Hvordan ville du føle det hvis du klokka 07.02 en søndag morgen litt halv-trøtt måtte sitte og analysere poesi?
Jeg føler i det minste for et stort krus sterk te ved min side før jeg tar fatt. Dessverre er det slutt på Earl Grey te. Men “Blå dame te” får holde.

Usynlig har Mestro06 kalt sitt siste innlegg.
Min første tanke er at er det noe denne kjerringa ikke er så er det usynlig. Ikke ønsker jeg det heller,
Litt rart kanskje. En gang for lenge siden hadde jeg nok et ønske om det. Å være usynlig, gli i ett med mengden. Det er lenge siden.

Nå tror jeg ikke Mestro06 har noe ønske om å være usynlig. Det er vel i grunn få bloggere som har det. Vi ønsker i det minste å bli lest. Det er jo en måte å bli sett på. Få aksept.
Det er denne personen Mestro06 har vært så opp over ørene forelsket i, og som jeg tidligere har konkludert med at bar leker med følelsene hans, som har blitt usynlig.
Han har gjort henne usynlig. Eller i det minste er det det han prøver på. Jeg kjenner at jeg heier på det forsøket. Ingen skal trenge å oppleve at de blir brukt.

Jeg ser for meg situasjonen han beskriver. Meldingen som kommer. At en del av han vil forte seg å besvare den meldingen. Fortsette der de har vært, Men at en annen stemme sier La vær. Gjør deg hard. Ikke besvar. Jeg er glad jeg ikke var forelsket på leting i tekstmeldingenes tidsalder. Det må være vanskeligere enn å la være å ta en kimende telefon. Jeg mener, når telefonen slutter å kime etter noen minutter er man liksom berget. Det er ikke så vanskelig å gjøre seg hard i noen minutter. Men en tekstmelding…. den kan jo besvares etter timer, når savnet er på det sterkeste. Vanskeligere å forbli tøff over tid, kanskje også gjennom de tøffe nattetimene.

Så går han der da, og kjenner på savnet, og forsøker å finne ut hvorfor det gikk som det gikk. Det var en kulde, som frøs vekk vennskapet, Jeg er en annerledes type. . Jeg er nødt til å være forsiktig med hvem jeg slipper inn i livet mitt. 
Er det flere enn jeg som leser litt selvbebreidelse, min skyld og brent barn sky ilden i de linjene?
Men er det ikke begge parters skyld hvis en ikke får et forhold til å fungere?

Det er ikke enkelt å forstå på hvilken måte en venn plutselig kan forsvinne for alltid.  
Jeg har rydda litt i vennekretsen de siste årene. Flyttet noen fra vennskap til bekjente. Fått avstand til mennesker som egentlig ikke er interessert i meg, men bare hva de kan få ut av meg. Interessert i min hjelp og støtte, men uinteressert i å gi noe tilbake.
Mulig noen av dem lurer på hvordan jeg bare kunne forsvinne. Jeg tror ikke evnen til selv-innsikt er stor nok til at de forstår det.

At GGG, kjæresten min gjennom mange og tretti år bare skulle forsvinne slik han gjorde. Laget middag til meg og luftet hundene sammen med meg den ene ettermiddagen og døde den neste. Det er vanskelig å forstå. Det er vanskelig å fatte. Det er litt ubegripelig at vedkommende forsvant så fort, og merkelig som et vindkast. 

Jeg vet det er litt annerledes. Det var ikke et valg om å forlate eller bryte kontakt som gjorde at våre veier skilte lag. Det var at han var kommet til livsveiens ende. Men disse tankene kom, kanskje ikke så overraskende, når jeg leste teksten til Mestro06.

Det er annerledes å tenke Hun må/bør aldri komme tilbake til meg. Jeg hadde jo tatt i mot GGG med åpne armer og gledestårer hvis han plutselig hadde stått på trammen.  (Jeg vet at det ikke kommer til å skje.)

Likevel. Det er ikke enkelt å forstå. Min kjæreste er død.

