Tidligere har jeg skrevet om mine to tippoldemødre Inger og  Andrine bestemødrene til min farfar. Nå har turen kommet til min farmors farmor.

Hun het Anne Olsdatter Knestang. Hun var født i 1822, og som navnet tilsier, på Knestang i Haugsbygd utenfor Hønefoss. Jeg tror hennes far var Ole Andersen Knestang, men er usikker på om det er rett Ole.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som  32 åring, i 1854, ble hun gift med Anders Davidsen Nøstret fra Hole. De giftet seg i Norderhov kirke. Ikke i Hole og ikke i Haug. Kanskje fordi Norderhov var den store sognekirken for Haugsbygd der Anne kom fra, eller fordi Anne og Anders bosatte seg på Pjaaka som tilhører Norderhov.  Anders kjøpte gården på den tiden de inngikk ekteskap.

Anne og Anders fikk to barn. Andreas i 1855 og Johan Gabriel i 1860. De vokste opp på Pjaaka.

Det fortelles at Anne og Anders fikk plantet to Almetrær forran hovedbygningen på Pjaaka. Et almetre for hver sønn. Jeg husket at jeg klatret i de almene som barn. For Pjaaka, som min tippoldefar kjøpte i 1854 er fremdeles i slekta. Det er faren min som eier den.  Jeg bodde der sammen med mine foreldre og søsken fra jeg var 13 til jeg flyttet hjemmefra. Nå er det en nevø som bor der.

Jeg har ikke klart å finne ut når Anne døde. Jeg tror Anders døde i 1907. En Anders Pjaaka ble begravet på Norderjov i 1907. Det gravminnett er slettet, eller gjenbrukt uten at navnet til Anders er ført opp på nytt gravminne.  Noen Anne Pjaaka finner jeg ikke gravsted til.  Jeg vet heller ikke hvor de er begravet, men jeg antar det er på Norderhov. Pjaaka-gården har eget gravsted der, men de eldste navnene på det gravminne er til sønnen Johan Gabriel og hans kone Anne Mathilde.

Den yngste sønnen Johan Gabriel overtok Pjaaka. Den eldste sønnen Anders overtok Bjørnstad som også ligger i Åsa.

Anders ble gift med Olava Ulrikksdatter Ultvedt. De døde barnløse. Min farmor Asta overtok gården etter dem.

Tilbake til Johan Gabriel. Han ble gift med Anne Mathilde Hansdatter Ruud. Av alle mine formødre er oldemor Anne Mathilde den jeg virkelig skulle ha likt å møte, blitt kjent med og hørt henne fortelle om livet sitt. Det gjorde jeg aldri. Hun døde 19 år før jeg ble født.

Anne Mathilde Hansdatter Ruud er født i 1864. Hun var en kvinne som fortjener sitt helt eget blogginnlegg. Så da forlater vi tippoldemor Anne og familien i Sør-Pjåka her, og så kommer det et innlegg om oldemor Anne Mathilde om en stund.

I dag er det Bernt Erik Sandnes  som ligger på plass 100 på topplista. Det betyr at denne kjerringa må sitte her klokka 06.27 en torsdag morgen å uttale seg om gaming!

Gaming!??! Det er et tema jeg har utrolig lite, nærmest ingen kunnskap om. Jeg er så antikvarisk at min adspredelse er å lese bøker i papir eller grave meg ned i historien til gamle tippoldemødre.

Spørsmålet til Bernt Erik Sandnes er konkret. Er PC-spillere bortskjemte med at “konsollspill” kommer til formatet? Til det spørsmålet blir mitt svar: Har ikke peiling!

På vei tilbake fra Sokna her for en stund siden kom jeg til å tenke på at jeg har flere tippoldemødre. 8 stykker totalt, som de fleste andre. Kanskje det kunne være et passende sommerprosjekt å finne ut mest mulig om disse tippoldemødrene, og gå litt i deres fotspor. De er en del av min historie. Deres valg av partnere og hvor de bosatte seg har vært med på å forme meg og mitt liv på et vis. Du vet, gener, arv og hvor man trår sine barnesko.

Noen sier at det er et tegn på at man begynner å bli gammel når man begynner med slektsforskning. Vel, jeg har vært opptatt av det fra jeg var ganske ung. Tror jeg fremdeles gikk på barneskolen da jeg begynte å notere ned slektstreet i en dertil egnet bok.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg var yngre var jeg mest opptatt av å følge anetreet. Finne ut hva foreldrene het, og så få trådene til å gå lengst mulig tilbake. Nå er jeg mer opptatt av livene deres. Finne ut mest mulig om de.

