Har det rabla helt for ordføreren? Ja slike uærbødige tanker kan ramle ned i hue på denne kjerringa når hun sitter og leser lokalavisa og ser at ordføreren vil ha svevebane til Hønefoss.
Først tenker jeg at lokalavisa har lurt Runar, ja ordføreren altså, ut på tynn is. At de eller noen andre har kommet opp med forslaget om svevebane i Hønefoss, og så ringt ordføreren og hørt hva han mener om ideen. Når da ordføreren ikke slår idéen ned, fremstiller avisen det som om dette er noe ordføreren ønsker. Slike journalistiske virkemidler har jeg sett før. Men når jeg leser artikkelen virker det som om dette er en av de mange idéene ordføreren har suget av eget bryst. Unnskyld Runar hvis jeg tar feil, men da får journalisten ta litt av skylda.
Ordføreren viser både til Kina og Wuppertal som steder som har svevebaner som blir flittig brukt. Nå bor det litt flere folk i Kina enn i Hønefoss. Er det ikke slik at man sier at hver femte menneske er en kineser? Det samme kan en ikke si om folk fra Hønefoss.
Ja, selv i Wuppertal er det omtrent 10 ganger så mange mennesker som på Hønefoss. Men ordføreren viser med effektiv prosentregning at en svevebane vill gå med overskudd også hos oss. Litt usikker på om han tok mef investeringskostnadene i det regnestykket, men pytt, pytt. Han hadde likevel ikke tenkt å bruke kommunekassa til å investere i prosjektet. Nei det må nok private investorer til. Runar representerer ikke Høyre for ingenting.
Etter ordførerens beregninger behøver man heller ikke kjøpe opp areal for å etablere en slik svevebane. Den skal jo sveve over bakken, og lufta er som vi vet for alle. Genialt.
En slik svevebane vil være nytenkende og innovativt forstår jeg, og vil for alvor sette Hønefoss på kartet.
Det der med å sette Hønefoss på kartet forstår jeg er viktig. Jeg har hørt nye snakk om det de siste årene. Samtidig har jeg ikke sett et eneste kart hvor Hønefoss er uteglemt. Statens kartverk er jo her i byen. De klarer nok å påse at byen får den plassen på kart som den skal ha.
Jeg er og litt usikker på hvor nytenkende en slik svevebane er. Den i Wuppertal åpnet i 1901… Foresten. Hvor mange klarer å plassere Wupertal på kartet over Tyskland? Svært få, enda de har hatt svevebane I snart 125 år…
Jeg skal ikke være negativ jeg. Dukker det opp en privat investor som brenner av engasjement for å anlegge en slik svevebane er jeg ikke negativ. Ja under forbehold at det ikke blir kommunen som blir sittende igjen med regninga. Det er nok noen andre investeringer jeg finner viktigere og mindre høytsvevende.
Mulig til og med bildebruken min provoserer i dag. Jeg tror noen leter etter ting å provosere seg over mer enn de faktisk leser tekstene mine. Men da jeg så det første bilde i det siste innlegget til Vibbedille, var det denne lua tankene mine gikk til. Lua til GGG. Den har mange pin. Mulig ikke så mange å være stolte av når jeg studerer de nøyere, men pytt, pytt. Dette innlegget skal ikke handle om luer eller om pin.
Vibbedille har de siste årene gjort en formidabel livsstilsendring. Det står det respekt av, og hun har all grunn til å være stolt av seg selv. Jeg har heller aldri, selv om noen tolker det slik, ment noe annet. Jeg mener og at man har lov å være stolt av seg selv, ja mange av oss er rett og slett for lite stolte av oss selv.
Når jeg i går dro ut på tur før frokost var det jo inspirert av Vibbedilles innlegg. Jeg kunne jo fint ha sittet her med tekoppen og tastaturet og hentet frem arkivbilder fra tidligere tuer i skog og fjell. Jeg har ganske mange å ta av. Det var jo ingen som tvang meg ut på tur for å skrive det innlegget. Jeg lot meg inspirere av Vibbedille til å ta den turen. Også det ble tatt galt opp. Sukk. Toppbloggerlivet er ikke alltid enkelt.
