Jeg har seriøst verdens styggeste nese!
Har alltid hatt komplekser for den. Verst selvsagt da jeg var ung. Nå tenker jeg ikke så ofte over det.
Men nesa mi er og har alltid vært stygg.  Brei og litt stor, også mangler det liksom litt brusk opp på neseryggen, mot nesebeinet.
Det er ikke tull!!!
“Hekse-nese” sa han nye gutten i sjette klasse da jeg var 10.
“Du mangler nesebein” sa optikerlæreren det året jeg gikk på grunnkurs optikk. “Umulig å tilpasse briller pent på deg” la han til.
Så der har du grunnen til hvorfor jeg myser meg gjennom livet og ikke for lengst har briller.

Jeg var hos en øre-nese-halslege en gang som barn og. Sendt dit av skolelege og logoped. De mente jeg hadde en “nasal” stemme. Jeg husker at legen stakk pinner i nesa mi, og kom med noen gullkorn. Noe var galt, som min mor mente var tull. Jeg husker ikke hva.  Det har alltid vært så mye galt med meg, skikkelig feilvare.
Jeg var født skjeløyd og med hjertefeil. En tid trodde de jeg hadde klumpfot,  men det viste seg heldigvis bare å være ordentlig plattfot. Så fikk jeg en øyesykdom som de trodde skulle gjøre meg blind, men som heldigvis  ikke har gjort det ennå.
Så var det denne nasale stemmen, og det alt for korte tungebåndet som logoped og skolelege hang seg opp i. Senere var det skjev rygg, en sliten og vond rygg, to knekte albuer, et ødelagt kne før nå altså diabetes. (Tror jeg har fått med det meste…)

Men dette skulle handle om nesa mi.

For Sophie Elise skriver om nesa si, og er på toppen av bloggtopplista. Hun har operert nesa si – igjen. Tredje gangen hvis jeg forstår riktig. Sophie Elise hadde som meg komplekser for nesa si, og fikk operert den slik at det ble en søt, liten nese akkurat slik hun hadde drømt om. Den hadde bare en feil. Det var vanskelig å puste med den. Og siden det liksom er noe av vitsen med neser, at man skal puste med dem, så ønsket hun å rette på det. Forståelig nok. Men operasjonen ble ikke vellykket. Nesa ble stygg og skjev og tettere enn noen gang. Nå har h7n vørt i New York, svidd av noen hundretusen og fått tilbake den nesa hun hadde fått fra naturen av, sånn ca. Forhåpentligvis funker den også til å puste med.

Jeg har som sagt alltid hatt komplekser for nesa mi. Har riktignok ikke tenkt på det på noen år før neseinnlegget til Sophie Elise dukket opp. Men det er ikke Sophie Elise som har gitt meg komplekser. Det har jeg klart helt selv. (Med litt hjelp fra han gutten i 6. klasse.) Jeg har heldigvis aldri fiksa på den.

Jeg vokste opp i en annen tid. Man la seg ikke under kniven for å fikse på alt man i tenårene ikke var fornøyd med. Man lærte seg å akseptere seg selv med de gode og mindre gode sidene man hadde. Bruke sminke til å fremheve det man var mest fornøyd med, og dekke over det man var minst fornøyd med.