Jeg sitter på terrassen med bok og kaffekopp. Det er stille på boligfeltet i dag. Trafikkstøyen fra E 16 rett her borte har jeg lært meg å overhøre.
Jeg klarer ikke helt å konsentrere meg om boka. Det er så mange tanker og følelser som river i kroppen i dag. I dag er det 16. juni. I dag er det ett år siden GGG døde.
Savnet er der. Tror ikke det har gått en eneste dag dette året uten at jeg har tenkt på GGG. Ikke på de uvirkelige timene fra han brått begynte å kaste opp blod til han døde 18 timer senere. De minnene prøver jeg å ikke tenke så mye på. Mer på alle de gode minnene fra et langt samliv. På hva han ville sagt og gjort.
Jeg savner samtalepartneren min. Han som lo med meg når jeg gjorde noe dumt, og var min viktigste støttespiller når livet var vanskelig.
Dette året har vært tøfft. Kanskje tøffere enn jeg har innrømmet både for meg selv og andre. Men jeg har da kommet gjennom det på et vis. Eller ikke bare på et vis. Jeg har kommet gjennom det.
Det er som om jeg hører han tørt si: Det var jeg da aldri i tvil om at du ville. Nei, du var nok aldri det. Men har du tenkt over alle utfordringene jeg har møtt på? Alle tingene jeg plutselig må fikse selv? I dag startet jeg dagen med å forsøke å skifte lyspære på bilen og etterpå fikk jeg et stort blåmerke på leggen da jeg lekte meg med kantklipperen! Jeg måtte lete gjennom 4 bokser med elektriske duppeditter før jeg fant batteriet til kantklipperen – og jeg har til og med skiftet blad på den helt alene! Dette er bare i dag…
Det er som jeg ser han for meg. Ansiktet som smiler mot meg slik at smilet når øynene. Så ville han smilende klappe meg på hodet og si Bravo!
Alt det praktiske er ikke det verste. Det klarer jeg nok, eller skaffer meg hjelp til. Jeg opplever mestring når jeg tør prøve noe nytt – som snøfreser og kantklipper. Og langsomt har jeg begynt å forstå at ingen andre kommer til å gjøre ting jeg utsetter. Jeg kommer nok til å bli ajour med haugen på vaskerommet og få ryddet i alle bodene en gang.
Det verste er alt det andre. Samtalene, de små utfluktene våre, kaffe-latte på lørdagene, varme rundstykker på søndagene. Humoren vår, som jeg tror ingen andre helt forsto. Det er det jeg savner mest.
Jeg har måtte lage meg nye rutiner. Vet du at jeg har begynt å drikke kaffe nesten daglig? Svart kaffe, helt uten melk eller fløte. Jeg kunne jo ikke la kaffemaskinen stå å støve ned i kroken på kjøkkenbenken.
Noe som ville glede og kanskje overrsske han er denne interessen ungene plutselig har fått for å pusse opp og ivareta hytta. Ja, tenk til og med Datteren har vært på hytta hele tre ganger de siste par-tre månedene. Hytta du var så glad i er i de beste hender. Yngste Sønn har og hatt noen helger på hytta til moren din og hjulpet til med vedlikehold der og.
Livet går videre. GGG er langt fra glemt. På mange måter tar jeg han med meg videre. Gjennom minner og gjennom tanker som faller ned i hodet mitt på om hva han ville ha sagt og gjort. På en måte føler jeg at han er der fremdeles. At han sitter på en sky eller noe slikt og titter ned på meg og heier.
En ting vet jeg om narsissister, tenker jeg, her jeg sitter og leser Ole har tatt ordet sitt siste innlegg Det er sjelden at de har den helt store selvinnsikten.
Ole skriver om filmen You’r daring a Narcissist. Jeg tror ikke jeg skal se filmen. Eller jeg er ganske så sikker på at jeg ikke skal se den.
Mens narsissistisk personlighetsforstyrrelse er en psykiatrisk diagnose, brukes begrepet narsissisme i en bredere sammenheng for å beskrive liknende personlighetstrekk som alle mennesker har i varierende grad.
