Det er noe vakkert og sårt med Victoria Johansens siste innlegg. Jeg vil kalle det poesi. Det rører meg på en måte som kan være vanskelig å forklare. Jeg oppfordrer leserne mine til å gå inn og lese selv. Gjøre seg sine tanker. For slik er det med god poesi, den rører forskjellige strenger hos oss alle.
Så er vi her igjen. Datteren og jeg. Yngste Sønn kommer etter i morgen. De unge voksne er virkelig ivrige etter å fortsette oppussingen av hytta. Øke komforten som en av de sier. Skifte ut 60-tallets løsninger med dagens muligheter.
Jeg smiler for meg selv. GGG ville ha likt dette. Mulig brummet litt over enkelte valg de tar, og kanskje og over prioriteringene. Men det ferdige ressultatet hadde fått annerkjennelse. Ikke minst hadde han likt at ungene har slikt engasjement for hytta han var så glad i.
Jeg følte på litt krisestemning tidligere i dag. Jeg var ute på oppdrag for å kjøpe maling. Både type og farge var bestemt av Datteren. Hvilken butikk jeg skulle handle den i og. Når jeg kom dit hadde de den ikke inne. Den måtte bestilles. Siden malerjobben var hovedgrunnen tll at Datteren skulle på hytta denne helgen var dette krise. Jeg sendte raskt sms til Datteren og spurte om det gikk greit med annen produsent og annen forhandler. Det gikk bra, og jeg fikk fiksa maling.
Så da Datteren gikk av Oslobussen rundt kl 18.30, sto jeg klar med ferdigpakket bil. Det eneste jeg ikke hadde handlet var mat, det tok vi på veien opp. Greit med innspill på alt fra pålegg til middag. Tok en burger på veien og, så slapp vi å styre med mat når vi kom frem.
Innen vi var oppe på hytta og alt parg var inne på hytta og pakket ut var klokka 22. Så da ble det å fyre litt i peisen, ta et glass rødvin og skravle litt før vi krøp til køys.
Kroppen min var ikke helt på lag i går, tenker jeg der jeg sitter med tekopp og tastatur og leser Gunnipi sitt siste innlegg Vil kroppen spille på lag nå? Med nærmere ettertanke er jeg usikker på om det var jeg kroppen som ikke spillte på lag med meg, eller jeg som ikke spillte på lag med kroppen min. At jeg følte meg maroder i går hadde sin forklaring. Jeg brukte onsdagen til å klippe plenen med manuell plenklipper helt uten annen motor enn rå kjerring-kraft. Da har jeg meg selv å takke for at kroppen var litt sliten i går. En maroder kropp i går var liten pris å betale for den mestringsfølelsen jeg følte onsdag kveld. Ja, jeg tror til og med Yngste Sønn var litt imponert over kjerringa.
Klippe, klippe sier kjerringa i eventyret om kjerringa mot strømmen, og kanskje var jeg litt kjerringa mot strømmen på onsdag. Jeg har vel aldri vært ei kjerring som bare flyter med strømmen. Plena som har grodd til den mest minnet om ei slåttemark har irritert meg de to siste ukene. Langsomt måtte jeg innse at den plena kom til å irritere meg helt til jeg selv gjorde noe med det.
Så skal jeg komme med en innrømmelse; Kjerringa som en gang mente hun fikset alt har aldri vært noe god på maskiner med motor. (,Utenom bil da). Gressklipperen vår er et gammelt skabbenakkel som hoster og harker og spyr røyk og lyd når og hvis den i det hele tatt starter. Jeg har og følelsen av at de som har drevet med plenklipping, enten det har vært GGG eller ungene har brukt mer tid på å få start på skabbernakkelet enn å klippe plenen. Jeg har akdri startet den. Sist jeg brukte en plenklipper var en gang på 80-tallet.
Der har vi og et problem, eller utfordring om du vil. Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg starter den. Det er nok ikke nok å bare dra i snora, selv om jeg ser på den snor-trekkinga som utfordring nok.
Joda, jeg kunne helt sikkert lært meg å stsrte en gressklipper. Sikkert fått det til på en god dag og, spessielt med en av ungene ved min side. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at terskelen ville være nesten like høy neste gang plenen trenger en klipp. Nei, jeg ønsket meg en gressklipper jeg kan klippe plenen med uten å påføre meg høyt blodtrykk og hjerteinfark før gressklipperen i det hele tatt startet.
Så jeg dro på Felleskjøpet og kjøpte meg en god gammeldags gressklipper som er helt uten motor, kun ren muskelkraft. Vi har ikke så stor plen.
