Om en uke i dag våkner jeg, sikkert rundt klokka 5, i min egen seng hjemme i Drømmehuset.  Da er oppholdet på treningsleiren over og jeg er løslatt for godt. Kjenner at det skal bli utrolig godt. Kose meg med en tekopp i helt tomt hus etter at Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå har dratt på jobb. Lytte til radioen i bakgrunn. Du hvor jeg savner radioen.

Jeg deler leilighet med fem andre ukjente mennesker. Vi har eget bad på rommet, men deler kjøkken og stue eller et fellesrom med kjøkkendel, spisebord og TV-krok med sofa og stoler.  Moderne og greit rom.  De jeg deler leilighet med er trivelige nok, og alle holder orden. Ingen irritasjonsmomenter slik.

Men jeg holder meg mye på rommet. Et par av de har trekk ved sin væremåte som irriterer meg. Når jeg er sliten og hører på stadig klaging på mat og opplegg er det fort gjort at det kommer en litt krass kommentar. Bedre da å holde seg for seg selv.  For maten her er virkelig god. Jeg forstår at ikke alle er vant til å spise vegetarburger, quinoa og lasagne med torsk. Men kan dere ikke i det minste smake på maten før dere stempler den nord og ned? Og har dere egentlig tenkt på hvor heldige vi er som får denne muligheten til egoistisk å dyrke oss selv en par måneders tid?

Vi har heller ikke så mye felles vi som bor her, ikke de samme interessefeltene, relativt ulik humor . Kort sagt mennesker jeg liksom ikke vet hva jeg skal snakke om med. Nei det skal bli godt å komme hjem. Omgås folk som kjenner meg. Tåler humoren min og de noen ganger kvasse kommentarene.