Man antar at omtrent 1 til 2 prosent av befolkningen oppfyller de medisinske kriteriene for en narsissistisk personlighetsforstyrrelse (NPD). Jeg tror det er en langt større andel av befolkningen som får betegnelsen narsissist av mennesker rundt seg. Ja jeg har til og med møtt på personer som nok klassifiserer over halvparten av de de møter på sin vei som narsissister.
Hvor mange jeg kjenner til som med rette kvalifiserer til diagnosen er jeg usikker på. Usikker på om jeg kjenner til noen i det hele tatt, selv om jeg kjenner flere som har enkelte narsissistiske trekk som sårbarhet, markeringsbehov eller høye ambisjoner.
Jeg tror noen alt for raskt setter stempelnog diagnoser på mennesker de ikke liker for liksom å rettferdiggjøre for seg selv – og gjerne alle andre – hvorfor de ikke liker vedkommende. Det kan være uheldig å dele ut psykiatriske diagnoser på abdre mennesker bassert på egen antipati og magefølelse.
Jeg kjenner mange mennesker med litt vel stort markeringsbehov og litt for stor tro på egen fortreffelighet. Jeg liker ikke den type mennesker, og setter nok er stempel på de i mitt eget hode. Stempelat dust. Men det er mer ttil intern bruk. Jeg er klar over at andre mennesker kan like personer og personligheter jeg selv ikke er så begeistret for.
Stilen i Drømmehuset skal liksom være herskapelig. For tiden er det kanskje ikke helt det. I det minste ikke utenfor Drømmehuset. Et godt stykke igjen til hagen minner om en engelsk hage. Du vet store, frodige bed med roser og høye stauder, lavendel-hekker, romantiske grusganger, koselige sitteplasser og en strammere innramming med klipte hekker.
Hagen tas i det tempoet kroppen og regneværet tillater. Jeg sukker litt, for jeg vil langt mer enn jeg orker.
Nå er de hvite pionene på sitt flotteste. Jeg tok inn en bukett her om dagen. De ble plassert i et relativt nytt innkjøp fra bruktbutikken til Blå Kors.
Jeg har muligens litt annen stil enn mange andre. Lite med minimalisme og stramme linjer her. Jeg synes både vase og pioner ble et flott blikkfang på pidestallen i karnappvinduet.
Så om hagen til tider oppleves som et vilniss er det fremdeles herskapelig stil inne i Drømmehuset.
Fem religioner i en fei er tittelen på Mangt og meget sitt siste innlegg. Der oppsummerer hun de fem største religionene i en fei, og på en god måte. Jeg trenger overhode ikke begi meg ut på det samme. Jobben er alt gjort av Mangt og meget.
Når man sammenligner de fem religionene i innlegget er det tydelig at det er mer som forener enn som skiller. Om du er hindu, budhist, jøde, kristen eller tilhører islam tror du på mange måter på det samme.
Man tror, kort sagt, at hvis man oppfører seg pent og er snill og grei blir det som venter etter døden bra. Enten man blir gjenfødt, når nivana eller kommer til himmelen.
De moralske reglene for hva det vil si å oppføre seg som et bra menneske er og i grunn sammenfsllende. Det handler om å gjøre gode gjerninger, motvirke grådighet og hat, leve i tråd med budene, være fast i troen og underkaste seg guden eller gudenes vilje.
Det er egentlig rart at religion er det som har ført til mest fiendskap, hat og krig i verden. Alle religioner maner jo innerst inne til fred og kjærlighet.
For tiden driver jeg og leser Sosialistenes guide til Bibelen. Boka Mímir Kristiánsson og Sofie Marhaug har skrevet, og som kom ut for en måneds tid siden. Det er en bok som gir meg mange tanker. Ikke minst hvordan mennesker bruker Bibelens ord for å underbygge sin argumentasjon for alt fra revolusjonære ideer til formueskatt.
Slik er det sikkert med de hellige skriftene til de andre religionene og. Mennesker bruker religiøse tekster for å fremme sitt syn, oppnå makt, hisse til krig eller mane til lydighet.
Det er ikke religionene som skiller menneskene, det er menneskenes tolkning av religionene som skiller.
En fastlege av den gode, gamle sorten er minst en halv time forsinket når du endelig kommer inn til avtalt time. Han hører etter med et halvt øre på hva du sier, mens han stirrer fraværende på dataskjermen sin. Han tar de prøvene han skal i forhold til avtalt kontroll. Prøver du å ta opp andre spørsmål du har angående din egen helse, blir du bryskt avvist med at da må du bestille ny time. Sånn er jeg vant med at fastleger skal virke.
