Jeg fylte bensin på bilen i går. Full tank. Det kostet meg nesten 1000 kr. Jeg sukket. Når jeg synes det er dyrt har jeg fått med meg at ekspertene mener det bare er innbilning. De sa det på TV, sjefsøkonomene i alle de store bankene. Jeg hadde i grunnen aldri hatt bedre råd, sa de.

Jeg er sikkert dum, men jeg mener å erindre at jeg hadde bedre råd tidligere. Før jeg ble trygdet og over 30% av lønna forsvant.
Etter å ha fylt tanken kjørte jeg over gata og parkerte på Mega. Stakk innom apoteket og hentet medisiner legen mener jeg trenger. Der forsvant 700 kr til ut av kontoen.
Sist jeg ba en sånn funksjon inne i nettbanken analysere hvor pengene mine forsvant, og komme med forslag på hvor jeg hadde for stort forbruk fikk jeg et råd om å bruke mindre på Apoteket. Jeg brukte visst mer penger der enn andre kvinner på min alder.

Det er sjelden jeg kjøper ting på apoteket som ikke er foreskrevet av legen. Så systemet til banken mente med andre ord at jeg burde kutte i nødvendig medisin.
Det er det jeg lenge har ant. At vi syke og uføre koster både oss selv og samfunnet alt for mye.
Kanskje alle plagene mine også bare er innbilning i de sjefsøkonomenes øyne. Jeg burde heller komme meg opp om morgenen og komme meg i jobb.

Her på mandag så jeg at puka-te var på salg på Normal. Jeg gikk innom og kjøpte meg to pakker med god te. Te er blitt forferdelig dyrt.
I går da jeg var på Mega etter å ha vært på apoteket tittet jeg bortom te-hylla. Skulle ha sitronsaft. Da så jeg at den teen jeg hadde kjøpt på Normal i går var 30 kr dyrere for pakka på Mega enn på Normal. 30 kroner mer for en eske med 20 teposer! Det blir 1,50 mer pr. tepose.
Så og at teen Yngste Sønn hadde med hjem til meg her om dagen var den desidert dyreste på butikken. Kostet 90 kr for 20 poser. Den skal drikkes med andakt og følelse. 4 kroner og 50 øre for en tepose!!!
Den heter winter warmer  Jeg har tenkt å spare den til vinterkulda, snøen og alt det ufyselige tar til for fullt.

I gode gamle dager, før jeg innbilte meg at jeg hadde dårlig råd, tenkte jeg aldri over hva en eske med teposer kostet, eller spurte nettbanken hvor jeg hadde for stort forbruk. Jeg hadde penger til det jeg hadde lyst på. Har aldri hatt de helt dyre lystene.
Nå er jeg blitt skikkelig økonomisk bevisst.

Det er ikke synd på meg. Jeg skriver ikke dette for å få medfølelse. Jeg har til mat på bordet og tak over hodet.
Grunnen til at jeg tar til tastaturet er at det er riktig provoserende å høre at alt går så det griner, og at de som snakker om at ting har blitt vesentlig dyrere ikke har peiling. At det bare er noe vi innbiller oss.

Det er forskjell på å tjene en million eller tre slik sjefsøkonomene sikkert gjør, og å ha rundt 500.000 eller mindre i inntekt. Det er et så enkelt regnestykke at selv en sjefsøkonom burde klare det.