær fulle av rimfrost er vakkert, også når sola ikke skinner. For sola skinner ikke i dag. Det er grått, og tåka lå over åstoppene.

Det er jo det jeg har som mål i vinter. I stedet for å lengte mot vår være mer til stede her og nå, og lete etter det vakre og det positive med vinteren.

Ja, det var litt surt og kaldt ute i dag, og det var godt å komme inn igjen. Godt å tulle sjalet rundt skuldrene og lage seg en kopp te, ekstra godt fordi jeg hadde vært ute først.

Men jeg nøt turen ut. Nøt naturen og de snødekte trærne, rimfrosten, elva. Nøt å gå og lete etter de fine fotomotivene. Nøt at Gamle Gubben Grå også i dag var med på tur.

I mange år var kalenderen min full av jobb og møter. En helt blank dag i min syvende sans var en sjeldenhet, selv i helgene. Når jeg trengte å få byttet bort en vakt for å rekke et møte jeg følte jeg vare måtte på var det greit å se hvem som skulle jobbe i helga og høre om de var interessert i å jobbe tirsdag formiddag eller onsdag kveld for meg i stedet for kveldsvakt på lørdag eller dagvakt søndag.
Når jeg hadde ferie var det beste jeg visste og ikke ha noen planer. Bare ha en uke eller tre hvor kalenderen var blank og jeg kunne stå opp og bruke dagen til akkurat det jeg følte for.

Etter at jeg måtte slutte å jobbe har det blitt mange slike dager og uker.  Jeg savner av og til det travle livet, selv om jeg kjenner at det gjør meg utrolig godt og ha tid til å hente meg inn og hvile slitne kroppsdeler. Det er ikke tvil om at et litt roligere tempo er sunt for meg. Jeg tror egentlig ikke at jeg hadde vært her i dag hvis jeg hadde kjørt det løpet jeg kjørte i 2017 stort lenger.

Likevel er det godt å ha noen avtaler i kalenderen. Noe man må gjøre. Være i aktivitet, føle at man fremdeles er med.  Til uka har jeg tre avtaler i kalenderen. Det er sånn passe.

På tirsdag er det medlemsmøte i Rødt. Vi skal gå gjennom saker som skal opp på Landsmøte i slutten av februar. Blir sikkert litt debatt. En engasjerende kveld.

På onsdag er det møte i Administrasjonsutvalget. Et utvalg hvor politikere, tillitsvalgte og HR-avdelingen møter og tar opp saker som har med kommunen som arbeidsgiver å gjøre.
Kan være engasjerende det og. Jeg er jo opptatt av arbeidslivspolitikk.

På lørdag reiser Gamle Gubben Grå og jeg til Oslo. Vi har en avtale med Svoger. Det blir nok både kaffe-latte og mer til. En skikkelig kosedag i hovedstaden.
Ja, og så hørte jeg noen rykter om at det muligens blir en bursdagsfeiring på søndag…..

En uke å se frem til med både engasjerende og koselige avtaler. Må og en tur ut til Høvdingen en av dagene. Ja, og ikke minst forberede meg til det møtet på tirsdag. Jeg skal innlede om kraftpolitikk og kjernekraft. Der må jeg helt klart lese meg litt opp.

De siste dagene har Bunny strødd sitt tryllestøv  over diverse blogger her på blogg.no, og vips så har den bloggen han har valgt seg ut tronet øverst på Topplista.
Han gjorde en grå dag mye lysere for Aud Marit med tryllestøvet sitt, og ga henne noen sårt tiltrengte ekstra kroner i inntekt denne måneden. Så var det Vibbedille, og Torjusdolo som fikk skinne.
Siden Bunny fortalte oss på forhånd hvem som kom til å være på toppen av topplista er det ikke tvil om at han brukte “tryllestøvet” sitt også på disse bloggene, selv om jeg tror Vibbedille fint klarer å nå toppen uten bruk av magi.