Sånn er ikke fastlegen min, og det plager meg. Jeg kan ikke sette mine bein på det legekontoret uten at han finner noe nytt han vil utrede, medisinere, fikse eller smashe ved denne kjerringkroppen.
Det med smashing var et gangliom i hånden som jeg tok opp med han for et par år siden. Jeg trodde det kunne fryses vekk, eller noe slikt. Han foreslo smashing (ordrett det uttrykket han brukte). Jeg syntes ikke smashing hørtes fristende ut, så jeg sto over. Hørtes ut som han hadde tenkt å bruke slegge på hånden min, og jeg regner med at han ikke ville tatt seg bryet med å gi meg bedøvelse først.
Jeg er fornøyd med at han har fått kontroll på diabetesen min, men at han og har funnet ut at jeg har høyt blodtrykk, dårlig syn og høyt kolesterol i tillegg er jeg ikke like fornøyd med. Eller det med synet visste jeg. Han skal ikke få æren av å ha oppdaget det.
Etter å ha hatt denne fastlegen i seks år bruker jeg nå så mye medisiner at da jeg ba om innsikt inne på nettbanken på hvor det ble av pengene mine, fikk jeg et KI-modelert svar på at jeg kanskje brukte litt vel mye penger på apoteket…
Denne uka var jeg der igjen. Ja hos legen, har holdt meg unna apoteket denne uka. Fast kontroll. Det jeg forventer av han er noen blodprøver, at han måler blodtrykket mitt, kiler meg under føttene og ber meg gå på vekta.
Jeg skal ha meg frabedt at han påstår at jeg har mose og grankongler under føttene (eller var det granbar…?), og tømmer skoene mine for rusk med sinte bevegelser. En mikroskopisk mosedott og et par barnåler har da ikke skadet noen. De føttene var nybadet og smurt inn med fotkrem få minutter før de ble stukket ned i de skoene!
Selvsagt fant han noe nytt å påpeke også denne gangen. En føflekk han synes jeg burde få fjernet. Heldigvis foreslo han ikke snashing denne gangen. Jeg var et øyeblikk redd for at han ville smelt til meg med knyttneven eller enda verre, ei slegge. Nå er time bestilt så føflekken blir fjernet.
Jeg skal innrømme at det var lettere å finne bilder av kaffe-latte enn trenimgstøy når jeg bladde gjennom arkivet. Burde ha tatt en hel bråte av selfier av meg selv i treningstøy da jeg hadde muligheten på treningsleieren for noen år siden. Eller kanskje ikke. Jeg tror ikke jeg følte meg spesielt fotogen, spesielt ikke under eller etter trening.
Ingrid bak bloggen Ingrids livsstilblogg skriver i sitt siste innlegg om nytt treningstøy, og siden det er det innlegget jeg skal reflektere over i dag blir det treningstøy det handler om i dette innlegget. Nytt treningstøy fra denne kjerringa kan dere bare glemme. Jeg svidde av en formue på treningstøy før treningsleieren i 21. Det er langt fra utslitt.
Leopardmønstret treningstopp og brun shorts er visst trendy skal jeg tro Ingrid. Jeg får ikke opp boldene på innlegget til Ingrid med en gang, men jeg får noen bilder i hodet. De får jeg AI til å visualisere. Det er det du ser overst i innlegget, (og som garantert vil skaffe meg noen ekstra klikk i dag).
Trendy eller Harry? Det overlater jeg til leserne mine å gjøre seg opp en mening om selv.
Ingrid sine treningsklær, når jeg endelig etter litt krangling fikk opp bildene, var heldigvis av den typen som er laget mer for trening en posering.
Ja for noen ganger lurer jeg på hva som er viktigst for enkelte. Trening eller posering.
Altså, dæ går an å sjå sprek ut uten å væra re både på facebook og instagram, dæ æ faktisk dæ letteste med hele treninga.
Eller som den samme Saksumdalsfrua også påpeker:
Om je hadde bodd i byn, så kunne je flygi bortover strandpromenaden- da kunne je vrikka litt ekstra på stellet når je møtte folk! Ell je kunne tatt en svarv oppom gågata, så folk fikk sjå.
