I dag er det Countryekspressen som er dagens Bunnblogger. En glad bussjåfør fra det blide Sørlandet.
Han forteller om en passasjer som lurte på om han kom til å rekke bussen videre fra Tvedestrand til Gjeving.
Jeg smiler når jeg leser det. Datteren gikk på Risøya folkehøgskole på Gjeving for en del år siden. Da hendte det at de ikke rakk bussen til Gjeving og måtte gå fra Tvedestrand. Det var noen kilometer.
Vel, selv om bussjåføren gjorde så godt han kunne, sto det ikke noen buss til Gjeving der da de ankom Tvedestrand kun ett minutt etter at bussen skulle ha gått.
Mannen sa at det gjorde ikke så mye, han skulle ikke så langt. Og så begynte han å traske videre.
Da dukket neste rute opp på displayet til bussjåføren vår, og neste rute var nettopp å kjøre bussen til Gjeving. Litt flaut å kjøre forbi mannen som var kommet noen hundre meter borti veien, men siden mannen var opptatt med mobilen kjørte han bare forbi og håpet mannen om han la merke til bussen ikke la merket til hvordan sjåføren så ut.
På vei tilbake fra Gjeving møttes imidlertid passasjer og sjåfør igjen. Passasjeren sto på et busstopp og ventet da bussen kom kjørende. De fikk seg en god latter begge to.
Det få meg til å tenke på en historie fra min barndom. Det må ha vært i 1977. Vi fire jentene i klassen var invitert til “Frøken Ellstrøm”, engelsklærerinnen vår. Hun bodde i en leilighet i ei blokk på Haldenjordet, en bydel i Hønefoss.
Det var veldig eksotisk for oss jentene fra bygda bare å få studere en boligblokk og en leilighet fra innsiden. Det var lite med boligblokker og leiligheter i min barndomsdal. Ja, det er heldigvis dårlig med det der ute fremdeles.
Haldenjordet ligger så langt unna sentrum og rutebilstasjon at vi tok bybussen.. Vi var jo bare 10 – 11 år, og storbyen Hønefoss var litt skummel.
Da vi skulle hjem, hadde vi akkurat med tid. Bybussen burde være i rute hvis vi skulle rekke siste buss til Åsa, min barndoms dal. Men denne bussen tok ikke strakeste veien ned til Hønengata og tilbake til sentrum. I stedet tok den runden om Rabba og Rundtom. Vi jentene var skrekkslagne. Tenk om vi ikke rakk siste buss hjem!!
Et par av oss kunne nok ringt foreldrene våre fra nærmeste telefonboks og blitt hentet. Men hun som bodde i andre enden av bygda enn oss andre hadde ikke telefon eller foreldre med bil. Og selv om foreldrene våre helt klart hadde kjørt henne hjem og, var det ikke slik vi ungene tenkte på. Vi måtte rekke den bussen!
Dette ga vi bussjåføren beskjed om, uten at det så ut til å gjøre nevneverdig inntrykk på han.
Det gikk som vi fryktet. Vi ankom rutebilstasjonen nesten fem minutter etter at Åsa-bussen skulle ha gått. Det var langt på kveld, klokka nærmet seg 20, og vi var alene i byen.
Litt rådville ble vi stående og vurdere hva gjør vi nå? Hvem ringer hjem?
Hva gjør bussjåføren? Jo, han sveiver på sveiva så bussen som hadde vist Rabba- Rundtom plutselig viste “Aasa”.
Det var fire lettete jenter som fortet seg inn på bussen igjen, og kunne fortsette turen hjem uten å ringe ette hjelp fra foreldre. Vi var jo store.
Men bussjåføren kunne jo ha fortalt oss at det var han som sulle kjøre ruta til Åsa da vi var så stressa for ikke å rekke den bussen.
Det er så fint at du kunne koble bunnbloggernes innlegg med dine historier. Vi får innblikk av livet ditt før:)
Takk
Slemme bussjåfør!
Ja, jeg har fått erfaring med det etter å ha vokst opp på landet. Hadde vært på en samling som tenåring, og var eneste passasjer hjemover. Bussen stoppet, -sa han ikke kjørte videre-, en halvtime å gå fra der jeg bodde. Det var jo greit nok, men det var mørkt og vinterkaldt og jeg hadde bare tynne pensko å gå i. Jeg forfrøs beina den kvelden. Og nei , det var ingen telefonkiosk å ringe fra den tiden her
Det ga noen barndomsopplevelser å vokse opp i grisgrendte strøk.
10-11 år og på bytur alene. Ikke rart det ble stressende å tenke på om dere rakk bussen videre helt hjem😊
Det var godt det ordnet seg. Men det var dårlig gjort av sjåføren å ikke berolige dere med at alt kom til å gå helt fint😐
Barndomsminner 😊 Fint å ha😍
Vi var jo i byen på speidern og korps fra vi var 7. Men det var noe med å rekke den siste bussen hjem