Når jeg i mitt innlegg skrev Jeg har like mye rett til å vandre der som mennesker i fancye treningsklær som er mer opptatt av å sjekke funksjoner på klokka enn å se på stien foran seg. så var det ikke Vibbedille jeg hadde i tankene men alle de jeg ofte ser på Eggemoen i det nyeste i treningsklær med et fast blikk på klokka som ikke enser verken hunder eller kjerringer på stien foran seg. Jeg, relativ massiv og synlig kjerring har blitt flydd rett på en gang fordi en jogger var mer opptatt av klokka enn av stien foran seg.
For det er slik det er når jeg sitter her med tekoppen og tastaturet. Jeg tar utgangspunkt i det siste innlegget til den bloggeren som ligger over meg på topplista, og så lar jeg tankene fare mens fingrene former ordene. Så med utgangspunkt i en tur på ei strand på Stavangerkanten kan fort innlegget mitt handle om en tur i furuskogen på Eggemoen. Det er snakk om å la seg inspirere. Ikke at alt jeg skriver handler om den bloggeren eller dens liv.
Jeg kan forstå at det er gøy å se forbedring. Jeg kan se at det er gøy å konkurrere med seg selv. Enten det gjelder hvor fort man går en tur, hvor høy puls man har eller hva mer man kan sjekke på slike klokker. Samtidig ser jeg at mange blir litt vel opphengt i den klokka. Jeg vet om folk som må sjekke klokka for å finne ut om de er uthvilt. Det holder liksom ikke å kjenne etter hvordan en føler seg. Og da snakker jeg ikke om folk som presser kroppen maks og trenger restitusjon, men mennesker som stort sett bruker dagen til hagevanning, strikking og hjemlige sysler.
Jeg bry meg ikke om hva folk bruker pengene sine på. De kan svi av tusenlapper på dyre klokker, fjellstøvler, turklær og dukker til veska eller ryggsekken sin så mye de vil for meg. Likevel har jeg lov til å påpeke at man kommer langt opp på fjellet uten å bruke opp hele bankkontoen.
Da jeg var ung var jeg speider. Helt opp til jeg var i 20 åra var jeg på tur nesten hver helg. Turutstyr har utviklet seg enormt siden den gang, men fjellene og stiene er omtrent de samme. Det har kommet en og annen sherpatrapp, og noen instagram-vennlige turer har kanskje økt i popularitet, men fjellet og det å gå tur er omtrent samme oppgaven. Jeg vet at gode sko med gode såler og gjerne god støtte for ankelen er viktig. Ull innerst og litt vann- og vindtett, ja så kommer man langt. Likevel lar mange la være å ta turen til fjells, de har ikke utstyret som skal til sier de. Vi i speideren på Hønefoss likte å være en motvekt til kjøpe-hysteriet som begynte å bre om seg på klær og utstyrsfronten. Vi sydde og strikket mye selv, og forbedret ryggsekker og annet turutstyr. Jeg synes det er synd at folk lar være å komme seg ut på tur fordi de ikke har råd til det nyeste i turutstyr. Jeg mener at friluftslivet bør være for alle. Derfor er jeg relativt flink til å påpeke at man ikke trenger det nyeste verken i klær eller sko for å komme seg ut.
Jeg gir ofte uttrykk for at jeg labber rundt i hundremeterskogen her hjemme. Det er en del av imaget mitt. Nå er det en stund siden jeg har vært på skikkelig fjelltur. De to siste årene har det av forskjellige grunner blitt nedprioritert. Det betyr ikke at jeg bare surrer rundt i mitt eget nærområde. Jeg satt og snakket med Storesøster her om dagen. Ei skikkelig sprek dame som vandrer og sykler fjellturer, løper, går på ski og er kjempe-aktiv. Hun snakket om en sykkeltur hun og mannen hennes skulle ta. Kongeveien fra Valdres og til Lærdal. Den har jeg gått deler av! kunne jeg opplyse om og fortalte om En kongelig tur… Det har vært flere slike turer. Jeg kan også nevne Gamle Gubben Grå og kjerringa på fjelltur….. Det er ikke ofte jeg legger ut på slike turer. Begge disse var i 2020, før jeg knakk ankelen. Men jeg har gått lange turer også etter det.