Jeg vet ikke hvilken “trylleformel” eller rettere sagt metode Bunny har brukt for å løfte andre blogger. Det er for meg i grunn uvesentlig. Det finnes mange metoder for å få et høyere antall sidevisninger, alt fra å kjøpe tjenester fra “klikk-fabrikker” i lavkost-land til bruk av Facebook for å gi seg selv ekstra klikk.  Bunny har med sitt stunt vist at det er mulig å manipulere den topplista, og jeg tror det er nettopp det han har ønsket å bevise. Det synes jeg han har klart på en forbilledlig måte.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg har moret meg over tryllestøvet til Bunny, men noe direkte nyhet er det ikke at man kan gjøre mye for å påvirke egne eller andres antall sidevisninger på denne såkalte topplista. Det har da vært brukt mange, rare knep opp gjennom tidene for å fremme egen blogg eller få den til å virke mer populær enn den er. Bunny har brukt kunnskapen til å fremme andre blogger, som Aud Marit, jeg synes det er langt edlere enn å fremme seg selv. I tillegg har han vært helt åpen på at han driver med “magi” for å nå det målet han setter seg om hvem som skal trone øverst den påfølgende dag.

Verden vil bedras, og så lenge noe kan telles enten det er lesere eller sidevisninger så kan tallene manipuleres eller påvirkes. Finner man regler som stopper en måte, dukker det snart opp en ny. Det er utrolig hva folk vil gjøre for en topplassering eller for å kunne smykke seg med en konge- eller dronningtittel.
Kanskje burde de som bruker mye tid og ressurser på å være den som troner øverst på topplista til enhver tid bruke den tiden på å skape riktig gode innlegg i stedet for å prøve å manipulere tall.  Skal vi få leserne til å vende tilbake til blogg bør vi nok ha mer fokus på innhold enn på antall sidevisninger.
Bunny har vist oss på en fin måte at disse tallene kan man påvirke. La oss bruke den kunnskapen på å skape gode blogginnlegg i stedet for å krangle om konge- og dronningtitler.
Jeg er og blir ei kjerring, og er fornøyd med det.

Hører på radioen at det nærmest er kø av mennesker som for tiden er på vei mot sydpolen. Jeg tenker på at det er mye folk setter i gang med for å få anerkjennelse eller realisere seg selv. Det holder ikke med å gå Birken lenger. Det gjør jo “alle”.

Hver sin lyst, tenker jeg. Jeg kunne ikke finne på å begi meg på vei hverken mot sydpolen eller delta på Birken. Det er nok helt andre mål som lokker, og de målene kan nås uten ski på beina.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Denne kjerringa er fæl til å klage over været. over kuldegrader, snø og is. Egentlig litt patetisk når jeg tenker meg om. Sitte her på sentrale Østlandet og klage over litt vær-utfordringer bare det kommer noen cm. med snø. Vi har jo nesten ikke vær her når denne kjerringa sammenligner seg med andre kjerringer.

Ta Strikkekjerring for eksempel. Inne har vi klart både stearinlys og godt med ved, så vi har ingen fare om strømmen skulle gå. skriver hun. Og ja, denne kjerringa her har også ved og stearinlys, men det er ikke med tanke på strømstans. Strømstans på Østlandet en time eller to er grunnlag for store avisoppslag i riksdekkende media, og lokalavisen kjører tåredryppende historier om hvordan folk har lidd fordi de ikke har fått ladet Teslaen samt rasende leserinnlegg over disse elendige politikerne som selger strømmen vår til tyskerne i stedet for å sørge for at det alltid er strøm til de som regjerer i kommentarfeltene og leserinnleggene.
Joda, NRK melder at 22.000 mennesker fremdeles er strømløse på Helgelandskysten og i Trøndelag,  og skroller du deg langt nok nedover på feeeden på VG finner du også en liten notis om de mange strømløse der oppe, men mediene sparer krigstypene og katastrofe-oppslagene så lenge det bare er folk nord for Trondheim som er rammet.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Og kanskje er det ikke noe grunn for å ta frem krigstypene. Folk der er vant til vær. De er forberedt. Aggregatet er også klart, så da kan vi se på TV også om det skulle bli strømløst. skriver Strikkekjerring. Hvem her på mine kanter har et strømaggregat i beredskap?

Mye snø skal smelte fra fjellene og i 8 varmegrader går det ganske så kjapt. Kombinert med vind og regn blir det ekstra mye vann som skal nå havet. I dag har det vært stor flo og mye vannføring i utløp og elver. skriver Strikkekjerring videre og viser bilde av et naust eller garasje som står nesten ut i fjæra og et elveløp som ser ut til å kunne grave vekk masse.
Da vi hadde flommen Hans her på mine kanter i 2023 sendte riksdekkende TV flommen i fossen i Hønefoss minutt for minutt med flere TV-team passert på bybrua.
Ser ingen TV-team på bildene til Strikkekjerring, og tviler på at de har tatt turen.