Jeg vil ikke finne noen. Jeg orker ikke mer. skriver Mesro06. Jeg får lyst til å skrike Ta deg sammen! Klart du vil finne noen. Klart du orker mer. Det er ikke livet som har tatt slutt, bare kjærligheten. Hun finnes ennå, Noen bryr seg om henne. Noen bryr seg om deg. Du kommer til å komme over det.
Kanskje virker jeg hard og kald over for en med kjærlighetssorg. Jeg vet. Jeg er ikke noen god trøster for slike utfordringer akkurat nå.

Min kjæreste forsvant så fort, og jeg får ikke se han igjen. Det er ikke enkelt å forstå. Jeg savner han, men vil heller tenke på alle de gode minnene enn savnet og døden. 

Livet gå videre. Det vil det og gjøre for Mestro06.

Dagen i dag har stort sett gått med til å stå på stand for Rødt. Det var godt å være i manesjen igjen. Godt å være sammen med “gjengen”.  Både de i eget parti, og i de andre partiene. Vi var, som du ser, mange fra Rødt. Det kom flere til etter at dette bildet ble tatt. Mulig ikke alle er like flinke til å stå pent å se i kameraet, men vi har det utrolig kjekt sammen.

Det var ikke så mange folk på torget i dag, annet enn politikere som gikk rundt og snakket med hverandre. Vi gjør det på Ringerike. Går bort til standen til hverandres partier og slår av en prat. Diskuterer litt politikk og kommer med våre analyser om hvordan vi tror valget kommer til å gå. De fleste jeg snakket med mener det er et spennende valg, og at ingen av sidene bør ta seieren på forhånd.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En av våre saker i Rødt er jo tannhelse. At tenna er en del av kroppen, og at tannlegeregninga burde gå på det samme fri-kortet som resten av kroppen. Så en av tingene vi delte ut på stand er gratis tannbørster for å få fokus på den saken. De er lette å dele ut, og man får gjerne en god prat om tannhelse, så kan vi dra inn beredskap, strøm og kanskje EU debatten i samme samtale.

Jeg koste meg på stand i dag.

Helgeutfordringen fra Ut i friluft  denne helgen er utsikt.  
Mulig jeg løser oppgaven på en litt annen måte enn mange andre.
Dette er utsikten fra møterommet i toppen av rådhuset på Ringerike.
Utsikt ut over Hønefoss.
Fint bilde, og fin utsikt ikke sant?
Trenger ikke fylle byen med høyhus som ødelegger den utsikten….

Vivian sitt siste innlegg handler om datteren som flytter langt av sted for å studere.. Om hvor rart det på mange måter er, selv om det jo er slik det skal være. Voksne unger flytter ut. Noen ganger langt, noen ganger ikke fullt så langt. Rart er det samme hva.

Jeg har tre voksne barn. Datteren flyttet ut første gang for å gå ett år på folkehøgskole. Det var rart, men greit. Hun hadde godt av det, og jeg hadde jo guttene hjemme. de var 11 og 13 år. En evighet til de kom til å flytte. Livet itt var og på det travleste på den tiden. Jeg var ikke alt for mye hjemme.

Datteren var borte ett år. Bodde så hjemme i halvannet år før hun flyttet på ny. Denne gangen for godt. Etablerte seg med samboer i en kjellerleilighet i nabokommunen.
Greit det og. Eller egentlig veldig godt. Da hadde hun og kjæresten vært samboere noen måneder på jenterommet i Drømmehuset.

Verre var det halvannet år senere da det unge paret bestemte seg for å flytte til hans hjemby Harstad. Ikke noe galt med Harstad. Jeg hadde sommerjobb på sykehuset der en sommer da jeg var ung. Fin by. Men utrolig langt fra Hønefoss. det ble slutt på at de bare stakk innom Drømmehuset, eller at Datteren og jeg kunne dra på spontan shopping eller kaffelering.
Jeg ønsket lykke til, og lovet å komme på besøk. GGG leide lastebil og kjørte flyttelass for å se de godt i vei oppover. Tur retur Harstad i løpet av ei litt lang helg.

Nå kom heldigvis Datteren igjen ett års tid senere og etablerte seg i Hønefoss noen år før hun nå har flyttet til Oslo.
Jeg synes Oslo er bedre enn Harstad. Det er ikke så langt unna.

