I går så jeg første episode i Else Kåss Furuseth sin nye serie om ensomhet. Den gjorde inntrykk. Ikke fordi jeg føler meg ensom. Jeg har et stort nettverk, har familie og venner jeg kan ringe og avtale å ta en kaffekopp eller finne på noe annet med hvis jeg skulle føle for å være sosial. Serien gjorde inntrykk fordi jeg kjenner folk som jeg vet føler seg ensomme, og de er ikke de jeg pleier å ta kontakt med hvis jeg føler for å være sosial.
Jeg føler på dårlig samvittighet for det.
I sommer, tidlig høst, møtte jeg tilfeldig ei venninne i byen. Vi hadde begge litt god tid, så vi bestemte oss for å ta en kaffekopp og skravle litt. En stund siden sist.
Vi hadde ikke sittet lenge med kaffekoppen før hun sa med gråtkvalt stemme og tårer i øynene. Jeg er ensom.
Det er en modig innrømmelse å komme med, ikke sant? De færreste tør innrømme at de er ensomme. Det er på en måte noe man skammer seg over. Som om det er noe feil med en som gjør at folk holder avstand.
Så hvordan reagerte jeg? Med omsorg og varme? Fant på aktiviteter som vi kunne gjøre sammen slik at hun skulle føle seg mindre ensom?
Nei, jeg gjorde ikke det. Og det skammer jeg meg over. For det er slik jeg alltid ville ha reagert på slike innrømmelser tidligere. Det er slik hun nok forventet at jeg skulle reagere. Det har jeg jo alltid gjort.
Denne gangen ble jeg helt stiv og iskald, og tenkte; Ikke dytt ansvaret for din ensomhet over på meg. Jeg har for tiden nok med å finne tilbake til meg selv, lage meg gode dager. Og ja, jeg er godt i gang med det. Jeg har det bra. Men jeg har ikke overskudd til å bli slukt av det håpløse prosjektet å gi livet ditt mening. Det ansvaret må du faktisk ta selv.
Joda. Det ble en lang kaffekopp med påfyll. Jeg bidro nok til at hun følte seg mindre ensom den dagen.
Men jeg har ikke skrevet opp på lista over ting jeg bør bruke tiden min på å ta initiativ til at vi to skal finne på noe sammen. Det ville jeg nok ha gjort tidligere. Hatt henne langt fremme i tankene når jeg finner på aktiviteter.
I stedet har jeg heller holdt avstand. Bidratt til å opprettholde ensomheten.
Jeg fikk dårlig samvittighet for det da jeg så Else Kåss Furuseth sitt program i går.
Det er lett å gjøre noe med den dårlige samvittigheten.
Det er bare å ta kontakt. Spørre om hun vil være med å ta en kaffekopp, gå en tur eller noe annet. Så finne en tid som passer oss begge. Verre er det ikke.
Jeg gjorde ikke det. Jeg er og usikker på om jeg kommer til å gjøre det.
Ikke fordi jeg er et ondt menneske. Det er mer at jeg føler for at selv om jeg har det bra nå, så har jeg ikke overskudd til mennesker som suger energi fra meg.
Når jeg møter Barndomsvenninna eller andre venner kan vi godt ta opp problemer og utfordringer. Dele gleder og sorger. Men jeg pleier alltid i etterkant å føle at samværet har gjort meg godt. At vi både har hatt samtaler om alvorlige temaer, men og ledd eller snakket om noe som er lystbetont.
Er det egoistisk av meg å tenke mest på meg selv? Bruke tid på de som gjør at jeg føler at jeg får noe tilbake av samværet. Ikke bruke tiden og overskuddet mitt på de som bare suger energi ut av meg, og aldri gir noe tilbake.
Ja, jeg synes det er trist at mennesker føler seg ensomme.
Men har man ikke litt ansvar for å ta tak i det selv og?
Selv ta kontakt, innby til samvær. Finne på aktiviteter man kan gjøre, selv om man er alene?
Å være alene er jo ikke ensbetydende med å være ensom.
Når man møter andre, skal være sosial, har man ikke da et ansvar for ikke bare å velge triste samtaletemaer? OK at når livet er på det tøffeste har man kanskje behov for å tømme seg, snakke om det som er vondt og vanskelig. Men behøver man hver gang man snakker med noen kun snakke om triste ting?
Det er 45 år siden vi avsluttet ungdomsskolen. Kanskje litt slitsomt at noen kjipe opplevelser derfra blir tema hver gang vi treffes?
Jeg hører selv hva dette er. En forsvarstale for å bøte på min dårlige samvittighet.
Samtidig er andres ensomhet mitt ansvar, eller har mennesker et eget ansvar for å forsøke å gjøre noe med egen ensomhet?
Interessant…Helt ærlig? EG hadde gjort det samme som deg (Selv om eg vet det sitter langt inne, har eg lært over tid) ikkje fordi eg er en stor egoist, men fordi; Har man det ikkje 100% selv, eller man jobber med seg selv for å få en bedre/ny(?) hverdag så blir det for mye om man skal ta på seg et ansvar for å gjør noen andre sitt liv enklere. Mitt beste råd er å omgi seg med personer som faktisk GIR deg energi og ikkje bare ta – Så ja, om du ikkje er egoist, så er det lov å være det i gitte situasjoner, som denne 😉
Takk, Vibbedille! Slik føler jeg det og.