Jeg bor like ved Krokskogen, Vikerfjell og andre fine turområder. Jeg er på tur med hundene hver dag. Ikke alle går i hundremeter-skogen. Som regel går en av turene hver dag et helt annet sted.
I dag tok jeg ikke turen ut med hundene før jeg skrev dette morgeninnlegget. Jeg forstår at noen lar seg provosere hvis jeg haster av gårde. Så nå må jeg straks gi meg ved tastaturet å komme meg ut på tur. Den kommer garantert ikke til å gå i hundremeterskogen. Jeg lar meg faktisk inspirere av toppbloggerne på plassen over meg på topplista.
Til slutt, Vær stolt av deg selv, Vibbedille. Ingen har sagt noe annet enn at du har god grunn til det. Så får jeg labbe av gårde i vanlige joggesko og nyte naturen på min måte.
Da jeg var barn hadde jeg en kosedukke som så nesten slik ut. Stofkroppen var stripete, ikke blomstrete. Jeg hadde og en annen type kosedukke med kropp kledd i sennepsgul teddystoff og ansikt i sånn celluloid tror jeg det het. Hard plast som ikke tålte så mye. Dessverre hadde min dukke fått litt hard medfart allerede før jeg skulle på sykehus som 2 1/2 åring og ansiktet hadde slått sprekker. Mamma syntes ikke hun kunne sende meg ei ødelagt dukke, så jeg fikk låne storesøsters mørkebrune i stedet. Tror jeg fikk den som ligner på den over like etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Mulig en slags erstatning for den sennepsgule,
Vel nok om det. Dette skulle ikke handle om barndommens dukker. Ja for for meg er dukker noe som hører barndommen til. Jeg lekte nok med dukker etter at jeg fylte 10 år, men jeg kan med hånden på hjertet love dere at jeg var ferdig med dukke-leken lenge før jeg fylte både 20 og 30.
Slik er det ikke i dag har jeg forstått. Nå skal selv voksne kjerringer som meg ha med seg kosedukka si. eller Labubuen sin når hun drar på Kiwi, eller skal drikke kaffe-latte med venninnene. Flere store kjendiser har lagt ut bilder og videoer med disse kosedukkene dinglende fra de dyre veskene sine, blant annet Madonna (66år), Kim Kardashian (44 år) og Paris Hilton (44 år). Hadde det vært jenter i barnehagealder, eller småskolen kunne jeg skjønne at de hadde festet en kosedukke på skole- eller barnehagesekken. Men kjærringer på 40 og 60+! (Ok, 66 åringen kan jo muligens ha begynt å gå i barndommen, selv om det kanskje er litt tidlig).
Folk kan selvsagt få gå med hva de vil dinglende fra veska. Men jeg forstår ikke at voksne mennesker betaler flere tusen kroner for ei kosedukke de kan henge i veska. På finn.no kan du akkurat nå få kjøpt en Labubu Zimomo til den nette sum av 8.500 kroner.
Labubu er en monsterlignende kosedukke som produseres av Pop Mart. En kinesisk merkevare som er kjent for å produsere «blindbokser». De er blitt samlefigurer og selges blant annet i esker der man ikke vet hvilken man får før esken åpnes. De vanligste figurene selges for 20–30 dollar for en blind box, mens de mer sjeldne kan koste flere tusen kroner. Siden man ikke vet hvilken figur man får, ender mange med å kjøpe figurer de allerede har fra før. Derfor selges de videre eller man kan sikkert bytte, slik vi bytta glansbilder da jeg var liten.