Jeg klarte å montere den i løpet av 20 minutter, og så var jeg klar for plenklipping helt uten eksos og motorstøy. Lyden av selve gressklipperen som kuttet gras minnet om barndommens sommre. Det var jo slik gressplener ble klippet på 60-tallet.
Joda, jeg måtte ta noen pauser. Jeg fant og ut at gressklipperen min ikke var så glad i seige løvetannstengler og områder av plenen med mer mose enn gress. Men graset ble klippet, og det luktet godt av nyslått plen. Resultatet er langt fra perfekt, men det ville det ikke vært med meg halsende etter en motorisert farkost. Kjerringa var rimelig fornøyd da hun landet i sofaen onsdag kveld. En litt sliten kropp i går betaler jeg gjerne for mestringsfølelsen jeg følte ved å ha klart selv.
Jeg kikker alltid innom billigkroken når jeg er på matbutikken. Maten har blitt så dyr, så hvorfor betale mer enn en må?
Står det for eksempel pålegg på handlelista og det ligger kjøttpålegg, en god ost eller tunfisksalat, rekesalat eller annet pålegg som frister blir det med hjem.
I går lå det noen pakker med skinke der, og jeg røsket med meg en pakke uten å studere den så nøye. Det gjorde jeg først da jeg skulle smøre meg frokost i dag morges.
Go’ vegan lyste i mot meg. Jeg kjente et snev av irritasjon. Jeg har ikke noe i mot å spise vegant, men jeg har noe i mot å bli lurt til det. Jeg trodde jeg hadde kjøpt skinke, og er det noe jeg vet så er det at skinke, lårkjøtt fra gris, ikke er direkte vegant.
Ser man bedre etter ser man at det står smak av skinke. Litt nysgjerrig studerer jeg innholdsfortegnelsen. Mon tro hva denne “skinka” er laget av ? Den skal jo smake skinke.
Erter?!? Erter smaker da ikke skinke! Litt nysgjerrig åpner jeg forpakkningen, og røyklukta slår i mot meg. Ertene er helt klart tilført store mengder røykolje. Det burde i det minste stå smak av røkt skinke, tenker jeg og legger to rimger røkt-ertepålegg på hver sin brødskive. Så tok jeg ei stripe majones på hver brødskive.
Joda brødskivene ble spist. Det var ikke noe usmak på pålegget. Røyksmaken var det mest dominerende. Og så synes jeg pålegget var seigt. Litt sånn gummiaktig. Ikke noe høydare, men det vil bli spist. Jeg kaster ikke mat.
Det jeg derimot lurer på er hvorfor veganere må kamuflere all maten sin som kjøtt. Vegan skinke har jo ingen ting med skinke å gjøre. Hvorfor kaller de det ikke ertepålegg? Det er jo det det er. Ville ikke det gjøre ptoduktet mer fristende for veganere enn å henlede tankene på kjøtt fra dyr? Jeg trodde det var at man ikke ønsker å spise noe som kommer fra dyr som gjør at folk er veganere.
Livet er en reise skriver Fru Bruu i sitt siste innlegg, og fortsetter Ingen vet hva som møter en rundt neste sving. Det har vi dyrebart erfart. Jeg nikker gjenkhennende til det.
Da blir alle små øyeblikk ganske store. Setter pris på de små tingene, fortsetter hun, og jeg fortsetter nikkinga.
En syrinbukett i ei gammel kaffekanne, en liten ekspedisjon for å lete etter gravminne til ei tippoldemor. Små ting som gir meg små gleder i hverdagen. Det skal i grunn ikke så mye til før denne kjerringa kjenner på lykkefølelsen.
Jeg er og glad for at jeg trives i mitt eget selskap. Jeg tror det gjør hverdagen lettere og mindre tung. Jeg kan fint gjøre ting alene uten å føle på ensomhet.
Det gjelder å lage seg øyeblikk av lykke i hverdagen. Og du, husk at Du er din egen lykkes smed! Gå ikke rundt og forvent at noen andre tar anavaret for å gjøre deg lykkelig.
De siste ukene har vi drevet med skolering i Rødt. Tre kurskvelder har vi hatt her i lokallaget. Det har ført til refleksjoner, debatt og gode samtaler. Ett av spørsmålene vi summet over var Hva opplever du som urettferdig i dagens samfunn? ikke noe enkelt spørsmål, og lista over ting som oppleves som urettferdig er lang. Jeg har og på følelsen av at den bare blir lengre og lengre.
Forskjellene øker. Både globalt, nasjonalt og lokalt. Man snakker mye i dag om å hindre utenforskap. Jeg tror noe av det som skaper utenforskap i Norge i dag er de store forskjellene mellom de som lever i lav-intektsfamilier kontra familier med høyere inntekt. Det føles urettferdig når noen sender privatflyet sitt for å hente hjem ishockey-gutta, mens andre må stå i matkø for å kunne gi ungene nistemat på skolen.