Hvordan skulle forresten TV-team og riksdekkende medier kommet seg dit? blir min neste tanke. For Strikkekjerring skriver Nå er ferga både nordover og sørover innstilt, så det er kommet ekstra overnattingsgjester hos oss som ikke har kommet seg videre i dag.
Her på mine kanter ble det nevnt i alle nyhetssendinger at E16 bar stengt på Steinsletta på grunn av en ulykke i går. Den sinket hytte-trafikken fra Oslo og Bærum til Hallingdal og Valdres i et par timer. Og ja, jeg har sett bildene av både bilene som krasjet, og ikke minst bilkøene.

Nå har vinden tatt seg ytterligere opp, så det uler godt rundt huset. Vi er heldigvis godt vant med uvær, men det hender seg jo at ting blir ødelagt. Både takplater og andre ting kan komme flaksende i lufta, så det kan være greit å følge med.  Skiver Strikkekjerring.
Merk dere det. Heldigvis godt vant med uvær skriver Strikkekjerring. Her forskanser denne kjerringa seg inne bare hun ser litt blåis, og forteller alle hun møter at her i forrige uka hadde det føyka litt snø oppover inngangsdøra og snakket om ekstremvær da vinden tok den slitne leveggen ute på terrassen tilbake i 2021.

Nei, jeg tror denne kjerringa her har lite å klage over når det gjelder vær. Nå farger sola himmelen rosa utenfor Drømmehuset. Det er 1 kuldegrad og yr melder flau vind fra nordøst med vindkast på 2 m/s. Regner med at Strikkekjerring ikke ville kalt det vind en gang.

Morgengryet kaster sitt rosa skjær over Drømmehuset, og jeg skal sitte her med tekopp og tastatur og komme med noen velvalgte ord om et ukemeny-innlegg som snart er 14 dage gammelt.

Jeg lurer litt på hvordan den som skriver disse ukemenyene egentlig tenker. Antakelig gjør de i stand mange ukemenyer og legger til publisering frem i tid. Tar et skippertak en gang i blant og har mange ukemenyer frem i tid. Men når de legger de til punlisering, hvor mye reflekterer de over når det blir publisert? Altså om hvor godt den ukemenyen de publiserer passer til den uka leserne trer inn i.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Dette spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger, men ble liksom aktualisert denne gangen, og siden bloggen min har havnet på plassen bak dette blogginnlegget noen ganger de siste 14 dagene har denne refleksjonen ikke overraskende gått litt på repeat for denne kjerringa.

For denne ukemenyen er postet søndag 5. januar. En dag de fleste av oss  gjorde oss klare for den første hverdagsuka etter jule- og nyttårsfeiringa. Nå hadde vi for lengst blitt lei julematen, skjerpet nyttårsforsettene om å leve et sunt og godt liv og konstatert at kontoen var litt tommere enn ønskelig denne første uka i januar. Kort sagt ei uke som skriker etter fiskeboller, havregrøt og  rimelig hverdagsmat.

Så hva serverer Mat fra bunnen i sin første ukemeny? Jo, andebryst og to biff-middager. I tillegg oppfordrer hen til å bake småkaker. Småkaker, som folk vanligvis baker i desember og så lar restene havne ute på fuglebrettet nettopp denne januar-uka. Småkaker er det siste folk trenger påfyll av denne uka.

Helt greit med ukemenyer, men man bør kanskje samkjøre de litt med den virkeligheten leserne befinner seg i.

Snødekket på gangveien er blitt mer eller mindre glasert. Det tiner når det er noen få varmegrader på dagtid, og så fryser det til en hard, glatt ishinne når kuldegradene kommer på kvelden og natta. Jeg ser på bilder av turgåere fra andre kanter av landet som vandrer på nærmest bare veier omsluttet av grønt, om noe vissent, gras og en og annen liten snøhaug her og der og sukker litt misunnelig.

