26.751 menneskeliv har blitt revet bort på Gaza siden 7. oktober. Antall sårede har steget til 65.636, ifølge den siste oppdateringen fra Gazas helsedepartement. Mange av de har fått livene sine forandret, kanskje for alltid.
De nyeste tallene jeg finner fra Israelisk side er tre uker gamle. Da var 1.200 israelske liv gått tapt. Antall sårede vet jeg ikke. Tallene har garantert steget de siste tre ukene.
I tillegg kommer familie og venner til de som har blitt skadet eller drept. Deres liv har også blitt forandret.
Et liv ødelagt er et liv for mye, samme om det livet hører hjemme i Israel, på Gaza eller på Vestbredden. Krig har muligens seiersherrer i form av statsledere som føler seg mektige og store, men krig har ingen vinnere – bare en ufattelig mengde av unødvendige tap.
Før vi skal begynne å snakke om ødeleggelser tenkte jeg at jeg skulle forklare en ting litt grundig. Noen av mine lesere må tydeligvis ha ting inn med teskje. Det jeg skal forklare er forskjellen på det å bli inspirert av et innlegg og det å kommentere et innlegg. I innlegget Det Herrens år 2009. skrev jeg, og jeg siterer; (altså selvsitat) i det siste har jeg forsiktig latt meg inspirere av den bloggeren som til en hver tid ligger foran meg på lista. Å la seg inspirere av betyr ikke det samme som å kommentere. Jeg trodde den forskjellen var klar for de fleste, i det minste de som jevnlig siterer Norsk akademisk ordbok. Så når jeg i dag lar meg inspirere av et blogginnlegg om en ødelagt støvsuger så skriver jeg ikke om den støvsugeren eller Monica som var så uheldig å ødelegge den. (Slikt kan skje den beste.) Jeg tenkte mer å dvele ved ting jeg kan ha kommet i skade å ødelegge opp gjennom livet.
De fleste av oss har vel knust en asjett, kaffekopp eller et glass. Det har jeg og, opp til flere. Det er slikt som skjer, og jeg skal ikke ramse opp alt dekketøy som har gått i knas. En ting vil jeg dog nevne. Et lite porselsensesel til å ha tannpirkere i. Og ja, jeg må noe tilbake i tid. Til barndommen på 1970-tallet. I barndomshjemet hadde vi en døråpning mellom to stuer. Perfekt som fotballmål mente vi barna. Mamma var ikke like begeistret for innendørs fotballkamper. En dag hvor vi søstrene og en nabogutt hadde drevet med litt innendørs straffespark konkurranse og fått tilsnakk av Mamma. Slutt med det der!!! Ikke minst fordi det sto en skjenk med masse glass-ting rett ved det “fotballmålet”. De glass-ting man setter til pynt oppe på en lav spisestueskjenk er gjerne litt fine ting. Som krystallboller og fine fat. I dette tilfelle også et esel med tannpirkere som muligens var der like mye av praktiske årsaker. Som de lydige barn vi (nesten) alltid var sluttet vi med fotballsparkinga inne. I det minste helt til Mamma dro en snartur på butikken. Da Mamma kom hjem sto tre barn og forsøkte å lime sammen det før omtalte eselet….
Neste eksempel var i ungdomsårene. Jeg husker ikke bakgrunnen, men jeg husker at jeg var sint på enten foreldre eller søsken. På vei inn i huset vårt smelte jeg døra mellom entreen og gangen hardt igjen etter meg. Du vet, sånn du tar døra og slenger hardt igjen bak deg. Og bråstoppet da jeg hørte lyden av singlede glass. Hele glasset i døra lå i biter på entre og gang-gulv. Jeg var alene inne, men dette var ikke noe en bare kunne “feie under teppet”. Så da måtte en med bøyd nakke forklare foreldre hvordan den ruta ble knust og ta den kjeften som kom. Jeg burde sikkert ha lært noe av den hendelsen, men jeg har ikke sluttet å slamre med dører av den grunn. (Kanskje med unntak av de med glass.)
Så har vi biler. Enkelte hevder at jeg ser på biler som forbruksvare. Det er ikke sant! Har man hatt førerkort i snart 40 år og hatt rimelig mange kilometer bak rattet så er det vel ikke å forvente at man kjører rundt med den samme bilen som man hadde i 1985? Bobla endte sine dager etter å ha landet på taket i ei grøft i Hurdal. Esccorten i ei grøft på Soknedalsskauen. Den landet ikke på taket, men med hjula ned. I det minste tre av dem. Det fjerde lå liksom halvveis under bilen. Seaten tålte ikke helt møtet med et rådyr og så var det vel et motorhavari på den gamle Mitsubishien. Den første av de. Den andre traff og på et hjortedyr, men da var det ikke jeg som satt bak rattet.