Sola skinte fra klar himmel. Det fristet med en tidlig morgentur. Litt over klokka 8 var jeg ute i skogen denne morgenen. Lyngen var fremdeles våt etter regnet kvelden før, det skinnte i vanndråper der jeg gikk innover blant furutrærne. Det eneste som hørtes var fuglesang og vinden som suste i trekronene.
Slike spontane naturopplevelser liker jeg. Ikke studere værvarsel, pakke sekk og skifte til turklær. Bare rusle ut i solskinnet, finne seg en skog og rusle av gårde. Gå så lenge man føler for det. Om det blir 1 km eller 5. Er det så nøye? Det viktigste er å komme seg ut.
Senere samme dag var jeg ute i skogen igjen. En annen skog denne gangen. Trengte ett eller flere bilder til ett blogginnlegg jeg jobber med. Alle blogginnlegg knottes ikke ned i løpet av en tekopp.
Jeg måtte først kjøre litt, og så opp i høyden innover en vei stengt med bom. Der trodde jeg at jeg ville finne det motivet jeg søkte.
St. Hans blomst og andre blomster pynntet opp i veikanten. Ren idyll.
Det gikk oppover, men utsikten var ikke slik jeg ville ha det på bildet. Jeg måtte videre for å finne det motivet jeg ønsket. Videre oppover bar det. Til et sted det var mindre trær, mindre busker, og bedre utsyn.
Til slutt ble jeg fornøyd. Fikk de bildene jeg ønsket og ruslet ned til bilen. Fornøyd både med bildene og med turen.
Kanskje greit å pressisere at disse bildene og turene var på torsdag. I dag har det ikke vært slikt vær, i dag har det regna i store deler av dagen.
Det er utrolig mye rart denne kjerringa skal reflektere over, tenker jeg her jeg sitter med tekopp og tastatur. Denne lørdagen er det altså kuslipp, inspirert av Vaag sitt siste innlegg. Men i motsetning til mye annet jeg sitter og skriver om har jeg i det minste erfaring med kuslipp. Eller okseslipp da, for å være helt nøyaktig. Men heller ikke storfe skal vel diskrimineres pga kjønn, så ku eller okse må da gå ut på ett.
Da jeg vokste opp drev foreldrene mine med produksjon av storfekjøtt i småskala. Vi kjøpte 4 kalver hver vår som ble foret på gjennom tre somre, og så sendt til slakteriet.
Den første sommeren gikk de på beite hjemme på gården. De to neste somrene ble de sluppet som beitedyr på Krokskogen.
Kuslipp, slik Vaag skriver om, er når dyrene blir sluppet ut i frisk luft etter en vinter i fjøset. Dere kan tro dyrene syntes det er stas! Ikke bare å kunne bevege seg friere og ha større boltreplass, men og frisk luft, grønnt gras og kanskje det å kjenne sola varme. De hopper og spretter og virkelig fpr ut litt innestengt energi før de roer seg. Vi ungene fikk beskjed om å holde oss på trygg avstand bak et gjerde den første stunden.
Når de hadde fått ut litt av den verste gleden var det på tide å samle flokken og bevege seg ut fra gården, gjennom skogen og videre oppover veien mot det stedet på Krokskogen hvor vi pleide å slippe dyra.
Mamma gikk forran og lokket på dyra og viste vei, og så luntret de etter henne med Høvdingen, Bestefar, oss ungene og kanskje noen naboer eller venner av oss ungene som ville være med. Det var noen unger som var med i flere år. Kuslipp er koselig. Vi som gikk bak hadde jobben med å passe på at dyra holdt seg på veien og ikke for ut i skogen på siden av veien.
Vi måtte og prøve å forhindre at biler som kom kjørende bak fra kjørte rolig forbi når vi fikk samlet flokken på en side av veien, og ikke suse forbi med full gass så okser og unger sprang i alle retninger.
Vi pleide å gå opp til Lommegård ca 4-5 km fra gården før vi slapp dyra og lot de gå hvor de ville. Der var det ei grasslette, og en bekk med friskt vann. Så gikk dyra og beitet og koste seg på Krokskogen hele sommeren til vi begynte å tråle skigen og samle de sammen for å få de med hjem i september.