Inger Klemmetsdatter.. tippoldemoren  som jeg fant graven til på Lunder kirkegård for en tid tilbake var min farfars mormor. Hun var født i 1829 i Soknedalen. Hun ble gift i 1865 med den 2 år yngre Asle Andersen. Han var født i Krødsherrad.  Det er ikke langt fra Havikskogen på Sokna til Fladhuseie i Redalen i Krødsherrad. Det er ikke sikkert de dro så langt for å finne kjærligheten – eller en hensiktsmessig ektefelle – selv om de krysset en kommunegrense. Det ene var nok like viktig som det andre på den tiden.

Asle og Inger fikk tre barn. Døtrene Berte Marie, Marthe og Kristine. Inger døde i 1906, 77 år gammel.

Den yngste av døtrene til Inger og Asle, Kristine, er min oldemor. Hun var født i  1869.  I 1894 ble hun gift med Ole Walbækken, som var den eldste sønn på Weisten gård på Norderhov, og flyttet til Weisten.

Dermed dukker tippoldemor nummer to opp i min historie. Moren til Ole. Hun het Andrine Engebrettsdatter Weisten.  Eller om Kristine,  min oldemor, noen gang møtte svigermoren sin Andrine vet jeg ikke. Andrine som var født i 1841 døde i 1891, tre år før Ole og Kristine giftet seg.

Andrine var født på Weisten gård ved Ringåsen på Norderhov.  Hun ble gift med Edvard Walbækken, som kom fra Åsa, min barndoms dal. De overtok Weisten etter hennes foreldre. Hun levde på gården hele sitt liv.

Andrine og Edvard fikk to barn Emma og den før nevnte Ole. Han som giftet seg med oldemor Kristine fra Sokna.

Så her om dagen når jeg var på kirkegården på Norderhov tok jeg meg tid til  å lete etter graven til Andrine.

Jeg fant graven til Andrine og Edvard. De ligger begravet på familiegravstedet til gården Weisten.

Kristine  og Ole, oldemor og oldefar, overtok gården. De fikk fem barn Edvard, Arne, Andrine, Ingeborg og Harald. Som den observante leser sikkert ser ble to av barna, Edvard og Andrine oppkalt etter besteforeldrene.

Kristine, min oldemor, bodde på Weisten til hun døde i 1958. Hun og Ole er også gravlagt på det samme familiegravstedet. Det er feltet til høyrw på gravsteinen.

På det midterste og største gravsteinen på dette gravstedet står navnene til Kristine og Oles eldste sønn Edvard og hans kone Gjertrud, som overtok gården etter Kristine og Ole.

Men jeg er ikke så opptatt av Edvard og Gjertrud. Det er den nest eldste sønnen til Kristine og Ole, Arne, som var min farfar.

Arne var født i 1901, og vokste opp på Weisten. Han tok utdanning som elektrikker, og arbeidet som det ved Follum fabrikker.

Arne ble gift med Asta Marie Pjaaka, fra Åsa. Asta arvet gården Bjørnstad etter sin onkel og tante. Den ligger og i min barndoms dal Åsa.

Jeg kunne skrevet masse om både farfar og farmor. De levde på Bjørnstad til 1980 og 1986. Jeg var heldig og hadde de i livet mitt til jeg var i tenårene. De betød mye for meg. Men dette prosjektet dreier seg mer om tippoldemødre og formødre som levde livene sine før jeg ble født.

Slik Inger og Andrine var mormor og farmor til min farfar Arne hadde jo også farmor Asta to bestemødre. Så neste punkt i dette prosjektet blir å finne ut mest mulig om disse to kvinnene, og kanskje gravstedene deres.

Hva som defineres som gamle dager kommer nok an på øyet som ser, og ikke minst på alderen på den som ser.

Når jeg gikk på skolen og hørte om andre verdenskrig var det for meg i gamle dager, selv om krigen tok slutt bare 21 år før jeg selv ble født. 1980, som nå ligger 46 år tilbake i tid føles for meg ikke å kunne defineres som gamle dager. Gamle dager ??? Hallo. 1980 var jo om ikke akkurat i går, så er det da ikke lenge siden. Jeg husker det godt, gikk på ungdomsskolen på den tida – og det er da ikke lenge siden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Samtidi har jeg forståelse for at guttungen Countryekspressen traff på synes at 1980 er uhorvelig lenge siden. Så lenge at han forklarer for bussjåføren at:

Det var før vår tid! – sa gutten litt stolt og tilførte: – Det var nok før din tid også, Alf Otto – ja kanskje rundt 1980!