Elektriske ting har jeg og muligens ødelagt noen av. Jeg vet noen blendere det har begynt å ryke av. De billigste modellene er dårlig egnet til å male hasselnøtter. Jeg kommer ikke på noen flere eksempler, men er redd for at hvis jeg spør Gamle Gubben Grå kommer han med eksempler mange ting som bare har sluttet å virke og hvor han mener jeg har skylda. Jeg gidder ikke det. Hvorfor minne han på noe han muligens kan ha glemt. Nå er jeg mer nysgjerrig på å høre hva du har ødelagt.
I dag har jeg vært en tur ute i Min barndoms dal. Ved fjorden var det godt å se at det går mot vår. Det begynner å bli bare flekker langs furuleggene i skogen og rundt trær og busker på stranda. Fremdeles ligger isen på fjorden, det skulle bare mangle. Vi er fremdeles i januar. Men det er mye over-vannn og jeg ville ikke ha begitt meg ut på isen her i vika. Det var deilig å se små vårtegn, selv om de var aldri så små.
Uken som kommer er så fullpakket. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom den.
Slike uttalelser hører jeg ofte. Gjerne etterfulgt av et litt slitent men selvtilfreds sukk. Jeg var der selv i mange år Avtaleboka var full og det var få blanke dager. Tillitsvalgt om dagen, radiograf om natta og et par politiske møter på kvelden var programmet mer enn en dag. Bacon-pølse og cola på en bensinstasjon mellom slaga. Jeg elsket det, og savner det noen ganger. Savner det å være en del av det hektiske, engasjerende livet jeg elsket.
Er det ikke slik da dere, jo fullere avtaleboka er jo viktigere og mer betydningsfull er man. Lediggang er roten til alt ondt. Er det ikke det vi alltid har hørt? Ergo jo travlere vi er jo prektigere og bedre menneske er vi.
Ordtaket stammer opprinnelig fra Hieronymos som levde fra 347 til 420.
“fac et aliquid operis, ut semper te diabolus inveniat occupatum”
Fritt oversatt blir det noe slikt som: Arbeid og gjør noe, slik at djevelen alltid finner deg opptatt. Hieronymos ville nok være fornøyd med de fulle avtalebøkene til mange av nåtidens mennesker, om han ville være fornøyd med så mye mer ved oss er jeg mer usikker på. Han var og veldig opptatt av askese.
Min avtalebok er relativt tom denne uka som ligger foran oss. Jeg skal en tur ut til Høvdingen i formiddag og på et møte i Rødt i kveld. Det er alt som står på programmet hele uka. Gjør det meg til et dårligere menneske? Djevelen kunne jo slumpe til å finne meg sittende her med tekopp og tastatur eller hvilende på sofaen under pelspleddet hvis han tilfeldigvis skulle komme for å sjekke hva jeg fordriver tiden med.
Nå er det ikke slik at djevelen eller andre bare kan sjekke avtaleboka mi og slå fast at jeg sitter uvirksom hele uka. Det at jeg ikke har avtaler og klokkeslett skrevet opp i en kalender betyr jo ikke at jeg sitter uvirksom på al den tiden som fremstår som blank. Jeg pleier å finne noe å fylle dagene med. Det sitter ganske godt i ryggraden nedarvet gjennom generasjoner at man skal gjøre “noe”. Arbeid adler mannen – og sikkert kjerringa og.
Tilbake til de som selvtilfreds sitter og sukker over egen avtalebok. Det er jo de som er noe. De som driver samfunnet fremover. Vi som av ulike grunner er parkert på et sidespor er i manges øyne ikke like viktige. I det minste ikke det vi velger å fylle dagene våre med.
Går du bare hjemme? spør folk meg, eller Gjør du ingenting? For noen dumme spørsmål. For selv om jeg for tiden ikke har noe jobb å gå til hender det både titt og ofte at jeg forlater Drømmehuset. Ja, nesten daglig. Så nei, jeg går ikke bare hjemme. Og nei, jeg sitter heller ikke apatisk og stirrer tomt ut i lufta. De fleste av mine våkne timer gjør jeg ett eller annet. Hvor fornuftig alt jeg driver med er en helt annen sak.
Hadde jeg fått velge hadde jeg gått tilbake til det hektiske livet jeg elsket i dag. Jeg hadde ikke nølt et sekund hvis helsa hadde tilsagt at jeg kunne klare det. Jeg mener ikke å forherlige det å nave. Det å være i arbeid når man kan det er sunt for den enkelte og for samfunnet. Arbeidslinja, er det ikke det det heter?
Jeg støtter arbeidslinja. Men når jeg hører folk skryte av de fulle avtalebøkene sine blir jeg ikke misunnelig, jeg tenker mer gir ned to hakk. Det der er ikke sunt i lengden. Det hender jeg prøver å si det, men som regel snakker jag da til døve ører.
