Leser i lokalavisa at datasentrene som er etablert og er planlagt etablert her vil sette Hønefoss på kartet. Ok, jeg forstår at slike datasentre vil dukke opp på kart. På kartet over datasentre for eksempel. At det liksom skulle være så positivt for byen og området rundt klarer jeg ikke helt å se. Jeg ser flere ulemper enn fordeler. Ikke minst det enorme forbruket av strøm.
Det snakkes varmt om arbeidsplasser som bli opprettet her i distriktet. – Nå har vi åtte personer her, men om ett til to år vil jeg anta at vi er opp mot 20, Jeg er ikke imponert. 8 ansatte. Det står ikke noe om stillingsbrøk. Er det snakk om 8 hele stillinger? 4? 2? Det er ikke flere ansatte enn det er i en frisørsalong, eller et gatekjøkken. Jeg kan ikke huske at avisen har hentet frem de store overskriftene hver gang det etableres nye arbeidsplasser i slike bedrifter. Ikke at det er snakk om å synes på kartet heller. Selv om vi vel snart er den byen med flest frisører pr. hode,
For andre dag på rad er jeg på toppen av topplista. Er det ikke typisk? Når jeg virkelig kunne trengt å sitte i bobla mi å reflektere over det siste innlegget til bloggeren over meg på topplista slik jeg pleier, ja da er det ingen der.
Ikke det at det ikke kverner tanker rundt i hodet mitt for tiden. De er det nok av. Det hadde vært godt å få en pause fra de. Tenke på noe helt annet, som matinnlegg eller blåmandager.
Jeg sitter her med tekopp og tastatur og kjenner hvor sliten jeg er. Den siste uka har virkelig tatt på. Sjokket over at han døde så brått når vi egentlig hadde begynt å puste ut. Alt det praktiske som må ordnes i forbindelse med begravelsen og alle følelsene den prosessen setter i gang. Vi brukte vel to døgn bare på å bestemme oss for salmer og sanger. Alle som skal få beskjed. Tre unge voksne som har mistet faren sin. og som sørger på hver sin måte. En gammel mor som har mistet sønnen sin… Og så opp i alt det meg selv. Jeg som holder i alle trådene (Med god hjelp fra begravelsesbyrået) passer på de andre og går gjennom en av mine verste kriser. Samtidig må hunder luftes og mat lages og spises.
Nei da. Jeg står ikke i dette alene. Ungene har vært gode å ha. De tar ansvar som de flotte menneskene de er. Tar telefoner jeg ikke orker å ta. Lager næringsrik mat og passer på at jeg har hodet over vannet. Vi deler på ansvar og oppgaver. vi jobber godt som det teamet vi alltid har vært. Familie og venner er der og for oss. Vi er rørt av all omtanke og varme vi får fra så mange. Det har bare vært å ta en telefon så får jeg den hjelpen jeg trenger. Folk virker glade for å kunne hjelpe. Og jeg føler meg flink som har klart å be om hjelp. Det sitter vanligvis litt langt inne hos meg.
Nå er det meste på plass til begravelsen. Ikke så mye konkret som jeg må ta stilling til her og nå. Ting er litt roligere. Jeg får bedre tid til å kjenne på følelsene mine. Det begynner å synke inn at han er borte for bestandig – og alt det medfører. Ikke bare av praktiske ting, men alle de tingene vi gjorde sammen som nå endres. Som kaffe-latte på lørdagene, quiz-konkurranser i sofakroken og våre små utflukter.
Sorg tar tid, men skritt for skritt skal jeg komme meg gjennom den på et vis.
Nå er det trendy å bruke lakse-sperm leser jeg i en avis. Det er selvsagt en overskrift som vekker interessen hos en toppblogger som denne kjerringa. (Kan vel kalle meg toppblogger nå, etter to dager sammenhengende på toppen.)
