For 26 år siden i dag gikk Gamle Gubben Grå og jeg inn på Byfogdens kontor. Akkompagnert av Datter og Eldste Niese som spontant stemte i med “Bæ, bæ, lille lam” ble vi viet til mann og kone.

Utenfor ventet venner for å kaste ris på oss. Men hvor var den fine grønne hatten jeg hadde skrytt av at jeg skulle ha i bryllupet? Jo, den lå gjenglemt hjemme i rekkehuset.

Vel, hatt ble hentet før turen gikk videre til fotografen. Så hatten er på plass på bildene selv om den ikke var det under selve vielsen.

Etter litt musserende sammen med forloverne  var det å ta turen ut til Sundøya Fjordrestaurant hvor familie og venner samlet seg til bryllupsfest.

Regnet strømmet ned i så store mengder at flere av gjestene så ut som druknete katter da de ankom etter å ha gått fra parkeringsplassen på andre siden av veien.

Dusjing og føning av hår hadde bydd på utfordringer for deler av slekta etter et strømbrudd i bygda.

Datter sov deler av middagen i fanget til bruden Men det ble en fin kveld. Et hyggelig minne.

Slik har også ekteskapet vårt vært til nå.  Alt har ikke gått på skinner. Vi har manglet ting som kanskje ikke var uunnværlige, selv om vi trodde det. Det har vært dager med gledesbobler i glasset, og gråværsdager hvor regnet har strømmet ned. Noen ganger har kreftene tatt slutt. Men det har vært et fint ekteskap. Samholdet er sterkt.

I dag var vi ute og spiste middag. Da bestemte vi oss for at vi går for 26 år til – minst!