De var selvsagt ikke uten tilsyn gjennom sommeren. Beitelaget hadde oppsatt turnus, og hver av de gårdene som hadde storfe på beite hadde sine uker hvor de var på skauen og så etter dyra.
Alle dyrene som slippes på utmarksbeite har øremerke med et nummer. Det nummeret forteller hvem eieren er. Så hvis det ble observert syke eller skadede dyr fikk eieren beskjed og fikk hentet dyret. Eierne fikk og beskjed hvis dyrene kom seg ned til folk, enten i bygda vår eller på andre kanter av marka. Da var det å tromme samnen folk og ta en tur og følge de til skogs igjen.
Oksene som slippes slik på utmarksbeite må og være kastrert, og de må være “køllet”. Det betyr at de har fått fjernet hornene som kalver.
Når vi og dyrene var fremme på Lommegård spiste vi niste før vi bega oss på hjemvei. Oftest gikk veien ned ei sti vi kalte Seljekløyva, da gikk vi bratt nedover gjennom skogen, raskeste vei tilbake til gården. Andre ganger tok vi turen via Gyrihaugen, Migartjern og Mørkgånga og hjem. En viekelig fin tur i imponerende natur.
Leste denne artikkelen i Aftenposten her om dagen, og som så mange ganger før ble jeg sittende å riste oppgitt på hodet. Oppgitt, men ikke overrasket.
I Stavanger har de bygd et flunkende nytt sykehus. Eller egentlug har de bygd et halvt nytt sykehus. Halvparten av avdelingene, pasientene og de ansatte måtte bli igjen på det gamle sykehuset. De hadde ikke råd til å bygge et helt sykehus. Det kommer i neste byggetrinn, når nå det blir.
Jeg har ikke tenkt å reflektere eller ironisere over hvordan man finansierer sykehusbygg i Norge, selv om det både er grunn til hoderisting og oppgitthet. Det jeg derimot skal skrive om er den enorme kunnskap sykehusledere tror de besitter.
Da jeg begynte ved Ringerike sykehus i 1990 var det litt overraskende og noe omstridt at direktøren ved sykehuset ikke bare var kvinne, men også sykepleier. Det var mange som mente at for å kunne lede et sykehus måtte man være lege. Helst en godt voksen mannlig lege som hadde gått gradene fra turnuskandidat til overlege før han altså toppet karrieren med å bli direktør.
Da jeg sluttet på sykehuset i 2021 var det ingen som hevet på øynene verken av kvinnelige direktører eller direktører som ikke hadde gått doktor-skolen. Egentlig tror jeg mange så på det som en styrke hvis de som ledet sykehus hadde minst mulig medisinsk kunnskap. Ledelse er et fag! ble det sagt, og alt fra avdanka politimenn til tidligere rådmenn søkte og fikk direktørstillinger i norske sykehus.
Men tilbake til Stavanger og sykehuset der, jeg tror samme blemma kunne vært gjort ved flere helseforetak. (Det heter som kjent ikke sykehus lenger.)
Bravida er en av Nordens ledende leverandører av komplette tekniske løsninger for service og installasjon av strøm, varme, ventilasjon og andre tekniske funksjoner i bygninger og anlegg, og er en av de som har vært med og bygget det nye sykehuset. De og Helse Stavanger møttes nylig i tingretten for å avgjøre hvem som hadde ansvaret for forsinkelser og ekstrakostnader under arbeidet med det nye sykehuset, og ikke minst: hvem som skal ta regningen.
Bravida ville ha nærmere 600 millioner kroner fra Helse Stavanger. Helse Stavanger krevde på sin side over 760 millioner kroner av Bravida.
Da det nye sykehuset i Stavanger skulle bygges valgte sykehusledelsen selv å være koordinerende byggherre. Alternativet var å betale en totalentreprenør. Det vil være dyrere, fordi entreprenøren vil prise inn ekstraarbeidet, risikoen og det ekstra ansvaret for å koordinere det hele. Ved å gjøre det selv kan man potensielt spare penger. Det forutsetter selvsagt at man vet hva man driver med.