Jeg leser og finner ut at det nå altså er trendy å ta å injisere lakse-sperm, eller polynukleotider utvunnet fra den før nevnte lakse-spermen under huden i ansikt, hals, bryst og hender – altså steder der huden viser de første tegn på aldring. Jeg titter ned på hendene mine. Jo, de viser nok tegn på at jeg ikke er en ungpike på 14. Gidder ikke sjekke ansikt, bryst og hals i speilet. Vet utmerket godt at jeg ville kommet med samme konklusjon for disse kroppsdelene. Jeg ser heller eldre ut enn jeg er enn yngre. Men å sprøyte inn lakse-sperm?
Hvis jeg forstår riktig så har fiske-spermen ingen innvirkning på aldrigsprosessen i resten av kjerringa enn i huden. Så med slik behandling ville jeg bli en gammel og sliten kjerring med hud som ei baby-rumpe? Hvem er det man forsøker å lure? Seg selv eller andre? Kommer du vaggende med rullatoren hjelper det ikke at huden er silkemyk uten en rynke, du vil nok bli avslørt som gammel likevel.
Jeg håper å bli gammel. Skikkelig gammel. Jeg vet at for å oppnå det kan det være smart å ta vare på kroppen sin. Men jeg er usikker på om det er huden som er den viktigste kroppsdelen å holde smidig og myk. Tenker at det kanskje er viktigere med leddene mine, og å passe på Diabetesen min.
Å sprøyte laksesperm i forskjellige deler av kroppen er ikke noen billig fornøyelse. En behandling koster mellom 3 og 4.000 kroner. Jeg vet ikke, men jeg føler at jeg har mer fornuftige ting å bruke pengene mine på enn små nålestikk med sperm fra en laks…. Men selvsagt, er det viktig for deg å følge trenden, kjør på. Det er ikke sikkert du blir yngre, men du blir jo garantert trendy. Det er kanskje det som er viktigst.
Det er selvsagt fint å se navnet til bloggen øverst på topplista. Det er jo dette jeg har drømt om og arbeidet mot i 7 år. Men jeg føler ikke på noen glede. Jeg forstår jo at det er innlegget Livet skjer. som førte til at bloggen min havnet der. Den muligheten var jeg klar over da jeg trykte på publiser, og var en medvirkende grunn til at jeg nølte en god stund før innlegget ble publisert.
Jeg følte et behov for å fortelle blogg-blokka og leserne hva som hadde skjedd. Det var vanskelig å blogge om alt mulig annet, slik jeg forsøkte i innlegget Mat, mat, mat…, og det begynte å dukke opp hjerter i kommentarfeltet. Hjerter som jeg følte trengte en forklaring. Bloggen har og vært et godt verktøy når jeg har kommet gjennom tøffe tider før. Ikke det at jeg har sittet og skrevet innlegg etter innlegg om det som er vondt og vanskelig, men at bloggen har vært en greie for å holde meg i gang. Da jeg møtte veggen i 2018 var det å stå opp om morgenen og få publisert et blogginnlegg det som gjorde at jeg ikke bare forble i senga. Da jeg måtte forlate det hektiske, engasjerende livet jeg elsket i 2021 var også bloggen utrolig god å ha. Det at jeg i det minste hadde den når “alt annet forsvant” var godt på en måte som mange som blogger sikkert forstår, men som kanskje ikke er like lett å forstå for andre.
Mange lesere og medbloggere har på mange måter blitt som venner og kollegaer. Å blogge uten å nevne hva som hadde skjedd ville være som å gå på jobb eller være sammen med venner uten å si noe når noen du elsket var død. For de fleste, helt umulig. Og jeg ble møtt med all den godhet og medfølelse som jeg visste er her inne. Selv medbloggere som jeg ikke alltid har hatt den beste kjemi med kom med gode og varmende ord. Blogg-blokka er et godt sted å være når livet er tøft.