Det er ikke så rart om du drømmer om raske penger hvis du aldri har kunnet være med på det “alle andre” tar som en selvfølge. Det er dessverre heller ikke så rart at enkelte er villige til å gjøre relativt drøye ting for å få de pengene.
Så fattigdomsbekjempelse, og det å arbeide for å få et samfunn med mindre forskjeller tror jeg er et av de tiltakene som vil bidra mest til å hindre utenforskap.
Fattigdomsbekjempelse betyr ikke nødvendigvis å skatte folk til døde, slik enkelte på høyresida i norsk politikk ynder å fremstille det. Selv om jeg personlig ikke tror noen kommer til å sulte om de må betale en aldri så liten formueskatt på de største formuene.
La oss heller snakke om lønnsoppgjøret. Var det ikke rundt 4.4 % det endte på i år? Det betyr at en sykehusdirektør og en renholder får 4.4 % lønnstillegg i år. Det er jo rettferdig, ikke sant? Likt lønnstillegg uavhengig av hvor du er hen i hierarkiet på arbeidsplassen.
Eller vent litt! Blir det lik lønnsvekst på de to? En sykehusdirektør i dag tjener fort 2 millioner. Kanskje mer. Dvs at med 4.4 % lønnsvekst får han et lønnstillegg i år på 88.000 kr. 7.333, kr i måneden. Gir vi renholderen 450.000 i året får hun en lønnstillegg på 19.800 kr i år med en lønnsvekst på 4.4 %. Dvs 1.650 kr mer i måneden.
En lønnsforskjell som før årets oppgjør var på 1.550.000, altså godt over halvannen million, har ved årets oppgjør økt med 68.200 kr til. For neg virker det ikke rettferdig. Det er med på å øke forskjellene – og til neste år er det et nytt lønnsoppgjør som gjør at forskjellene øker ytterligere.
For meg vil alltid et kronetillegg ville være mer rettferdig. Si at dette sykehuset for enkelthets skyld bare hadde disse to ansatte. Direktøren og renholderen. Si at styret i dette sykehuset, eller helseforetaket som sykehus heter i dag, satte av 100.000 kroner til lønnsoppgjøret, og ga direktøren og renholderen 50.000 hver. Forskjellene i lønn i forhold til ansvar ville være den samme. Den ville fremdeles være 1.550.000. Direktøren ville ikke lide noen nød om han “bare” tjente 2.050.000 kroner, men et lønnsvekst på over 4.000 kr i måneden kunne utgjøre en stor forskjell i hverdagen til renholderen og hennes familie.
Ja sykehusledelsen burde og være fornøyd. De ville og spare noen tusenlapper…..
Det er ingen problem å kjøre kollektivt når man bor i Oslo sentrum. Ute i distriktene kan det være litt mer utfordrende, og krever planlegging. Det går som regel ikke flere avganger i timen. Ofte går det bare en håndfull avganger hver vei i døgnet, og i helger og på helligdager er det ikke sikkert det går buss i det hele tatt.
Bakgrunnen for dette innlegget er inspirert av Countryekspressen sittt siste innlegg. Jeg tror få i distrikter med dårlig kolektivtilbud ville reagere på at bussen var to-tre minutter for sen. De ville vel være glad for at den i det hele tatt gikk.
Jeg vet ikke hvor den eldre mannen i historien til Countryekspressen var fra, jeg tror ikke det var fra hovedstaden. Jeg har ikke inntrykk av at man kan stille klokka etter buss eller trikk der heller.
Å måtte vente et par minutter på trikk, buss eller bane tåler vel de fleste. Likevel er jeg helt enig med Countryekspressen at vi reisende kan bidra til punktlighet ved å ha app, penger, månedskort etc klart for fremvisning når vi går på der det er påkrevd.
Mer har jeg vel ikke å si om dette innlegget.
Hvor er jeg, spør jeg meg selv. Ja ikke sånn fysisk og konkret. Jeg sitter ved spisebordet hjemme i Drømmehuset med tekopp og tastatur. Men hvor er jeg i livet? Et liv som har endret karakter litt vel mange ganger det siste året. Hvor er jeg nå?
Det er Mallemey sitt siste innlegg som er bakgrunnen for disse tankene. Mallemey skriver om sykdommen sin, og hvor hun er i prosessen med å tilegne seg kunnskap om fibromyalgi. Jeg tenker at alt henger sammen med alt, og fokuserer på hele kjerringa. Hvordan står det egentlig til med denne kjerringa?