Sykehusprosjektet i Stavanger har hatt over 120 underleverandører. Det krever presis koordinering og godt samarbeid for å unngå at tidsplanen sprekker. Dette så ikke sykehusledelsen på som et problem. Kan man lede et sykehus kan man vel lede et byggeprosjekt. Ledelse er som sagt et fag, og kan man lede det ene kan man lede det andre.
Så Helse Stavanger HF ved administrerende direktør ble byggherre og prosjekteier. Administrerende direktør var på den tiden en sykepleier med Master of Business Administration (MBA). Solid kunnskap om både helse, og ledelse, altså. Muligens litt mindre kunnskap om bygg og byggeprosjekt, men hun hadde jo med seg et porteføljestyre.Forresten blir det litt feil å harselere over sykepleierens byggtekniske kompetanse. Beslutningen om ikke å bruke en ekstern totalentrepenør ble tatt av styret, og antakelig før hennes tid i direktørstolen.
Porteføljestyret besto av ledergruppen og representanter fra vernetjenesten og tillitsvalgte. I tillegg deltar prosjektdirektørene for Nye SUS (bygg, OU, teknologi og klargjøring for drift). Administrerende direktør og prosjektleder for IKT i Helse Vest IKT og direktør for e-helse i Helse Vest RHF, deltar også. Med så mange ledere og direktører burde prosjektet være i de beste hender.
I tillegg var det en prosjektstyringsgruppen skal rådgi administrerende direktør hva angår den bygningsmessige gjennomføringen av prosjektet. Prosjektstyringsgruppen består av, i tillegg til ledere fra Helse Stavanger HF, tre eksterne deltakere, med gjennomføringskompetanse fra byggeprosjekter. Dette finner jeg inne på hjemmesiden til Helse Stavanger.
Prosjektdirektør for byggeprosjektet er Kari Gro Johanson, som gikk inn i stillingen høsten 2014. Da var det ikke sykepleieren men en lnevrologvsom ledet sykehuset. Den ansatte prosjektdirektøren hadde bakgrunn fra omfattende leder- og prosjekterfaring i olje- og gassindustrien, og hadde arbeidet i Statoil siden 1992.
Bravida skulle gjøre mye av arbeidet med å montere elektronikk, kabler og annen infrastruktur inne i selve bygget. Og tro meg, slikt er det mye av i et moderne sykehus. For at det skulle gå mest mulig sømløst, måtte arbeidet med konstruksjoner som tak, vegger og dører være ferdig. Endringer i planene måtte varsles i god nok tid til at de som skulle gjøre jobben kunne tilpasse seg.
Men plutselig viste det seg at takplater og dører som Bravida skulle montere i eller rundt ikke var på plass likevel eller at innredning manglet. Dette førte til det som i dommen omtales som «plunder og heft». Alt tok mer tid. Arbeiderne måtte jobbe overtid, og ekstra folk måtte hentes inn. Kostnadene gikk i taket.
Da det ble kjent at åpningen måtte utsettes, sa Helse Stavanger-direktør til NRK at Bravida «forsinker hele ferdigstillingen av bygget». Byggeprosjektet som startet med en lege som administrerende direktør og byggherre, fortsatte med en sykepleier hadde nå fått en byggherre med balgrunn fra psykiatrien.
Retten slår fast at det var byggherrens ansvar å håndtere problemene og finne løsninger, men at Helse Stavanger synes «å innta en helt tilbaketrukket og fraværende rolle».Dommerne skriver også at de som ledet prosjektet «ikke forsto kompleksiteten i hva de bega seg inn på» og manglet kvalifikasjoner:
Ingen i prosjektledelsen hadde erfaring med byggeprosjekter på over 20.000 kvadratmeter. Sykehuset består av to delprosjekter på henholdsvis 125.000 og 100.000 kvadratmeter.
Prosjektdirektøren forklarte i retten at hun ikke satte seg inn i varsler om forsinkelser eller hva disse ville bety. Retten mener hverken kontraktsansvarlige eller byggeledelsen «har hatt evne og/eller vilje til å se entreprenørenes produksjon og forpliktelser i sammenheng».
En samlet rett slår fast at Helse Stavanger har sviktet fullstendig som byggherre, og bruker begreper som «det totale fravær av styring og koordinering underveis».
For Helse Stavanger er det uklart hva konsekvensene blir. Styrelederen har sagt at de er «svært overrasket over dommen». Og prosjektdirektøren har gått av med pensjon.