Jeg kjenner mange som har levd liv lik det jeg gjorde. Lange arbeidsdager, kanskje en del verv i det minste fulle avtalebøker. I tillegg skal man presse inn trening, samvær med venner og familie og kanskje få med seg noen kulturelle opplevelser, helger på hytta og ferier fylt med reiser og aktiviteter. Et hvert sekund av døgnet må fylles med noe. Hieronymus og hans advarsel om at djevelen er på leting etter mennesker som er uvirksomme henger over dem, styggen på ryggen. Selv om de fleste av dem antakeligvis ikke har hørt om Hieronymus.
Flere av de jeg kjenner som levde slike aktive liv er ikke blant oss lenger. De døde før de fylte 70. Et par falt om på jobb, hjerteinfarkt eller hjerneslag. De andre døde av andre grunne, som kreft. Likevel tror jeg også kreftdødsfallene i noen tilfeller kan spores tilbake til det hektiske livet de førte. Livsstilssykdommer, er det ikke det man ofte snakker om? De som har de travleste dagene med fulle avtalebøker er ikke de som løper ned dørene på legekontorene for ofte. I en travel hverdag utsetter man ofte det til man bare må. Ikke har man for god tid til å sitte å kjenne på vondtene sine heller. Man skyller en tablett eller to ned med litt vann eller kald kaffe og går på.
Jeg tror det er sunt å roe litt ned for mange. La det ikke gå prestisje i å ha fullest avtalebok. Du er ikke et dårligere menneske om du har tid til en kaffekopp på trammen en vårdag eller tar deg en ettermiddag og bare nyter å være til. Det gårfint om du våkner en morgen og ikke har en eneste ting på tapeten. Bare gjør akkurat det du føler for der og da, Prøv da vel!
Dråpe er stikkordet inne hos Frodith i dag. Jeg tror dette må være mitt svar på oppgaven. Her taler bildet for seg og det er ikke nødvendig med så mange ord.
I går skrev jeg innlegget Endelig helg. inspirert av Monica som lå på plassen foran meg på bloggtopplista i går morges. I dag er det fremdeles Monica som er foran meg., og i morges handlet hennes siste innlegg om hvor fantastisk lørdagen har vært. Så da sitter jeg her da, med en kopp earl grey te og tastatur og skal skryte helga opp i skyene. La leserne få innblikk i for et fantastisk liv jeg lever.
Sannheten er at helga ikke har vært så fantastisk. Det har ikke vært den fineste helga på veldig lenge. Det har bare vært en helt vanlig helg uten de helt store hendelsene.
Det har vært husarbeid på lørdag formiddag, som det pleier.
Turer med hundene i vakkert vintervær. De går vi jo tur med hver dag, selv om været ikke alltid er like vakkert og landskapet ikke like magisk.
Det ble kaffe-latte på kaffe, som det pleier. Jeg lot meg sjokkere av at en kopp kaffe-latte kostet 10 kroner mer enn en kopp cappuccino, og at den spruten med karamell-sirup som jeg har i kaffe-latten min koster 6 kroner!! Min kaffekopp kostet altså 16 kroner mer enn Gamle Gubben Grå sin. Er det sånn over alt? Tror jeg må sjekke prisene når jeg er rundt forbi og drikker kaffe.
Det ble helt grei middag. Pasta med spinat og varmrøkt laks. Enkel og grei mat laget fra bunnen av og ferdig på en halvtime.
Kvelden ble brukt til TV-titting. Hvert familiemedlem på hver sin skjerm i hvert sitt rom. Snakket litt sammen når vi fylte opp ostepop-bollen eller delte litt på noe smågodt. Høres mulig trist ut, men er egentlig ikke det. Vi snakker mye sammen, en noen ganger er det godt å være i sin egen boble litt og.
Søndagsfrokost med te, varme rundstykker og helgens papiraviser, slik vi har hver søndag. En tur ut med hundene i mildt vintervær. En søndag relativt lik alle andre søndager. Snart er det middag, håper jeg. Det er Gamle Gubben Grå som skal lage den i dag. Jeg sto for pastaen i går. I dag skal vi ha Ytrefilet av svin med potetmos og rødbetsalat. Sånn ordentlig potetmos laget fra bunnen av, ikke noe pose her. Litt spent på om det faktisk kommer til å bli laget rødbetsalat. Gamle Gubben Grå hevder at rødbeter smaker jord. Her skal det være raspet rødbeter i salaten. Tror ikke det kommer til å falle i smak hos kokken.
Det har altså vært en helt vanlig helg. Ikke noe som gjør at denne skiller seg ut fra mengden av helger en fyller livet med. Og vet dere hva? Jeg liker det. Jeg er et menneske som setter pris på de helt vanlige dagene vi fyller livene våre med.
