Jeg har det rimelig bra for tiden. Det er sommer, og selv om sola snur i kveld orker jeg ikke skjenke vinteren en tanke. Den tid den sorg.

Hagen er langt fra perfekt i år, og i kjøkkenhagen er det kun noen kryddervekster, rabarbra og en solsikke som egentlig ikke har noe der å gjøre.

Terrasse og tram ser ok ut. Kunne kanskje vært beisa, men eĺlers ok. Jeg tar ting i mitt tempo. Jeg tar hensyn til kroppen min, og at det har vært et tøft år.

Jeg rusler rundt i mitt eget tempo. Forsøker å fokusere mer på det jeg faktisk får gjort enn det jeg ikke har rukket ennå.

Ikke er jeg så flink til å gå tur som når jeg hadde hundene. Det sier seg nesten selv. Dørstokken blir litt høyere, og det er sjelden jeg går tre turer i løpet av en dag.

Har dere tenkt på hvor mye og hvor mange ganger livet mitt har endret seg de siste årene?

I 2018 var jeg en hardt arbeidende turnusradiograf, jeg var foretakstillitsvalgt, satt i arbeidsgrupper, politiske råd og utvalg. Jeg hadde en kallender som knapt hadde en eneste blank dag. I tillegg hadde jeg tre voksne barn, mann, to hunder, hus og hjem. Samt to voksne foreldre som trengte mer og mer hjelp.

Nå er jeg uføretrygdet enke uten hund. Gang på gang har jeg stablet livet mitt på beina igjen. Skapt meg en ny hverdag. Når jeg har klart det sånn noenlunde har det på ny skjedd omveltninger, og så er det å starte på nytt igjen.

Vel nå har jeg nok en gang stablet meg på bena igjen. Klarer å se fremover. Tenker at livet er ok. At hagen ikke er perfekt i år gjør ikke så mye. Jeg gjør det jeg orker og gleder meg over det.

Dette var tankene jeg fikk etter å ha lest  Under masrfjellets siste innlegg.