Samtidig nølte jeg før jeg publiserte innlegget Livet skjer. Og jeg sukket litt for meg selv da jeg så at jeg hadde nådd topp-plassen. For opp gjennom årene har jeg også opplevd hvor grusomme og kalde enkelte i dette bloggsamfunnet kan være. Hvor lenge er det før beskyldningen om at jeg brukte min egen manns død for å komme på bloggtoppen kommer? Jeg håper jeg slipper å oppleve å se den.
Førsteplassen på topplista betyr fint lite akkurat nå. Jeg ville mye heller vært på 42. plass og sittet på trammen med Gamle Gubben Grå i kurvstolen ved siden av meg og planlagt sommerens utflukter og prosjekter i hagen og på hytta. Jeg har og blogget så lenge og forstått hvordan blogg-konseptet virker. Hadde mitt mål med innlegget Livet skjer vært å komme på toppen av lista hadde både bildebruk og overskrift vært en helt annen.
Jeg tror bloggen kommer til å være viktig for meg i tiden som kommer. Jeg kommer til å blogge om alle slags tanker som surrer rundt i dette kjerring-hode slik jeg pleier. Gamle Gubben Grå og tanker rundt det jeg går gjennom akkurat nå kommer sikkert til å dukke opp som tema når jeg føler for det, men mitt neste innlegg kan fort handle om mat eller ting fra nyhetene som engasjerer meg.
For meg er det viktig å holde tak i noen fliker av hverdagen slik den var. Jeg må jo langsomt gå i gang med å skape meg en ny hverdag. Så jeg labber mine daglige turer med hundene, gjør husarbeid…. Er i gang, som Høvdingen ville ha sagt det. – Og jeg blogger med utgangspunkt i det siste innlegget til den bloggeren som ligger over meg på topplista. I dag er det Mestro06. Dere vet den bloggeren jeg ikke skjønner bæra av hva skriver. Vel, i dag skal jeg dukke ned i poesien, og se hva jeg får ut av det.
Han starter med å slå fast at han puster. Det er jo greit å slå fast. Det gjør for så vidt jeg og, uten at jeg egentlig føler behov for å fortelle det på blogg.
I motsetning til Mestro06 føler jeg meg ikke som noe mirakel. Jeg har hørt mange karakteristikker av meg selv, men mirakel… Nei det tror jeg aldri noen har sett på meg som. Mulig noen ser på meg som litt merkelig eller eksentrisk, men direkte forstyrret tror jeg heller ikke er en dekkende beskrivelse. Kanskje det er derfor jeg har vanskeligheter med tekstene til Mestro06? At jeg ikke er et forstyrret mirakel mener jeg.
Hun ser meg ikke inn i øynene skriver Mestro06. Et eller annet kvinnemenneske oppfører seg ikke som forventet, eller ikke helt som han ønsker. Det er gjenkjennende. Senest i går kalte noen meg stein-ansikt fordi jeg ikke sørger slik kanskje noen forventer. Det var ikke vondt ment av den som sa det. Hun forklarte bare hvorfor hun var i villrede på hvordan hun skulle være der for meg. Hvordan hun skulle trøste meg. Hun er typen som gir store, varme bamseklemmer til mennesker oppløst i tårer. Mine tårer er bak et panser, og kommer ut når jeg er for meg selv.
Jeg har ingen problemer med å fortelle om døgnet da han døde, og har fortalt den historien mange ganger de siste dagene. Men jeg dveler heller ved minnene om alle de årene han levde. Jeg vil minnes han med et smil, og tenke på alle de gode stundene. Det gjør ikke savnet noe mindre.
Jeg har ikke noe behov for å forsvinne for godt. Det er grusomt nok at han forsvant. Men jeg søker heller skogens ro enn steder der mennesker samles, som gater og torg. Jeg er ikke sosial for tiden. Skyr ikke folk, men det holder med noen få ord i forbifarten.
Hvem er du? spør Maestro06. På det spørsmålet finnes det ikke et enkelt og kort svar. Jeg hopper videre til neste spørsmål. Hvem er din fiende? Jeg tror ikke jeg har noen fiender.