(Det de snaklet om var når Søndeled kraftstasjon ble bygd. Det var i 1956. Jeg har sjekka.)

Jeg klikker innom de nederste bloggene på topplista. Det siste innlegget til nummer 100 har jeg reflektert over før. Det samme med nummer 98. Så da blir det det siste innlegget til Celinas som skal sette i gang hjernevinningene til denne kjerringa i dag.

Innlegget heter Saudadagene og handler ikke overraskende om hvordan Celina opolevde dette arrangementet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg føler at jeg ikke har så mye å bidra med når det kommer til remaet. Jeg har aldri vært på Sauda, og følgelig heller ikke deltatt på Saudadagene.

Det jeg leser mellom linjene i Celinas innlegg er at Saudadagene var ikke like morsomt i år som tidligere.  Jeg tror ikke det bare har noe med arrangementet å gjøre, men at Celina og vennene har blitt voksne. Det er ikke det samme å stå å se på biler eller skihopp ned i fjæra når man står der med barnevogn som det var når man var barn eller ungdom. Det er noe med spenningen i ungdomstida som forsvinner med årene og det å bli voksen og etablert.

Livet endrer seg med årene, og vi endrer oss med det. Det tror jeg Celinas ser.  Bildet hun valgte å dele av bilparaden de så på er av Pelle Politibil, ikke den feteste mustangen. Hun har og fått med seg at de hadde masse gøye aktiviteter får barn som barnet i barnevogna kan være med på når det blir større. 

Jeg antar dere aldri blir lei av å se bilder av utedoen langt nede i lia. Den er jo relativt ofte omtalt her på bloggen, og ofte fotografert.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kveldssol over utedo

Soloppgang over utedo

Utedo i snø.

Nok et bilde av utedo i soloppgang.

Utedo i høstfarver.

Utedo i blomstereng.

Tidlig morgensol over utedo.

Vurderer om jeg skal lage en egen fotoutstilling av bilder av den utedoen. Muligens melde meg på høstutstillingen. Utedoer må jo sies å være en del av vår kulturarv.

Hva tenker dere?

Tror nok det blir norgesferie på meg i år. Nærmere bestemt hytteferie. Det kan jo være like greit det tenker jeg når jeg leser innlegget til Fri fra jobben resten av livet.Hun brukte flere timer bare på at flyet skulle klare å lette fra rullebanen.

Det har jeg opplevd en gang og. Det var helt tilbake i …2002?  Husker ikke alt som skjedde, men været var ikke det beste. Vi takset rundt på rullebanen og ventet på en gløppe i skylaget, mindre regn, is, snø, vind. Jeg husker ikke helt hva grunnen var. Føltes heller ikke trygt at kapteinen sa at Om ingen andre fly skal over Nordsjøen i dag, så skal likevel dette flyet det! Hjalp ikke på meg, som på den tidem absolutt ikke likte å fly.

Ble ikke bedre da vi kom frem til Manchester. Kapteinen måtte gjøre tre forsøk før han klarte å lande. Det var så mye turbulens at det ble sagt over høyttaleren at vi måtte belage oss på at vi kanskje måtte fly til en annen flyplass. Jeg knelte på bakken da jeg kom ut av flyet evig takknemlig for at jeg fremdeles var i live, og kunngjorde høyt at jeg kom til å gå hjem. GGG minnet meg forsiktig på at det var en del vann mellom meg og Norge.

Den hendelsen ligger som sagt noen år tilbake i tid. Ikke tror jeg det blir fly på meg i år.  Som sagt tenker jeg det blir ferie på hytta i Valdres. Det er helt greit.

Livet er bedre på hytta står det på noen krus vi har der oppe. Det er ikke alltid det føles slik. I dag er en slik dag hvor ting føltes litt tyngre da vi startet dagen.

Gulvet på soverommet mitt som ble fjernet i går kveld viste at tilstanden på stenderverk og lignende under gulvborden var værre en håndverker-sønn hadde trodd. Det blir en mer omfattende jobb enn han hadde sett for seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Helt klart hvordan tilstanden er vet vi ikke ennå.  Vi må fjerne gammel issolasjon etc for å danne oss et total-bilde. På grunn av fukt, mugg, råte osv var værre enn han trodde, ville han ha masker og sånne engangskjeledresser før vi ( eller ungene da) satte i gang med det. Ikke dumt å tenke litt HMS.