Folk gjør visst det merkeligste for å sikre seg disse dukkene. I Storbritannia trakk Pop Mart Labubu-dukkene fra alle sine 16 butikker etter at det brøt ut heftige krangler og slåsskamper over dukkene. Jeg antar det ikke var barn som sloss, men voksne mennesker som brukte knyttnevene for å sikre seg en kosedukke.
Jeg avslutter innlegget som jeg startet det, Bli voksen.
I dag ble jeg fly forbanna over en sak jeg leste i en nettavis og litt senere hørte på nyhetene på radioen. Ja, jeg vet jeg er lett å engasjere, men det er noen uker siden jeg har kjent på det engasjementet. Men i dag flammet engasjement og sinne opp i meg, og det til alt overmål på vegne av Jonas Gar Støre. Det er ikke så ofte. Det er vel oftere at han har provosert frem engasjement og sinne hos denne kjerringa enn at jeg tar han i direkte forsvar.
Saken som fikk sinne til å flamme opp i denne kjerringa var Støre gikk på talerstolen dagen etter barnebarnets begravelse. Og min kommentar til det er; Ja vel, og hva så? Anledningen for talen var landsmøte til Arbeiderpartiet. Da forventes det at en partileder holder landsmøtetalen. Så Gar Støre gjorde det som var forventet av han, selv om han sikkert var i sorg. Er det noe galt med det?
La oss følge tankerekken. Si at Støre valgte å ikke holde den forventede talen på landsmøtet. Landsmøtetalen til en partileder er liksom høydepunktet på et landsmøte. I det minste for pressen og mediefolkene som er der. Den blir gjerne sendt på TV og radio når det er de store partiene som Arbeiderpartiet. Deler av den blir sitert i mange medier og lager gjerne følge-saker. Så hvis Støre ikke hadde holdt talen ville alle medier lurt på hvorfor. Det hadde ikke tatt lang tid før man fant ut at det var fordi han nettopp hadde mistet et barnebarn, og vips hadde halve Norges mediehus sendt sine representanter i retning de sørgende foreldrene. Hadde det vært noe bedre?
Støre gjorde det som ble forventet av han. Han entret en talerstol og holdt en tale som garantert var ferdig i forkant og som han sikkert hadde fått hjelp til av diverse taleskrivere og medierådgivere. Er det noe å slå stort opp 4 måneder senere?
Sorg er ikke sykemeldingsgrunn. Ikke om du har mistet barn, barnebarn, ektefelle eller foreldre. Ikke alle klarer å fungere som før, og det er vanlig med en sykemelding i en periode. Gjerne med lettere psykisk ubalanse eller noe slikt som diagnose. Mange har tatt til orde for at vi også i Norge trenger sorgmelding. En melding som gir nødvendig fri fra jobb for en periode uten å gi vedkommende som er i sorg en psykisk diagnose, Jeg er for at vi innfører sorgmelding i Norge, men det hadde vært feil om det ble innført fordi statsministeren trengte det.
Det Norske samfunn forventer altså at du skal fungere dagen etter at du har begravd barnebarnet ditt. Jonas gjorde bare det som var forventet av han. Hvordan han hadde det på innsiden vet vi jo ikke noe om.
Folk sørger forskjellig. Jeg lure på hvor mange ganger jeg har poengtert det de siste ukene. Det er sikkert derfor denne saken provoserte meg så veldig. At jeg selv føler at noen kritiserer meg og min måte å sørge på.
Ungene og jeg (og resten av storfamilien) var i bryllup to dager etter begravelsen til GGG. Og ja, jeg har sett øyenbryn blitt hevet når vi forteller det, og følt at enkelte mener det var feil av oss. For oss var det godt å være sammen med familien, få fokus på noe annet enn sorgen vår for en kveld. V drakk ikke alkohol eller festet vilt og uhemmet. Men vi deltok, og gledet oss over at søsteren min har funnet kjærligheten på ny. For oss gjorde det godt å ta det aller første museskittet på veien videre, selv om jeg gjerne skulle hatt GGG ved min side den kvelden.