Jeg holder med deg, en må selv fylle livet sitt med ting som gir glede. Ikke forvente at andre skal fikse og ordne og be med. Noen ganger så kan en ikke regne med at alt blir så bra og sosialt om man bare sitter rolig hjemme og ikke gjør noenting litt til.
Jeg kan forstå at det kan være vanskelig å være den som tar initiativ.
Desto viktigere bør det vel være å være slik at andre får lyst til å gjenta samværet?
Alle kan ha en dårlig dag, eller ha en tung periode. Det er når det å ha det trist, vanskelig og leit blir det gjentagende samtalwtema – uansett anledning jeg sliter.
I og med at hun føler seg ensom, så har hun nok ingen å prate om de vanskelige tingene med, og det trengs også. Samtidig er det mye å glede seg over, og det er også fint å dele. Det må være en balanse om man skal orke å prate med noen, – energityver trenger vi ikke. Det er mye å finne på og nok av aktiviteter, så det å sitte alene burde ikke være nødvendig.
Ja man trenger folk man kan snakke om de vanskelige tingene med. Det gjør vi alle.
Men, som du sier, det bør være en balanse. Noen ganger bør man evne å lytte mer enn man snakker. Noen ganger er det ikke sikkert at du er den rundt bordet som har det verst. Og noen ganger, og noen anledninger møtes folk for å ha det koselig.
Et stort og vanskelig tema og du fikk frem mye i dette innlegget.
Du er flink med ord.
Takk.
Ja det er et vanskelig tema.
Det er vondt å føle seg ensom. Kåss FUruseth sin serie starter bra. Har bare sett en episode, tror ikke det er sluppet flere.
Jeg tenker slik at når et menneske forteller noe så personlig og sensitivt som det å si at «Jeg er ensom» med tårer i øynene, så er det en tillitshandling som selvsagt utfordrer det å være et medmenneske. Man trenger ikke å bruke opp seg selv og sitt overskudd for å være vennlig og imøtekommende på et empatisk plan.
Jeg innrømmer at jeg er sjokkert over en del som er skrevet i og under innlegget. Jeg er skremt.
Jeg dømmer ikke, jeg er bare veldig rystet over ignoransen, og jeg kjenner på at hun som betrodde seg må ha opplevd smerte på det menneskelige plan. Jeg får vondt, og jeg klarer faktisk ikke å forstå det å avvise sjelelig ensomhet.
Jeg tenker at det koster ikke mye krefter å være et godt medmenneske – selv ikke for en relativt kort stund i et helt liv.
Noen gode ord, det å bli anerkjent som mer enn en innpakning i ytre lag av klær fordrer ikke tunge løft eller byrder for noen fattige men ekte og gode ord.
Har du tenkt over hvordan denne kvinnen har det om hun evt. leser dine ord i dette innlegget…. Jeg bare reflekterer litt..
Selv ville jeg følt meg helt elendig, og jeg ville opplevd avvisningen som helt forferdelig vond.
Du trenger på ingen måte å svare på min kommentar her, det tror jeg er best. Du mener ditt – og jeg mener noe annerledes. Så vi kan enes i at vi ikke deler oppfatning omkring dette. Det er vel realt å si.
Om man hører det samme hver gang en møter samme person, så burde denne skjønne at det ikke nytter å ta en reprise på det samme hver gang. Noen personer er slike klagere som ikke evner å ta tak i sitt eget liv, men forventer at andre skal ordne opp for seg. Hvorfor skal jeg får en dag, eller en uke tom for energi, fordi andre trenger å suge omgivelsene sine tomme for energi? Nei det er litt som de sier når du er ute å flyr, ta først på deg din egen surstoffmaske før du hjelper andre.
Jeg pleier å ha som regel å svare på alle kommentarer her på blogg. Så jeg svarer gjerne på din kommentar og. Jeg forstår at du synes jeg fremstår hjerterå og kanskje ond. Spesielt at det jeg skriver gjør at hvis vedkommende leser bloggen min så kan hun kjenne seg igjen.
Og ja, selvsagt koster det ikke mye å bruke en ettermiddag, en kveld på å få noen til å føle seg mindre ensom. Som jeg skriver i innlegget. Det ble en lang kaffekopp, med påfyll. Det er lett omskrevet. VI brukte flere timer i lag den dagen. og kvelden Ikke bare ved kafe-bordet.
For ja jeg synes synd på folk som gråtkvalt forteller meg at de er ensomme.
Men kanskje ikke når historien gjenstår seg.
At den gråtkvalte stemmen og tårene kommer hver gang vi er sammen, selv når anledningen kanskje ikke helt passer til de lange triste betroelsene.
For tiden har jeg på mange måter nok med mine egne sorger.
Jeg har hatt noen tøffe år. Jeg har prøvd å stable meg på bena igjen i flere omganger nå. Det siste året har vært ekstra tøft. Jeg mistet mannen min brått og uventet for litt over ett år siden. På slutten av sommeren i år, omtrent når denne samtalen fant sted mistet jeg faren min.
Jeg har ikke så mye overskudd til å være der for andre.
Så til det temaet jeg egentlig mener å ta opp i dette temaet; Er det alle andres ansvar å motvirke ensomhet, eller har man noe ansvar selv og?