I går høstet jeg inn krydderurter fra krydderhagen. Omtrent den eneste delen av hagen jeg har vært fornøyd med i år.

Det ble en god del persille som havnet i fryseren. Mynte ble bundet i bukett og hengt til tørk. Blir nok til god te en kald høstkveld. Resten av urtene, stort sett dillkroner og basilikum la jeg i oliveolje. Det blir da en krydderolje, kjekt til så mangt.

Det gjelder å høste nå før de første frostnettene kommer.  Så kan jeg kose meg med egne kryddergleder utover høsten og vinteren.

Bunadsølvet ble pusset. Det tremgtes. Det er 31 år siden sist det var i bruk. Nå skinner det. Kort til bryllupsgaven rakk jeg også å kjøpe før jeg satte kursen oppover Ådalen for å redde et sykehjem fra å bli nedlagt. Man kan si at dagene har et variert innhold.

Jeg kunne si mye om prosessen for å redde et sykehjem, men det får heller komme i et eget innlegg. Stikkordet er samarbeid. Rødt kan ikke redde et sykehjem alene, men får vi med oss mange nok av de andre partiene kan vi få gjennomslag for vårt syn. Så mens jeg dro frustrert og forbanna fra møte i eldrerådet sist mandag, dro jeg hjem fra Ådalen med håp og optimisme. Dette skal vi klare å ro i land.

Det ble sen middag. Var ikke hjemme før rundt klokka 21. Snakket med ungene og satte opp logistikkplan for morgendagen. Og så, så var det straks tid for å krype til køys.