Det er best jeg spør meg selv on hvordan jeg har det, tenker jeg med et sukk. Det er ingen andre som er interessert. Når jeg har skrevet det føler jeg et stikk av dårlig samvittighet, for jeg vet at det ikke er sant. Yngste Sønn spør nesten daglig om hvordan dagen min har vært. En god del andre kommer også jevnlig med slike spørsmål, og det virker som om de er oppriktig interessert i svaret. Grunnen til denne pessimismen kommer av et par opplevelser de siste dagene.
En telefonsamtale for noen dager siden. Vedkommende var helt i sin boble. Kun interessert i det som opptok vedkommende der og da. Overhode ikke lydhør for at telefonsamtalen kom litt ubeleilig. At jeg hadde tankene mine ett helt annet sted, og i grunn var mest interessert i å fortsette med det jeg drev med. Talestrømmen i andre enden ville ingen ende ta. Det var ikke noe krise som måtte løses. Samtalen dreide seg om planer for aktivitet frem i tid. At engasjementet mitt der og da ikke var på topp ble ikke tatt godt i mot. Den som ringte var tydelig irritert da samtalen ble avslutttet, overhode ikke interessert i å høre hva jeg drev med og hvorfor jeg ønsket en slik samtale på et annet tidspunkt.
I går var jeg en tur i byen. Traff på ei jeg kjenner, og vi tok en kaffekopp. Satt og skravlet en halvannen times tid. Jeg er nå rimelig oppdatert på hennes liv. Alt fra plantene i verandakassa til morens siste legebesøk. Ikke et spørsmål kom om meg eller mitt. Ikke om mine blomster, eller hvordan det sto til med Høvdingen, min far. Prøvde jeg å si noe om meg eller mitt liv tok hun opp telefonen, gikk og hentet seg ny kaffe eller bare avbrøt for å fortsette talestrømmen om seg og sitt. Jeg forsto at jeg var totalt uinteressant som alt annet enn en lytter.
Tilbake til spørsmålet. Hvor er jeg? Tross den noe negative starten på dette innlegget er jeg i grunn på et greit sted i livet. Det begynner å lysne igjen. Det har vært litt grått det siste året, men nå føler jeg at humør og fremtidstro er tilbake.
Kjerringkroppen har fremdeles sine feil og mangler, men de har jeg akseptert og lært meg å leve med. Sorgen og savnet har blitt en del av livet. Ikke like påtrengende hele tiden, selv om jeg kjenner på savnet i blant. Det er så mye jeg gjerne ville ha delt. Som jeg sa til ungene i pinsen da vi drev og pusset opp på hytta, og snakket omm hva GGG hadde ment om de forskjellige prosjektene våre. Tenk om vi kunne ha sendt han en snapp!
Jeg tror jeg har kommet til den perioden som i sorgarbeid kalles nyorientering. GGG er borte, det får jeg gjort lite med. Jeg tar han med meg videre i livet mitt. Minnes han og alt det fine vi hadde sammmen. Så fortsetter jeg livet mitt. Reiser av sted på leting etter tippoldemor og andre eventyr. Koser meg med kaffe-latte og iskrem. Setter i gang med nye prosjekter, mine prosjekter.
Jo jeg er på et greit sted i livet. Gleder meg til fortsettelsen.
Det er mange år siden jeg hadde min siste eksamen. Så lenge at Ullevål Radiogeafhøgskole hvor jeg var srudent for lengst har blitt museum. Det var helt andre tider i 1990 enn i dag.
Muligens det er noe jeg totalt har misforstått, men når Hobbyøkonomeni sitt siste innlegg tilbyr caseløsningen for Metode og statistisk dataanalyse (MET3590), så er vel det en case studentene ved BI burde løse selv, ikke kjøpe den ferdige case-løsningen fra en blogger?
Jeg søker litt på dette studiet Metode og statistisk dataanalyse, og finner raskt ut at det ikke bare er ferfig løst case du kan kjøpe. Du kan og få kjøpt forelesningsnotater fra en annen tilbyder.
Tenk så greit det må være å studere i dag! Du slipper å lide deg gjennom kjedeluge forelesningef, eller anstrenge deg med at forelesningsnotatene skal være så gode og strukturerte at du får noe fornuftig ut av dem når du skal lese til eksamen. Du kan betale folk for slikt. Ikke behøver du jobbe med å løse eksamenscaser heller. De kan kjøpes med noen tastetrykk.
Det jeg er mer usikker på er hvordan det går når kunnskapen man skulle ha tillært seg gjennom studiet skal praktiseres i arbeidslivet. Da er det muligens ikke så enkelt å finne noen som vil gjøre arbeidsoppgavene dine for deg, og samtidig la deg beholde æren for jobben.
