Gjengen fra Rødt drar til Oslo i dag for å markere Kvinnedagen. Delta i det store toget. Det forventes rekordoppslutning. Jeg blir hjemme. 8. mars har liksom aldri helt vært min greie. Det er sikkert politisk ukorrekt å si noe slikt for ei som er plassert så langt ute på venstresida som det jeg er.
Jeg er glad for at noen har tatt kampen og kjempet frem alle de rettighetene jeg tar som en selvfølge i dag Stemmerett. Rett til utdanning. Ja kort sagt det at jeg tar det som en selvfølge at det ikke er noe jeg ikke kan gjøre like greit som en mann. (Bortsett fra noen fysiske forskjeller, jeg tipper du skjønner poenget.) Jeg kan godt hylle de som har gått foran og tatt kampen.
Jeg vet og at det er mange kvinner i mange land og mange kulturer som ikke har disse rettighetene som jeg tar som en selvfølge. Jeg kunne gått i tog under en parolen for å støtte dem. Men jeg er for pragmatisk. Jeg tror nemlig ikke at unge jenter i India får det så mye bedre om jeg og 1000 andre kjerringer går i tog i Oslo.
Abortloven. Endring av §2c. Vel, det er ikke min kamp. Kvinnens rett og kvinnens kropp. Hva med barnets rett? Sorteringssamfunnet. Passer ikke med tvillinger. Jeg vil ha en søt liten jente. Fjern den ekle gutten. Jeg får assosiasjoner til Kina og ett barnspolitikken. Eller drømmen enkelte kvinner har om å designe det helt perfekte glansbilde-livet. Jeg vet, heller ikke her passer jeg og holdningene mine inn på venstresida.
Jeg mener helt ærlig at en kvinne i dag kan oppnå det samme som en mann. Hun må bare ikke være så opptatt av at hun er kvinne. Jeg hørte på radioen i dag om en kvinnelig toppleder. Hun var den første kvinnelige topplederen i den bedriften. På styrerommet hang det bilder av alle de tidligere lederne. Første gangen hun kom inn i det rommet følte hun det rart at hun dom kvinne skulle kunne ha den stillingen. Hun passet liksom ikke inn.
I formannsskspssalen i rådhuset henger det malerier av alle de tidligere ordførerne i kommunen. Første gang jeg entret salen følte jeg ærefrykt over å være i rommet. Være en del av de som bestemmer. Men i de 8 årene har jeg aldri tenkt så mye over at alle de på maleriene er menn.
Når vi skal velge ny ordfører til høsten er det ikke viktig for meg å gi min støtte til den kvinnelige ordførerkandidaten bare fordi hun er kvinne. Jeg ønsker meg den ordføreren som jeg tror gjør den beste jobben. Da har det lite å si om du sitter eller står når du pusser.
Sånn tenker jeg når jeg er med på rekruteringen også. Jeg er opptatt av å finne den rette kandidaten. Det er ofte en kvinne, men aldri fordi hun er kvinne.
Datteren kom hjem fra barneskolen en dag for en del år siden. Hun var så sint at hun dirret. Hun følte seg urettferdig behandlet, diskriminert, av læreren fordi hun var jente og ville at jeg straks skulle ringe rektor.
Læreren hadde sagt at mens guttene måtte løpe 100 meteren på 15.9 sekunder for å få gullmerke holdt det at hun som jente løp på 16.4. Hun følte seg indignert og tråkket på. Hvorfor stillte ikke læreren de samme kravene til henne? Selv den dag i dag blir Datteren virkelig provosert av denne uretten.
Jeg synes det er bra at Datteren reagerer når hun får fordeler bare fordi hun er jente. Da har vi oppnådd mye når det kommer til likestilling.
Hadde jeg blitt med gjengen fra Rødt til Oslo i dag er det en parolen jeg kunne tenkt meg å gått bak. Den om #metoo ut av skolegården. Det at jenter i dag bli definert som pulbare, hore og billig sier noe om holdninger hos unge gutter som ikke er greit. Jeg tror at en haug med sinte jenter, gjerne unge jenter langt under min alder bak slike venner, med plakater mot slike holdninger kunne være en vekker for gutter og unge menn. Få de til å tenke, og kanskje endre adferd.
Vel, kanskje trenger vi 8.mars fremdeles. De andre får gå i tog. Jeg kommer sterkere tilbake på 1.mai.
Gratulerer med dagen kvinner.