Verre var det når neste mann, Yngste Sønn pakket koffert og saker. Også an dro for å gå på folkehøgskole.
Vi hadde ordnet med alt han trengte, pakket og styrt de siste dagene. De siste dagene før han skulle dra skulle han være med GGG ned på hytta til Svigermor. Når de kom hjem skulle jeg kjøre han til skolen på nordvestlandet tidlig dagen etter. Jeg hadde klumpen i halsen allerede da de dro til Svigermor. Snart skulle også denne fine fyren flytte ut.

De hadde så vidt dratt da Eldste Sønn spurte om jeg kunne kjøre han til byen før klokka 13.
Det kunne jeg jo, men spurte hva han skulle i byen klokka 13. Jo han hadde et møte med veilederen sin. (Han er autist, og har veileder hos Nav). De skulle diskutere bolig. Det var på tide å flytte ut.
Jeg kjempet hardt med meg selv for å ikke vise Eldste Sønn at det ble litt tøft for meg at også han skulle flytte ut  nå.
At begge guttene skulle flytte samtidig.
Hadde han sett at jeg reagerte på det kunne han ha kommet til å si nei til en egen bolig for å være snill mot meg.
Det ville jeg jo ikke. Det er livets gang at voksne barn flytter ut. Jeg hadde bare ikke tenkt tanken på at han skulle flytte på noen år, selv om han var 21 år.
Heldigvis tok det noen måneder før han fikk tildelt bolig, så jeg klarte å venne meg til tanken at ingen av barna bodde i Drømmehuset.

Ett halvt års tid var det bare GGG og jeg i Drømmehuset før Yngste Sønn kom flyttende hjem etter folkehøgskolen.
Det var rart, uvant, men og litt godt.

Yngste Sønn bor fremdeles hjemme. Det kommer ikke av at han ikke evner eller har mulighet til å bo for seg selv. Det kommer mer av ting utenfor som det blir litt komplisert å forklare.

I sommer har jeg vært veldig glad for at han bor her. Det hadde vært utrolig stille og ensomt uten han. Jeg tror og det har vært medvirkende grunn til at jeg har klart å ta hverdagen tilbake. Jeg har stått opp om morgenen, om ikke før så når jeg hører han dra på jobb. Jeg har laget middag til han kommer hjem fra jobb, og jeg har liksom hatt en grunn til å holde hverdagen gående.
I tillegg spurte den fine fyren hver kveld hvordan dagen min hadde vært, og så fikk vi begge snakket litt om følelsene vi gikk og bar på.

Alle bloggere med respekt for seg selv kommer ikke bare med kjerringtanker og matoppskrifter. De forteller leserne sine hva de fyller dagen sin med.

Før i tiden skrev de gjerne også om hva de ikledde seg. Dere husker sikkert Dagens outfit.
I grunn lenge siden jeg har sett et slikt innlegg. Det hender noen skriver litt om tur-klær, men det føler jeg er litt annerledes. Det er mer funksjon enn fashion.
Joda, det hender jeg ser innlegg om klær kjøpt på bruktbutikker, og noen som leker mannequin, men det føler jeg og er litt annerledes.
Til alle flotte damer og kjerringer der ute, kanskje på tide å ta opp igjen tradisjonen med Dagens Outfit? Jeg vet jo at det innimellom kan være vanskelig å finne på noe å skrive om. Men niks. Ingen Dagens outfit fra kjerringa i dag, selv om jeg er helt ok kledd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette skulle altså handle om hva jeg har brukt dagen til så langt. Kanskje ikke så mye å skryte av. Jeg har gått tur med hundene, det gjør jeg jo flere ganger om dagen. Da tok jeg bilde over her. Som dere ser har jeg gått langs elva, men ikke elvelangs. Turveien Elvelangs går ikke her. Det kommer den nok heller ikke til å gjøre i fremtiden.

Så var jeg en tur i byen. Unte meg iskrem og kaffe hos Kirkens Bymisjon. I dag var det sol og fint å sitte ute, men det blåste en del. Til og med brillene mine fikk seg en flytur bortover torget.

Jeg har laget middag, men det venter jeg med å skrive om til en av disse matbloggene ligger på plassen over meg.  Kjekt å ha noe på lager.

Jeg har og ryddet i skap. Har liksom ånden over meg på det for tiden.
Og så har Yngste Sønn klippet plenen! Det føles godt, for den plenen har trengt å bli klippet en stund. Du så godt det var å se den plena nyklippet, og ikke minst lukte det. Lukten av nyklippet gress er utrolig god.