Da vi mistet Anders i krybbedød var det planlagt barnedåp for niesen min tre dager etter. Også da møtte vi opp. Vi deltok. Selv om det var vondt å se et annet barn bli båret til dåpen tre dager etter at du hadde fulgt din egen baby til graven. Det var selvsagt noen som hadde noen meninger om det og.
I ettertid har jeg vært glad for at jeg var med på dåpen. Jeg var en del av familien, vi var en del av familien, også da. Bildene fra barnedåpen minner ikke automatisk om Anders og hans død slik det ville gjort hvis ikke vi var på bildene. Fraværet ville vært merkbart hver gang man så på bildene. Alle tanter og onkler, utenom tante Brit og onkel Kai, hvorfor var ikke de der? Alle søskenbarna utenom våre tre. Hvorfor var ikke de der? Så ville folk komme på det – og det ville bli noe sårt over de minnene for alle.
I begravelsen til GGG var det viktig for meg å si noe. Så jeg entret talerstolen og holdt en minnetale. Min minnetale. Min avskjed med mannen jeg elsker og hadde delt hele mitt voksne liv med. For meg var det viktig. For meg føltes det riktig. Jeg er klar over at ikke alle ville klart eller ønsket det i min situasjon. Jeg er og klar over at jeg overhode ikke er enestående som velger det. Jeg har vært i flere begravelser hvor ektefellen har holdt minnetale. Folk må få gjøre det som føles riktig for dem. For meg var det å få holdt den minnetalen viktig. Det gjorde meg godt. Ikke for å fremheve meg selv, men for å gi et bedre bilde av hvem GGG var og hva han hadde betydd for meg og ungene. Men også det har jeg blitt kritisert for. Ikke direkte – eller jo nesten. Det er i det minste mennesker som har vist svært liten forståelse for at dette var viktig og riktig for meg. Ja jeg hører du sier det, men….
Støre gjorde det som var forventet av han. Han gikk på talerstolen og holdt landsmøtetalen. Det sier ingen ting om hvor mye eller lite han sørget over det barnebarnet. Det sier ikke noe om hvor lite eller mye medfølelse han hadde med foreldrene som hadde mistet et barn. Det sier ingenting om hvordan han hadde det på innsiden. Det eneste det forteller oss om Støre er at han evner å gjøre det som forventes av han, selv om han har det vanskelig, selv om han er i sorg. Er det noe han skal kritiseres for?
Nå må folk slutte å være så opptatt av hvordan de synes andre bør leve sine liv. Det er ikke sikkert alle andre tenker og føler akkurat slik du gjør selv. Det må være greit.
I går lå jeg på plassen bak Vibbedille på topplista og måtte ut på hagevandriing før frokost. I dag ble det enda verre. For når Vibbedille ligger over meg med dette innlegget ja da holder det ikke å sitte der med tekoppen å reflektere. Da må kjerringa ut på tur.
Det går jo ikke å sitte der å hente frem bilder fra arkivet og mimre om turer en har gått for lenge siden. Trening og turer er ferskvare har jeg hørt. Så derfor befant kjerringa og de to hundene seg på en tom parkeringsplass på Eggemoen lenge før klokka var 8 denne søndagsmorgenen. Lite folk og mye p-plass var jo overskriften på innlegget til Vibbedille, så derfor var det viktig å dokumentere parkeringsplassen. Den ene bilen dere ser er bilen min.
I lett duskregn før frokost og tekopp bega hundene og jeg oss ut på tur.
Ja etter at jeg hadde funnet igjen mobilen da. Full krise når jeg skulle ut av bilen og ikke fant telefon. Jeg mener jeg kunne jo ikke skryte av turer jeg har gått på blogg hvis jeg ikke har bildebevis. Turer som ikke er fotografert har ikke funnet sted, er det ikke slik? I tillegg skulle jeg jo ha bilde av denne parkeringsplassen. (Noen ganger byr toppblogger-livet på en del utfordringer andre mennesker ikke skjønner.) Mobilen hadde falt ut av lomma mi og lå klint i sprekken mellom setet og den der midtdeleren. Måtte nesten demontere hele bilen, eller i det minste førersetet for å få den frem. Det kom noen gloser mens jeg holdt på med det. Bra parkeringsplassen var tom.