Silikat-malingen Datteren hadde malt muren på vaskerom/badet med hadde begynt å renne av muren igjen i løpet av kvelden og natta. Yngste Sønn konkluderte med at det nok hadde vært litt rått der inne.  Det er lett å miste motet når slikt skjer. Det er ikke bare å sette på litt varme når en befinner seg i ei gammel hytte uten strøm. Så litt tøff start på dagen i dag.

Etter frokost og kruttsterk kaffe så vi litt lysere på det. Yngste Sønn hadde sett gulv som var værre, konkluderte han.

Vi kan sette på Svigerfars gamle perafin ovn på badet. En sånn god gammel Aladin. Da ville vi  få rommet varmt og tørt nok til at malingen holder seg på veggen. Bruksanvisningen til den gamle parafinovnen ligger selvsagt i ringpermen i hytta. Her har som før nevnt ting sjelden blitt kastet.  Bruksanvisningen ble studert under frokosten. Dette blir et prosjekt for neste hyttetur. Vi hadde ikke tid til å dra til bygda å kjøpe parafin, og fyre lenge nok til at det blir tørt å så male i dag. Det venter en ny arbeidsuke på ungene i morgen tidlig, så de hadde ikke lyst å holde på til svarte natta i kveld, forståelig nok.

En annen ting vi har lurt på er hvor har det blitt av gråvannet fra vaskerommet. Mens vi har eid hytta er det kun snakk om håndvask og tannpuss, men likevel greit å vite.  Jeg tror vi alle tre fryktet at det hadde havnet i krypkjelleren i flere tiår. Heldigvis fant flinke unger ut av det, og gråvannet har ikke laget innendørs basseng i krypkjelleren.

Vi skal ikke legge inn vann, eller ha noe avansert bad. Det blir ikke noe særlig mer gråvann enn tidligere.  Utslipp slik det er i dag er ikke søknadspliktig, siden alt vann blir bårer inn og hytta med anlegg er fra før 1972 osv slik jeg tolker reglene. Likevel tar jeg kontakt med kommunen og spør for sikkerhets skyld. Er det ting vi må huske på eller må fikse er nå rett tid å gjøre det på, så vi ikke får noen overraskelser i ettertid.

Til tross for litt tung start på dagen har vi stått på i dag og. Jeg har beiset resten av krakken jeg begynte på i går. Yngste Sønn har fjernet gulvbordene som ble kastet ut vinduet i går kveld. Datteren har fortsatt å beise å dekorere dostolen min som hun har gitt navnet Matrone-trone. 

To bilder med tørkede blomster som er merket med navnet på Svigermor og årdtallet 1967 fikk ny farge på fururammene, og skal etter hvert opp på veggen på badet når det blir ferdig. Siden hun har skrevet navn og årstall på de lurer vi på om det er hun son har tørket blomstene og laget bildene. Vi får prøve å finne ut det når vi prater med henne.

Det er litt beis på glasset til bildene pæ bildet jeg tok rett etter hun var ferdig med å beise. Det er selvsagt tørket forsiktig vekk. Datteren er nøye slik.

Flinke unger har virkelig nedlagt en solid innsats denne helgen og. De har og avtalt når de drar på hytta neste gang. Om jeg velger å bli med eller ikke er opp til meg, sier de. Jeg har som kjent ikke noe eget soverom der for tiden.

Vi får se. Kjenner jeg meg rett blir jeg nok med. Det er koselig å bruke tid med ungene mine, og det er spennende å følge prosessen med hytta.

Selv om hovedhensikten med at vi reiser på hytta for tiden en rehabilitering og oppgradering av hytta må man jo ta seg tid til å nyte omgivelsene. Hytta ligger i et fantastisk område.

Søndre Fjellstølen som området heter ligger i Sør-Aurdal i Valdres. Det startet som en tradisjonell setergrend. Området utviklet seg fra 1930-tallet og fremover til å bli et populært hytte- og utfartsområde, og huset tidligere både kafé, butikk og et fjellhotell. Mange av hyttene i området ble slik som vår oppført på 1960-tallet.  Hotellet, kaffeen og butikken er lagt ned nå, men var i drift da jeg begynte å besøke området da jeg ble sammen med GGG på starten av 90-tallet.

