I går skrev jeg om Norsk Folkemuseum. Og jeg delte mange bilder fra den urbane delen av museumsområde. Det blir litt feil og ikke dele bilder også fra de mer landlige strøk på museumsområde. Det er nok av tjærebredde tømmerhus og skikkelig bonderomantikk.
En tanke som streifet meg da jeg gikk gjennom områdene kalt Hallongdal Numedal, Trøndelag osv var st her har tiden stått stille i over hundre, kanskje nærmere to hundre år. For mens man på museumsområde for Oslo og byene så nok av ting jeg husker fra min barndom og livet vi levde da, så ble jeg nå hensatt mer til den tiden da mine besteforeldre eller kanskje mer oldeforeldre var barn. Hadde det ikke vært ok på et slikt sted å vise utvikling også på landsbygda?
Det som satte i gang den tankeprosessen var en kommentar jeg overhørte fra noen tyske turister. Det virket som om de undret seg over om utviklingen hadde stått stille på den norske landsbygda.
Jada, det var en gråtass fra 50-tallet og noen landbruksredskap jeg antar stammer fra tidlig på 1900-tallet.. Me ellers var nok det estetiske fra 1800-tallet og helst før den tid.
Det er selvsagt viktig å ta vare på de gamle tømmerbygniningene, og det er fint at man viser forskjellene i byggestil fra for eksempel Jæren som huset over er hentet fra og til dalene på østlandet. Det er mer at det meste er fra samme tidsepoke jeg henger meg opp i
Det la overhode ikke noen demping på gleden ved å gå rundt å se og ta bilder. Det blir mange flotte motiv av nasjonalromantisk karakter. Det var mer en refleksjon over at man skildrer byen og landsbygda litt forskjellig.