Duskregnet gjorde meg ikke noe. Var bare godt. Nei, jeg var ikke kledd i Goretex fra topp til tå. Jeg hadde en kortermet topp og ei langbukse. Jeg skulle på tur, ikke ekspedisjon. Gode tursko da. Det er litt viktig å ha sko med gode såler.
Det er flott på Eggemoen. Vi velger ikke de største stiene. Møter man noen der en tidlig søndag morgen er det ofte en av de mest fanatiske treningsfantomene. Mange av de har ikke helt sansen for halvgamle kjerringer som labber tur med to hunder. Jeg har fått kjeft for det mange ganger. Ikke det at det går inn på meg. Skogen, også Eggemoen, er for alle. Jeg har like mye rett til å vandre der som mennesker i fancye treningsklær som er mer opptatt av å sjekke funksjoner på klokka enn å se på stien foran seg. Men søndag morgen før frokost er liksom ikke tidspunktet for å fortelle folk om allemannsretten og det å lære seg å ta hensyn.
Nå så jeg ikke mange på min tur i dag. Kun en syklist i god fart, men fremdeles med kontroll. Han plaget ikke meg.
Det ble kanskje ikke den lengste turen. Jeg har ikke slik fancy klokke så jeg kan ta ut kartutsnitt fra hvor jeg gikk. Det er kanskje like greit. Turens lengde var ikke noe å skryte av. Men den var lengre enn om jeg bare hadde gått runden i Hundremeterskogen her hjemme.
For meg har aldri antall kilometer eller hvor raskt jeg går vært det viktige med å gå tur. For meg er det viktig å være ute. Jeg beskriver oftere turer i tiden jeg har vært ute mer enn avstanden jeg har tilbakelagt. Det er naturopplevelsen som står i fokus, ikke å haste av gårde for å sette ny rekord.
Så jeg tok meg tid til å glede meg over at røsslyngen har begynt å blomstre, og at blåbæra er moden. Nøt naturen rundt meg.
Det var godt å komme hjem fra tur og kunne kose meg med tekopp og frokost i fred og ro. Hundene er fornøyde og Charlie snorker lett under skjenken.
I morgen håper jeg at jeg kan sitte i ro og fred med tekoppen og reflektere over et blogginnlegg. At jeg ikke trenger ut å være i aktivitet før jeg er ordentlig våken. Er det for mye å be om? (Makke seg til Mestro06 eller en matblogger.).
Noe hardt lyder utfordringen fra Utifriluft denne helgen. Det første jeg tenkte på var meg selv. Det er noen som klager over at jeg er for hard for tiden. Jeg er litt lei av å høre det. Folk sørger forskjellig, og at jeg ikke går rundt med et forgrått ansikt eller hulker i telefonen når folk ringer betyr ikke at jeg ikke sørge, ikke savner og ikke har det vondt.
Nok om det. Jeg følte ikke for å poste et bilde av meg selv for å underbygge den påstanden. Så jeg lette i arkivet etter noe skikkelig hardt. Jeg fant bilde av denne steinen fra geologiparken på Mølen. Vi var jo der i mars i fjor og lette etter våren.
Kjenner at jeg ikke stresser så med den kaffe-latten på lørdager. Den har mistet litt av sjarmen etter at GGG forsvant. Jeg står på hjemme her på lørdager. Lista er jo dobbel så lang når det bare e meg til å gjøre oppgavene. Men gulerota, den kaffekoppen har ikke den magiske kraften lenger. Jeg er jo alene om den og. Jeg må finne meg en ny gulrot. Tenker det blir et glass på terrassen eller trammen når dagens arbeid er unnagjort. Roe ned her hjemme.
Jeg har stått på her hjemme. Fått unna det meste jeg hadde tenkt. Kanskje ikke alt jeg burde ha gjort ute. Det er for varmt å stå på i solsteika når det er over 30 grader. Er fornøyd med egen innsats. Nå har jeg en liten pause før jeg tar siste innspurt.