Jeg puster fremdeles, jeg og. Sånn bare hvis du lurte.
Og ja det er en prosess. Det meste i livet er vel egentlig en prosess? Livet endrer seg jo hele tiden. Selv når det virker som om det ikke skjer noe. Jeg fokuserer på det gode. På gode minner, og på gode opplevelser, selv om jeg kanskje ikke klarer å plukke frem så mange av de akkurat nå.
Jeg puster fremdeles hvis du lurte. Puster vel i grunnen greit og rolig. Jeg har huset for meg selv. Hundene sover fornøyde, snorker lett. Vi har vært ute på dagens første tur.
Jeg er kanskje ikke helt meg selv for tiden, men jeg forsøker i det minste ikke å være noen annen. Hjertet banker. Sola skinner fra blå himmel. Det er en nydelig dag.
Jeg er trøtt, sliten og kommer til å sove litt på sofaen i dag. Men dere behøver ikke bekymre dere. Det er min måte å lade batteriene på.
Jeg lever enda, og det har jeg ingen planer om å endre på. Livsmotet er der, selv om jeg ikke sprudler for tiden.
Det får holde med høytravende formuleringer fra denne kjerringa en lørdag morgen. Tror egentlig jeg skal og bør overlate poesien til Maestro06.
Man vet ikke hva fremtiden vil bringe. Det er i grunnen godt.
Det at man ikke vet hva fremtiden vil bringe har jeg nok en gang erfart. Livet har på ny vist seg fra den tøffe siden.
Det har vært relativt stille fra meg denne uken. Et mat-innlegg på onsdag er alt. Et forsøk på å holde tak i en flik av vanlige rutiner. Sitte i bobla mi for en kort periode og late som om livet er akkurat som det var.
Men livet er ikke som det var. Det dukket opp hjerter også i kommentarfeltet på blogginnlegget om taco-rester og koking av poteter. Selvsagt gjorde det det. Folk som kjenner meg leser også bloggen min. Plutselig ble det umulig å blogge uten å fortelle hvorfor det har vært så stille.
Kai, bedre kjent her på bloggen som Gamle Gubben Grå, døde uventet på mandag ettermiddag. Dødsfallet var som følge av kreftsykdommen- Selv om alt egentlig så ut til å gå bra kan akutte ting inntre. Kreft er en lumsk sykdom. Han døde med familie rundt seg, og med sin hånd i min. Det føler jeg er nok opplysninger å gi her på blogg.
Jeg har hodet over vannet, ungene nær meg og et stort nettverk av mennesker som er der for meg og stiller opp hvis jeg ber om det. Dagene fylles av planlegging av begravelse, mange tanker og gode samtaler med ungene, familie og venner. Om nettene krøller jeg meg sammen under dyna til Gamle Gubben Grå, den lukter fremdeles av han, og får noen timers søvn. På et eller annet vis skal jeg komme meg gjennom dette og. Da tror jeg bloggen blir god å ha. Det å blogge har hjulpet meg før når livet har vært vanskelig.
Mat, mat, mat, mat… Tenker ikke folk på noe annet enn mat? I dag får vi greie på hvordan Allan varmer taco-restene sine. Vel, på bildet over her ser dere poteter som koker. Kanskje jeg skulle skrive et innlegg å forklare dere hvordan man koker poteter. Men det synes jeg er totalt unødvendig. Aner du ikke hvordan du skal koke poteter får du Google det. Jeg prøvde, og fikk ikke mindre enn 9 videoer som viser hvordan koke poteter, samt mange oppskrifter (orker ikke telle hvor mange.) Da snakker jeg bare om videoer og oppskrifter på norsk. Jeg tror ikke internett trenger flere beskrivelser av potetkoking. Jeg søkte på Hvordan bruke opp tacorester også. Det ser ikke ut som det er mangel på forslag på det heller.