Det har vært så fint vær i dag at jeg satte meg ut med bok for å lese litt etter middag. Deilig. En får nyte de sensommerkveldene man kan det. Boka er interessant, men gjør meg og både oppgitt og forbanna.
God opplading til morgensdagens valgkamstand.

Jeg satt ute til klokka var nærmere 20.30. Da var det tid for å ta med seg hundene på den siste kveldsrunden.
Nå ha jeg trukket inn, men verandadøra står fremdeles åpen.
Dette har vært en helt ok dag.

I går var Erna Solberg på ny på Sundvollen. Om hun fikk kake denne gangen vet jeg ikke, men ellers var vel besøket en slags reprise fra besøket i 2015. Ja det var valgkamp den gangen og. Kommune- og fylkestingsvalg riktignok, men valgkamp er valgkamp.

Da sa Erna at byggingen trolig vil starte i 2019 og vil være ferdig i 2024. Vel, nå skriver vi 2025. Byggingen har ennå ikke startet, og Erna hadde regjeringsmakt til 2021, to år etter at hun angivelig skulle ha satt spaden i jorda. Hvorfor skal vi tro på henne denne gangen? Hun hadde jo ikke gjennomføringsevne sist.

Som de fleste vet er jeg ikke så opptatt av denne banen som mange andre. Jeg mener og at hvis den skal bygges bør den av relativt mange gode grunner gå om Roa, og ikke midt gjennom de vernede våtmarksområdene på Mælingen. Jeg har mer tro på regionen og folka som bor her til å være så pessimistiske som Banevokterne og deres likesinnede. Hønefoss vil nok bestå, selv uten tog.

Bane eller ikke bane er i grunn ikke tema for dette innlegget. Det er mer troverdighet denne kjerringa tenker på i kveld. Hvordan kan en statsministerkandidat som har hatt makt og mulighet til å gjennomføre løftene stå på nøyaktig samme sted og komme med de samme tomne løftene som for 10 år siden – og bli trodd?  Det fatter jeg ikke. Og hvis hun fikk servert kake denne gangen og, vokste den ikke da i munnen hennes? Eller er det korttidshukommelsen som svikter? 10 år er lang tid. Vanskelig å huske alt hun har lovet i løpet av de 10 årene.

Nå tidfester ikke Erna hverken byggestart eller ferdigstillelse denne gangen, så vidt jeg har lest meg til. Bare at Ringeriksbanen skal bygges så raskt som mulig. Det kan jo bety 2030, 2050 eller 2225….

Jeg kom til å tenke på en ting her jeg sitter med kaffekoppen. Nei, jeg er ikke på Espresso House, det er et arkivbilde. Brukt som illustrasjon.  Det er ikke kaffe det skal handle om, men noen tanker denne kjerringa har om noe vi i min oppvekst kalte folkeskikk. Muligens begrepet har gått ut på dato.

I går ringte telefonen. Ukjent nummer, men jeg tok den. Jeg svarte som jeg alltid gjør: Hei, det er Brit! Jeg lærte nemlig da vi fikk hustelefon på 70-tallet å si hvor folk hadde ringt når vi svarte i telefonen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det tok litt tid før det kom noe svar i andre enden, bare summing fra et call-senter. Etter litt venting og et par Hallo fra min side dukket det opp en nølende kvinnestemme. Hei, æh… Så en ny pause  Æh hei! Er det Brit jeg snakker med? Jeg bekreftet det, og spurte så Hvem snakker jeg med? Lang nøling før det kom et kvinnenavn som ikke sa meg noe. Joda, jeg kjenner flere med det navnet men dro ikke kjensel på stemmen. Ikke trodde jeg de ville ringe meg heller. Ringer man ukjente burde man muligens presentere seg med fullt navn. Tror også det var noe av det jeg ble innprentet hjemme. Jeg vet. Det var på 70-tallet. Nå er alle på fornavn.

