Sitter her med tekopp og tastatur slik jeg pleier. Teen gjør godt. Halsen er sår, jeg har hostet meg gjennom natta og har visst blitt forkjøla.  Det er grått og regn ute. Greit å starte dagen litt rolig.

På radioen bak meg sitter to sprudlende damer å snakker om at folk klager for mye over at de er slitne. Jeg hører hva de sier. Føler at de snakker til meg, og dropper den fortsettelsen på forrige avsnitt som jeg satt og formulerte. Jeg er ei som her på blogg ofte skriver at jeg er sliten. Sikkert litt for ofte.

Ok, så er jeg forkjøla. Det er til å leve med, og det går over. Jeg er heldig. Jeg kan ta meg tid og lov til å være forkjølet. Jeg har ikke en jobb som venter. Jeg trenger ikke sitte her å vurdere om jeg er frisk nok til å gå på jobb, eller om jeg må ta en telefon til jobb og si at jeg er syk. Jeg kan la kroppen være litt tufs uten at det gir meg dårlig samvittighet. Uten at jeg trenger å vurdere hvos syk eller frisk jeg er.

Det at jeg i mye større grad kan styre dagene og livet mitt selv gjør meg godt. Jeg har tenkt en del på det i sommer. Når hjernen begynner å tenke nå må du lage middag, klokka er 16. Så slår en tanke ned i meg. Hvorfor det? Jeg vil heller dra på sopptur.  Jeg kan lage middag senere. Det er ingen som forventer den middagen på et bestemt klokkeslett.

Hvis jeg får et innfall om å lete etter for lengst døde tippoldemødre trenger jeg ikke diskuttere med andre enn meg selv hvor vidt vi skal bruke dagen på det, eller om vi heller skal dra på multetur på Vikerfjell eller rydde i garasjen.

På samme måte når jeg sitter og drømmer og ser på boliger på finn. Jeg trenger ikke overbevise noen om mine sprøe interiørinfall skal gjennomføres. Ingen som skriker opp om at han blir sveieblind hvis jeg tapetserer gjedtedoen rosa, eller er uinteresert i å vurdere andre farger på soverommet enn røykblått. Det er og jeg som skal bestemme hvor den boligen skal ligge.

Denne friheten til å styre dagen min selv gjør meg godt. Nå har jeg bestemt meg for at det er tid for frokost.