Jeg tar så og søker på tacovaffler, og får opp 10 videoer på hvordan jeg lager det og. 10 videoer som viser hvordan man legger to taco-lomper med fyll i innlegget i et vaffeljern og steker de. Det er altså ikke noe revolusjonerende nytt Allan kommer med.
Nettet florerer av videoer som viser alt fra koking av poteter til varming av tacovaffler. Egentlig litt skremmende. Jeg mener, det er vel noen som ser på disse videoene ? De dekker vel er behov? Eller er det kanskje behovet den som lager disse videoene har til å fremstå som TV-stjerne og nåtidens svar på Ingrid Espelid Hovig som teller mest?
Det er fremdeles et mysterium for meg hva Mestro06 mener med innlegget sitt. Jeg satt oppe til nærmere 02.30 i natt og snakket om hva våre forfedre på 1700-tallet måtte ha tenkt og ment da prestedatteren giftet seg med sønnen til smeden, en smedsønn med en litt frynsete fortid. Jeg er ikke våken nok til å begi meg ut på tolkning av lyriske tekster klokka 08.30.
Som dere kanskje skjønner er jeg fremdeles på hyttetur med søstrene mine. Og ja, både smedsønnen og prestedatteren er blant våre forfedre. Ja presten og smeden også, selvsagt.
Jeg har storkost meg, og ble så fasinert av disse slektningene som også eide en kirke og hadde slektninger som oppretta pensjonskasser for prester, og prester som mistet prestebevilningen etter en sak med ei jomfru (ikke Maria) at jeg ble liggende å lese på nett til godt over klokka 03.
Jeg skrev i går at jeg fryktet topptur med disse spreke søstrene mine. Det ble det ikke. Vi gjorde i stedet noe vi er gode på og har interesse for alle tre. Vi dro på shopping til Fagernes. Nærmere bestemt bruktbutikken der. Vi er alle tre utrolig glad i bruktbutikker. Ja siden vi var på de kanter slang vi innom et parfymeri og en par, tre klesbutikker også før det bar opp igjen på hytta.
Så koste vi oss med skravling, god mat og godt drikke utover kvelden. Helt topp dag. De andre sover fremdeles. Det kan de få lov til for meg. Jeg nyter morgenen godt alene. Må nok kanskje sjekke opp litt mer om de der prestene fra 1700-tallet.
Litt imponert over Vibbedille og turfølget hennes som gikk til Prekestolen i går. Kanskje ikke så veldig imponert over Vibbedille. Hun spretter jo opp og ned fjelltopper både sent og tidlig. Bunny derimot imponerer. Jeg har ikke følelsen av at han er fjellgeit i like stor grad som Vibbedille. Så ja, imponert!
Samtidig er jeg litt betenkt. Jeg befinner meg i fjellheimen sammen med mine to søstre. De er to spreke fjellgeiter. Topper som Djuptjernkampen, Synet og Gribbe ligger i nærheten har jeg lest meg frem til. Ikke godt å vite hva slags skumle planer de har lagt for dagen. Plutselig er jeg på vei opp Bitihorn eller en annen fjelltopp før jeg liksom har forstått hva de drar meg med på. Jeg skrev over her at jeg ikke trodde Bunny var noen fjellgeit, men Bunny er rene Arne Næss i forhold til meg. Og da snakker jeg ikke om filosofen.
Vi koser oss på tur. Den første turen vi tre søstrene har vært på bare vi, uten mann, barn og foreldre på 60 år som ei hevdet i bilen oppover i går. Men så kom vi på at det ble feil. For det første er ingen av oss 60, og vi kunne huske en tur hvor den yngste av oss oppdaget ved et busstopp i Bjoneroa at bamsen ikke hadde fått plass i kofferten. Så da ble det første tur med bare oss søstrene på over 50 år.
Det ble litt sent i går. Klokka var nok over 2 før jeg sovna. Blir fort sent når skravla går og vi koser oss. Så langt er jeg den eneste som har stått opp. Så jeg nyter morgenen og at jeg har tid til å komme med mine vanlige betraktninger her på blogg.