Inspirert av at Roaming notes sitt innlegg Langsetter gassrørledningen (og litt til) er det innlegget jeg skal kommentere i dag og at slike turbeskrivelser sktitt for skritt pleier å gi klikk, tar jeg dere med på ettermiddagsturen jeg gikk i går kveld.

Jeg tok turen oppover veien mot det gamle hotellet. Her ligger hytter fra forskjellige tidsperioder. Noen restaurert til det ugjenkjennelige, noen ser ut slik de alltid har gjort. Det var folk på flere av hyttene, og ved et bord på tunet til en gammel støl satt en gjeng damer og koste seg i sola med ivrig skravling og latter.

Hyttetomtene var romslige på 60-tallet. Det er setervoller,små vann og god plass mellom hyttene. Det er absolutt et hytteomrråde, men ikke noen hyttelandsby med hytter tett i tett slik det ofte bygges i våre dager.

Idyll ikke sant? Dette er to mindre hytter på et hyttetun her. Aneks, og gapahuk ved vannet, kanskje? Hovedhytta i samme stil ligger rett utenfor bildet.

Ved tvillinghyttene krysset jeg bekken og tok opp Snohaugvegen. Aner ikke om tvillinghyttene faktisk heter det, men det er to hytter som i følge GGG ble bygd som vertikalt-to-manns-hytte av to brødre en gang på 60-tallet. Altså ei hytte med to identiske boenheter ved siden av hverandre. Ikke så uvanlig i dagens hyttelandsbyer, mer uvanlig på 60-tallet. Smart løsning.

jeg gikk Snohsugvegen et stykke, tok så av Karistølvegen. Akkurat oppover mot Karistølen er det noen år siden jeg har gått. Mye er forandret og flere hytter kommet til. Litt usikker, men mulig det var på Karistølen de pleide å gå til for å kjøpe rømme da GGG var barn. Da var det aktiv stølsdrift ved flere av stølene fortalte han.

Jeg gikk Karistølsvegen til den stoppet ved en hytte. Speidet litt ut over. Ganske god utsikt.Så snudde jeg og gikk tilbake samme vei. Det ble en tur på i overkant av 4 km. Greit med en slik pause fra oppusding og malingslukt.

Det flotte med å pusse opp ei 60-talls hytte som har vært i familen siden den var ny, og som til tross for eierskifter aldri har blitt ryddet og tømt, er at man finner mye av det man trenger i hytta.

Da vi var her sist ble to slike oljelamper av tysk fabrikat hentet ut av vedboden. De kan ved hjelp av moderne led-teknologi gjøres om til lamper på det badet som så smått begynner å ta form på hytta.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag brukte Datteren en pause i sola fra maling av det før nevnte badet til å starte første del av prosessen. De ble malt svarte.

I vedboden fant jeg et spann med det litt spennende navnet gyldenrød. Det tok jeg og beiset en utekrakk med. Jada, jeg svinger litt med penselen jeg og.

Slike ting er jo bare morro å drive med. Mindre morro var det nok for datteren å renske og prøve å få staket opp sluket i gulvet på vaskerommet hun driver å gjør om til bad.

Datteren legger ned en stor innsats og et godt stykke arbeid for åt vi skal få bad på hytta. I dag har panelvegg, tak og dør inn til vedbod fått nok et strøk maling før hun begynte å male første strøket på murvegg og gulv. Gulv til panel, tak og dør fant hun og her på hytta. Til muren og gulvet har vi kjøpt silikatmaling egnet til slik bruk.

Yngste Sønn kom opp på ettermiddagen i dag, og gikk straks i gang med å fjerne senga mi. Nå skulle gulvet på soverommet mitt brytes opp så vi fikk sjekka ståa. Det har vært et par gulvbord som har begynt å gi etter. Ungene har vært engstelige for at denne kjerringa en vakker dag, eller helst natt, skal tråkke gjennom gulvet.

Nå er alle gulvbordene fjernet. Det siste forsvant ut vinduet litt over klokka 22 i kveld. I natt sover jeg i sengen til Eldste Sønn. Det er litt rehabilitering som venter på soverommet mitt. Den fulle og hele oversikten over hva som må gjøres finner vi ut i morgen når vi (leses ungene) får undersøkt krypkjeller og stenderverk. Isolasjon må skiftes, men det har jeg et godt lager av hjemme i Drømmehuset etter at GGG gjorde et utrolig godt kjøp for maaaange år siden. Kjekt å ha! Jeg synes jeg hører han si Jeg visste det kom til nytte en dag.