Mitt neste spørsmål var forholdsvis naturlig for meg. Hei. Hvorfor ringer du meg? Jo hun ringte fra Telenor. Så ble det på nytt stille. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er av den tålmodige sorten så jeg kom med et litt strengt Ja, og hvorfor ringer du meg? Da fortalte hun at jeg visstnok skulle vært tidligere kunnde hos dem, og nå hadde de et godt tilbud til meg. Jeg avbrøt talestrømmen og sa Ikke interessert! Det samme sa jeg til en av kollegaene dine i går ettermiddag og en annen på tirsdag. Hvorfor tror dere jeg har skiftet mening i løpet av noen få timer? Ok jeg glemte litt av det jeg hadde lært i barndomshjemmet, men forrige uke var det Telia, denne uka Telenor. Hvilken teleoperatør skal drive telefonterror neste uke?

Nå ble damen sur, og ga meg direkte voksenkjeft.  De gad ikke notere hvem som ikke var interessert når folk var sure. Da fortjente de å bli oppringt gang på gang. Jeg prøvde å si at jeg ikke hadde vært sur første gangen, at jeg muligens hadde vært litt sur andre gangen, men at direkte uhøflig hadde jeg ikke vært før nå, altså tredje gangen i løpet av 48 timer. Kunne hun ikke bare stryke meg fra lista? Da fikk jeg beskjed om å ti stille og høre på henne. Hun kom ikke til å stryke meg fra lista så lenge jeg var så sur. Jeg kunne jo bare tegne abonnement så sluttet de å ringe.

Jeg avsluttet samtalen. Jeg hadde kastet bort over tre minutter av dagen på dette mennesket. Det får være nok.

Er det ikke lenger vanlig å presentere seg og si hva samtalen gjelder når man ringer ukjente mennesker?

Og når vi er inne på telefon og folkeskikk. Hva er gjeldende regler for når det er for sent å sende meldinger som har mer preg av tidtrøyte enn nødvendig informasjon.  Da jeg var ung var det uhørt å ringe folk etter klokka 22 med mindre det var utrolig viktig.

I går kveld, noen vil si natt, fikk jeg en melding klokka 22.28 med spørsmål om jeg husket hvilken dag det hadde vært leteaksjon på Røsholmstranda. En informasjon vedkommende kunne ha funnet ut selv ved å søke på nettsiden til lokalavisa. Jeg svarte hvilken dato det var, og fikk raskt svar. Vedkommende hadde funnet en dødsanonse i lokalavisa, og nå trodde hun hun visste både hvem de hadde funnet omkommet og at vedkommende hadde tatt sitt eget liv. Hun trodde og at hun muligens visste hvem vedkommende var.

Jeg svarte ikke. Jeg sjekket dødsanonsene, fant ut hvilken annonse hun siktet til. Navnet sa ikke meg noe.

Men si meg er det virkelig innafor å ta kontakt med folk rundt klokka 22.30 om kvelden for å kose-chatte om selvmordet til en person ingen av oss kjenner?  Og er egentlig selvmord passende tema for samtale ved leggetid? Jeg har aldri vært suicidal, men dette har ikke vært tidenes sommer. Nettene er ofte tunge nok.

Mulig det bare er jeg som er ei gammel kjerring som er totalt i utakt mef moderne skikk og bruk. Hva tenker dere?

Jeg burde vært flinkere til å lage og lagre matinnlegg når jeg lager ordentlig mat. for jeg gjør fremdeles det. 80% av dagene lages maten fra bunnen av her i Drømmehuset – fremdeles. Men jeg har liksom ligget trygt plassert langt over alle tenkelige matinnlegg, og hadde innlegget om Salat med peppermakrell liggende klart i ukevis, så jeg tenkte at jeg kan lage flere matinnlegg når jeg har brukt opp det.
I går morges brukte jeg det innlegget, og i dag må jeg hoste opp et nytt innlegg.

Vel, på bildet over ser dere hva jeg serverte til middag i går. Jeg husket ikke å ta bilde av selve suppe-tallerkenen. Dere får nøye dere med bilde av suppeposen. Jeg hadde oppi noen kjøttboller. Sånne fra Coop som er 50%kjøtt og 50% grønnsaker. De er utrolig billige, og veldig gode.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Enkel middag i går altså, enkelt og godt.