Det er ikke bare hagen som har blitt forsømt i år. Det har kurvstolene på trammen også. GGG og mitt sted for de gode samtalene.
Ok at de stolene har sett sine bedre dager, og for lengst er overmodne for utskifting, (men fremdeles utrolig gode å synke ned i.) Det har bare ikke blitt til at jeg har sittet der så mye alene. Det er noen som mangler.
Trammen ligger på nordsiden av huset, og får ikke sol før langt på kveld. Så det er i grunn en fin plass å sitte nå som det har vært så varmt. Gode samtaler eller ikke.
Så i dag sånn ved 11-tiden tok jeg med meg en litt sen frokost og satte meg på trammen. Godt å synke ned i kurvstolen og la tankene bare surre litt.
Litt vel godt kanskje. Tok litt tid å komme i gang igjen. Det er jo lørdag. Husarbeid venter. Skal det være håp om kaffe-latte nede i byen må jeg stå på litt.
I går viste jeg frem på blogg at jeg plukket ugress i grøftekantene for å pynte inne i Drømmehuset. I dag viser Vibbedille frem terrassehagen sin og alt som vokser og gror der. Jeg sukker litt. Hagen er et forsømt tema denne sommeren. Det var ikke det som var planen.
Uka ette pinse, uka før GGG døde, var Morten fra Hageservice her og fiksa plass til det lenge omtalte drivhuset vi har hatt flatpakka i garasjen i årevis. Det ble så bra! Dagen etter dro GGG og Eldste Sønn drivhusdeler frem fra garasjen, og på kvelden når Yngste Sønn kom hjem begynte vi montering av drivhus, Vi holdt på til sent på kveld. Var godt i gang, men ble ikke ferdig. Dette var torsdag. Fredag den uka dro jeg på hyttetur med søstrene mine. Guttene hadde og andre ting på programmet, og å montere drivhus alene er ikke enkelt. Så vi skulle ta det over helga. Den søndagskvelden ble GGG plutselig alvorlig syk, og mandag døde han. Drivhuset har ingen av oss helt hatt ork til å fortsette med.
Hagen har vært et forsømt område i sommer. Jeg ser alt som burde vært gjort. Men det tar liksom krefter å komme i gang. Det har liksom ikke vært min oppgave. Jeg har for eksempel aldri startet plenklipperen, eller brukt kantklipperen. De siste ukene har det og vært så varmt at det ikke har fristet å drive med fysisk arbeid utendørs. Jeg har blitt svett nok av å gå tur med hundene.
Så når Vibbedille med stolthet viste frem hagen sin sukket jeg en ekstra gang. Tok med meg mobilen og gikk ut for å forevige elendigheten.
På bildet over ser du en av blomstene jeg har drevet frem fra frø i år. Det var liksom mitt prosjekt i vår. Dyrke frem sommerblomster fra frø.
Her ser du en del av de andre sommerblomstene som har sprunget ut fra de frøene. Ja bortsett fra blodbjørka til venstre. Den er fra en stikling vi har fått fra Datteren. Dette er ikke alle sommerblomstene fra de frøposene. Jeg har virkelig fått til det i år. Blomkarsen er på hell nå, men har vært helt fantastisk! Jeg går for masse blomkarseplanter til neste år. Har alt høstet inn en del frø.
GGG prøvde seg, som vanlig, med å så tomater i mars. Det er ofte hverdagene har tatt det forsøket, frøene har blitt litt glemt – og jeg har kjøpt ferdige tomatplanter i bursdagsgave til han i mai. Ikke i år. I år klarte han å dyrke frem 18 tomatplanter fra frø! Jeg har klart å holde liv i de, selv om de muligens burde ha fått enda mer vann i denne varmen. Det begynner å bli tomater. Snart kan jeg fråtse i solmodne tomater og tenke på GGG.
Sukkerertene han plantet har jeg alt høstet og forvellet. De ligger i fryseren klar til bruk ved en passende anledning.