Jeg er ikke så glad i vinter. Det tror jeg de fleste har fått med seg. Men jeg må innrømme at når sola skinner, himmelen er blå og trærne er pyntet med hvit, tung våt snø som har frosset til is, ja så er det vakkert.
Bildene er tatt på en av hundelufteturene i går. Det er nesten som å vandre rundt i et eventyr-landskap. Magisk stemning.
Jeg deler også bildene for at mennesker med kun et lite snødryss nå og da kan se at det er full vinter andre steder i landet. Ringerike og Vågård er ikke noe “snø-høl”. Det finnes mange steder med langt mer snø enn her. Det er januar. At det er nok av snø her er slik det skal være.
Jeg deler også bildene for at folk skal forstå at når jeg som ikke er så veldig glad i vinter vandrer rundt i disse snømassene virker våren litt langt unna. Da er det lov å innimellom bli litt lei når det kommer nok en snøbyge. Det ventes to dager hvor det snør til uka, og neste helg har temperaturen tenkt å krype under minus 10 igjen, skal vi tro meteorologene. (sukk).
Da er det snart tid for å benke seg foran TV’n for å se på tredje delfinale i Melodi Grand Prix. I likhet med et par andre bloggere vil jeg gi min vurdering av dagens finalister med terningkast. Jeg begynte på det ved første delfinale, så da er det vel greit å fortsette? I folkejurien mener jeg å representere tonedøve kjerringer uten den helt store interessen for musikk. Vi er en del og vi skal høres vi og.
Keiino Damdiggida Gladmelodi som sikkert kan gjøre det greit. Jeg gir den terningkast 5. Lett å synge med på og å ta glade dansesteg til.
Miia Green Ligths En ballade litt skrikete stemme på de lengste aaa-ene. Midt på treet. Jeg gir den terningkast 3
Annprincess: “Save me” Denne melodien var bare slitsom. Jeg gir den terningkast 2.
Vidar Villa: “Mer” I utgangspunktet liker jeg at artistene synger på morsmålet. Men denne er – om det er mulig – for enkel til å være en sang som kan gjøre seg i MGP. Jeg gir den terningkast 2. (selv om jeg ufrivillig nynner med.)
Thomas Jenssen: “Take me to heaven” Her var det litt mer fart, fremdeles litt slitsom. Men kan nok “snakke” til noen, om kanskje ikke akkurat kjerring 57. Jeg gir den terningkast 4.
Mistra: “Waltz of death” Merkelig melodi og sang. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker den eller misliker den. Enten kan den gå helt til topp eller helt til bunn. Jeg tror jeg faller ned på 4.
Så i følge denne kjerringa bør Damdiggida, Take me to heaven og Waltz og death være de tre som går videre. Showet begynner om en time, da er det bare å benke seg foran skjermen og se om folket er enig med kjerringa eller om hun befinner seg helt på jordet.
Lørdagsmorgen. Jeg lå helt til klokka 7.30 i dag. Vanligvis er jeg oppe rundt klokka 6, men i dag var kroppen snill og lot meg få sove til klokka var over 7. Man skulle tro at nå som jeg for det meste er hjemme så er det ikke den helt store forskjellen på hverdager og helg, men faktisk er det større forskjell nå enn da jeg var i full jobb.
Jeg har jo arbeidet turnus i alle år, og en lørdag eller en søndag kunne like godt være en arbeidsdag som en fridag. Det kunne en julaften, nyttårsaften eller 17. mai være og. Gamle Gubben Grå er utdannet kokk. Han har og jobbet mange helger. I den bransjen, i det minste når han arbeidet på restauranter og steder hvor de arrangerte selskaper, arbeidet han de fleste helger. Å ha fri kun tredje hver helg var helt vanlig. Så hos oss har det i alle år vært helt vanlig at minst en av oss skal på jobb selv om det er helg eller andre dager “alle” har fri. Ett år før guttene ble født og vi bare hadde Datteren hadde vi en felles frihelg i løpet av ett år.
Nå er det mer orden på helgene. En litt rolig start på dagen. Tekopp og tastatur. Så husarbeid til Drømmehuset er sånn rimelig helge-rydda. En tur til byen og kaffe-latte. Og så en rolig kveld. Søndag er det og en rolig start på dagen. Varme rundstykker og lesing av papirutgaven av helgeavisene. En litt lengre tur med hundene og egentlig bare kose seg.
Selv om jeg har mer helgefølelse nå enn noen av de årene jeg var på jobb er det ikke sånn endelig-helg-følelse, eller endelig-fri-følelse som jeg kunne føle på når jeg arbeidet. Hvile og rekreasjon er mer likt fordelt gjennom uka. Jeg er ikke så sliten når fridagene endelig kommer. Det er godt.