Men nei, det er liten vits i å grave seg ned i selvmedlidenhet og svartmale den hvite vinteren, Den blir ikke noe bedre av det. Jeg skulle jo lete frem det positive med vinteren i år, var det ikke så? Vel, alt jeg kommer på for tiden er at det er pent og hvitt. Snøen som ligger i tykke lag over plener og grøftekanter skjuler jo en del rusk og vissent gress.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Man kan snakke varmt om brodder og støvler med pigger, og ja. Jeg bruker selvsagt det. Likevel, når veiene nærmest er som skøytebaner kan man falle selv med pigger og brodder.  Skulle jeg falle er det langt mer enn såret forfengelighet jeg frykter.

Slapp av, i de fleste tilfellene går det bra. skrev noen i en kommentar en gang jeg ga uttrykk for hvor mye jeg mislikte glatte veier. Ja, det vet jeg og. Men i mitt tilfelle har jeg pådratt meg albue brudd tre ganger, en skikkelig bruddskade med flere biter rett under kneet en gang, et komplisert ankelbrudd en annen gang, ribbeinsbrudd i fjor, (eller var det forfjor?), og et lite brudd i en finger nå rett før jul. Alt ved å falle fra egen høyde. Disse fallene med medfølgende skader gjør at jeg ikke føler at et eventuelt fall ikke er så farlig, det går liksom ikke alltid bra når jeg faller over ende har jeg erfart.
Det er ikke for ingenting at alt fra fastlegen til fjerne bekjente ber meg gå forsiktig når jeg begir meg ut på vinterføre.

Så i dag har jeg stort sett holdt meg inne. Sett veiskrapa ta å skrape vekk løs snø og is og håper det gjør at det snart dukker opp litt bare veibaner også på mine kanter – eller i det minste litt godt gruset vei.

Dette bildet dukket opp i en messenger melding for noen dager siden. Personen på bildet er en litt yngre versjon av denne kjerringa, og er tatt på et vorspiel i 1986 i følge teksten som fulgte med bildet. Jeg husker øyeblikket godt. Korken var fremdeles på Kir-flaska, og bildet tatt mest på gøy. Den vinflaska var nok tiltenkt på deling på oss tre eller fire som var samlet på hybelen til ei venninne den kvelden. Vi var ikke så harde på flaska.

Når man får slike bilder tilsendt blir man gjerne sittende å mimre litt, årene forsvinner litt og plutselig er man ung igjen for en staket stund.

Bildet er som sagt fra 1986. Året før, i 1985, var jeg russ. Det er 40 år siden i år har jeg hørt. Noen planlegger visst en reunion. Har ennå ikke bestemt meg om jeg vil delta på den. Vi får se..

I 1985, altså det året vi var russ, vant Bobbysocks den internasjonale finalen med La det svinge. Det må da også være 40 år anden i år  Enkel matematikk.

Nå ser jeg at nettopp Bobbysocks skal delta i den norske finalen av MGP, og jeg nynner høyt på La det svinge mens jeg tar noen dansetrinn på stuegulvet.

Det skal ikke så mye dansing på stuegulvet til før denne kjerringa blir minnet på at det har gått noen år siden hun svingte seg til tonene av La det svinge i russetiden. 40 år har satt sine spor på denne kjerringkroppen. Jeg er ikke noen ungdom lenger, selv om jeg absolutt ikke er gammel.

En tanke slår ned i meg i det jeg gir ryggen en strekk på sofaen etter dansinga, og ikke minst etter at jeg har drevet og løpt kjellertrappa en håndfull ganger i dag etter å så smått å ha begynt et ryddeprosjekt i kjelleren, Bettan og Hanne Krogh har vel og blitt 40 år eldre siden de vant med La det svinge.

Jeg er ganske sikker på at de var en del eldre av meg i 1985, selv om de ikke akkurat var gamle. Jeg sjekker. De er født i 1956 og 1958. Blir altså 69 og 67 i løpet av året. Ingen alder i følge Tonje Brenna, som mener vi alle bør jobbe til vi er 72, minst.

Jeg kommer til å heie på Bobbysocks i år. Det hadde vært utrolig gøy om de hadde klart å vinne den norske finalen 40 år etter at de gjorde det sist. Vist at kvinner i 60-åra ikke bare er avdanka kjerringer, men fremdeles kan rocke på scenen.

La det svinge, La det rocken roll.