GGG satte og en potet. Vi hadde ikke så mye plass i plantekassene i år til full potetåker. Vi måtte ta vekk et par for at Morten skulle komme frem med gravemaskinen. Vi tok de med jodbæra jeg ga opp i fjor og bringen som bare ga små, inntørka bær. Morten tok med seg jorda og planterestene i de da han dro. Jeg skal anlegge nye grønnsaksbed, men har ikke helt funnet overskuddet til det ennå. Haster jo ikke før til våren. Men altså GGG satt en potet. Den gror villig, og når potetgraset visner skal jeg ta opp potetene og glede meg over poteter GGG har dyrket.
I krydderhagen gror det og villig. Mynte og koriander sloss litt om plassen. Gressløken er avblomstrt, men jeg har brukt en del av den. Mulig det fremdeles finnes rosmarin, basilikum og timian under bladverket til mynte og koriander. Jeg burde høste litt ser jeg. Kanskje prøve myntedrikken Vibbedille skriver om, og bake loff med frisk koriander. Det er super-godt.
Når det komme til planter som vi har drevet frem selv må jeg nevne pelargoniane mine. Tre av de har overvintret og jeg har fått de til å blomstre i år og. Vet det ikke er en heksekunst, men jeg blir like stolt hvert år jeg får det til. Solsikka kjøpte jeg i gå da. Synes de hører med nå som det gå mot sensommer.
Noe jeg kanskje er mer stolt av enn at jeg klarer å få pelargoniaer til å overleve en vinter er julestjerna mi. Ja du leste riktig. Julestjerne. Du vet denne planta som som regel visner hen allerede i januar en gang og blir kastet ut omtrent like tidlig som resten av julepynten. Hos meg har noen av de (helst de hvite) det med å bli til grønne planter som blir med ut på terrassen når sommeren kommer. I år har julestjerna kost seg og kommer med mange nye blader. Det til tross for at jeg har mistet hele potta i gulvet et par ganger.
Når jeg tar meg en runde i hagen ser jeg at selv om det er mye jeg burde ha gjort er det og mye som er bra. Mye som blomstrer og gror selv om plantene kanskje er litt forsømte av meg.
Viftelønna jeg plantet for et par år siden ser ut til å trives.
Rosene blomstrer. Har nok vært over sin storhetstid nå, men blomstrer fremdeles.
Og om litt antar jeg hagehortensiaen vil stå i full blomst. Spent på den. Den er blitt så fin!
Å ta en slik runde i hagen og se etter det som faktisk gro og er pent, og ikke bare se på ugraset og alt arbeidet jeg ikke har hatt energi til å ta fatt på gjorde godt. Alt er ikke håpløst i hagen min. Jeg får og mer lyst til å ta tak i det jeg har forsømt når jeg ser at det kanskje ikke står så ille til som jeg fryktet. Det er jo mye som er bra og!
Det ble ikke den hage-sommeren vi drømte om. Det blomstrer og gror rundt Drømmehuset likevel.
Hvis du som meg er litt oppgitt over alt du ikke har rukket eller hatt overskudd til i sommer og at hagen din ser mer ut som et villnis enn en engelsk hage, ta en tur ut og ta bilde av alt som faktisk er bra der ute. For noe er det i en hver hage. Det er jeg overbevist om. Ta ikke bilde av blomsterbed fulle av ugress, eller plenen som har blitt med gul enn grønn, men zoom inn på det som er pent og bra. Det er der i alle hager.
Ja, jeg vet at plenen er gul og burde vært klippet. Jeg vet og at den flaska med neglelakk burde vært flyttet før jeg tok bildet, eller ikke stå der i det hele tatt. Jeg har ikke noe behov for å fremstå som perfekt på blogg, andre sosiale medier eller i livet forøvrig. Det var blomsterbuketten jeg hadde til hensikt å vise frem.
Blomsterbuketten er selvplukket nå for noen minutter siden i min egen hage og grøftekant. Jeg vet noen ser på disse plantene dom ugress. En av de er vel sågar svartelistet av de som bestemmer hva som skal få gro i norske hager.