Hørte du kirkeklokkene i dag? De kimte over hele landet klokka 15.00. Kirkeklokkene som kimte var et rop om oppmerksomhet for de som lider og et kall for bønn og handling,  Slik blir det forklart på siden til Den norske kirke.
Oppfordringen fa Bispemøte om å kime med klokkene er for å få oppmerksomhet om den humanitære katastrofen som utspiller seg på Gaza.

Det vi ser utspille seg i Gaza nå er bilder verden ikke har sett maken til på lang tid. Dette krever noe av oss både som medmennesker og som kirke. Derfor håper jeg så mange som mulig vil delta i denne solidaritetsmarkeringen, 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sitater over er det Harald Hegstad, Kirkerådets leder som sier.

Dag for dag hører vi nyhetsmeldinger om en situasjon som forverres og i det som allerede har blitt en humanitær katastrofe. Med over 60 000 døde i Gaza, kjenner vi alle på et kall og et behov for å gjøre noe,

sier preses i Den norske kirke Olav Fykse Tveit.

Alle mennesker er skapt i Guds bilde, og har den samme ukrenkelige verdi. Derfor kan vi ikke være tause når mennesker fratas sin menneskelighet”

uttalte et samlet Bispemøte om Gaza i mai.

Dette synes jeg var en fin, og sterk markering fra Kirken som blir lagt merke til, og som det står respekt av.

Yes! Nok en gang deler jeg bilde av et ikke alt for ryddig kjøkkenskap. Sist jeg gjorde det i 2020 ble det nærmest storm i kommentarfeltet av mennesker som akket og uffet seg over hvor rotete jeg hadde det. Ja bildene ble gransket i detalj og ikke en ørliten hybelkanin eller brødsmule unnslapp deres skarpe blikk. Hvordan det sto til i deres egne kjøkkenskap fantes det ikke bildebevis på, men jeg antar det var gullende rent og sirlig orden.

Vel, jeg har fått ryddet i bøtteskapet. Fått plass til bøtta, funnet ut at jeg har hele 6 par gule oppvaskhansker, (5 par fremdeles i pose), og jeg vil komme med en sterk oppfordring til den (leses meg selv) som tar den siste tørkerullen i skapeg til å kaste den tomme plastposen den har vært i i søpla ned en gang. Fant tre tomme tørkerullposer i skapet. Noen inntørkete kobberpuss og slitne kjøkkenkluter gikk og i søpla.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det greie med å rydde er at man får en større innsikt i hva man egentlig har i disse skapene. Noe jeg ble oppriktig glad for å finne var en sprayflaske med ukjent innhold. Jeg skrudde av korken, luktet, og smilte fornøyd. Eddik! Garantert GGG sine eddik-blanding for å fjerne ugress i singelen på gårdsplassen. Akkurat det jeg trengte!

Ryddejobben i skapet tok en snau time. Hvor lenge har jeg utsatt den? En god stund.  Har du det sånn og noen ganger at du utsetter ting fordi de virker litt store eller kjedelige å ta fatt på? Jo lengre du utsetter de, jo større vanskeligere, kjedeligere eller mer tidkrevende  virker de i hodet ditt, og jo større blir terskelen for faktisk å gjøre jobben. Når du så endelig bretter opp ærmene og setter i gang, så er ikke jobben så tidkrevende eller tung som du har innbilt deg. Jeg har det sånn en del ganger. Bøtteskapet er et godt eksempel.

Da jeg var ferdig med å rydde bøtteskapet tok jeg med meg spruteflaska med eddik og tok for meg singelen på gårdsplassen. Nå skal smågraset vekk! Ja gjerne det litt større ugraset som blomstrer villig og.

Tror dere Kjerringa lot seg stoppe der? Å nei. Jeg har hatt en relativt stor haug med kvist liggende en ukes tid etter at jeg endelig fikk ånden over meg og klippet noen busker og trær i hagen for en ukes tid siden.  Kompostkverna ble dratt frem og en relativt stor haug med kvist ble gjort om til tre store baljer med oppkuttet kvist-kompost som så ble fordelt dom næring i diverse blomsterbed og kjøkkenhage. Det var hardt arbeid, jeg ble både svett, varm og fikk litt puls. Ikke minst da hele f*** tettet seg.  Vel, jeg klarte å løse også det – og kunne etter endt arbeid slå meg ned i kurvstolen på trammen med litt kaldt drikke.