Nå står ledelsen overfor et dilemma: De kan betale regningen på 600 millioner kroner. Det må de gjøre fra et budsjett som allerede i april var 346 millioner i underskudd, noe som kan true driften ved sykehuset, ifølge tillitsvalgte. Eller de kan anke til lagmannsretten og satse på et annet utfall. Da må de betale ytterligere advokatregninger utover de 57 millionene som allerede er brukt på saken. Og et nytt nederlag kan bli langt mer kostbart.
Samme hva de velger vil dette til syvende og sist gå ut over pasientbehandling og de ansatte. Det er der pengene kan spares. Sykehusdirektørene og prosjektledere går videre i sine lederstillinger eller til nye og spennende jobber. Sykepleieren som var administrerende direktør og byggherre i deler av byggeriden har alt gått til stillingen som direktør i det regionale helseforetaket.
Hva med meg? spør Mammaen til en autist i sitt siste innlegg. Eller helt konkret stiller hun spørsmålet: Fortjener ikke jeg å leve? Det er et tøfft innlegg som jeg anbefaler alle mine lesere å klikke seg inn på og lese.
Mammaen til en autist er ikke en sutrer. Hun er ikke en bortskjemt drittunge som har fått voksenlivet midt i fleisen, slik jeg ser en del unge får. Unge som ikke skjønner at livet endrer seg når man får barn, som tror at ungdomslivet fortsetter som før selv etter passert 30, og at barna de får “de voksne” (leses besteforeldrene) ta seg av når det ikke passser å ha barn.
Mammaen til en autist er en kvinne som kaver for å holde hodet over vannet, som bare ønsker å få litt tid til å hente seg inn. Til å sove, ta en lang, god dusj eller til å tilbringe litt tid med venner. Til å være Line, og ikke bare mamma hele tiden.
Jeg skulle ønske at jeg kunne trøste henne, at jeg kunne forsikre henne om at det går over, at det bare er for en periode. Småbarnstiden varer ikke evig. Men for Line varer småbarnstiden livet ut.
Eller Line, det gjør den faktisk ikke. Eller jo, den gjør jo det på en måte. Sønnene dine vil trenge deg i sterkere grad enn andre barn trenger sine foreldre etter som de vokser til, ja hele livet ut. Men når de blir myndige, 18 år, så blir ansvaret i større grad overført til kommunen. Også barn med spessielle behov har rett til å flytte ut fra barndomshjemmet når de blir voksne, om det så er til et omsorgssenter eller annen egnet bolig.
Antakelig er det et godt stykke frem dit. At ungene blur myndig, mener jeg, og Line hsr behov for avlastning lenge før det.
Du har jo satt disse barna til verden for å ta vare på dem da Line, du ønsker vel å være sammen med barna dine??? Eller???
Sitatet er hentet fra Lines innlegg. Hun sitterer en kommunal ansatt hun åpnet seg for. En hjelper som tydeligvis verken hadde kunnsksp, innlevelsedevne eller empati. Selvsagt ønsker Line å være sammen ned barna sine. Alt hun ytret ønske om var en liten pause, senke skuldrene litt, slappe av og kunne ta en tur på do.
Klager man, eller gir uttrykk for hvor sliten man er, er hun redd for å få barneværnet på døra. Msn må ikke være svak eller utmattet, skriver hun.
Jrg vet ikke Line. Man skal ikke fremstå som for tøff i møte med hjelpeapparatet heller. Jeg tror man lettere får hjelp ved å være ærlig, sette ord på hvor sliten man er og ikke være så enstelug for om det skulle komme en tåre eller tre.
Selv om man har barn med spesielle behov har man behov for et liv. For kollegaer, venner, kanskje en partner… for arbeid hobbyer og litt alenetid i blant. Det er viktig for å få det overdkuddet, det påfyllet, en trenger i hverdagen. Ingen, heller ikke kommunen, er tjent med en totalt utslitt mamma som kolapser.
Jeg er ofte maktesløs og så sinnsykt langt nede, for jeg føler meg som en taper, en ræva mor, en jælva looser som ikke får det til…
Jeg føler så inderlig med Line. Jeg håper hun får den avlastningen hun trenger før hun kollapser helt.
