Isabell Raad er på toppen av bloggtopplista og forbereder seg til dagens Skal vi danse sending.
Jeg har ramle ut av lista og forbereder meg til demonstrasjon.  Mens ungdommen tar seg av paljetter, glamour og fjas trekker kjerringa til torget for å demonstrere.

Ivrige sjeler har malt banner og planlagt.  Flinke folk skal holde appeller. Det skal deles ut kjærlighet klemmer og varme.  Vi skal vise omverden at i Hønefoss er det plass til mennesker i alle farger og former.  Jeg håper mange møter opp.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Vi skal synge “Barn av Regnbuen” og “Til ungdommen”. Vi skal spre om oss med kjærlighet og varme. Det blir et fint arrangement. Selv værgudene er på vår side.

Likevel gruer jeg meg.
Jeg har en skikkelig klump i magen.
For på andre enden av torget skal de andre stå og spre ut sin hatpropaganda.  De kommer til å gjøre alt de kan for å få oppmerksomhet om sitt budskap De kommer til å gjøre alt de kan for å provosere.
Og jeg er engstelig for at det kommer noen på torget i dag bare for å la seg provosere.  At det kommer noen på torget i dag, ikke bare for å vise kjærlighet og varme, men for å jage rasistene fysisk vekk fra våre gater og torg.

Jeg er ikke bare smånervøs.  Jeg er skikkelig redd for at det skal bli et torgslag på torget i dag.  Politisperringer, sikkerhetsgjerder og engasjerte folk vet jeg at det kommer til å  bli.  Det skal så lite til for at det smeller.
Jeg ønsker at torget i dag som alle andre lørdager skal være et sted hvor barn i alle regnbuens farger koser seg i klatrestativet mens foreldrene nyter høstsola på bordene til Kirkens Bymisjon.
Venner av meg er redd for min sikkerhet.
Jeg har vært synlig i debatten, er lett å kjenne igjen og mindre flink til å løpe fort.
Men jeg er ikke så redd på egne vegne.  Jeg skal bare være en i mengden i dag.  Ikke stå i første rekke, og ikke på noen måte gjøre noe for å provosere.  Selv ser jeg på min oppgave som å roe ned stemningen.

Jeg krysser fingrene og håper alt går bra.